Kunnskap i to ulike perspektiv

Det objektivistiske perspektivet er basert på den positivistiske tradisjon der kunnskap sees på som objektive fakta. Lovmessige forklaringer, et behavioristisk menneskesyn der virkeligheten er objektiv og håndgripelig er noen av kjennetegnene til den positivistiske tradisjon (Nyeng, 2004).

Perspektivet ser på kunnskap som noe individer eller organisasjonen besitter som kapital eller beholdning (Gotvassli, 2011). Fordi den er konkret, målbar og lett å identifisere kan den deles i en organisasjon og mellom personer. Kunnskap kan kodifiseres i form av prosedyrer og regler (Stacey, 2008). Kunnskap finnes både på individ og organisasjonsnivå.

Irgens (2007) viser til Blackler (1995) som presenterer to dominerende syn på hva kunnskap er i organisasjoner. I det objektivistiske perspektiver beskriver Blackler kunnskap i

organisasjoner på fem måter. Kognifisert kunnskap er en kunnskap om noe. Den er abstrakt og er en erfaringsbegrunnet erkjennelse. Den kroppsliggjorte kunnskapen tilegnes gjennom handling og er delvis eksplisitt (uttalt) og kjent for de ansatte. Slik kunnskap forutsetter samhandling ansikt til ansikt og fysisk tilstedeværelse. Kulturifisert kunnskap er i felles språk, oppfatning av hvem vi er og konstrueres mellom de ansatte. Gjennom å bli sosialisert inn i et yrke eller virksomhet tilegner den ansatte seg denne formen for kunnskap. Nedfelt kunnskap finnes i rutiner, organisering og teknologi som benyttes. Kodifisert kunnskap finnes i

virksomhetens dokumenter gjennom symboler og signaler. De er elektronisk lagret som data, bøker eller manualer (Irgens, 2007).

Kunnskap kan også ta ulik former gjennom eksplisitt og taus kunnskap, eller individuell eller kollektiv (Hislop, 2013). Eksplisitt kunnskap sett fra et objektivistisk perspektiv er i seg selv objektiv, står over taus kunnskap i rang og kan kodifiseres. Taus kunnskap besittes av mennesker, og er vanskelig å kodifisere og uttrykke. Taus kunnskap beskrives som personlig og vanskelig å skille fra kroppen, disembody. Begge kunnskapsformer kan deles, men det er ulike meninger om hvordan taus kunnskap kan deles. Nonaka og Takeuchi (1995) sin SEKI-modell viser hvordan kunnskap kan deles og utvikles i arbeidsfellesskaper (Irgens, 2007), der taus kunnskap gjøres eksplisitt.

I det praksisbaserte perspektivet finner vi en annen tilnærming til begrepet kunnskap.

Perspektivet bygger på det hermeneutiske vitenskapssynet som er en fortolkende tilnærming og skal utvikle en forståelse av meningen i konkrete menneskelige forhold og sosiale

strukturer og aktiviteter (Nyeng, 2004). Kunnskap er ikke et objekt som kan systematiseres

eller atskilles fra mennesket. For kunnskap har både et teoretisk og praktisk element, det er ikke strengt skille mellom dem, og det knyttes til aktivitet (Hislop, 2013).

Å forstå kunnskapsbegrepet gjennom det objektivistiske perspektivet er en statisk tilnærming ifølge Blackler (1995) i Irgens (2007). Ulike former for kunnskap vil derimot gripe inn i

hverandre fordi kunnskap er mangesidig ut fra det praksisbaserte perspektivet. Kunnskap i organisasjoner i praksisbasert perspektiv må derfor, ifølge Blackler (1995) i Irgens (2007), forstås som mediert fordi måten det kommer til uttrykk på er gjennom språk, teknologi, samarbeid og kontroll. Fordi kunnskap er knyttet til spesifikke kontekster og eksisterer i tid og rom er kunnskap situert. Når en legger til grunn at kunnskap er noe som stadig utvikles og skapes i samarbeid av personer, kan vi si den er provisorisk. Kunnskap oppfattes som pragmatisk, fordi den skal løse ulike oppgaver og vil derfor være målrettet. Kunnskap knyttes til makt, dominans og rangering, og kunnskap kan beskrives som utfordret (ibid). I lys av perspektivet blir kunnskap mer et verb enn et substantiv. Kunnskap vil utvikles i relasjoner og samspill og blir dermed vanskelig å avgrense og måle. Og det vil også være vanskelig å eie kunnskap (ibid).

I det praksisbasert perspektivet er taus og eksplisitt kunnskap en helhet som ikke enkelt kan skilles i to. Dermed vil det ikke kunne eksistere ren eksplisitt kunnskap fordi den vil alltid ha en dimensjon av taus kunnskap i seg. I praksisbasert perspektiv sees ikke kunnskap som et objekt, og dermed kan systematiseres eller atskilles fra mennesket. Hislop (2013, s. 33) viser til Corradi et al. (2010); Gherardi (2006); Orlikowski (2002), at kunnskap og menneskelig aktivitet er uatskillelige.

Kunnskap og kunnskapsutvikling baseres like mye på ulike sosio-kulturelle prosesser som handling og praksis, som individuelle kognitive prosesser (Gotvassli, 2011). Kunnskap beskrives som kroppsliggjort, embodied, og er knyttet til den enkelte person i

praksisperspektivet (Hislop, 2013). I det praksisbaserte perspektivet er kunnskapsutvikling en prosess der de involverte aktivt utleder og konstruerer kunnskap sammen. Hislop (2013) viser til Boland & Tenkasi (1995) som omtaler kunnskapsdeling der deltakerne utvikler forståelse for andres tause antakelser og verdier om kunnskap i en organisasjon. Prosessen omtales som “perspective taking” og “perspective making”.

Perspective making is the process through which community develops, strengthens and sustains its knowledge and values. Perspective taking is the process through which people develop an understanding of the knowledge, values and worldwide of others.

(Hislop, 2013, s. 42).

I det praksisbaserte perspektivet forstås Polanyi’s begrep taus kunnskap som uatskillelig eksplisitt kunnskap. Deling av taus og eksplisitt kunnskap er selvmotsigende fordi ren eksplisitt eller taus kunnskap ikke finnes (Hislop, 2013). Tsoukas (1995) gjengitt i Hislop (2013) advarer mot å dele taus og eksplisitt kunnskap fordi det vil skjule i hvilken grad de er udelelig og gjensidig definerer hverandre.

Hvilket perspektiv forskeren innehar vil kunne ha betydning for hvordan en ser på kunnskap, kunnskapsutvikling og læring. Likevel hevder flere teoretikere at kunnskap kan være begge deler. Den kan være konkret, målbart og objektiv, samtidig som det er vanskelig å dele, vanskelig å måle, subjektiv og kontekstavhengig (Irgens, 2007, s. 59). Tabell 2 viser en sammenligning av de to perspektivene. Kunnskap er resultat av en intellektuell

prosess, frukten av tenkning

Kunnskap er rotfestet i praksis, handling og sosiale relasjoner Kunnskap er en avgrensbar enhet som kan

atskilles fra mennesker

Kunnskap er objektive fakta Kunnskap er dynamisk –

kunnskapingsprosessen er like viktig Kunnskap kan måles og gis en verdi Kunnskap er innbakt i kulturen Eksplisitt kunnskap er viktigere enn taus

kunnskap

Taus og eksplisitt kunnskap henger sammen

Kunnskap kan oppdeles i ulike avgrensede kategorier

Kunnskap er multidimensjonal og i praksis vanskelig å atskille i kategorier

Tabell 2 Sammenligning av det strukturelle og det prosessuelle synet på kunnskap (Irgens, 2007, s. 59)

Disse perspektivene har ulike navn alt etter hvem som har skrevet om dem. Vi har et perspektiv som vekselvis kalles kognitivt, objektivistisk, strukturelt, ressursbasert, statisk og instrumentelt. Det andre perspektivet benevnes som sosialt, praksisbasert, prosessuelt, dynamisk og refleksivt. Irgens & Wennes viser til Backler (1995); Newel et.al (2009);

Jashapara (2004) og Hislop 2005, ved at de hevder at perspektivene får ulike konsekvenser for hvordan man leter etter kunnskap i organisasjoner, og for hvordan man legger til rette for kunnskapsdeling (Irgens & Wennes, 2011, s. 17).