INGO MOSE
Innledning
Til tross for at andre vurderinger ofte forekommer, representerer byg-deområder i Europa på ingen som helst måte en restfaktor. Uavhengig av hvor strengt dette begrepet faktisk kan defineres (Cloke 2006), er det vanskelig å overse betydningen av bygdeområdene. For eksempel erklærte Den europeiske union (EU) i 2004 at rundt 90 prosent av Eu-ropas flate består av bygdeområder, og at mer enn halvparten av be-folkningen lever i disse områdene (Grabski-Kieron og Krajewski 2007:12). På nasjonalt nivå finnes det ikke ubetydelige avvik. I Tysk-land blir eksempelvis "kun" 81 prosent av Tysk-landet definert som bygde-områder, og "kun" 43 prosent av befolkningen bor i disse områdene.
Som en konsekvens av den nylige EU-utvidelsen mot øst opplever EU riktignok en regelrett "renessanse" av bygdeområder. Store deler av de mellomeuropeiske statene karakteriseres som landlige. Her finner vi fortsatt klassiske strukturelle kjennetegn på bygdeområder i overveien-de grad; spesielt høy yrkesaktivitet i landbruket, et til sammenligning høyt bidrag fra landbruket til regionalproduktet, en relativt lav befolk-ningstetthet og en stor andel av frie områder. Eksemplet Polen
illustre-rer denne situasjonen: Her blir 97 prosent av landområdene fortsatt karakterisert som bygdeområder, og rundt 60 prosent av befolkningen er bosatt i disse områdene.
Det nye områdemessige misforholdet i EU er blitt skjerpet, ikke minst som en konsekvens av EUs utvidelse mot øst. Før utvidelsen kom de økonomiske ulikhetene tydelig til uttrykk i forskjeller fra sør til nord.
Nå manifesterer ulikhetene seg heller i et sterkt misforhold mellom vest og øst. I tillegg til de utstrakte ulikhetene mellom sentrale og perifere områder er det i dag fremfor alt misforholdene på et nivå i liten måle-stokk som karakteriserer landområdesituasjonen. Dette omfatter også en økende differensiering mellom ulike former for bygdeområder som skiller seg sterkt fra hverandre på grunn av ulike – økonomiske, sosia-le, kulturelle og politiske – strukturkjennetegn, samt utviklingsperspek-tivene som disse resulterer i (OECD 1996; Vorauer og Schwarz 2003;
Mose 2005.1).
I dag må vi faktisk ta utgangspunkt i et differensiert mønster av bygde-områder som har utviklet seg forskjellig, som samtidig ivaretar en lang rekke ulike funksjoner. I tillegg til land- og skogbruk er også næring og industri, boliger, friluftsliv og turisme, og ikke minst naturvern med de områdene det legger beslag på, karakteristikker som preger mange byg-deområder. Kjennetegn på denne økende multifunksjonaliteten er at produktive funksjoner blir stadig mindre viktige til fordel for en ikke uvesentlig økende betydning av konsumptive funksjoner. Differensie-ringsprosessen av bygdeområdenes funksjoner og deres områdepreg er her på ingen måter avsluttet. Bygdeområder kan i så måte kun omtales i flertall hvis vi ønsker å uttrykke oss på en hensiktsmessig måte (EUREK 1999).
I tillegg til mange andre funksjoner blir fremfor alt natur- og land-skapsvernets oppgaver stadig viktigere. Interessant nok gjelder dette for et økende antall opprettelser av verneområder, som er det mest sentrale virkemiddelet innenfor moderne naturvern. Verneområder sørger for å opprettholde og gjenopprette verdifulle livsrom og verner om det bio-logiske mangfoldet. I tillegg til det at ulike arter og livsrom bevares, står sikringen av ytelses- og funksjonsevnen til en natur i balanse og vern av verdifulle landskap sentralt. Den tid er over da verneområdene
"kun" skulle bevare naturen. I våre dager ivaretar verneområdene en rekke andre funksjoner. Den store betydningen verneområdene har som prioriterte områder for friluftsliv og turisme, som læresteder for miljøopplæring eller som laboratorier for vitenskapelig forskning, er i dag udiskutabel. Dessuten integreres også skog- og landbruk, til dels også næring og boliger samt andre funksjoner, i mange former for ver-neområder.
I verneområdenes multifunksjonelle orientering finnes det på samme tid store utfordringer og et betraktelig konfliktpotensial. Nettopp i de mange ulike kravene som verneområdene skal etterkomme, finner vi faren for sterke konflikter om utnyttelse av områdene. Disse konflikte-ne kan bryte ut mellom et verkonflikte-neområde og de nærmeste omgivelsekonflikte-ne, og innenfor selve verneområdet. De overlappende områdene mellom naturvern og turisme eller mellom naturvern og landbruk illustrerer et eksempel på dette problemfeltet (Revermann og Petermann 2003:
85ff). Av desto større betydning er i dag samkjøringen og styringen av ulike målsettinger og funksjoner, som disponerer over en rekke ulike virkemidler. Ikke minst når ulike kategorier for verneområder defineres og opprettes, gjør dette seg gjeldende.
På bakgrunn av verneområdenes utpregede multifunksjonalitet er det forståelig at disse i økende grad også kan oppfattes som virkemidler for regionalutvikling, og dessuten som modellområder for en bærekraftig utvikling. Dermed settes også den økonomiske utviklingen av bygde-områdenes anliggender i fokus, som skal harmonisere med kravene til naturvern. Ikke nok med det: Opprettelsen av verneområder betraktes utelukkende som et regionalpolitisk virkemiddel. Ved hjelp av dette virkemiddelet utløses det målrettet prosesser innenfor regionalutvikling som krever at arbeidsplasser opprettholdes og skapes, og at inntekter genereres. Både økologiske og økonomiske og sosiale krav skal her vektlegges i like stor grad og i tråd med en bærekraftig utvikling.
Med rette postulerer Hammer (2007.2: 22) derfor at "vernede områ-der blir stadig oftere vurområ-dert i konteksten av regional utvikling, og kun med det formål å innfri målene knyttet til vern. (…) Det er bred enighet om at koordinert vern og forvaltning av naturressurser er gunstig både med tanke på bevaring og regional utvikling."
I så henseende blir det tydelig at bygdeområder og verneområder i dobbel betydning er "flettet inn i hverandre". Bygdeområder (fremfor alt perifere) tilskrives i økende grad oppgaver innenfor natur- og land-skapsvern, mens (spesielt større) verneområder betraktes som virkemid-ler innenfor regional bygdeutvikling. To konsepter for bygdeutvikling er i like stor utstrekning uttrykk for dette nye perspektivet: Konseptet for dynamisk områdevern og konseptet for integrert bygdeutvikling.