Forskningsfeltets status

Min oppgave krysser flere forskningsfelt. For det første forskning knyttet til rom og sigøynere og de grupper som betegner seg selv eller blir omtalt av andre med disse benevnelsene, for det andre forskning knyttet til fortellinger, stereotypier og omtaler av «de andre» og for det tredje forskning knyttet til medienes dekning av ulike minoriteter.

Internasjonalt er det skrevet en del om rom og sigøynere. Et av de viktigste navnene i så måte er Ian Hancock, professor ved University of Texas og leder av The Program of Romani

2 http://fra.europa.eu/en/publication/2012/situation-roma-11-eu-member-states-survey-results-glance Lest:

02.12.2013

4

Studies and The Romani Archives and Documentation Center. Hancock har skrevet en rekke historiske, lingvistiske og sosialantropologiske arbeider knyttet til temaet, han er selv av romslekt og har ved en rekke tilfeller talt på vegne av romfolket, bl.a. i FN. Hans arbeider blir sitert i de fleste større verk om rom, imidlertid er han noe omdiskutert, og noen av hans arbeider er blitt kritisert for å være for preget av hans politiske engasjement.

I norsk sammenheng er det langt mellom avhandlingene knyttet til rom. Og de arbeidene som finnes er spredt over en rekke forskjellige fagdisipliner, som historie, statsvitenskap og sosialantropologi (jus?). Det finnes slik sett ikke et forskningsmiljø med en

forskningstradisjon for temaet. Forskningen kan virke både marginal og spredt. Chalak Caveh (2010) gjør f.eks. i sin masteroppgave om sigøynerpolitikken i mellomkrigs-Tyskland, et poeng ut av at journalisten Jan Otto Johansen gjerne omtales som ekspert på feltet og ofte siteres av andre journalister. Han er kritisk til dette og mener at det illustrerer den manglende forskningen på feltet.

De fleste arbeider som er skrevet om «de reisende» i Norge handler dessuten om tatere, ikke sigøynere. Her er det skrevet langt flere avhandlinger og langt flere bøker, også i

kulturhistorie. En god del av disse arbeidene kan tenkes relevante også når man arbeider med romtemaet. F.eks har folkloristen Thor Gotaas (1999) skrevet om forestillinger majoriteten har hatt om romanifolket, eller taterne. Sosiologen Bjørn Hvinden (2000) har ledet et større prosjekt med å kartlegge det norske samfunnets behandling av taterne gjennom det 20.

århundre. Taternes historie i Norge kan være viktig for å forstå diskursen rundt rom i dag, da skillet mellom gruppene for mange ikke er klare, da både sigøynere og tatere (og andre reisende) opp gjennom historien har måttet forholde seg til samme politikk, og da historiene om dem ofte har hatt likhetstrekk.

Til tross for forholdsvis få avhandlinger knyttet til akkurat rom skal det poengteres at vi i norsk sammenheng har en institusjon som sitter på viktig kompetanse. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) arbeider med ulike temaer knyttet til

Holocaust og til minoriteter i Norge, og i denne sammenheng berører flere av arbeidene ved senteret også rom. Imidlertid er det få arbeider som har rom som hovedfokus. Et unntak i så måte er temaheftet Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom, utarbeidet av Maria Rosvoll og Natasha Bielenberg i 2012. Her understrekes nettopp mangelen på forskning, og Rosvoll og Bielenberg etterlyser flere studier om rom i Norge, inkludert rom fra andre

5 europeiske land. De etterlyser også en overvåkning av medias dekning spesielt (Rosvoll og Bielenberg 2012).

Ulike prosjekter er imidlertid satt i gang for å dokumentere romfolks kultur og deres sitasjon i Norge i dag, f.eks. har Norsk Kulturråd gitt støtte til prosjektet «Rom i Oslo» ved Oslo

museum. Sosialantropolog og NOVA-forsker Ada Ingrid Engebrigtsen har dessuten jobbet i en årrekke med rom og deres relasjoner til majoritetsbefolkninger i Norden og Europa.³ Hun har også gitt ut en rekke vitenskapelige publikasjoner om temaet. De siste årene har hun blant annet på oppdrag fra NOVA utarbeidet rapportene Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo (2012) og i samarbeid med Joanna Fraenkel og Daniel Pop Gateliv. Kartlegging av situasjonen til utenlandske personer som tigger (2014) som begge tar for seg dagens situasjon med tilreisende tiggere, de aller fleste av dem rom. Jeg mener likevel at mitt prosjekt, å se nærmere på dagens diskurs og sette den inn i en historisk kontekst, er viktig og bør gjøres. Og spesielt som en

masteroppgave i kulturhistorie. Ikke bare fordi det vil gi et bidrag til historien om rom, men også fordi oppgaven vil være med å vise hvordan man omtaler og forteller om «de andre»

generelt og medias dekning av «de andre» spesielt.

Når det gjelder forskning som omhandler fortellinger, stereotypier og retorikk knyttet til de andre finnes det mye forskningsmateriale å ta av. Innen folkloristikken har f.eks. Bengt af Klintberg gjort et viktig arbeid med sine innsamlinger av moderne sagn og vandrehistorier om ulike innvandrergrupper i Sverige. «Rottan i pizzan» og «Den stulna njuren. Sägner och rykten i vår tid» er bøker som har vært av betydning for mange folklorister og som har blitt stående som bautaer i det folkloristiske arbeidet knyttet til slike tema. I min oppgave er det særlig kapittelet hvor Mariasaken analyseres som sagn som plasserer seg i denne tradisjonen.

Også når det gjelder pressens dekning av minoriteter finnes et stort forskningsfelt. Dette feltet omfatter imidlertid en rekke ulike fagtradisjoner og fakulteter. Hva gjelder kulturhistoriske arbeider er det særlig nevnte avhandling av Thor Gotaas om «Tatere i norsk folketradisjon»

(1999) som har vært viktig for min oppgave. I «Tatere i norsk folketradisjon» tar Thor Gotaas for seg en rekke forestillinger og fortellinger om romanifolket og følger disse gjennom

historien. Kapittelet om at man trodde tatere stjal barn har vært en sterk inspirasjon til mitt eget kapittel om Mariasaken. Her kommer han med en redegjørelse for hvilke elementer denne forestillingen besto i, og han gir flere eksempler på at disse fortellingene også dukker

3 http://www.nova.no/id/340.0 lest: 02.12.2013

6

opp i norsk presse som nyhetssaker. Jeg har for øvrig også støttet meg på en del arbeider som ikke er kulturhistoriske som sådan, men som har vært relevante for min oppgave.

Medieforsker Elisabeth Eide og sosialantropolog Anne Hege Simonsens bøker Å se verden fra et annet sted. Medier, norskhet og fremmedhet (2005) og Mistenkelige utlendinger.

Minoriteter i norsk presse gjennom hundre år (2007) har gitt meg nyttig oversikt og innblikk i hvordan de andre er blitt formidlet og presentert i norsk presse over tid. Anna Birgitte Nilsens bok Hatprat (2014) har også vært nyttig i forhold til utviklingen i min undersøkelsesperiode som i økende grad er preget av det Nilsen betegner som hatprat. Boken har gitt meg et innblikk i ulike sider ved denne type retorikk.

Når det gjelder pressens dekning av rom, og forestillinger og retorikk knyttet til omtalen av gruppen, er det vanskelig å finne arbeider som alene omhandler dette. Et unntak er som nevnt Rosvoll og Bielenbergs temahefte Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom (Rosvoll og Bielenberg 2012).