Innlemmelse av regelverk

Utredningsinstruksens punkt 5-4

Ansvarlig departement skal sørge for at EØS-relevant EU-regelverk fra norsk side er klart for innlemmelse i EØS-avtalen så tidlig som mulig etter vedtakelse av regelverket i EU. Arbeidet skal legge til rette for at nytt regelverk i EU-statene og EØS/EFTA-statene blir satt i verk til samme tid, så langt det er mulig, og i tråd med de tidsfristene som er fastsatt. Norge skal bidra til at EØS-komiteen normalt kan fatte vedtak om å innlemme nytt regelverk i EØS-avtalen innen seks måneder etter at regelverket er vedtatt i EU.

Alle EØS-notater skal forelegges Utenriksdepartementets rettsavdeling før norsk posisjon på relevans og behov for tilpasninger meldes tilbake til EFTA-sekretariatet, med mindre noe annet er avtalt med rettsavdelingen i forkant.

Ved utformingen av tilpasninger skal departementet tilstrebe at innholdet i EØS-rettsakten blir så klart og forutberegnelig som mulig. Tilpasninger bør som hovedregel formuleres som redigering av teksten i rettsakten.

Saker på justis- og innenriksområdet skal behandles i tråd med bestemmelsene ovenfor og skal følge de prosedyrene og tidsfristene som følger av Schengen-samarbeidet.

Vedlegg – utkast til endringer i utredningsinstruksen med veileder

5.4.1 Innledning

Når EU-regelverk skal innlemmes i EØS-avtalen, er regelverket vedtatt i EU, og innholdet ligger dermed fast. I denne fasen må norske myndigheter ta endelig stilling til om rettsakten er relevant og akseptabel. Det må videre vurderes om det er behov for – og i så fall

utarbeides og fremforhandles – tilpasningstekster som inngår i EØS-komiteens beslutning.

EFTA-sekretariatet bistår i utarbeidelse av tilpasningstekster. Departementene kan også konsultere Utenriksdepartementet eller Justis- og beredskapsdepartementet.

Alle EØS-notater skal forelegges Utenriksdepartementets rettsavdeling før det sendes inn standardskjema til EFTA-sekretariatet. Dette kan skje gjennom behandling i spesialutvalg.

5.4.2 Prosedyrer og frister for innlemmelse av EØS-rettsakter i EØS-avtalen Det bør tilstrebes at EØS-regelverk kommer til anvendelse så nært opptil tidspunktet for anvendelse av EU-regelverket som mulig. Dette forutsetter at innlemmelse av EØS-relevant EU-regelverk i EØS-avtalen skjer så snart som mulig etter at regelverket er vedtatt i EU.

Spørsmål om EØS-relevans og andre prinsipielle spørsmål bør derfor identifiseres så tidlig som mulig.

EØS-/EFTA-landene har felles prosesser knyttet til å innlemme EU- rettsakter i EØS-avtalen.

Rettsaktene følger normalt to ulike prosedyrer.

1. Hurtigprosedyre (fast track) følges for rettsakter som ikke reiser spesielle

problemstillinger knyttet til EØS-innlemmelse, hvor man ikke trenger tilpasningstekst, og hvor det ikke foreligger konstitusjonelle krav. EØS-/EFTA-landene har besluttet at en rekke kategorier av rettsakter faller innenfor prosedyren.

2. Standardprosedyre følges for rettsakter som ikke faller inn under hurtigprosedyren.

I tillegg til de to prosedyrene beskrevet over videreføres den allerede etablerte forenklede prosedyren (simplified procedure), som blant annet gjelder for enkelte saker på mat- og luftfartsområdet.

Fastsatte frister i prosedyrene skal følges for å sikre at regelverket i EØS-avtalen blir innlemmet til rett tid. Fristene legger til rette for at EØS-komiteen normalt kan fatte vedtak om å innlemme nytt EU-regelverk i EØS-avtalen innen seks måneder etter at regelverket har trådt i kraft i EU.

Innlemmelse av nytt EU-regelverk i EØS-avtalen forutsetter enighet med Island, Liechtenstein og EU. Selv om man fra norsk side har gjennomført de nødvendige skritt for innlemmelse, vil forsinkelser hos de andre partene kunne føre til at innlemmelse i EØS-avtalen kan bli forsinket. I saker der rask innlemmelse er av vesentlig betydning for Norge, bør Norge være en pådriver for å unngå forsinkelser.

191 Vedlegg – utkast til endringer i utredningsinstruksen med veileder

Departementenes EØS-arbeid |

5.4.3 Vurdering av EØS-relevans

Det ansvarlige departementet skal, i samråd med andre berørte departementer, vurdere om nytt EU-regelverk er relevant, og om det er akseptabelt å innlemme det i EØS-avtalen. En rettsakt er EØS-relevant hvis den faller innenfor EØS-avtalens saklige og geografiske virkeområde, slik dette er definert i EØS-avtalens hoveddel, vedlegg og protokoller.³ For å sikre en konsistent norsk tilnærming skal saker som reiser særskilte spørsmål om EØS-relevans, forelegges Utenriksdepartementets rettsavdeling for uttalelse.

Det er viktig at en slik foreleggelse gjøres på et så tidlig tidspunkt som mulig.

Ved uenighet mellom departementene eller der konklusjonen er usikker, avklares saken politisk på et tidlig stadium. Beslutningsgrunnlaget skal beskrive presedensvirkninger og redegjøre for politiske og økonomiske virkninger av innlemmelse eller ikke-innlemmelse.

5.4.4 Vedtak om innlemmelse av rettsakter i EØS-avtalen – utarbeidelse av tilpasningstekster

Et grunnleggende formål med EØS-avtalen er rettslikhet mellom EØS/EFTA-statene og EUs medlemsstater – såkalt homogenitet. Det er likevel behov for å tilpasse EU-regelverk til en EØS-kontekst.

Protokoll 1 til EØS-avtalen fastsetter enkelte gjennomgående tilpasninger som kommer til anvendelse for alle rettsakter som innlemmes i vedleggene til avtalen, med mindre noe annet er bestemt i vedkommende vedlegg. I en rekke av vedleggene finnes det også sektortilpasninger som gjelder generelt for alle rettsakter som er inntatt i det aktuelle vedlegget. Disse varierer i form og omfang.

Det kan også være behov for tilpasninger til den enkelte rettsakten. Slike tilpasninger vedtas av EØS-komiteen når rettsakten innlemmes i EØS-avtalen, og kan være nødvendig for eksempel fordi EØS-avtalens virkeområde og institusjoner er annerledes enn i EU-retten, eller fordi det er behov for å ta hensyn til en spesiell situasjon i EØS/EFTA-statene.

Tilpasningstekster er formelt sett en del av EØS-rettsakten. Arbeidet med tilpasningstekster er derfor regelverksarbeid. Det er særlig klart for forordninger, som gjennomføres ved inkorporasjon (henvisning), og hvor den norske gjennomføringsbestemmelsen viser til forordningen slik den er innlemmet i EØS-avtalen. Tilpasningstekstene gjelder derfor som norsk lov eller forskrift. Utforming av tilpasningstekst kan dermed sees på som lov- eller forskriftsutforming, og de samme hensyn for regelutvikling må i utgangspunktet gjelde her som ved utvikling av nasjonalt initiert lovgivning. Det bør derfor være et grunnvilkår at tilpasningstekster formuleres slik at det er klart hvordan regler som er gjort til norsk rett, lyder.

3 Det vises til omtalen i kapittel 5.3.1 i Meld. St. nr. 5 (2012–2013) om vurdering av EØS-relevans.

Vedlegg – utkast til endringer i utredningsinstruksen med veileder

Ved utformingen av tilpasningstekster må det derfor legges vekt på at teksten blir så klar, tilgjengelig og forutberegnelig som mulig. Den klare hovedregelen er at tilpasninger bør formuleres som en «redigering» av teksten i rettsakten, ved at teksten tas inn som endringer i EØS-rettsaktens artikler, eller eventuelt i nye artikler dersom det er vanskelig å tilpasse teksten i eksisterende artikler.⁴ Utenriksdepartementets rettsavdeling og Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet kan kontaktes for bistand.

En beslutning i EØS-komiteen om å innlemme nytt regelverk i EØS-avtalen trer i kraft den dagen komiteen selv fastsetter. Vanligvis trer den i kraft for Norge dagen etter beslutningen i EØS-komiteen med mindre rettsakten har en senere ikrafttredelsesdato i EU, eller et annet tidspunkt blir særskilt bestemt. Hvis en av partene må forelegge rettsakten for sine parlamenter, kan det tas konstitusjonelt forbehold. Parten har da en frist på seks måneder til å innhente slikt samtykke (EØS-avtalen artikkel 103). Regelverket vil ikke tre i kraft i EØS før alle konstitusjonelle forbehold er hevet. Dersom Island eller Liechtenstein har tatt konstitusjonelt forbehold, må også disse være hevet før rettsakten trer i kraft for Norge.