Estetisk representasjon for Jamal: Stovner og rapmusikk

Jamal anvender representasjonsbegrepet hyppig. Allerede i første diktafoninnspilling bruker han ordet ‘representere’ for å introdusere seg selv: «Men ok, jeg er Jamal. Svarting, muslim, fra Stovner, T.U.V., Tante Ulrikkes vei, du veit, representerer alltid» (Shakar, 2017, s. 15). Han er stolt av å være fra Stovner, og ikke minst stolt av å være fra T.U.V – en forkortelse for gatenavnet Tante Ulrikkes vei. Det blir derimot problematisk for Jamal når utenforstående tror at de kan tale for og om dem, som om de vet hvordan det er å være menneske på Stovner:

Og du veit hvor mange som snakker dritt ass. Alltid. […] Men dem mest skada folka, det er dem potetene fra andre steder på Oslo og Norge ass, jeg sverger. Dem går på tv og sånn og snakker dritt og så har dem aldri vært på Stovner […]. Men vi folka her, vi er sånn nå, fuck dem som snakker dritt, skjønner du? Vi representerer uansett. Vi representerer T.U.V. og Stovner, alltid ass. Glem dem andre folka på den landen her a. Vi trenger ikke dem. (Shakar, 2017, s. 17-18)

Slik Spivak (2009, s. 47) retter kritikk mot vestlige intellektuelles representasjon av de underordnede, uttrykker også Jamal sin frustrasjon over at ‘poteter’ fra andre steder i Oslo og

47 Rasifisering, eller rasialisering «beskriver hvordan rasisme reproduserer stereotyper og forventninger til mennesker basert på utseende, etnisitet, religion eller kulturell bakgrunn» (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond, 2020, s. 9).

Norge, forsøker å tale på vegne av menneskene som bor på Stovner.⁴⁸ Måten Jamal ordlegger seg på, for å fortelle Lars Bakken hvem han er og hva Stovner er, kan leses som en form for re-presentasjon, slik Spivak har formulert begrepet. Re-presentasjon handler om estetisk fremstilling, og kan blant annet forstås som en visuell komponent – det være seg utseende, klær, evner eller tilstedeværelse. Stovner-identiteten kan se ut til å være dypt forankret i Jamal, og den estetiske representasjonen synliggjøres blant annet gjennom hvordan Jamal beskriver alle etnisitetene Stovner er sammensatt av: «Pakkiser, degoser, chippere, jogurter, arabere, lankere, alt mulig. Liksom, vi alle er svartinger på en hvit land» (Shakar, 2017, s. 17). Her fremstilles skillet mellom vi og dem, mellom ‘svartingene på Stovner’ og ‘potetene utenfor Stovner’. Å representere Stovner blir dermed satt i opposisjon til det som befinner seg utenfor.

Rapmusikk har stor betydning for Jamal. Måten han beskriver sitt forhold til musikk på, er tett knyttet opp mot ønsket om å representere bydelen sin. Dette blir synlig når Jamal forteller at han hører på låten «Represent», av den amerikanske rapperen Nas. Jamal beskriver hvordan

‘lyricsa’ og ‘beaten’ «flower helt sykt og jeg går der og sjofer på blokkene og gata […] jeg vil grine nesten, men samtidig jeg er glad. Liksom, vi skjønner hip hop og hip hop skjønner oss»

(Shakar, 2017, s. 18). På samme måte som Nas er opptatt av å representere gjennom sine sangtekster, er Jamal opptatt av å representere Stovner, T.U.V og det å være både svarting og muslim. Ønsket om å representere blir forsterket gjennom musikken, og gjennom musikken etableres en form for tilhørighet og samhold. Gruppen Jamal gjengir estetisk, er tydelig multietnisk, og lever i et mellomforskap i Norge. For å bruke Bhabhas begreper, blir det en hybrid identitet Jamal ønsker å representere estetisk. Når musikken spiller, plasseres han et helt annet sted, der han føler seg hjemme.

Jamals bruk av begrepet representasjon, er tett knyttet til stedstilhørighet og identitet. Joakim Tjøstheim (2019, s. 37-38) poengterte i sin masteroppgave at stedstilhørighet har stor betydning for Jamals individuelle selvforståelse, nettopp fordi hans kollektive og individuelle identitet konstrueres av å bo på Stovner. I Odrun Misje (2021) sin klasseromsstudie kommer det også fram at flere elever reflekterer over identitetsspørsmål, særlig problematikken knyttet til å ha et utenlandsk navn, som igjen bidrar til å synliggjøre og opprettholde dikotomien oss/dem.

Spesielt en elev i Misjes datamateriale reflekterer over betydningen av navn og kultur:

48 ‘Potet’ er et norsk slanguttrykk som refererer til en hvit nordmann eller en etnisk nordmann.

Sånn som det at de anbefalte han å bruke et norsk navn, så det var større sjanse for at oss nordmenn faktisk holdt linjen. Og det er jo veldig nedsettende for han som ikke er norsk da, eller ikke helt norsk da. Det blir litt sånn «gjem din kultur». (‘Frode’, referert i Misje, 2021, s.

71)

Jamals arbeidsgiver råder han til å bruke et norsk navn ved telefonsalg, da navnet hans er tett forbundet med representasjonen av en bestemt gruppe, som ikke er inkludert i det norske vi-et.

Likevel fungerer det sterke ønsket om å representere Stovner, som en måte å føle tilhørighet til noe eller noen. Kaja E. K. Bjørndalen (2021, s. 27) har gjort en analyse av stedets betydning for litterære kulturmøter, og påpeker at Jamals stedstilhørighet til Stovner ikke automatisk er synonymt med å føle en viss tilknytning til landet Norge. Selvrepresentasjon blir en form for forsvarsmekanisme, for å overbevise seg selv om at man har tilknytning og tilhørighet til et sted, et miljø eller en religion. Samtidig mener jeg at ønsket om å representere, i betydningen re-presentasjon, blir en mekanisme for å orientere seg i mellomforskapet, for å orientere seg i hvite-rom, og dermed fremstille en type gruppe man føler tilhørighet til.

Også i etterkant av terrorangrepene i USA 11.september 2001, opprettes det grenser mellom vi og dem i Shakars roman. Geografilæreren til Jamal har bestemt at klassen skal gjennomføre tre minutters stillhet for å hedre de uskyldige ofrene. Jamal bestemmer seg for å ytre seg i klasserommet:

Hør a, seriøst, noen uskyldige folk daua der, men liksom uskyldige folk dauer mere på svartinger sine land på grunn av USA, ikke sant? Så hvorfor er dem på USA helt uskyldige da? Er ikke vi mere uskyldige enn dem? […] Hadde det her skjedd med svartinger, dere hadde gitt så faen.

(Shakar, 2017, s. 67, min utheving)

Jamal erfarer å representere et vi, som står i motsetning til dem. Dikotomien vi/dem signaliserer at Jamal føler tilhørighet til mennesker fra «svartinger sine land». Han har derfor vanskeligheter for å hedre hvite ofre, ettersom han erfarer at ingen hedrer svarte mennesker som blir drept.

Ytringene blir møtt med sterke reaksjoner fra læreren, som kaster han ut av klasserommet. Dette skal faktisk vise seg å bli hans siste dag på Bredtvet skole, ettersom han velger å droppe ut fra videregående. I lys av Spivak sin teori, er det interessant å se hvordan Jamals stemme ikke blir akseptert, og hvordan han dermed blir en stemmeløs underordnet. Til tross for at Jamal valgte å ytre seg i en noe upassende setting, under selve minnesmarkeringen, står hans holdninger og verdier i opposisjon til majoritetens, og hans stemme blir dermed ikke hørt. Skolen som arena begrenser derfor Jamals muligheter for å få sin stemme hørt, og skolen gir dermed et begrenset

rom for å diskutere holdninger, verdier og politikk. Det er geografilæreren Karin som taler for og på vegne av klassen, om hvilken reaksjon et slikt terrorangrep skal bli møtt med.

Spivak gjør et analytisk poeng ut av å skille de to ulike betydningene av representasjon fra hverandre. Samtidig er betydningene «uomgjengelig diskontinuerlige» (Spivak, 2009, s. 47), som blir tydelig i møte med Mo og Jamal som respondenter i NOVAs forskningsprosjekt. Å innta rollen som respondenter, kan igjen si noe om representasjonsmulighetene. Som respondenter i forskningsprosjektet, er de representanter for en viss gruppe, der funksjonen er å gi et typisk bilde av hvordan hverdagen til unge i Groruddalen er. Dette er dermed representasjon forstått som re-presentasjon, som estetisk fremstilling, der de representerer en gruppe mennesker basert på aspekter som hudfarge, navn, religion og klasse. Samtidig er hensikten med forskningsprosjektet å fremstille en ferdig rapport, som igjen skal gi næring til videre politiske beslutninger. Her er det snakk om politisk representasjon, i form av det Spivak (2009, s. 47) omtaler som «å tale for». Mo og Jamal er bidragsytere til prosjektet, der deres refleksjoner og erfaringer skal danne utgangspunkt for utarbeidelsen av en rekke tiltak, for å bedre situasjonen i bydelen.