Forhandlingene i Odelstinget og Lagtinget

Lærerforeningens innstilling hadde hatt sin virkning. Da kirkekomiteen skulle komme med en ny innstilling, var flertallet for departementets proposisjon. Det var likevel fremdeles et mindretall som støttet skolekommisjonens forslag. Disse ble opphavet til fraksjonene i det viktigste spørsmålet i lovens utforming: Spørsmålet om skoletidens fordeling på de tre avdelingene. Da dette spørsmålet ble forhandlet i Odelstinget kom det flere forslag, men det var kun to som gjorde seg gjeldende da det kom til voteringen. På den ene siden sto et forslag som innebar 24 timer i de to første avdelingene og 15 i den tredje, med hverdagsskole i de to første avdelingene. Dette var inspirert av det originale forslaget fra kommisjonen fra 1871.

Dette ble fremmet og støttet av mindretallet i kirkekomiteen og deres støttespillere. På den andre siden sto departementets forslag, hvor timefordelingen var 18-24 timer i alle de tre avdelingene, med hverdagsskole de to første avdelingene. At hverdagsskolen var fjernet fra tredje avdeling, var et kompromiss i skolekommisjonens retning. Dette forslaget ble fremmet og støttet av flertallet i kirkekomiteen. Skal vi forstå debatten rundt disse to forslagene, er det

122 Christiania Lærerforening, "Forestilling til lov om Almueskole i Kjøb. 1880," Bilag, s. VI.

123 Christiania Lærerforening, "Forestilling til lov om Almueskole i Kjøb. 1880," Bilag, s. VI.

124 Christiania Lærerforening, "Forestilling til lov om Almueskole i Kjøb. 1880," Bilag, s. IV og V.

50 viktig at vi forstår intensjonene bak dem. Begge sidene i Stortinget argumenterte med behovet for sterk undervisning i de to første avdelingene, men de gjorde det av ulike grunner.

Skolekommisjonen og mindretallets forslag ville ta hensyn til barnearbeid, og ville derfor ha mindre undervisning i den siste avdelingen. Samtidig ønsket de å gjennomføre tanken om folkeskolen, hvor man var avhengig av god undervisning i de laveste avdelingene for at de høyere klassene i samfunnet skulle sende barna sine dit. De ville derfor ha garantert 24 timer undervisningstid i de første avdelingene. Departementet og flertallsforslaget mente på sin side at barnearbeid ikke var et problem man skulle ta hensyn til. De var også for god undervisning i de laveste avdelingene, men dette var for at de høyere klassene i samfunnet ikke skulle se på allmueskolen som en hindring for høyere utdannelse. Barna deres skulle kunne gå de førte avdelingene i allmueskolen og så gå over i middelskolen. Det var derimot ikke alle steder man så for seg at dette var et behov. Departementet og flertallet ville derfor bare gi muligheten til å ha utvidet undervisning i de laveste avdelingene. For å forsvare dette videre, la de større vekt på byene og kommunenes selvbestemmelsesrett. Dermed kunne de tilpasse skolen etter sin situasjon og sin økonomi.

Venstre: Departementets forslag til § 3 om skoletiden. Høyre: Mindretallet i Kirkekomiteens forslag til § 3, inspirert fra Skolekommisjonens forslag i 1871.¹²⁵

Det som var mest interessant i diskusjonen om skoletiden, var hvordan begge

forslagene samlet støtte fra de som var reformvennlige og ønsket en Folkeskole. Grunnen til dette, var at embetsmannsregjeringen og departementets forslag var godt utført, og et uttrykk for at man ønsket en god skole for allmuen. En del reformvennlige så derfor også større potensiale i departementets forslag. Argumentene til de to forslagene gikk som følger.

Forkjemperne for skolekommisjonen og mindretallets forslag ble ledet av Johannes Steen, en skolemann og viktig venstremann gjennom årene. De hadde tre argumenter. Det første var at skolen måtte fastsette tiden definitivt. Foreldrene hadde behov og rett til å få hjelp av barna til

125 Stortingstidene, "Forhandlinger i Odelstinget 1880," (1880), s. 189.

51

å underholde familien. Når staten da skulle ta krav på barnas tid, måtte de også gjøre det konkret og bestemt. Det var her snakk om å gripe inn i familiens institusjon. Det kunne derfor ikke bli opp til kommunene å avgjøre hvor mye tid skolen skulle kreve. Skoletiden måtte være den samme over alt. Videre mente de at departementet hadde undervurdert hvor viktig

barnearbeid var. Det å potensielt få 24 timer i siste avdeling, ville bli en for stor påkjenning.

Det siste og viktigste var likevel at man ville ha en garanti for sterk nok undervisning i de første avdelingene, slik at det kunne bli en folkeskole for alle landets barn. Blant

reformvennene som forsvarte departementets forslag, var meningene annerledes. De la vekt på at det nettopp var skolenes mulighet til å tilpasse seg som hadde vært årsaken til skolens raske utvikling. Et krav om 24 timer i to av avdelingene ville være en kraftig økonomisk påkjennelse for mange kommuner, som kunne resultere i at man måtte spare inn andre steder.

Flere elever i hver klasse, eller mer arbeid per lærer, var eksempler som ble gitt. Dette ville hindre skolens vekst. Skolen måtte gis mulighet til å blomstre på egen hånd. Videre mente de at det ikke gav mening å legge fokus på barnearbeid, og at dette skred imot de pedagogiske prinsippene. Et siste argument var at om man lot det være 15 timer i siste avdeling, ville skolen bare bli en fattigskole. Dette gjaldt spesielt tredje avdeling. Alle som hadde råd, ville foretrekke å sende barna sine til middelskolene hvor man fikk mer undervisning. Mangelen på undervisning i siste avdeling ville føre skolen lengre unna en tanke om Folkeskolen. Jakob Sverdrup, som også var en venstremann, talte spesielt høyt om skolens mulighet til å vokse frem hvis man ga den rom til det, og behovet for å styrke den siste avdelingen. Han så for seg hvordan skolen til slutt kunne bli en grunnskole som den høyere utdannelsen bygde videre på, noe han mente ville bli umulig hvis man hadde en påtvungen skoleordning.¹²⁶

Det var til slutt departementets forslag som ble stående, med 43 mot 40 stemmer i odelstinget. Loven ble senere vedtatt, men den ble ikke sanksjonert. Kirkedepartementet og regjeringen var uenige i flere paragrafer, og mente noen var ufullstendige. De fant støtte i at det på flere viktige paragrafer kun var blitt et knapt flertall, og at de ikke ønsket å påtvinge byer lover som deres egne representanter hadde stemt imot. Videre påpeker de at skolen hadde vokst og blomstret under de desentraliserte lovene frem til nå, og selv om det var ønskelig med standarder innen undervisningsvesenet, ville ikke byskolen ta noen skade av å vente noen år til. Regjeringen anmodet derfor kongen om å sende loven tilbake til Odelstinget

126 Stortingstidene, "Forhandlinger i Odelstinget 1880," s. 141-190. og Dokka, Fra allmueskole til folkeskole, s.

297-298.

52 med den begrunnelse «at H. H. ikke for Tiden finder det tjenligt at sanktionere

Beslutningen.»¹²⁷