Da gruppen startet tenkte jeg at ungdommene skulle få anledning til å ta med seg sin egen musikk og dele den med gruppa. Tanken var også at dette kunne skje spontant i gruppa uten at ungdommene hadde planlagt hva de ville presentere på forhånd. Dette for å vektlegge narrativene og deres egne opplevelser, også i et her og nå perspektiv.
I tillegg tenkte jeg å bruke musikk til fysiske øvelser, små dramasekvenser, medita- sjoner, og som inspirasjon til å tegne opplevelser og stemninger med venstre hånd.
Venstre hånd kan benyttes for at orienteringen rundt det å skulle prestere noe skal være lavest mulig. Jeg ønsket å benytte reseptive (lyttende) metoder, og hovedfoku-set skulle være på ungdommenes egen musikkinteresse og opplevelser med musikk.
Musikkopplevelsene skulle danne grunnlaget for selvrefleksjonen.
I følge Kohut er ”selvet” både ”the initiater of action” og ”the center of experi-ence”. Selvet søker etter harmoni, sammenheng og vitalitet. Det streber etter selvreali-sering og autensitet. Videre hevder han at selvet kjennetegnes ved at det kan forholde seg til seg selv gjennom refleksjon. Denne egenskapen, som forutsetter språklig kom-petanse, gjennomsyrer selvet. Den kjennetegnes ikke bare gjennom bevisste tanker.
Også den ubevisste tenkningen preges av selvrefleksjon, noe drømmene våre vitner om (Kohut i Karterud 2002:222).
Ved å benytte musikk og andre kreative utrykk kan selvets bevisste og ubevisste sider aktiviseres, og musikkopplevelsen kan danne utgangspunkt for refleksjon.
Mo-reno peker på at musikk kan være en av de viktigste redskapene for å uttrykke selvet.
Han sier: “Music can be one of the most effective devices for dramatizing inner pola-rities, the dynamics of the divided self“ (Moreno 2005:50). Økt selvbevissthet vil på denne måten kunne påvirke selvopplevelsen gjennom de ulike fortellinger ungdom-mene kommer i kontakt med gjennom musikken, og som de formidler om seg selv.
Uten samspillet med andre individer utvikles imidlertid ingen symbolsk be-grepsverden, som er det som karakteriserer oss som mennesker (Bø 2005). Ruud om-taler musikkens funksjon som symbolspråk. Han refererer til musikken som en sosial markør som signaliserer tilhørighet i en gruppe eller som formidler av et symbolsk fellesskap (Ruud 1997). Musikkens viktighet i form av symbolspråk, og opplevelsen av egen identitet, var et felles utgangspunkt ungdommene hadde. Særlig hos en av jentene var det tydelige bånd mellom en musikkgruppe og formidling av eget utrykk.
Dette kom spesielt godt til syne ved måten hun kledde seg på, men også i måten hun uttrykte seg på. For å ivareta ungdommenes anonymitet vil jeg ikke beskrive konkrete musikkgrupper eller drøfte forholdet mellom gruppen/musikken og uttrykksformen.
Innholdet i gruppetimene ble planlagt etter en fast struktur. Ungdommene kom inn i grupperommet til musikk fra musikkanlegget. Når alle hadde kommet, og satt seg i ringen, fortalte de litt om hvordan uken hadde vært, og ble så ledet til å uttrykke hvordan det var å være dem her og nå. Deretter fulgte en sekvens med en stående meditasjon til musikk. Dette for å trene opp evnen til oppmerksomhet, til bevisst og aksepterende nærvær.
Vi benyttet også en annen form for meditasjon, sittende i en ring hvor ungdom-mene ble guidet til ulike tema med tanke på å finne egne ressurser. Dette ble gjort både gjennom fantasireiser til musikk, og ved at musikken ble benyttet som et avspennende element i en meditasjon. Deretter fulgte hovedoppgaven som hovedsakelig var tenkt å skulle ta utgangspunkt i ungdommenes egen musikk, og opplevelser med musikk, men som ble mye mer variert i løpet av gruppeprosessen. Så fulgte en delingssekvens, hvor ungdommene fortalte hvordan de opplevde å gjøre disse øvelsene, samt at de ga tilbakemeldinger til hverandre. Som avslutning hadde vi en sekvens med vekt på ”luk-king” og avrunding. Dette gjorde vi for at det ble nok tid til å avrunde viktige tema og følelser, samt sette fokus på livet utenfor gruppen.
Etter den første gruppesamlingen fikk ungdommene beskjed om å ta med ett eller to musikkeksempler de hørte mye på, og som hadde betydd noe for dem. I prak-sis hadde de jo musikken tilgjengelig hele tiden på sin iPod, eller mp3-spiller. Dette skulle vise seg å bli en sterk opplevelse for gruppedeltagerne. En av dem brøt ut i gråt etter at hun hadde spilt sitt eksempel for gruppa. Hun fortalte at denne musikken had-de trøstet henne i en veldig vanskelig periohad-de, hvor hun blant annet opplevhad-de at alle
vennene forsvant. Hun ble overrasket over hvor sterkt følelsesmesssig det var å dele musikken med de andre i gruppa. Hun kom i kontakt med de vanskelige følelsene, og opplevelsene knyttet til dette. Denne hendelsen gjorde noe med gruppedeltagerne og oss som ledet gruppen. Alle ble bevisst hvilken kraft musikken har til å vekke følelser.
Dette bekrefter også det Laiho omtaler som et emosjonelt område. Hun fremhever det emosjonelle området som det sterkeste og viktigste i ungdomstiden (Laiho 2004).
På slutten av gruppetimen spurte vi ungdommene hvordan de opplevde det å dele musikk på denne måten. Det var unison enighet om at de syntes det var en sterk opplevelse, og at de ønsket å bli bedre kjent med hverandre før de skulle gjøre noe lignende igjen. Dette tok vi på alvor, og konkluderte med at deling av betydningsfulle musikkopplevelser passet bedre senere i gruppeprosessen. Da ungdommene delte musikk som betød mye for dem, registrerte jeg at dette kunne oppleves nærmest som å kle seg naken. På bakgrunn av denne erfaringen bestemte vi at de selv skulle få styre hvordan de ville dele sine musikkopplevelser. Ungdommene ønsket heller å få oppga-ver av oss, slik at de ikke behøvde å forberede noe selv. Jeg ser i ettertid at det ble for stor utfordring for dem å presentere musikk og musikkopplevelser på denne måten så tidlig i en gruppeprosess. Vi hadde på det tidspunktet ikke klart å skape et rom hvor det var trygt nok. Dette samsvarer også med opplysningene jeg fikk i intervjuene, hvor de formidlet hvor personlig knyttet de var til musikk, og hvor sterkt musikken var knyttet til opplevelsen av egen identitet. De sterke følelsene viste hvor sårbare de ble av å dele musikken sin, som var så knyttet til betydningsfulle opplevelser og følelser, som relasjonelle tema og ensomhet.
Jeg begynte derfor å tenke mer på hvordan musikk kunne bidra som inspirasjon og motivasjonsfaktor, i forhold til det å skape et rom for å bli mer bevisst sin opple-velse knyttet til musikk i et her og nå perspektiv. Jeg la derfor større vekt på andre ut-trykksformer knyttet til musikk. Tegning med venstre hånd ble en gjenganger i grup-peprosessen. Dette viste seg å være en mindre utfordrende måte å formidle seg og bli synlig på. Musikken ble i denne sammenhengen brukt som et inspirerende element, både som bildeskapende og stemningsskapende. Musikken skulle også understøtte at tankene kunne strømme fritt. Noen tilbakemeldinger ungdommene kom med var:
”Musikken passet til min stemning, eller musikken hjalp meg til å produsere bilder.”
På spørsmål om de noen gang følte at musikken ble ’feil’, kom det svar som: ”Musik-ken kan ikke forstyrre meg og det er fint å få musikk man ikke hører på til vanlig, for da forbinder man ikke så mye med det.” Dette tenker jeg sier noe om behovet for å få nye opplevelser. Vi forsøkte å ivareta dette ved å presentere ulike sjangere. Musikk som ble benyttet var alt fra klassisk musikk, både romantiske og impresjonistiske
verk, til heavy metal. Rolig jazz, filmmusikk og populærmusikk ble også benyttet.
Variasjonen var noe ungdommene ga uttrykk for at de satte pris på.
Meditasjon var også noe som etter litt trening vakte stor interesse hos ungdom-mene. De opplevde at de gradvis kunne fokusere på, og i økende grad være til stede her og nå. Eller som en av jentene sa:
Man får en helt annen stemning av å være her, man tar ting lettere til seg. For når man er i dette rommet her så – ja det er personlig, men kroppen er her da, i stedet for at den flyter rundt overalt, sånn hjemme og sånne ting.
Stern snakker om selvopplevelse alene, sammen med andre, eller begge deler på samme tid (Trondalen 2004). Jeg tenker uttalelser som denne viser at jenta opplever å kunne være tilstede i seg selv sammen med resten av gruppa. Slike opplevelser stop-pet vi opp ved og tematiserte med ungdommene. Det kom også andre uttalelser som bekreftet opplevelsen av tilstedeværelse.
Jeg tenker litt mer på hvorfor jeg er her akkurat nå. Jeg har begynt å tenke litt mer på, eller ser ting mye klarere da. At (jeg) får nytelsen når jeg går ut. Selv om det er regn, så er det noe vakkert med regn på en måte.
Denne uttalelsen viser at denne jenta er bevisst på øyeblikket. Hun bruker ordet ny-telse som uttrykker en sanselig tilstedeværelse.
Bevissthet og tilstedeværelse skulle vise seg å bli viktige behandlingsstikkord i løpet av gruppeprosessen, også med tanke på musikkopplevelser. Et eksempel på det-te var da vi diskudet-terdet-te gruppeprosessen med ungdommene. Vi spurdet-te om det var noen som kunne se et felles tema blant gruppemedlemmene. I spørsmålet ble det benyttet metaforer som ”hva er det som er gruppens refreng?” En av jentene tok ordet og sa:
”Har dere hørt en sang som heter ’Pain’ av gruppa Three days grace?” Alle bekreftet at de kjente sangen. ”Den handler om at det er bedre å kjenne smerte enn ikke å føle noen ting.” Ungdommene var enige om at dette var et tema som var felles for dem.
Etterpå fant jenta fram sangen på sin iPod og spilte den for gruppemedlemmene.
Moreno har lansert begrepet musical mirroring. Han omtaler musikken som middel til å speile både atferd og interaksjon (Moreno 2005). I dette tilfellet bidrar musikken til å speile et felles tema. Det at denne jenta kunne hevde seg blant de andre ungdommene på denne måten er også et eksempel på hvordan bruk av musikk som kulturell kapital kan bli omformet til en form for sosial kapital (Ruud 1997). Ved å referere til denne låta fikk alle en felles opplevelse av å bli sett og bekreftet gjennom musikken. Jeg opplevde dette som et gyllent øyeblikk hvor musikken ble en samlende aktivitet, hvor opplevelsen av fellesskap, forståelse og tilhørighet ble fremtredende.
Laiho (2004) vektlegger også musikkens evne til å vekke følelsen av tilhørighet, og deling av felles opplevelse, under kategorien interpersonlig område.
I eksempelet ovenfor ble jentas musikkopplevelse til en felles aktivitet som bi-dro til samtale og refleksjon. Sangen i eksempelet beskriver også at jenta er opp-merksom, nærværende og bevisst. Sangen representerer en personlig deling, samtidig som hun fanger øyeblikket og bidrar til å samle gruppen i et felles tema og en felles musikkopplevelse. Dette viser at det nå er økt grad av trygghet og tillit blant gruppe-medlemmene, da det nå faller seg mer naturlig å dele en personlig musikkopplevelse enn tidligere i gruppeprosessen. Opplevelse av trygghet og tillit er også nødvendige ingredienser med tanke på å kunne være spontan og kreativ.
Etter hvert kom også temaet ”masken” frem, noe som ga gjenklang hos alle ung-dommene. En av jentene uttrykte: ”Det er akkurat som om jeg er på et maskeradeball.”
Hun forklarte at det hun kommuniserte til omgivelsene var noe helt annet enn det hun opplevde inni seg. Dette resulterte i at alle fikk i oppgave å tegne to ansikter. Ett ansikt skulle symbolisere det de kommuniserte til omverdenen (masken). Det andre ansiktet skulle være det indre ansiktet (slik de egentlig opplevde å være seg selv). I tillegg til å tegne, skulle de velge musikk som kunne forsterke uttrykket i begge ansiktene. Alle ungdommene fant musikk de opplevde var representativ i forhold til å fordype uttryk-ket. De hadde lagt vekt på både tekst og stemning i musikken. Dette bidro til sterke opplevelser med hensyn til opplevelsen av hvem de var og hvilket uttrykk de ønsket å formidle. Ungdommene bekreftet hverandre, og hjalp hverandre med å utdype ut-trykket med spørsmål og egne opplevelser av hva de så i hverandres ”ansikter”. En av dem uttrykte følgende: ”Jeg ser deg på en helt ny måte etter at jeg hørte musikken.”
En annen sa dette: ”Jeg syns musikken passet så godt til tegningen.” Noen hadde valgt veldig ulik musikk for å uttrykke forskjellen i de to ansiktene, men det var også eksempler på det motsatte. Felles for alle var at teksten hadde stor betydning.
Det å dele en personlig opplevelse og bli bekreftet av de andre ungdommene, ble en viktig erfaring med tanke på tidligere erfaringer med å føle seg annerledes. Som en av jentene uttrykte det: ”Ute blant venner føler jeg meg som en komplett idiot.” Dette fellesskapet bidro til at de fikk erfaringer med å bli bekreftet av hverandre. I gruppein-tervjuet sa en av dem følgende: ”Det betyr mer å få tilbakemelding fra jevngamle enn fra terapeuter.” Slike uttalelser bidrar til å understreke at det er viktig å tilrettelegge behandlingsgrupper for ungdom. Waaktaar peker på at positive jevnalderrelasjoner kan bidra til resilienceprosesser. Dette blant annet fordi slike relasjoner kan lindre og forebygge antisosial atferd (Waaktaar 2004).