I likhet med mange av forklaringene på innmelding, er det også når det gjelder utmeldinger faktorer som kan ses på som svært personlige. For enkelte av dem jeg har snakket med kan disse betegnes som en oppvåkning fra drømmen, og de eksistensielle faktorene står således
sentralt. Rune hadde en slik oppvåkning og påfølgende oppgjør da han meldte seg ut på begynnelsen av 80-tallet:
Nei, jeg skal si deg det, at på samme måte som jeg ble rekruttert inn med den dama, ble jeg på en måte rekruttert ut med den dama også. Jeg satt med en tre-roms-leilighet, med en jobb og en bil, en kjerring og en unge, og skjønte ikke bæret av hvordan jeg hadde kommet dit, og det ble et sånt oppbrudd i livet mitt, hvor jeg begynte å tenke, hvorfor er jeg her, og åssen er jeg kommet hit og er dette noe sted å være for meg? Og så gjorde jeg sånn opprør, sånn man gjør noen ganger i livet, staka ut masse nye kurser, og poenget mitt var at jeg hadde hatt sånne autoriteter som hadde styrt meg, og parti var den ene autoriteten og kona mi var den andre, og da ville jeg på et eller annet tidspunkt begynne å bestemme litt sjøl i livet. Da var jeg i midten i 20-åra, så gammel som deg omtrent, og så tenkte jeg, faen nå er det på tide å bli kaptein i livet sitt, og da røyk partiet og kjerringa og hele dritten… (latter) Jobben og. Det var mye som røyk da... Så da var det en korrigering.
Som vi ser er dette noe langt mer enn et oppgjør med et politisk parti. Rune er den eneste som selv påpeker at en viktig faktor for innmelding og senere utmelding hadde mye å gjøre med ett og samme tema, nemlig kona. Selv om dette naturligvis må tolkes som en spissformulering, er det igjen et klart uttrykk for at sosiale bånd-perspektivet står sentralt.
Som vi var inne på i kapittel 7.1, hadde Trine en lengre periode med sykemelding på grunn av utbrenthet mot slutten av 80-tallet. I den forbindelse opplevde også hun et slags oppgjør i livet:
Jeg tror jeg var sykemeldt i ni måneder, eller noe sånt. Da kom jeg tilbake igjen. Men da hadde det skjedd noe med meg. For da hadde jeg kanskje fått min 40-årskrise på en måte. Eller da var jeg 37 år, og da begynte jeg selvfølgelig å tenke på hvordan jeg ville ha det resten av livet mitt.
Stilte du deg noen spørsmål om partiet også, altså ideologiske… ble du kritisk i forhold til partiet også, eller var det mer personlig?
I utgangspunktet var det personlig, altså slitenheten, jeg begynte mer og mer å tenke på: ”Har ikke jeg sannelig gjort min verneplikt nå? Nå vil jeg liksom være mer sammen med familie og venner. Jeg vil ta vare på forholdet mitt på en helt annen måte. Jeg vil gjøre jobben min enda skikkeligere enn før”.
Som en følge av dette gled hun stille ut av AKP/RV-arbeid, men samtidig ble hun aktiv i kvinnebevegelsen, som hun også hadde vært tidligere. I Trines tilfelle kan vi se at det å ivareta sosiale bånd utenfor bevegelsen var en viktig faktor for utmeldingen.
Eli hadde også et liknende oppgjør, etter en lang passiviseringsprosess. For henne var det i stor grad var knyttet opp til det politiske, og hun er en av de som i sterkest grad forteller at prosjektet rett og slett ikke lenger ga mening:
Selv om jeg ikke turte å innrømme det for meg selv, for det har jo noe med å si til seg selv at jeg har kastet bort de siste 15 årene av livet mitt på… eller hva det var for noen ting… eller mer enn 15 år (…) jeg følte da at jeg ikke greide å se noen realisme i prosjektet. Jeg mistet helt troen på… det ble nesten bare en lek på en måte. Jeg syntes liksom… det hadde ikke noen troverdighet lenger.
Så det var de små sakene som du opplevde ga mening, ikke den store?
Ja, for den funka ikke sånn at jeg greide å ha noen tro på den.
Som vi tidligere var inne på hadde Eli svært så travle dager på denne tiden, og dette anledningsperspektivet bør ses i sammenheng med at prosjektet ikke lenger ga mening. En annen viktig faktor, er at det for Eli åpenbart lå kraftige erkjennelser til grunn, og det er fristende å trekke trådene tilbake til hennes forklaringer for innmelding. Selv om kjærlighetssorg og total desillusjon over et politisk prosjekt i utgangspunktet har begrenset sammenheng, peker begge i retning av dyptgripende personlige erkjennelser.
Flere av mine informanter setter både sin innmelding og utmelding i et eksistensielt lys. Selv om jeg ikke har noen tilnærmet dramatiske historier ála Dag Solstads (1982) romanfigur Nina Skåtøy som tok sitt eget liv, peker flere av sitatene tydelig i retning av brutte illusjoner.
7.4 Oppsummering
Slik medlemmene i AKP (m-l) var organisert med hensyn til arbeidsmønster og arbeidsmengde, var en fleksibel livssituasjon med mye fritid en viktig forutsetning.
Rundt 1980 var mange medlemmer kommet i etableringsfasen, og ny jobb, familie og kanskje nytt bosted lot seg dårlig kombinere med et stadig uforminsket krav om innsatts i partiets tjeneste. Da AKP (m-l) på grunn av manglende rekruttering viste seg å være et generasjonsfenomen var det ingen til å ta over da stress og utslitthet begynte å gjøre seg gjeldende blant de etablerte medlemmene. Overgangen til etableringsfasen kan ha medført motstridende forventninger i fra ulike sosiale relasjoner (Hochschild 1983), samtidig som påvirkningen fra de sosiale relasjonene man hadde utenfor bevegelsen kan ha ført til en større distanse til det politiske prosjektet (Repstad 1984: 76). Flere tok et personlig oppgjør rundt utmeldingstidspunktet hvor de korrigerte eller la en ny kurs for livene sine.
For de som hadde en lang passiviseringsprosess kan den sterke graden av arbeidsmengde og kontroll ha ført til forsvarsstrategier fra medlemmenes side, og en økende
rolledistanse kan ha vært tilfelle for en del. Dette kan nok både ha vært en forutsetning for fortsatt medlemskap, men kan også ha ført til utmelding i et lengre tidsperspektiv.
8 Tap av overbevisning
I dette kapitlet vil jeg fokusere på politiske og ideologiske forhold, internasjonale så vel som nasjonale. Rundt 1980 ble det opplagt for mange at utopien var over; Mao var død, sannheten om kulturevolusjonen begynte å åpenbare seg, hans etterfølger Deng tok kapitalistiske grep i økonomien og Pol Pots herjinger ble stadig mer veldokumentert17. Massakrene på Den Himmelske Fredsplass i 1989 ble for dem fleste den siste spikeren i likkisten for Kina-dyrkelsen for de som på dette tidspunktet fremdeles var medlemmer (Sjøli 2005).