Det landskapsøkonomiske perspektivet vi presenterer i denne rappor-ten bygger på en bærekraftig tilnærming. Arbeidet med landskap som ressurs skal bidra til en bærekraftig stedsutvikling, og dette innebærer både en økonomisk utvikling og en bredere samfunnsutvikling. Det er ikke bare et spørsmål om økonomisk verdiskaping, men en utvikling som også ivaretar viktige miljømessige, kulturelle og sosiale verdier i og ved landskapet.
Begrepet bærekraftig utvikling har fått en renessanse de senere år. I St.
meld. nr. 25 (2004-2005) Om regionalpolitikken står det:
”Bærekraftig utvikling omfatter både økonomisk bærekraft, bærekraft for miljøet og sosial bærekraft, der den kulturelle dimensjonen inngår.
Utfordringa er å finne balansen mellom de ulike perspektivene. Det trenger ikke være noen motsetning mellom utvikling og vern.”
En bærekraftig stedsutvikling, i forlengelsen av dette, er bærekraftig såfremt den er miljømessig (økologisk), kulturelt, sosialt og økonomisk bærekraftig. Det er helheten som er avgjørende. Dette innebærer i vår sammenheng følgende: 1) en bærekraftig bevaring og utvikling (vern og bruk) av det som inngår i landskapet, og 2) en bærekraftig stedsutvik-ling (nyskaping og verdiskaping) tuftet på landskapet som ressurs.
Noen kriterier for hva som kjennetegner at landskapsutviklingen er bærekraftig vil bli nødvendig. Her kan vi trekke fram noen:
1 Bevaring gjennom bruk. Bruken skal ivareta både de materielle og immaterielle verdiene i landskapet.
2 Tålegrenser. Hvilke økologiske, sosiale og kulturelle tålegrenser knyttes til bruken av landskapet.
3 Helhet og sammenheng . En bærekraftig utvikling må være miljø-messig, kulturelt, sosialt og økonomisk bærekraftig.
4 Åpen tilgang.Tilgangen til landskap som fellesgoder skal i dag være åpen for alle, uavhengig av skillelinjer.
5 Langsiktighet. Framtidige generasjoners interesser skal inkluderes 6 Føre-var prinsippet. Knyttet til handlinger som er irreversible 7 Gjensidig avhengighet .Alt henger sammen med alt annet.
Når det gjelder den bærekraftige utviklingen av landskap, kan vi skille mellom vern fra bruk og vern ved bruk. Det er ikke alltid en åpenbar sammenheng. En eier av en verneverdig bygning i et verdifullt kultur-miljø kan for eksempel ønske å sette bygningen i stand for å drive ny næring, som matservering, overnatting, arrangementer, m.m. Bygning-en må da ha et godkjBygning-ent kjøkkBygning-en, og det er krav til ildsteder, røm-ningsveier og sanitære forhold. Riksantikvaren har krav til bevaringen og utviklingen av bygningens verneverdier. Eieren er kanskje forventet
å bruke autentiske materialer i istandsettingen, men hva om trebjelker ikke er egnet til å bære et større antall personer som eieren håper å ha i bygningen, slik vi har erfart flere steder i våre feltområder? Kanskje må stålbjelker vurderes. Noen vil se på dette som en forringelse av byg-ningens kulturverdier, men hvis ikke de ulike vernemyndighetene går i dialog med tiltakshaver, vil vi kunne se flere eksempler på at eieren kan skrinlegge prosjektet og heller lar bygningen forfalle, noe som også vil forringe landskapet bygningen er en del av.
Når det gjelder bidraget til en bærekraftig utvikling av glokalt nærings- og samfunnsliv, er det en utfordring som har både en horisontal og en vertikal dimensjon. Den horisontale dimensjonen går på bredden av sfærer og sektorer som må med. Det går på tvers av de miljømessige, kulturelle, sosiale og økonomiske sfærene, så vel som på tvers av pri-vat, offentlig, FoU/kompetanse og frivillig sektor. Porter (1990) og Etzkowitz og Leydesdorff (1998) beskriver hvordan innovasjon og ut-vikling er avhengig av et samarbeid mellom privat, offentlig og univer-sitets (FoU) sektor i det som er kjent som en triple-helix modell, men vi mener det utelukker en sentral sektor i stedsutviklingen, nemlig den frivillige. Betydningen av frivillighet i lokal utvikling er noe flere har vært opptatt av (Putnam, 2001). Det er ikke bare jobbskaping som fremmer en bærekraftig stedsutvikling – det er viktig hva som skjer in-nenfor i de miljømessige, kulturelle og sosiale sfærene lokalt, der frivil-ligheten er viktig. Vår erfaring er at det frivillige bidrar stort til å fremme de miljømessige, kulturelle og sosiale verdiene lokalt, og at de dermed bidrar til å forsterke fellesgodene som landskapsentreprenøren omdanner til ressurser for en bred verdiskaping. I Valdres, Nærøyfjor-den og i Vest-Telemark, som mange andre steder, har lokale historielag og grendelag bidratt til dokumentasjon av lokal historie,
tradisjons-kunnskap, bilder og de er med og restaurerer bygninger og stier i land-skapet. Mye av stiene som er satt i stand i den kjente Aurlandsdalen er gjort på dugnad. Aktører som bidrar til en bærekraftig utvikling, men som ikke virker på tvers av ulike sektorer, samarbeider gjerne med andre aktører i sektorer de selv ikke er aktive i. Vi mener derfor at det er grunnlag for å snakke om en quadruple-helix modell for å fremme en bærekraftig lokal og regional nærings- og samfunnsutvikling (se ka-pittel 6).
Den vertikale dimensjonen dreier seg om ulike nivåer i den bærekrafti-ge utviklinbærekrafti-gen, mellom det lokale og det globale -- det glokale (Hemer et al., 2005). På et globalt og internasjonalt nivå kan det knyttes til klimautfordringene og internasjonale avtaler (som FNs klimaavtaler), global økonomi og bekjempelsen av sosial urett. På et nasjonalt nivå kan det dreie seg om nasjonal politikk og forvaltning, knyttet til depar-tement, storting og direktorater. På et regionalt nivå har vi fylkeskom-munen, fylkesmannen, regionråd og interkommunale samarbeid, mens mot grasrota finner vi det kommunale nivået og det lokale nivået som knyttes til bygder, grender og ulike tiltak, som istandsetting av en byg-ning eller etablering av et landskapsvernområde. Vi har forsøkt å illust-rere denne sammenhengen i følgende modell for glokal utvikling:
Eksogen utvikling (Top-down)
(Bottom-up) Endogen utvikling Lokalt nivå
Globalt/
internasjonalt nivå
Regionalt nivå Nasjonalt nivå
Kommunalt nivå
Lokalt nivå
Figur 10 Glokal utvikling (Snellemodellen).
Vi har videre forsøkt å gi et bilde på hvordan de ulike formene for ny-skaping i de ulike sektorene henger sammen med de ulike formene for verdiskaping i hva vi har kalt for det bærekraftige utviklingshjulet. Det er en visualisering av de ulike elementene og mange komplekse relasjo-nene som vi finner inngår i en bærekraftig stedsutvikling.
Miljømessig
Figur 11. Det bærekraftige utviklingshjulet.
Som vi ser fra figuren over, viser det en rekke ulike relasjoner som til sammen utgjør et mønster som sier noe om hvor bærekraftig land-skaps- og stedsutviklingen er. Figuren viser at om vi søker å fremme økonomisk verdiskaping, henger den sammen med en rekke relasjoner av nyskaping og verdiskaping på andre områder og i andre sektorer.
For å fremme en bærekraftig stedsutvikling, trenger vi å se på samspil-let og helheten. Vi er opptatt av hvordan den økonomiske pingen kan forsterke den sosiale, kulturelle og miljømessige verdiska-pingen, blant annet i tilfeller der landskapsvern avhenger av bruk, slik vi så med eksempler om seterlandskapet, men vi er også interessert i det motsatte, nemlig hvordan den miljømessige, kulturelle og sosiale verdi-skapingen bidrar til økonomisk verdiskaping
Vi erfarer at med det landskapsøkonomiske perspektivet, landskapsres-sursanalysene, verktøyet for å dokumentere den brede verdiskapingen, regionalparken som organisatorisk modell, kursoppleggene og veile-derne, samt det internasjonale forskernettverket, så har vi forsterket en tilnærming som kan bidra til ikke bare å belyse, men også å følge opp i praksis, Den europeiske landskapskonvensjonens forpliktelser. Vi hå-per det kan bidra til å utvikle landskapet som nyskapingsressurs for bred verdiskaping, og fremme en bærekraftig stedsutvikling i den rurale periferien i mange år fremover.
Litteratur
Almås, R. og G. Lawrence. 2003. Globalization, localization and sus-tainable livelihoods. Hants, UK: Ashgate Publishing.
Best. S. og D. Kellner. 1997. The Postmodern turn. NY: Guilford Press.
Etzkowitz, H. and L. Leydesdorff. 1998. “The Endless Transition: A
‘Triple Helix’ of University-Industry-Government Relations.” Mi-nerva 36, 203–208.
Europarådet. 2000. Den europeiske landskapskonvensjonen. Firenze (20.10.2000).
Haukeland, P.I. og B.A. Brandtzæg. 2010. Opplevelseslandskapet. TF-notat 13/2010.
Haukeland, P. I. og B. A. Brandtzæg. 2009. Den brede verdiskapingen:
Et bærekraftig utviklingsperspektiv på natur- og kulturbasert ver-diskaping. TF-notat nr. 20/2009.
Hemer, O., T. Tufte og T. H. Eriksen m.fl.. 2005. Media and glocal change: rethinking communication for development. Buenos Aires, Argentina: Clasco.
Kommunal og regionaldepartementet. St. meld nr 25 (2004-2005).
Om regionalpolitikken.
Miljøverndepartementet (med DN og RA). 2007. Strategi for arbeid med landskap. Departementene.
Nærings- og handelsdepartementet. St. meld. Nr. 7 (2008-2009). Et nyskapende og bærekraftig Norge.
Porter, Michael E. (1990). The Competitive Advantage of Nations.
London, etc.: Macmillan.
Putnam, R. D. 2001. Bowling alone: the collapse and revival of Amer-ican community. NY, NY: Simon & Schuster Inc.
Del 1