Handlingsreferat

Alle utlendinger har lukka gardiner handler om tenåringsjenta Mariana. Hun vokser opp på Romsås, sammen med lillebroren Matias, sin chilenske far og sin norske mor. Miljøet på Romsås er mangfoldig, bestående av mennesker fra mange forskjellige kulturer: «Alle som bor på Romsås, er egentlig fra et annet sted» (Skaranger, 2017, baksidetekst). Gjennom korte dagboksnotater får leseren innblikk i alt fra familieliv, til skole- og ungdomsmiljøet Mariana er en del av. Det blir fortalt om en far som ber i skjul, om en lillebror med traumer og om en storebror som sitter i fengsel. Det blir likevel viet størst plass til Marianas altoppslukende

54 Morgenbladets anmelder, Olaf Haagensen, omtalte Skarangers roman som en gjennomsnittlig, fattig leseropplevelse, og var særlig kritisk til det begrensede handlingsrommet som oppstår når en 14-åring får fortellerstemmen (Haagensen, 2015, s. 49).

forelskelse i niendeklassingen Mu2, som egentlig heter Muhammed, «men det er fire muhammeder» (Skaranger, 2017, s. 17). Som åttendeklassing er Mariana yngst, og befinner seg dermed nederst i hierarkiet på ungdomsskolen. Mariana og venninnene ser opp til de eldre elevene, særlig guttene, og søker til stadighet etter deres oppmerksomhet.

I likhet med Shakars roman, danner også Skarangers roman et godt utgangspunkt for en interseksjonell analyse av mellomforskap. Mariana forteller og reflekterer over både religiøs og kulturell tilhørighet. Som jeg vil komme tilbake til, blir det særlig hennes posisjon som kvinne, i et forholdsvis maskulint miljø, som gjør det interessant å undersøke hvordan mellomforskapet konstrueres på en annen måte for Mariana, enn det gjorde for Mo og Jamal. Marianas identitet formes av både foreldrenes og vennenes religiøse tilknytning, og etnisitet og nasjonalitet får en viktig rolle i opprettelsen av grenser mellom vi og dem. Det skapes et sterkt vi, og jeg undersøker dermed hvordan dette vi-et konstrueres, og hvordan fortelleren forholder seg til dette vi-et.

5.1.1 Fortellerteknikk og romanens struktur

Alle utlendinger har lukka gardiner er delt inn i 74 fragmentariske dagboksnotater, som alle innledes med en overskrift i versaler. Hvert kapittel skildrer bestemte hendelser, som alle fortelles av en førstepersonsforteller, nemlig tenåringsjenta Mariana. Det er kun én fortellerstemme, som gir begrenset innsikt i eventuelle motfortellinger. Til tross for at de ulike kapitlene mangler datomarkering, fremstår historien synkron, som dermed innebærer at handlingen gjengis nokså kronologisk (Gaasland, 2004, s. 36-37). Handlingen føres fram ved å fokusere på høytider og helligdager, som peker mot en multireligiøs kontekst. Det hele begynner på vinteren. Det er ramadan, som Mariana merker fordi det er færre elever som deltar i gymtimene. Deretter blir det Eid, før vi forflytter oss mot både påske og Norges nasjonaldag 17. mai. Så kommer norsktentamen, og det nærmer seg sommerferie. Romanen avsluttes ute i skolegården, når skoleåret er på hell. Det finnes noen unntak i historien, der kronologien blir brutt gjennom en rekke analepser.⁵⁵ Seks kapitler tar form som fjerne minner. De handler alle om storebroren Alvaro, som sitter i fengsel. Det snakkes lite om situasjonen til Alvaro, men i analepsene ser Mariana tilbake på minner fra barndommen og oppveksten med storebroren.

55 De fleste narrative tekster har innslag av anakroni, som innebærer at historiens kronologi brytes opp gjennom frempek (prolepser) eller tilbakeblikk (analepser). En analepse er innslag i teksten der det fortelles om hendelser eller begivenheter som har funnet sted tidligere, altså tilbakeblikk der diskursen går bakover i historiens

kronologi (Genette, 1980, s. 40).

Som jeg vil komme tilbake til, har disse analepsene betydning for hvordan historien blir fortalt, og kan fortelle oss noe om erfaringen av å befinne seg i et mellomforskap.

Tempus i romanen skifter hyppig fra samtidig til etterstilt narrasjon, og det er nokså kort temporal avstand mellom hendelsene og fortellerens beretning av hendelsene. Det er flere tegn som tyder på at hvert kapittel, eller dagboksnotat, er skrevet en dag om gangen, og at det fortelles om hendelser som har skjedd kort tid i forveien: «Under sviddeste fiskepinnemiddagen til pappa i dag, jeg og Matias hørte masse lyder fra ute» (Skaranger, 2017, s. 40, min utheving).

Adverbet i dag indikerer at Mariana sitter på rommet sitt, og ser tilbake på hva som har skjedd denne dagen, for deretter å skrive det ned i dagboken. Gjennom hele romanen skjer det også hyppige skifter mellom presens og preteritum, for eksempel «så pappa klikka mentalt og derfor jeg nå sitter i rommet mitt (Skaranger, 2017, s. 9, min utheving). I dette tilfellet forteller førstepersonsfortelleren om hendelser hun har opplevd i nær fortid, som bidrar til å skape et inntrykk av at det er stor nærhet mellom fortelleren og det som blir fortalt. Ettersom romanen tar form som en dagbok, er den også preget av innskutt narrasjon, nettopp fordi hendelsene skjer over en lengre tidsperiode – i dette tilfellet tilsynelatende over et skoleår fra høst til vår – uten at det fremstår som brudd i narrasjonen. Likevel har vi ikke kjennskap til hvor lang tid det går mellom hvert skrevne dagboksnotat, ettersom det mangler datomarkering. Livsrytmen og selve tiden defineres ut fra ulike høytider, som anses som viktige i det lokale miljøet, og tiden defineres dermed annerledes enn i majoritetssamfunn. Dagboksromanen lar dermed den lokale tiden strukturere fortellerformen.

Metanivået som finnes i Tante Ulrikkes vei, er ikke til stede i Skarangers roman. Jagne-Soreau (2018, s. 12) har også påpekt at det ikke er noen bestemt litterær agenda med Marianas skriving.

Dette står i motsetning til Tante Ulrikkes vei, der Mo og Jamals skriftlige og muntlige ytringer kommer som et resultat å være respondenter i et forskningsprosjekt. Det står til dels også i motsetning til Hør her´a!, som jeg vil komme tilbake til senere, der Mahmoud på et tidspunkt uttrykker helt eksplisitt hvorfor han har skrevet denne boken: «Hør her´a! Grunnen til at jeg skriver denne boken er fordi norske nordmenn digger sånt» (Sharif, 2020, s. 30). Mariana skriver derimot dagboken for sin egen del, der hun reflekterer over hvordan det er å vokse opp på Romsås i Groruddalen.