Interseksjon mellom ulike maktaspekter og identitetsmarkører

Å undersøke dikotomier er en viktig del av kritisk forskning, og en sentral del av mitt prosjekt har vært å undersøke hvilke grenser som opprettes mellom vi og dem. Ved å undersøke hvordan

romanene fremstiller grenser mellom ulike dikotomier, har det blitt mulig å si noe om hvordan mellomforskapet konstrueres, struktureres og erfares ulikt for romankarakterene i Shakar, Skaranger og Sharif sine debutromaner. I min analyse har særlig dikotomiene norsk/utlending, hvit/ikke-hvit og maskulinitet/femininitet vært sentrale. I analysekapitlene har jeg forsøkt å behandle én og én kategori om gangen, men som analysene har vist, er de ulike aspektene tett bundet sammen. Jeg vil nå kort sammenligne hvordan ulike identitetsaspekter kan fortelle noe om formuleringen av mellomforskap i de tre romanene, både ved å se på likheter og forskjeller i fremstillingene, men særlig ved å se nærmere på interseksjonen mellom dem – da det er nettopp dette som har vist seg å være fruktbart for min analyse.

La oss begynne der hele prosjektet startet. Mo, Jamal, Mariana og Mahmoud er fire ungdommer fra Groruddalen, som alle erfarer å befinne seg mellom kulturer. Mitt overordnede spørsmål har vært hvordan denne erfaringen blir fremstilt på ulike måter, hvordan vi kan forstå erfaringen, og dermed i hvilke situasjoner det å befinne seg mellom ulike kulturer blir et problem. Ved å undersøke betydningen av representasjon, religion, hvithet, kjønn og maskulinitet, har jeg vist at det ikke bare opprettes grenser mellom et norsk vi og et utenlandsk dem. Ved hjelp av Spivaks analytiske skille mellom to betydninger av å representere – estetisk re-presentasjon og politisk representasjon – har det blitt tydelig at det etableres grenser mellom ulike grupper i alle romanene. I analysene av representasjon, er det fremstillingen av Mo sine erfaringer i Tante Ulrikkes vei som skiller seg mest ut. Mo ønsker overhodet ikke å representere Stovner. Som en konsekvens av dette fremstilles et alternativ, nemlig Mos sterke ønske om å forlate sin egen identitet, bli navnløs og dermed ikke representere noe som helst. Han tar et nokså radikalt standpunkt ved å vise seg villig til å gi avkall på sin egen identitet, ta avstand fra sin sosiale, kulturelle og religiøse bakgrunn og dermed også melde seg ut av ungdomsmiljøet på Stovner.

Mo befinner seg helt klart i et mellomforskap, i en dobbel negativitet, der konsekvensen blir at hans identitet er splittet og fragmentert.

Som en kontrast til Mo, møter vi Jamal og Mariana. Begge erfarer at henholdsvis Stovner-identiteten og Romsås-Stovner-identiteten står sterkt. Det er åpenbart at også Jamal i Tante Ulrikkes vei og Mariana i Alle utlendinger har lukka gardiner vokser opp mellom kulturer, men den sterke tilknytningen til sted, leder oss inn på et nytt spørsmål. Selv om Jamal og Mariana befinner seg i et mellomforskap, her forstått som å befinne seg mellom ulike kulturer, betyr det nødvendigvis at de ikke føler seg hjemme? Det er særlig i møte med Jamal og Mariana at det har blitt hensiktsmessig å anvende Bhabhas begrep om hybriditet. Til tross for at Jagne-Soreau retter

kritikk mot at hybriditetsbegrepet henspiller på en kolonial situasjon som ikke er aktuell i dag, har det å vende seg tilbake mot Bhabhas begrep likevel vært nyttig – nettopp for å kunne forklare hvordan Jamal og Mariana aktivt søker seg mot ‘mellomrommet’, forstått som miljøet på Stovner og Romsås. Slik jeg ser det, henspiller også Jagne-Soreaus presentasjon av begrepet mellomforskap på en type maktforhold, der blandingen av utenforskap og innenforskap er forårsaket av rasifisering. Å verken tilhøre gruppe A eller B medfører ifølge Jagne-Soreau (2018, s. 24) at individet havner i en dobbel negativitet. Gjennom å analysere fremstillingen av representasjon, ble det til å begynne med tydelig at det å befinne seg mellom kulturer, ikke erfares som noe negativt for Jamal og Mariana. Som vi har sett, beskriver både Jamal og Mariana at stedet de vokser opp består av mennesker fra mange forskjellige kulturer og nasjoner (se for eksempel Shakar 2017, s. 17 og Skaranger 2015, s. 31). Å representere Stovner og Romsås fremstilles som en måte å etablere et felles vi på, som skiller seg fra det norske majoritetssamfunnet.

Fremstillingen av å representere Stovner og Romsås synliggjør hvordan Jamal og Mariana aktivt søker mellomrommet. Det er her jeg mener bydelene må leses som en fysisk realisering av et hybrid mellomrom, slik Bhabha formulerer hybriditeten. Det hybride mellomrommet er et sted der kulturelle forskjeller kan komme til uttrykk (Bhabha, 2004, s. 2). Det er her subjektiviteten formes, og man får muligheten til å etablere seg som et handlende subjekt, selv innenfor motstridende ordener. Likevel kan vi ikke avskrive begrepet mellomforskap helt. Som en del av postinnvandringsgenerasjonen er alle ungdommene plassert i et mellomforskap. Det er tilfellene der nye kulturmøter aktualiseres, og nye konflikter oppstår, som gjør begrepet mellomforskap fruktbart å anvende. For eksempel ble det etter hvert tydelig at Jamals oppfatning av å representere, ikke samsvarte med Stovner- og moskémiljøets oppfatning av å representere. Dette plasserte dermed Jamal i et ytterligere mellomforskap, der han følte seg ikke-hjemlig, fremmedgjort og fragmentert. Stovner og moskeen ble ikke lenger et hybrid mellomrom Jamal ville oppsøke – det ender med at han bare vil «avor bort en tur. Det er ikke bra for meg å være her nå ass» (Shakar, 2017, s. 423).

I Alle utlendinger har lukka gardiner fremstilles det en enighet om at det å representere Romsås innebærer å ha tilknytning til så mange kulturer og nasjonaliteter som mulig. I tillegg ble det å representere satt i opposisjon til det norske majoritetssamfunnet, som bidro til opprettelsen av grenser mellom et vi, forstått som Romsås og dem, forstått som ‘poteter’. Romsås ble dermed et hybrid mellomrom, som for Mariana erfares mer identitetsskapende og positivt, enn Stovner

gjorde for Mo og Jamal i Tante Ulrikkes vei. Også for Mahmoud i Hør her'a! blir det å representere estetisk tett knyttet opp mot etablerte grenser mellom vi og dem. Mahmouds ønske om å bruke Marius-genser er nært forbundet med ønsket om å komme seg bort fra ‘blokka’ og ned til hovedstaden. Samtidig vil han utfordre etablerte grenser ved å representere seg selv, fremstilt gjennom beskrivelsen av den såkalte Mahmoud-genseren. Å befinne seg mellom kulturer kan se ut til å virke identitetsskapende for Mahmoud, og han kommer blant annet med en løsning på sin egen identitetskrise: nasjonaliteten oslosk. Likevel gis det ikke rom for denne identiteten i ‘blokka’. Han kan ikke være oslosk der han befinner seg, og han sitter dermed fast i ‘blokka’ – som igjen leder tilbake til begrepet mellomforskap: Mahmoud befinner seg i den doble negativiteten.

Alle ungdommene erfarer at et felles vi på Stovner, Romsås og i ‘blokka’ brytes ned, og dermed begrenser deres muligheter for å tale. I Sharifs roman opprettes det også grenser innad i

‘blokka’, der forskjellige syn på moral og arbeidsinnsats fremstiller hvordan de som bor i

‘blokka’ har ulike interesser. Manglende muligheter til å bli representert politisk erfares også for Mariana i Skarangers roman, når de er på klassetur til Karl Johan og besøker politiske partier. Tilsvarende tydelig blir nedbrytingen av et vi i Shakars roman, for Jamal i øyeblikket moskémiljøet vender han ryggen, og for Mo når han erfarer at redaktøren i Dagbladet hevder at medier og politikere kan tale på vegne av muslimer og innvandrere – til tross for at de egentlig ikke kan representere denne gruppen.

Sentralt i nedbrytingen av et felles vi står kartleggingen av tausheter. I dette tilfellet skapes nye mellomrom, som oppretter nye grenser mellom vi og dem, der nye kulturmøter aktualiseres.

Derfor blir det igjen aktuelt å anvende begrepet mellomforskap. Jamal, Mariana og Mahmoud erfarer å forbli tause i tilknytning til egen familiesituasjon, og påtar seg ulike omsorgsoppdrag for sine småsøsken. I Tante Ulrikkes vei opplever Jamal at kriminalitet er en del av den hegemoniske maskuliniteten på Stovner, og det blir problematisk å utvise omsorg for lillebroren i offentligheten, da han er redd for å miste sin hegemoniske status på Stovner. Her erfarer Jamal å bli plassert i et ytterligere mellomrom, der han som konsekvens forblir taus. I Skarangers roman erfarer også Mariana et konfliktfullt omsorgsoppdrag for lillebroren. Mariana forblir taus for å holde familiehemmeligheten skjult for miljøet på Romsås, samtidig som foreldrenes hemmeligholdelse ovenfor barna gir Mariana en beskytterrolle overfor lillebroren. Fengslingen av storebroren Alvaro gjør at familien trekker for gardinene. Som en konsekvens av manglende identifisering med et felles vi, blir ønsket om å holde ting skjult forsterket. Kriminalitet

verdsettes ikke som en del av det hegemoniske i den lokale kulturen. Beskytterrollen Mariana påtar seg overfor lillebroren, kan ikke leses som et krav som stilles Mariana fordi hun er kvinne.

Det handler om at familien skal holde hemmeligheten skjult. Også i Hør her’a! har tausheter blitt kartlagt. Transidentiteten til lillebroren Ali aktualiserer nye kulturkonflikter, som plasserer både han og Mahmoud i et mellomforskap. Tausheten er tett knyttet mot en beskytterrolle, der Mahmoud både vil beskytte lillebroren fra lokalmiljøet, men i aller høyeste grad mot dødstrusler fra deres egen familie. Fremstillingen av transidentitet oppretter ytterligere grenser mellom vi og dem, der det pakistanske miljøet ikke aksepterer dette, men det norske fremstilles som å gjøre det.

Frykten for æresdrap er tett forbundet med det kulturelle og religiøse fellesskapet i Hør her’a!.

Dette leder fram mot religion, som har vist seg å være et ytterligere sentralt aspekt i konstruksjonen av mellomforskap i de tre romanene. Den generelle debatten fremstiller ofte religion som et problem. I Shakar, Skaranger og Sharif sine romaner fremstilles religion på ulike måter, der religionen får forskjellig betydning for de fire ungdommene. I Shakars roman fremstilles Jamal som en stolt muslim, som har et problematisk forhold til å be og oppholde seg i moskeen. Jamal knytter religionen tett opp mot et mannlighetsideal assosiert med vold og kriminalitet, men ettersom moskévennene ikke deler denne oppfatningen ender det opp med å plassere han i et mellomforskap. Mo derimot er overhodet ikke stolt av sin religiøse bakgrunn.

Han vil flykte fra den, men han erfarer likevel at religiøs og kulturell bakgrunn følger han, uansett hvor han går. I Skarangers roman får religionen funksjon som et fristed, men også som noe samlende og identitetsskapende, som dyrker opp under Romsås-identiteten. Mariana blander religiøse uttrykk, og har en kulturell, snarere enn en from, tilnærming til religion. I Sharifs roman erfarer også Mahmoud at religionen fungerer som et fristed. Det blir et sted man kan legge sine bekymringer til side, være seg selv fullt ut og få sine bønner hørt, uavhengig av om man er katolsk eller muslimsk.

Helt avslutningsvis vil jeg trekke fram hvithet og orientering. Å være ikke-norsk erfares som ikke-normativt for flere av ungdommene. De opplever å skille seg ut. Rase som kategori må sees i relasjon til kategorier som kjønn, klasse, seksualitet, nasjonalitet, sted og språk. Både resepsjon og tidligere forskning på romanene, har vist at språket i romanene har fått oppmerksomhet. Likevel er kategoriene språk og rase tett sammenknyttet, og det blir ikke mulig å komme utenom å kommentere språket i romanene også her. Analysen av Tante Ulrikkes vei har vist at Mo og Jamal har et ulikt forhold til språk, som blir synlig gjennom hvordan de

formulerer seg i ulik medial form. Mos velskrevne e-poster er tett knyttet opp mot standardisert norsk. Å snakke norsk assosieres med hvithet, og det å tale og skrive godt norsk blir en viktig del av Mos prosjekt om å komme seg bort fra Stovner, og dermed orientere seg i hvite rom. Jeg har ikke inngående undersøkt om Mos ønske om å bli mest mulig lik majoritetsbefolkningen, kan forstås som en form for subversiv etterligning. Tidligere lesninger av Tante Ulrikkes vei har påstått av Mos etterligning ikke er subversiv (se for eksempel Samoilow & Myren-Svelstad 2020 og Bjørndalen 2021). For meg har et viktig spørsmål i møte med Mo snarere vært hvilke orienteringsmuligheter han har i hvite rom. Som vi har sett erfarer Mo å bli det Ahmed (2007) omtaler som ‘hypersynlig’. Hans orienteringsmuligheter blokkeres på grunn av hudfarge og navn, som eksempelet i passkontrollen har vist. I Sharifs roman erfarer også Mahmoud å ikke passere i hvite rom, og det er derfor han lar være å søke sommerjobb. Blant annet uttrykker Mahmoud at «det er ikke meg denne nasjonen trenger, det er etnisk norsk nordmann dette landet trenger» (Sharif, 2020, s. 12). Det språklige uttrykket ‘etnisk norsk nordmann’ kan forstås som en omskrivning av å være ‘hvit nordmann’. Her opprettes et ytterligere skille mellom vi og dem, nettopp fordi Mahmoud erfarer at han ikke kan inkluderes i kategorien ‘etnisk norsk nordmann’, på bakgrunn hudfarge. Å være ikke-norsk står som en motsats til å være norsk, og dermed som noe ikke-normativt og annerledes.