Behandlingen i Stortinget

I Odelstinget ble forslaget fra mindretallet i Næringskomiteen nr. 2 raskt tatt opp. Johan Cordt H. Krohn, som var en del av mindretallet, tok det opp på deres vegne og utdypet hva man så for seg ville være godkjent barnearbeid. De store forbrukerne av barnearbeid, som var

fyrstikkfabrikkene, tobakksfabrikkene og glassverkene, ble alle regnet som farlige yrker barn ikke skulle tillates å arbeide i. Bare med dette ville barnearbeidet synke drastisk. Videre kom Krohn med eksempler på bedrifter som man regnet som ufarlige for barn. Han nevnte blant annet sagbruk og treverksindustri, teglverksfabrikker og trikotasjefabrikker. I slike yrker mente Krohn og mindretallet at det ville bli for hardt å nekte fattige familier den ekstra ytelsen barnearbeid kunne gi. Han pekte også på at man ved tidligere anledninger ikke hadde våget å foreslå et absolutt forbud mot barnearbeid under 14 år, og forsto ikke hvorfor man skulle gjøre det nå.¹⁷⁷

176 Næringskomiteen Nr. 2, "Indst. O. VI. Indstilling fra næringskomiteen nr. 2 angaaende udfærdigelse af en lov om tilsyn med arbeide i fabriker m. v.," (1892), s. 2 og 4-7.

177 Stortingstidene, "Forhandlinger i Odelstinget 1892," (1892), s. 522-523.

78 Venstre: Forslaget til flertallet i Næringskomiteen Nr. 2. Høyre: Forslaget til mindretallet i Næringskomiteen nr.

2

Kilde i fotnote.¹⁷⁸

Til dette svarte Paul S. Koht, formann i næringskomiteen Nr. 2 og representant for flertallet, at man da måtte spørre hvorfor man ikke hadde våget å ta dette steget. I de tidligere utkastene til loven, og Mohns arbeid før det igjen, var det tydelig at det var hensynet til industrien og økonomien som hadde holdt aldersgrensen tilbake. «Hvem er det man skal ta hensyn til?» spurte da Koht. Svaret hans var umiddelbart at man bare skulle ta hensyn til barnet. Han trakk så frem hvordan legene hadde uttrykt bekymring for all slags fabrikkarbeid, ettersom barna ville ta skader av det repetitive arbeidet. Skader var ikke bare knyttet opp mot en utsatt arbeidsplass, risikable arbeidsoppgaver eller farlige substanser. Videre utfordret Koht tanken om at det ville være for hardt mot fattige familier å nekte dem barnas

inntektskilde. Han viste da igjen til statistikken som var samlet inn i Amerika, som tydelig viste at voksnes lønninger ble presset ned i de yrkene det var arbeidsaktive barn og kvinner.

Koht mente det ikke kunne gjøre noen forskjell om en families inntekt kom fra én eller flere kilder, så lenge den var stor nok til å forsørge familien. Koht gikk også inn på noen

interessante detaljer i statistikken fra Amerika. Der sammenlignet han familier hvor mannen var fabrikkarbeider, med familier hvor mannen jobbet i et yrke som ikke brukte barnearbeid.

Sistnevnte var for eksempel yrker som tømrer eller murer. I familiene til en fabrikkarbeider viste det seg at mannen kun bidro med rundt 66 % av husholdningens underhold. Mennene som arbeidet i yrker der barn ikke var aktive, klarte å bidra med 97,5 %. Dette var på tross av at disse familiene hadde den samme levestandarden og levekostnadene. Koht inkluderte også tall som viste at man kunne se den samme situasjonen i Norge. Til slutt understreket Koht at det var mindretallet i arbeiderforeningene og arbeiderkommisjonen, som også var

arbeiderrepresentantene, som først stilte krav om en aldersgrense på 14 år. Det var da ingen grunn til å tro at arbeiderne ville motsette seg en slik lovgivning, noe Krohn og

næringskomiteen Nr.2 sitt mindretall påsto.¹⁷⁹

178 Stortingstidene, "Forhandlinger i Odelstinget 1892," s. 522 (venstre) og 544 (høyre).

179 Stortingstidene, "Forhandlinger i Odelstinget 1892," s. 523-525.

79

Forslagene som lå på bordet var dermed forslagene fra flertallet og mindretallet i næringskomiteen Nr. 2. Flertallet støttet forbud mot arbeid for alle barn under 14 år, mens mindretallet ønsket at barn fra 12-14 år kunne få dispensasjon. I mindretallets forslag vil jeg trekke frem noen nøkkeldetaljer. Barn kunne anvendes inntil seks timer daglig med lettere arbeid som ikke skadet deres «sundhed» eller hemmet utviklingen deres. Barna måtte også ha legeerklæring som gikk god for at barna var sunne og friske. Forslaget hadde dermed

innarbeidet tilbakemeldingene fra Det Medicinske Selskab, med både seks timers arbeidsdag og forsikringer om at arbeidet ikke ville påføre skader på friske barn. Som man kan se er det en meget streng unntaksregel. Hvis barnets helse på noen måte kunne ta skade av arbeidet eller at arbeidet i seg selv var farlig, ville det bli utelukket.¹⁸⁰

Etter at Krohn og Koht hadde lagt frem mindretallets og flertallets forslag, startet den generelle diskusjonen. Igjen ble de vanlige argumentene brukt, så jeg vil heller ikke her gå særlig dypt inn på hva hver enkelt sa. Utvalgte elementer vil jeg likevel trekke frem. Det første er hensynet til skolen. Flere av talerne var bekymret for at hvis man ikke begrenset barnearbeid tilstrekkelig, ville det gå ut over skolen. Siden skolen hadde fått så stor oppmerksomhet, var det mindre bekymring for skulking, men mer for forberedelsestiden.

Med både skole og arbeid, ville så mye tid gå bort at barna ikke ville få mulighet til å gjøre lekser og andre forberedelser. Videre ble det hevdet at skole og arbeid rett og slett ikke lot seg kombinere lenger. Hvis tanken var at barna skulle jobbe de dagene de ikke var på skolen, så var fabrikkene avhengige av at noen eventuelt fylte plassen til barnet mens det var på skolen. I mindre byer og på landsbygda ville dette bli et stort problem, fordi man ikke hadde store nok skoler til å la barna gå i flere omganger. Alle barna gikk i samme klasse og var på skolen samtidig. Barnets tid burde derfor være fredet til det var ferdig på skolen.¹⁸¹

Bonnevie, som var sentral under behandlingene av folkeskolelovene i 1889, tok derfor ordet for å berolige de mest bekymringsfulle. Han gjorde det tydelig at i folkeskolelovene hadde man tatt høyde for dette, og prøvd å tilpasse skoletiden slik at arbeid ved siden av skolen skulle bli mulig. Han påpekte hvordan det i landsskolene var mulig å jobbe de dagene det ikke var skole, og at byskolene hadde muligheten til å organisere siste avdeling på samme måte. Personlig anså han det som bedre om barn arbeidet ved siden av skolen hvis alternativet skulle være kjedsomhet og lediggang, ettersom dette kunne føre til andre problemer.

Bonnevie mente at både skolen og barnets rett var opprettholdt med mindretallets forslag.

180 Stortingstidene, "Forhandlinger i Odelstinget 1892," s. 544.

181 Stortingstidene, "Forhandlinger i Odelstinget 1892," s. 526-527.

80 Barn kunne bare arbeide med godkjent arbeid som ikke var skadelig, og så lenge arbeidet gikk ikke ut over skolen.¹⁸²

Det andre temaet som var oppe til diskusjon, var arbeidernes forhold til saken. Da Statsråd Wollert Konow ba om ordet, ville han understreke grunnen til at regjeringen ikke ville åpne for en dispensasjon for barn i 12-14 årsalderen. Det var fordi arbeiderne selv ikke ønsket det. Det var kommet flere klare henvendelser fra arbeiderne om at de ikke ønsket at barn under 14 år fikk arbeide i fabrikker. Han syntes det var underlig at statsmaktene skulle tvinge gjennom en dispensasjon for arbeidernes skyld, når arbeiderne selv hadde sagt tydelig fra at de ikke ville ha det. Han oppsummerte situasjonen slik han så den, med uttrykket: den som har skoen på vet vel best hvor skoen trykker.¹⁸³

Til svar fikk han at det er arbeiderne selv som kjenner hvor skoen trykker. Med andre ord var det de som visste best hva arbeiderne mente om et forbud mot barnearbeid. Det ble påpekt at det var langt fra enstemmig i arbeiderforeningenes avstemninger da de stemte over en 14-årsgrense. Det var flere arbeidere som ikke ønsket et totalt forbud, så lenge arbeidet ikke var skadelig for barna.¹⁸⁴

Den tredje saken som ble diskutert, var et forslag fra Anders O. Bergan som var representanten fra Røros. Han stilte seg meget negativ til å la barn arbeide ved siden av skolen, men han ønsket at det ble åpnet for at barn skulle ha mulighet til å arbeide i

skoleferiene. Ved bergverksdriften i Røros hadde barn arbeidet med sesongarbeid i alle tider.

Arbeidet var ikke skadelig, og barna fikk lønn som kunne måle seg med de voksnes lønn.

Saken ble likevel ikke tatt spesielt alvorlig, siden Bergan presenterte forslaget med en meget subjektiv vinkling som bare gjaldt Røros. Forslaget fikk derfor lite påvirkning på debatten i denne omgang, men som vi skal se lengre nede ble det tatt opp som en tilleggslov ved en senere anledning.¹⁸⁵

Ved avstemningen var det mindretallets forslag som vant, med 44 mot 23 stemmer. Det ble dermed lagt til i § 17 at barn i alderen 12-14 år kunne arbeide inntil seks timer daglig med lettere arbeid som ikke skadet eller hemmet deres utvikling, mot at man frembrakte

legeerklæring. Bergans forslag bortfalt. I loven var det videre to paragrafer av betydning som ikke ble diskutert i behandlingen. Vi så på dem i forrige kapittel, i sammenheng med

folkeskolelovene. Som vi gikk inn på ble det foreslått i både folkeskolelovene og

182 Stortingstidene, "Forhandlinger i Odelstinget 1892," s. 532-533.

183 Stortingstidene, "Forhandlinger i Odelstinget 1892," s. 529.

184 Stortingstidene, "Forhandlinger i Odelstinget 1892," s. 531.

185 Stortingstidene, "Forhandlinger i Odelstinget 1892," s. 527-528.

81

fabrikktilsynsloven at barn ikke kunne arbeide i skoletiden, og at arbeidsgiver hadde ansvaret for å sørge for at dette ikke skjedde. Disse bestemmelsene ble foreslått og vedtatt i

fabrikktilsynsloven som § 20 og § 25. Denne bestemmelsen sto dermed i både folkeskolelovene og fabrikktilsynsloven, og som et resultat av dette gjeldende for alt

barnearbeid i landet. Disse paragrafene understreket nok en gang at det var skolen som hadde forrang i forholdet mellom skole og barnearbeid.

I Lagtinget ble saken også tatt opp igjen, og det ble stilt tre forslag. Debatten gikk på samme måte som i Odelstinget, så jeg nøyer meg med å gjengi forslagene og resultatene. Det første forslaget var å gå tilbake til flertallet i næringskomiteen nr. 2 sitt forslag, med

aldersgrense på 14 år. Det andre var forbud mot barnearbeid frem til 14 år, men at barn i alderen 12-14 år kunne arbeide utenom skoleukene. Det ville da si at man bare kunne arbeide i ferieukene. Det tredje forslaget var å endre maksimal arbeidstid fra seks til fire timer, slik at man tok bedre vare på barnas helse. Alle tre forslagene ble forkastet ved avstemningene, og lagtinget godtok dermed Odelstingets bestemmelser.¹⁸⁶