Et knippe spørsmål i spørreskjemaet handlet om hvilke forhold ungdomskoordinator vurderer som viktige for å oppnå et positivt resultat av oppfølgingen. Spørsmålene ble formulert som et sett med påstander som hver enkelt ble bedt om å ta stilling til og vurdere langs en femdelt skala fra «helt enig»
til «helt uenig». Inkludert her var forhold som relasjoner og grad av kontakt mellom ungdoms-koordinator og den enkelte ungdom, ungdomsungdoms-koordinators rolle i oppfølgingen og tid til oppfølging.
Tabell 39 viser hvordan svar på disse spørsmålene er fordelt.
Tabell 39: Hvor enig eller uenig er du i at følgende forhold er viktige for å oppnå et positivt resultat? Antall. N=31-32
Helt
enkelte ungdom som skal følges opp, må være god
6 14 10 1 1
Ungdomskoordinator må ha tett personlig kontakt med den enkelte ungdom underveis i oppfølgingen
2 3 12 14 0
Ungdomskoordinator må utføre oppgaver i oppfølgingen som egentlig burde tilfalle andre personer i oppfølgingsteamet
1 7 9 13 2
Det kreves mer ressurser i form av tidsbruk enn det som er tilgjengelig fra konfliktrådets side
6 13 6 6 1
Vi ser av tabell 39 at utvalget er mer enig i enkelte av påstandene enn i andre. Påstanden om at relasjonen mellom ungdomskoordinator og den enkelte ungdom må være god for å oppnå et positivt resultat, får betydelig tilslutning. Bort imot to tredjedeler av utvalget sier seg enig eller helt enig i dette, mens nesten en tredjedel er usikker. To personer er imidlertid uenig i at kvalitet på denne relasjonen har betydningen. Spørsmål om grad av kontakt har betydning, splitter utvalget. Nesten halvparten er uenig i at kontakten må være tett for å oppnå et positivt resultat, mens en nesten like stor andel gir uttrykk for at de er usikker på dette ved å krysse av for midtkategorien på svarskalaen. Et mindretall som utgjøres av rundt en sjettedel av utvalget, støtter påstanden om at tett kontakt spiller en rolle.
Om de som er usikker, slås sammen med dem som er enig, deler utvalget seg i to i vurderinger av påstanden om at ungdomskoordinator må ta på seg oppgaver som burde tilfalle andre i
107
oppfølgingsteamet, mens utvalget enes igjen i at det kreves betydelig tidsbruk, og mer enn det som er tilgjengelig, for å oppnå et positivt resultat.
Noe av variasjonen som vises i tabell 39, kommer også til uttrykk i det kvalitative datamaterialet. Vi har blant annet observert at ungdomskoordinatorer utøver rollen forskjellig, og at relasjoner mellom ungdomskoordinator og den enkelte ungdom arter seg forskjellig. Noen ser ut til å være tett på ungdommen i oppfølgingen og har samtaler og møter med den enkelte ungdom utenom oppfølgingsmøtene, mens andre i hovedtrekk administrerer og delegerer tiltak til deltakere i oppfølgingsteamene. I intervjuene med ungdomskoordinator beskriver de også sin egen rolle i tråd med det vi har observert. Enkelte forteller om eksempler hvor ungdom har ringt dem i helger og vært helt fortvilt eller bedt om råd i forbindelse med situasjoner som har oppstått. Under møter som vi har hatt med enkelte ungdomskoordinatorer, har det hendt flere ganger at ungdommer har ringt for å snakke om ett eller annet.
Enkelte ungdomskoordinatorer forteller også om eksempler på ungdommer som i straffe-gjennomføringsperioden ikke har andre faste personer i livet sitt enn dem som inngår i oppfølgingsteamet. For den enkelte ungdom er det derfor viktig med kontinuitet, blant annet i form av at de har en hovedkontaktperson. I noen av våre caseområder er denne hovedkontaktpersonen ofte ungdomskoordinator, med mindre ungdommen har en miljøarbeider fra barnevernet, eller andre, som han/hun treffer ukentlig eller flere ganger per uke. En ungdomskoordinator understreket hvor viktig det er for ungdommen at noen sier du kan lene deg på meg, i stedet for å sitte og vente på at ungdommen skal ta kontakt for å prate med dem. Den samme ungdomskoordinatoren peker videre på en uheldig praksis i enkelte oppfølgingsteam:
Alle blir koordinatorer. Personen fra barnevernet koordinerer tiltak fra barnevernet, personen fra NAV tiltak fra NAV. Alle har sin lille tue, ingen vil gå inn på bunnen med ungdommen, ta de med seg og vise veien. Det blir for fragmentert. Man finner ikke veien ved å bli kartlagt og registrert! Relasjoner er det viktigste verktøyet vi har! (Ungdomskoordinator)
Noen av ungdomskoordinatorene som presiserte at de er opptatt av å være tett på den enkelte ungdom og ser resultater av en tilnærming hvor også det barne- og sosialfaglige kommer frem, poengterte ganske klart at de ikke ønsker å gå inn i en rolle som ren administrator som de oppfatter at de nå presses i retning av. Følgene eksempler er hentet fra intervju med ungdomskoordinator i 2019:
Det barnefaglige må frem. … Jeg vil være en motivator, gi håp, mestring og tro. Om jeg blir tvunget til å slutte med det, har jeg ikke noe her å gjøre. Jeg er god til å skrive brev, det er ikke det, men det er ikke brevskriving jeg vil holde på med. … Nå blir det for juridisk, og mer og mer, i stedet for at det holdes balanse mellom hjelp og straff. (Ungdomskoordinator)
Det er tøft å holde balansen [mellom hjelp og straff], og alltid holde seg innenfor. Det tryggeste blir derfor jussen, her på huset. Det sosialfaglige blir ikke sett på som viktig. Men relasjoner er viktig for å få noe i gang. Man må ha tillit til at dette fungerer. Jussen må ikke bli så komplisert at vi stomper for hvert skritt vi tar. (Ungdomskoordinator)
108
Ungdomskoordinatorer som ga uttrykk for at de var opptatt av å balansere hjelp og straff i sterkere grad enn de synes at de får gjort nå, fortalte i intervju at de vurderte å slutte i stillingen. Andre ungdomskoordinatorer har allerede sluttet av samme grunn, ifølge deres intervjubeskrivelser.
Også representanter for politiet i enkelte caseområder bemerker at det juridiske, som de sier, nå kommer mer i forgrunnen. De understreker at de ikke ser på juridiske aspekter som uviktig. Sett fra deres ståsted, er det juridiske blitt bedre forankret, og dette fremheves som en positiv utvikling. De frykter imidlertid at denne dreiningen kan svekke kvaliteten på oppfølgingen, ikke minst fordi det tar så lang tid fra dom til ting er i gang, som det blant annet ble formulert. Flere forteller at de savner oppfølgingsteamene som fungerte før ungdomsoppfølging og ungdomsstraff ble etablert, og som hadde friere rammer. Noen av dem legger til at kvaliteten på oppfølgingen var bedre i de tidligere oppfølgingsteamene. Politiet er ikke like tett på som de var, de sitter derfor ikke på samme informasjonsmengde som de gjorde, og de er heller ikke så nært på ungdomskoordinator som de var.
En av politikontaktene hadde blant annet erfart at en god relasjon mellom den enkelte ungdom og ungdomskoordinator bidro til at ungdommer skjerper seg, fordi de ikke ville skuffe vedkommende:
Det er kjipt å skuffe [navn på ungdomskoordinator] – de [ungdomskoordinator] må være tett på. Men politirollen, hvor langt går man i den rollen? … Jeg har god erfaring med at det er viktig å holde på relasjonen, men vi må passe oss for å skape for store forventninger. Det kan også skapes stor frykt for å mislykkes. (Politikontakt)
I intervjuene tar også andre opp betydningen av å være «tett på», som uttrykt i disse eksemplene fra representanter for friomsorgen og konfliktrådsleder:
Det er vanskelig å innarbeide gode praksiser. …. I de tidligere oppfølgingsteamene var de ansatte tettere på ungdommene når de satt på politistasjonen. Nå har ungdoms-koordinatorene en administrativ jobb. De har ikke direkte møter med ungdommene. I [navn på område] skal de bare koordinere. De skal administrere et team – de leverer ikke et tiltak.
(Representant for friomsorgen)
Vi skraper litt på dem og gir de litt dårlig samvittighet. De som har lang oppfølging – der virker det kanskje litt bedre. Vi må møte ungdommene på der de har problemer. Vi må ha tett oppfølging. Vi kunne ha hatt møter oftere, men vi må gi litt slakk i begynnelsen til ting har gått seg litt til. Snakker vi om feile ting med dem? Hva er de grunnleggende problemene?
(Konfliktrådsleder)
Sett fra våre informanters ståsted, er det først og fremst en fast kontaktperson som er viktig, og flere forteller om positive erfaringer med miljøarbeidere i en slik rolle. Flere nevner også politikontakten i oppfølgingsteamene som en viktig støtteperson for noen av ungdommene. Representanter for friomsorgen, blant andre, har erfart at politikontakten har fungert så godt i teamet, at de ønsker ordningen overført til samfunnsstraff:
For noen [ungdommer] er det positivt med politikontakt. I team som fungerer, må man ha en som ungdommen har en god relasjon til. … Ungdommen kan ringe [politikontakten]. Det er godt
109
for dem å vite …. Politiet er mer forpliktet i ungdomsstraff enn i samfunnsstraff. … Vi har bedt om å få politikontakt i samfunnsstraffen … (Representant for friomsorgen)
Støttende relasjoner på den private arenaen løftes også frem som avgjørende for et positivt resultat. I intervjuene fortelles det imidlertid om betydelige forskjeller på dette området både innad i og på tvers av caseområder med tanke på hvor mye og hvordan familien er involvert i oppfølgingen av hver enkelt ungdom. I ett av caseområdene fortelles det om forhold som spesielt angår enkelte minoritetsgrupper.
Her er det snakk om både språkbarrierer og manglende ressurser. Det fortelles også om ungdommer som ikke vil involvere familien, for eksempel en mor som kan være alene med flere barn og som ungdommen vil spare for belastninger, mens andre ungdommer burde ha vært flyttet fra familien på grunn av store problemer på hjemmefronten.