Det er mange motstridende egenskaper ved AKP (m-l). Ett av dem er forholdet mellom tilsynelatende selvstendig, kritisk og åpen diskusjon på den ene siden og direktivene som kom fra ledelsen på den andre, eller forholdet mellom det anti-autoritære og det autoritære om man vil.
Da jeg spør Erling om når de autoritære trekkene begynte å gjøre seg gjeldene svarer han:
Det autoritære aspektet var ganske tidlig der.
Helt fra begynnelsen?
Ja, og det er klart at det i SUF… SUF utviklet seg også fra å være en sånn alminnelig sosialistisk… SFs ungdomsorganisjon som det faktisk var til at det ble… det var mange ting som spilte inn, spesielt Bryn-Hellerud SUF og enkelte SUF-lag på østkanten.
Steigan og Øgrim?
Ja, de har hatt et hegemoni hele tiden, og de spilte en stor rolle for at ml-bevegelsen ble ml-bevegelsen, det er det ikke tvil om. Fra sommerleirene den gangen var det voldsomt omfattende politiske verksteder, så det var et sterkt autoritært aspekt. Men det var også demokratiske ting som veggavisplan som var arvet fra Kina. Det var et veldig livlig og viltert demokrati på sett og vis da, men det var harde slag, og når det først var enighet var det beinhardt. Og det er det vi kalte den ”demokratiske sentralismen”. Det som var i Arbeiderpartiet kalte vi for den ”byråkratiske sentralismen”. Men det kan jeg i ettertid også…
under Håkon Lie for eksempel, det var like sentralistisk der altså. Men vi kalte det den demokratiske sentralismen, som er en del av den tradisjonen fra Sovjet-tiden.
Selv om Erling er skeptisk de totalitære sidene i partiet, vektlegger han at dette først og fremst var noe som for alvor trådte i kraft i etterkant av diskusjon. Han trekker sammenlikningen mot Arbeiderpartiet, og understreker dermed viktigheten av å se sitt felt i et relasjonelt lys. Dette er i tråd med hva som er den generelle oppfatningen om at uenighet utad i et lag eller en organisasjon vil hindre for en samlet handling, samt skade den virkelighet laget går inn for (Goffman 1974: 76).
Disse faktorene skulle man tro er mer eller mindre felles for de fleste politiske organisasjoner og offentlige organer, og Sverre Knutsen (1989), som satt i arbeidsutvalget i
partiets Sentralkommité (SKAU) fra 1973 til 1982, hevder at det gjaldt i meget sterk grad i AKP (m-l). Men Eli og Kristine vektlegger, i større grad enn Erling, at hva partiet skulle stå for var bestemt forut diskusjonen, noe som kan tolkes dit hen at det demokratiske siden av det kun var et spill for galleriet. Heller ikke dette er nok enestående innenfor norsk organisasjonsvirksomhet, men i følge Sjøli (2005: 91-92) ble det i AKP (m-l) destruktivt. Eli forklarer sammenhengen mellom åpenhet på dem ene siden og knebling på den andre siden:
Det var jo mye diskusjoner, men poenget er at det som var litt feil, var liksom at vi hadde et litt for smalt spekter å undre oss på, hvis du skjønner hva jeg mener, vi hadde et veldig smalt spekter (…) Poenget er at du startet en diskusjon, og da har du et pro og et kontra. Og så har du fasiten i den andre enden, og dit skal du nå.
Kristine opplevde dette på noenlunde samme måte:
Det var vel en av grunnene til at jeg meldte meg ut, fordi det var en knebling av demokratiet. For det var ledelsen, de gutta på toppen, som bestemte hva partiet skulle stå for, og så sildret det nedover, så når vi diskuterte det på laget vårt, så het det jo seg at vi skulle ha åpen diskusjon…
Men målet var lagt?
Konklusjonen var gitt, og det visste vi, så derfor ble de diskusjonene forferdelig kjedelige, og der er vel en av de tingene som gjorde at jeg syntes lagsmøtene var drepende.
Eli er en av mange som påpeker den svart/hvitt- eller enten/eller-tankegangen som preget partikulturen. Dette innebar at et standpunkt eller en handling enten ble sett på som
”riktig” eller ”feil”. Selv om disse faktorene og mangelfullt demokrati var viktige grunner til at Kristine meldte seg ut, må hun og de andre likevel ha akseptert det over en lang tidsperiode. På spørsmål om hvordan personer med til dels høy universitetsutdannelse, som Kristine, kunne ha seriøse diskusjoner på disse premissene, svarer hun:
(…) det var mer sånn at jeg var et politisk vesen, og ml-bevegelsen var kraften på den tiden. Jeg oppfattet det som kraften som hadde potensial til å skape forandring, og da spilte det ingen rolle om jeg var intellektuell eller arbeider.
Det var handlingen?
Ja, og da må det være sånn og sånn, og da trengtes demokratisk sentralisme, for at vi skal være ei hånd som slår i samme retning. Og på den måten så faller noen nyanser og mangfold bort. Det var i alle fall sånn tenkinga var. Og som jeg også syntes var ålreit.
Konklusjonen må nok bli at viktigheten av handling knapt kan overvurderes. Som tidligere understreket; å ta del i dette prosjektet var å ta del i noe som var større enn en selv.
En revolusjon eller en verdenskrig lå like rundt hjørnet for mange, og som Knut understreker gang på gang i den forbindelse: ”Vi hadde så dårlig tid”.
I Kristines tilfelle kan vi også trekke trådene tilbake til hennes beveggrunner for å melde seg inn i SUF (m-l). Når hun sier at hun oppfattet den som ”kraften som hadde potensial til å skape forandring” var det den samme forklaringen hun brukte for innmelding i ml-bevegelsen, fremfor engasjement i andre partier eller organisasjoner. Dermed kan det ha blitt aktuelt å svelge en del kameler for at partiet nettopp skulle kunne fremholde denne
”kraften” og dette ”potensialet”.
Selv om Ståle er sterkt kritisk til flere av de autoritære aspektene, tar han det også til dels i forsvar, og bekrefter at mange opplevde organisasjonsstrukturen som ”et middel for rask progresjon”:
For meg som kom på en måte fra en anarkistisk selvoppfatning, så har ml-bevegelsen vært autoritær hele tiden, i den forstand at de har hatt et mål og en mening, og en evne og en vilje til å organisere i forhold til å mene og oppnå det de skulle gjøre. Og at det har vært enhet utad og kritikk innad, som jeg egentlig har syntes har vært et helt greit prinsipp, og dersom man på en måte hadde klart å… man kan selvfølgelig si at det ligger innbakt svakheter i systemet og det gjør det helt sikkert, men jeg synes på den annen side ikke at handlekraften til det store grosset av politiske organisasjoner i Norge er noe vesentlig å snakke om.
Selv om både Ståle og Kristine er kritiske til de autoritære trekkene, og at det for Kristines del var en av grunnene til at hun meldte seg ut, kan vi trekke den slutningen at selv om det manglende demokratiet tærte på i lengden, ble de i utgangspunktet akseptert med begrunnelse i de politiske målene.
I større grad enn i eksisterende litteratur om ml-bevegelsen har jeg vektlagt det rasjonelle perspektivet på enkelte områder. Selv om langt fra all virksomhet i AKP (m-l) kan forklares ut i fra teorien om rasjonelle valg, er det ut i fra de sitatene jeg har trukket frem her en stor grad av intensjonelle og rasjonelle forklaringer som gjør seg gjeldende. Viktigheten av handlekraft, ut i fra målets viktighet, og tidspresset i den forbindelse, er helt klart rasjonelle overveininger i forhold til å forklare aksept av innskjerpningen av medlemmenes individuelle innflytelse og autonomi. Vi må allikevel åpne for den muligheten at disse overveiningene kan ha vært noe som ble klekket ut høyere opp i partiet, og deretter akseptert av medlemmene som begrunnelse. Et svar på dette spørsmålet vil være viktig i forhold til om teorien om rasjonelle
valg eller teorien om interaksjonsritualer har den største forklaringskraften her. Jeg kan imidlertid ikke ut i fra mitt intervjumateriale fastslå dette.