Nærmere om nettverksutvikling

Som vi har vist tidligere i analysen har etablering og utvikling av møteplasser, samarbeidsarenaer og nettverk vært en sentral strategi i prosjektene ut ifra forventninger om at dette på sikt bidrar å utvikle tillit og økt samarbeid om innovasjon og verdiskaping i bedrifter og regionale miljøer. En del av arbeidet i forhold til nettverksutvikling er følgelig knyttet til det å organisere møteplasser for de involverte aktørene, slik som seminarer, workshop eller sammenkomster for aktører som inngår i mer eller mindre formaliserte nettverk. Arena-prosjektene kan både gi tilskudd til eksisterende nettverk- og møteplasser, men de kan også ta initiativ til og organisere egne samlinger. Opptelling fra 2005 viser at Arena-prosjektene til sammen hadde ansvaret for 136 ”organiserte møteplasser” i løpet av dette året (Årsrapport 2005). Sumtallet fordeler seg på de 15 hovedprosjektene som var aktive i 2005, og indikerer en vesentlig aktivitet i forhold til det å organisere møteplasser. Det å organisere en sammenkomst kan man i utgangspunktet vurdere som en aktivitet, mens utfallet av sammenkomsten vil være resultatet.

De fleste prosjektene har jobbet relativt bredt i forhold til nettverksutvikling og har iverksatt en rekke tiltak for å styrke samspillet mellom aktørene i regionen. Under skal vi gi noen eksempler på aktiviteter knyttet til nettverksutvikling i våre utvalgte case og hvilke resultater man har oppnådd.

Nettverksarbeidet i Kunnskapsbyen Lillestrøm har vært preget av småstegsutvikling.

Prosjektet startet med enkle samarbeidstiltak for medlemsbedriftene knyttet til fellestjenester, profileringer osv. Bakgrunnen var at man ikke ville skape urealistiske forventinger i starten ved for ambisiøse mål og strategier for innovasjon og verdiskaping i et fragmentert miljø.

Denne småstegs-strategien fungerte imidlertid godt og bidro til å utvikle interessen og viljen til nye samarbeid om FoU- og innovasjonsprosjekter. Dette har lagt grunnlaget for nye regionale FoU- og innovasjonsprosjekter, som delvis også inkluderer nasjonale og internasjonale miljøer. På denne måten har Arena-prosjektet skapt flere nettverk å spille på, og en økt dynamikk i arbeidet med å utvikle et sterkere klyngemiljø med eksterne tilkoplinger.

I Bioklynge Nord har man jobbet for å institusjonalisere og formalisere et aktørnettverk. Da

regionen. Det å etablere et nettverk for relevante virksomheter innenfor bioteknologi og havbruk som kunne bidra til kunnskapsdeling og iverksettelse av utviklingsprosjekter ble derfor tidlig definert som en sentral oppgave for Arena-prosjektet. Det ble avsatt ressurser til arbeidet og en delprosjektleder, som var knyttet til en forskningsinstitusjon i regionen, ble engasjert for å få nettverket på plass. Innledningsvis ble det tatt kontakt med 25 selskaper som man definerte som potensielle nettverksdeltakere. På det første møtet i november 2004 deltok 12 av disse selskapene og de ble enige om navnet på nettverket: Forum for bioteknologi og havbruk (FBH). Det ble skissert fem utfordringer som nettverket skulle jobbe med:

kommersialisering, produsent – kunde relasjoner, markedsutvikling, kapital/finansiering, kompetansetilgang. Det ble understreket at næringen i Nord-Norge var mindre ”organisert”

enn tilsvarende næringer i Sør-Norge, og at det således var viktig å få på plass et velfungerende nettverk. I april 2005 hadde nettverket 18 medlemmer, og det var stor bredde i medlemsmassen. Her inngikk både matprodusenter, oppdrettselskaper, bedrifter innenfor farmasia og fiskehelse, og serviceselskaper, dvs. selskaper som på ulike måter var relatert til oppdrett og bioteknologi (Normann 2005). De fleste medlemsbedriftene hadde færre enn 10 ansatte, og det var både nyetablerte og mer etablerte virksomheter blant dem. Ett fellestrekk ved medlemsbedriftene var imidlertid at mange av dem var knoppskytninger fra Universitet i Tromsø og særlig Fiskerihøgskolen.. Nettverket fikk etter hvert økende omtale i media, og det var flere selskaper som uttrykte ønske om å bli med. FBH utviklet seg også til å bli selve kjernen i Bioklynge Nord prosjektet. Tilbakemeldingen på nettverket fra de deltakende bedriftene har i hovedsak vært positiv. Det hevdes at forumet har bidratt til større grad av åpenhet mellom aktørene og de har lært hverandre bedre å kjenne (Flaatten og Lindeløv 2006). Pr. desember 2006 er det 30 medlemmer i nettverket. Nettverket er imidlertid fortsatt skjørt, og det er usikkert i hvilken grad bedriftene selv er i stand til å ta over finansieringen. I det siste driftsåret for prosjektet (2006), var det et betydelig fokus mot hvordan man skulle sikre at FBH var levedyktig utover prosjektperioden. Pr. januar 2007 ser det ut som om nettverket i første omgang vil bli videreført med midler fra Innovasjon Norge og fylkeskommunen.

Plastklynge-prosjektet i Østfold har forsterket en allerede etablert nettverksorganisasjon.

Borg Plastnett, som er en medlemsorganisasjon for bedriftene i klyngen og som ble stiftet i 2000, har utgjort kjernen i prosjektet. Prosjektledelsen har vært lagt til Borg Plastnett, og fra 2005 overtok de også prosjektansvaret. Gjennom presentasjonsmøter i bedriftene, medlemsmøter, studieturer og deltakelse på messer har man i prosjektet klart å redusere

barrierene mellom bedriftene og bidratt til økt kjennskap, læring og samhandling mellom dem. Flere bedrifter har blitt bedre kjent med hverandre, noe som har resultert i nye underleveranseavtaler og økt samarbeid om større leveranser eksternt. Gjennom tettere samarbeid lokalt kan man nå ta større oppdrag enn før selv om kravene til kort leveringstid også øker. Utviklingen har resultert i økt omsetning for flere bedrifter. Arena-prosjektet har bidratt til bedre kontakt mellom bedriftene og bedre klima for samhandling, noe som har vært en viktig faktor for denne positive utviklingen. Borg Plastnett har også økt markant i antall medlemmer i løpet av perioden (fra 25 til ca. 40). Nettverksarbeidet har videre bidratt til å styrke klyngens synlighet og markedsposisjon utad og gjort at man får flere større henvendelser enn før fra blant annet store nasjonale kunder.

Miljø og energi-prosjektet (ME) i Grenland kjennetegnes av at man har utviklet og forsterket flere ulike nettverk. Det etablerte (bedrift-) nettverket GreenPartner har gjennom prosjektet økt sitt aktivitetsnivå og synliggjøring utad, og gjennom det også økt medlemsmassen. Arena-prosjektet har styrket GreenPartners evne til å kople bedrifter og iverksette kompetansehevingstiltak, og dermed styrket man også en del medlemsbedrifters innovative kapasitet og internasjonaliseringsevne. Ett annet delprosjekt har vært å etablere og styrke utviklingen av Gass-Tek, som er et kompetansenettverk og en synliggjøring av fagmiljøet utad. Prosjektet har bidratt til å forsterke utviklingen av dette nettverket av kompetansetilbydere i regionen og bidratt til initiering og gjennomføring av FoU-prosjekter man ellers ikke ville fått. Nettverkstiltakene har også bidratt til å styrke FoU-instituttet Tel-Teks økonomiske grunnlag, og lokaliseringen av det statlige Gassnova-selskapet til Grenland.

Ett tredje samarbeidsområde har vært knyttet til arbeidet med å utvikle en mer miljø/energirettet fag- og FoU-plan ved Høgskolen i Telemark – avd. for teknologiske fag.

Disse nettverks- og samarbeidstiltakene har samlet bidratt til økt samhandling og strategisk fokus innenfor ME-klyngen i Grenland. Nettverksaktivitetene har ellers vært en viktig forutsetning for å gi gode faglige innspill til relaterte utviklingsprosesser i regionen, herunder flere store industrielle prosjekter som kan få stor betydning i regionen (ilandføring av gass, CO₂-fangst/reinjisering, produksjon av miljødrivstoff). Prosjektet la også grunnlaget for arbeidet med en NCE-søknad (”Alternative energikilder”). Selv om prosjektet ikke nådde opp, var det en positiv erfaring hvor man fikk engasjert viktige deler av klyngemiljøet. Dette følges opp i nye prosjekter. Samlet har Arena-prosjektet bidratt til å forsterke samhandlingen i ME-miljøet internt i regionen og dets synlighet utad. Gjennom prosjektet har man også utviklet et

utbytte av og som lever uavhengig av programmets prosjektledersamlinger (Inno-tech, NODE, Gass i Vest, Leverandørindustri offshore).

Et kjennetegn ved BIOINN-prosjektet er at man har styrket nettverket mellom næringslivet og forsknings- og utdanningsinstitusjoner. I BIOINN-prosjektet er det etablert og videreutviklet flere møteplasser mellom høyskoleaktørene i regionen. Samtidig bidro man gjennom støtte til prosjekter til å forsterke eksisterende samarbeidsrelasjoner og utvikle nye mellom FoU-institusjoner og bedrifter i klyngen. Dette har blant annet stimulert til flere nyetableringer og iverksettelse av diverse FoU-prosjekter i klyngemiljøet. Gjennom prosjektets bidrag til å utvikle Biohuset og Biobanken har man også forsterket nøkkelinstitusjoner for innovasjon innenfor det regionale innovasjonssystemet. Nye samarbeidsrelasjoner er også utviklet mot høgskolen, som noe tregt og gradvis har arbeidet med å vri innretningen på utdanningstilbudet mot behovene i klyngemiljøet. Arbeidene i Arena-prosjektene har ifølge en informant bidratt til at: ”holdningen til samarbeid har bedret seg kraftig, nå er det stadig nye prosjekter som utvikles mellom næringsliv og høgskolen og forskningsmiljøer – og prosessen går nesten av seg selv. Det var helt motsatt da vi startet Arena-prosjektet. Det samarbeides også på en helt annen måte om FoU-søknader, og dette har bidratt til å utløse langt mer forskningsmidler enn før.”

Det er også eksempler fra prosjektene at man har jobbet med å kople sammen nettverk på ulike steder. I Innovasjon Midt Norge skulle prosjektet både bidra til å utvikle de interne nettverkene mellom bedrifter på de tre industristedene Verdal, Leksvik og Orkladal, i tillegg til at man skulle utvikle nettverk mellom aktører på disse ulike stedene. I sluttevalueringen av prosjektet hevdes det at det lokale bedriftssamarbeidet om utviklingsoppgaver har økt på alle tre stedene, selv om stedene hadde svært ulike utgangspunkt (Finne 2006). I forhold til nettverk mellom stedene, ble det tatt flere initiativ. Erfaringene så langt har imidlertid vært at det er vanskeligere å mobilisere til samarbeid som overskrider den lokale konteksten, selv om noen konkrete forretningsmessige samarbeid etter hvert er blitt etablert.