Intervju som dataproduksjon

Tolv elever og deres foreldre/foresatte skrev under den informerte samtykkeerklæringen. Med utgangspunkt i utvalgskriteriene ble det i samråd med Mathias valgt ut fire

forskningsdeltakere og to reserver. Flere uker før intervjuene skulle foregå ble det laget en plan over hvem av forskningsdeltakerne som skulle intervjues, når og hvor. Jeg var selv i klassen og delte ut planen til hver enkelt av dem. På grunn av personvernhensyn kan ikke denne listen vedlegges oppgaven. I tillegg ble lærerne i klassen informert via sin

avdelingsleder. Intervjuene ble gjennomført i tidsperioden 10.12.-18.12. 2012, og varte fra 39,27-56,25 minutter. For at jeg som forsker skulle være mest mulig uthvilt og konsentrert ble det ble aldri gjennomført mer enn ett intervju per dag. Ved å velge en slik framgangsmåte ble det også tid og anledning til å lytte gjennom intervjuet før neste forskningsdeltaker skulle intervjues. Hensikten var å avdekke eventuelle oppfølgingsspørsmål eller tema som kunne supplere intervjuguiden (Rubin & Rubin, 2012). I denne studien dukket det ikke opp noen slike tema som gjorde det nødvendig å gjenintervjue forskningsdeltakerne (Moustakas, 1994).

Kvelden før intervjuene ringte jeg forskningsdeltakerne for å minne dem på tid og sted for intervjusamtalen (Ryen, 2002). Alle intervjuene ble foretatt på avdelingslederens kontor på forskningsskolen, og det var et bevisst valg. Ved at deltakerne fikk være i sine vante omgivelser kunne det bidra til at de følte seg mer trygge og avslappet i intervjusituasjonen (Kvale & Brinkmann, 2009; Rubin & Rubin, 2012). Før intervjuene ble det foretatt en

stemmeprøve med den digitale lydopptakeren og denne ble lagt fram godt synlig midt mellom oss. Stoler ble plassert ved et lite rundt bord, det ble satt fram brus og mandariner, og det ble hengt opp et skilt med opptatt på døren. Da de fysiske rammene var på plass satte jeg meg ned i to-tre minutter og prøvde å bli bevisst en holdning av «epoche» (Moustakas, 1994).

Intensjonen var å møte forskningsdeltakeren med et så åpent sinn som mulig, slik at fenomenet vurdering FOR læring kunne bli belyst fra de elevenes perspektiv.

71 Ifølge Kvale & Brinkmann (2009) er de to første minuttene av intervjuet avgjørende for utfallet av samtalen. Ved å tilbringe tid i klassen og dermed bli bedre kjent med elevene hadde jeg et håp om at et positivt førsteinntrykk allerede var dannet. Likevel valgte jeg å starte intervjuene med en oppvarmingssamtale der vi pratet litt løst og fast om forventninger til den nærstående juleferien, samtidig som vi drakk brus og spiste mandariner. Jeg som intervjuer var bevisst på å ha en rolig framferd gjennom intervjuene, slik at forskningsdeltakerne følte seg velkomne og trygge (Kvale & Brinkmann, 2009; Rubin & Rubin, 2012). Underveis i oppvarmingssamtalen framhevet jeg nok en gang de rollene vi nå hadde som forsker og forskningsdeltaker. Fordi vi vanligvis innehar roller som lærer og elev var det spesielt viktig å få fram at dette ikke var en muntlig prøve. For å få fram det fenomenologiske

forskningsperspektivet og mine forventninger til forskningsdeltakerne leste jeg sitatet under høyt:

Jeg ønsker å forså verden ut fra ditt synspunkt. Jeg ønsker å vite hva du vet, på den måten du vet det.

Jeg ønsker å forstå betydningen av dine opplevelser, være i dine sko, føle ting slik du føler dem, forklare ting slik du forklarer dem. Vil du være min lærer og hjelpe meg med å forstå? (Spradley, 1979, s. 34, i Kvale & Brinkmann, 2009, s. 138).

I og med at forskningsdeltakerne var unge mennesker valgte jeg å repetere det som sto i det informerte samtykket. Det ble framhevet at det kun var mine veiledere og jeg som ville få tilgang til lydfilene. Før lydopptaket startet fikk forskningsdeltakerne anledning til å stille spørsmål.

I denne studien ble det, som tidligere nevnt, benyttet et halvstrukturert intervju der en rekke temaer ble tatt opp, men der rekkefølgen spilte en mindre rolle (Kvale & Brinkmann, 2009;

Patton, 2002). For å kunne finne en felles essens bør forskeren i fenomenologiske studier følge en mal, eller på annen måte sikre at alle forskningsdeltakere får uttalt seg om de samme temaene (Moustakas, 1994). Forarbeidet som ble lagt til grunn i denne studien resulterte i en halvstrukturert intervjuguide med syv tema, etter Rubin & Rubin (2012) sin «tre-med-grener»

modell. Basert på disse temaene ble det utformet fire typer av underspørsmål (Patton, 2002).

Gjennom en holdning av «epoche» var jeg bevisst at forskningsdeltakerne kunne avkrefte disse temaene eller at andre temaer kunne dukke opp underveis i intervjusamtalene.

Intervjuguiden var likevel en god støtte for meg som er novise i det kvalitative forskerfaget.

Underveis i intervjusamtalen fikk forskningsdeltakerne prate i sitt tempo og følge sine tankerekker, der intervjuguiden ble brukt som sjekkliste for å sikre at alle de syv temaene var

72 belyst underveis i intervjuene. Jeg fikk inntrykk av at forskningsdeltakerne opplevde at de kunne snakke fritt underveis i intervjusamtalene.

Det ble ikke skrevet notater underveis i intervjusamtalene, kun stikkord for å notere ned oppfølgingsspørsmål og for å krysse av de tema som var belyst. Jeg valgte å fokusere på

«epoche» og aktiv lytting, slik at jeg gjennom bruk av såkalte «prober» kunne holde samtalen i gang og dermed få produsert data som kunne belyse problemstillingen. «Prober» er

kommunikasjonsteknikker og ulike oppfølgingsspørsmål som blir brukt for å holde samtalen i gang. «Prober» bør derfor brukes som en naturlig del av intervjuene (Kvale & Brinkmann, 2009; Patton, 2002; Rubin & Rubin, 2012). Ifølge Patton (2002) er det ulike former for

«prober» som kan tas i bruk under intervjusamtalen. I denne studien ble det benyttet detaljorienterte spørsmål når jeg følte behov for å tette logiske hull i de uttalelsene som forskningsdeltakerne kom med. Videre ble forskningsdeltakerne oppmuntret til å prate gjennom bruk av forsiktige nikk, og ved å si ja og hm som et signal på at jeg lyttet og ønsket at de skulle prate videre. Forskningsdeltakerne ble også bedt om å utdype sine uttalelser gjennom spørsmål som «kan du fortelle mer om det?». Endelig så brukte jeg tydeliggjørende spørsmål som «hva mener du når du sier…?» eller «jeg forsto ikke riktig hva du mente, kan du si det på nytt?» når jeg hadde behov for mer informasjon eller en avklaring på noen av uttalelsene til forskningsdeltakerne. Hensikten med bruk av «prober» var å få deltakerne til å prate så mye som mulig om sine erfaringer med bruk av vurdering FOR læring, slik at vi i fellesskap kunne produsere data som kunne belyse problemstillingen.

Data fra fenomenologisk forskning skal utledes direkte fra mennesker som kan fortelle om sine erfaringer fra det virkelige liv (Moustakas, 1994; Patton, 2002; van Manen, 1997). Siden det var deltakernes subjektive opplevelse som skulle belyses ble det viktig å sjekke med dem om jeg hadde oppfattet dem riktig, en såkalt intersubjektiv kommunikasjon eller «member-checking» (Lincoln & Cuba, 1985; Moustakas, 1994; Patton, 2002). Etter at temaene var belyst fikk derfor forskningsdeltakerne et muntlig sammendrag av hvordan jeg hadde oppfattet de uttalelsene de hadde kommet med. Forskningsdeltakerne bekreftet at jeg hadde forstått dem riktig. Deltakerne ble også spurt om de hadde noe de lurte på eller ønsket å tilføye. Ingen av deltakerne hadde noen spørsmål eller videre kommentarer.

Avslutningsvis ble forskningsdeltakerne spurt om hvordan de hadde opplevd å delta i

samtalen. Alle fire svarte at de hadde hatt en positiv opplevelse, at det hadde vært lærerikt og at de var overasket over hvor fort tiden hadde gått. Spesielt Tuva framhevet at det var greit å

73 delta på noe som kan bidra til at noe blir bedre. Helt til slutt takket jeg for at de hadde deltatt i intervjusamtalen, og jeg ga uttrykk for min takknemlighet for deres bidrag til

forskningsprosessen. Jeg gjentok at det var mulig jeg måtte komme tilbake å stille flere spørsmål. Alle var positive til det. Jeg forklarte den videre gangen i forskningsprosessen og hvordan deltakerne kom til å bli inkludert videre.

Som et ledd i kvalitetssikringen av dataene ble det rett etter hvert intervju skrevet notater i en intervjuprotokoll (Patton, 2002; Vettenranta, 2003). Her noterte jeg ned mine refleksjoner og inntrykk av forskningsdeltakerne, meg som intervjuer og samspillet mellom oss (vedlegg13).

Mine første ideer og mulige tolkninger av datamaterialet ble også skrevet ned. Jeg opplevde at det var god stemning og latter under alle intervjusamtalene. Forskningsdeltakerne var

motiverte og konsentrerte underveis i samtalen, og de svarte villig på de spørsmål som ble stilt. Jeg erfarte at vi produserte data sammen som kunne belyse problemstillingen. Vi opplevde ingen forstyrrelser underveis. Det virket som om jentene snakket mer fritt og

begrunnet sine uttalelser uoppfordret. Min opplevelse var at guttene trengte spørsmålene for å komme i gang, men at de da snakket villig om de ulike temaene. Mine veiledere har bekreftet dette, og de ordrette transkripsjonene av intervjuene kan muligens støtte dette inntrykket.