15.5.1 Lovfesting av en regel om elektronisk kommunikasjon
I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslår departementet en regel i § 1-6 som i utgangspunk-tet vil innebære en generell adgang til å inngå avtaler og kommunisere elektronisk. Det vises til
at høringsinstansene jevnt over er positive til at det innføres regler om elektronisk kommunikasjon.
Formålet med bestemmelsen er tredelt. For det første skal den sikre gjennomføringen av direktivets krav til kommunikasjonsform. Et annet siktemål er klare og ensartede krav til kommunikasjonen – også for kommunikasjon som ikke er regulert i direktivet. For det tredje tar bestemmelsen sikte på å innføre en mer tids-riktig regulering.
Etter departementets oppfatning vil det være mest hensiktsmessig å gi generelle regler om kommunikasjonsformen innenfor lovforslagets alminnelige virkeområde. Den foreslåtte bestem-melsen er derfor generelt utformet og får et videre virkeområde enn det direktivet krever.
Dersom kommunikasjonsformen reguleres bare i tilknytning til de særskilte opplysningskravene som følger av direktivet, vil det kunne virke til-feldig og bidra til å skape uklarhet om hva som ellers gjelder.
Videre bør lovens regler om kommunikasjon ikke være begrenset til forholdet mellom fore-taket og «kunden», men også omfatte andre par-ter som foretaket skal kommunisere med, så som medforsikrede og andre som har rettigheter etter forsikringen. Det bør dessuten ikke være en forut-setning for reglenes anvendelse at avtale er kommet i stand, eller at en tjeneste er utført. Det vises i denne sammenhengen til at mottakerens informasjonsbehov som regel er minst like stort før avtaleinngåelsen.
På denne bakgrunnen foreslår departementet en generell bestemmelse som skal gjelde alle avtaler og tjenester etter loven, se lovforslaget
§ 1-6. Departementet forslår samtidig generelle regler om forhold som i begrenset grad er berørt av direktivene, som såkalt «digitalt førstevalg» og forsendelsesrisiko for elektroniske meldinger.
Bestemmelsen er harmonisert med den nye finansavtaleloven § 3-2. Det er foreslått enkelte strukturelle og språklige endringer sammenliknet med forslaget i høringsnotatet, i tråd med regule-ringen i finansavtaleloven.
I motsetning til finansavtaleloven § 3-2 foreslås det ikke at bestemmelsen skal være fullt ut fra-vikelig utenfor forbrukerforhold. Det henger sammen med at direktivets krav til kommunika-sjonsformen også gjelder overfor andre enn for-brukere. Departementet foreslår imidlertid at de delene av bestemmelsen som særlig er begrunnet i forbrukerhensyn, og som går lenger enn det direktivet krever, skal være fravikelige overfor andre enn forbrukerkunder. Det vises til merk-nadene til bestemmelsen.
15.5.2 Krav til kommunikasjonsform
Departementet går videre med forslaget om å inn-føre det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument» i alle tilfeller hvor loven i dag krever skriftlighet. Når loven stiller krav om «skriftlig dokument», vil det kunne brukes både papir og et annet varig medium «som gjør mottakeren i stand til å lagre informasjonen dokumentet inneholder, og som gir mulighet til uendret gjengivelse av den lagrede informasjonen for bruk i et tidsrom som er tilstrekkelig for formålet», se lovforslaget § 1-6 femte ledd. Når det gjelder det nærmere innhol-det i begrepet «varig medium», viser departemen-tet til omtalen i Prop. 92 LS (2019–2020) på s. 93–
94, der det blant annet fremgår at det etter EU-domstolens praksis dreier seg om et funksjonelt begrep, og at det avgjørende synes å være at mediet for den aktuelle brukeren fyller samme funksjon som papir. Skriftlighetskravet skal for-stås på samme måte som i § 3-2 i den nye finans-avtaleloven, altså som et krav om bruk av skrift-tegn.
I likhet med § 3-2 i den nye finansavtaleloven bygger departementets forslag på et såkalt digitalt førstevalg. Det innebærer at foretaket kan kom-munisere elektronisk med mottakeren uten forut-gående samtykke til det, se § 1-6 første ledd første punktum i lovforslaget. Som for forslaget til ny finansavtalelov er høringsinstansene stort sett positive til forslaget om digitalt førstevalg. For-slaget er i tråd med den rettslige og teknologiske utviklingen ellers. Ved lov 14. juni 2013 nr. 42 ble forvaltningsloven § 15 a endret slik at et forvalt-ningsorgan nå som hovedregel kan benytte elek-tronisk kommunikasjon når det henvender seg til andre. Svært mange benytter elektronisk kommu-nikasjon i sin hverdag, og mange sjekker e-post oftere enn de sjekker den fysiske postkassen.
Elektroniske meddelelser kan gi økt fleksibilitet, for eksempel mens man er på reise.
Selv om lovforslaget bygger på et digitalt før-stevalg, er det tungtveiende hensyn som taler for at mottakeren bør ha rett til å kreve at kommuni-kasjonen i stedet foregår på papir. Noen ønsker ikke, eller har ikke muligheter til eller forutset-ninger for, å bruke elektronisk kommunikasjon.
Videre er det nok mange som kan ha en forvent-ning om at særlig viktige meddelelser sendes med ordinær post selv om de ellers er vant til å bruke elektronisk kommunikasjon. Det vises i denne sammenhengen til høringsuttalelsen fra Forbruker-tilsynet samt redegjørelsen i Prop. 6 L (2016–2017) på s. 19–20. Lovforslaget går derfor ut på at mot-takeren har rett til å reservere seg mot
elektro-nisk kommunikasjon. For å sikre at reservasjons-muligheten blir reell, er det inntatt en bestem-melse i lovforslaget § 1-6 første ledd annet punk-tum om at mottakeren ved avtaleinngåelsen eller første elektroniske henvendelse skal få informa-sjon om muligheten for å reservere seg mot elek-tronisk kommunikasjon og om rettsvirkningene av valget.
Det følger av lovforslaget § 1B-1 fjerde ledd første punktum at det ikke er adgang til å kreve vederlag for kommunikasjon til kunden. Det gjel-der også gjel-dersom kunden har reservert seg mot elektronisk kommunikasjon.
Etter forsikringsdistribusjonsdirektivet er hovedregelen at opplysningene i artiklene 18, 19, 20 og 29 skal gis på papir. Det er et vilkår for elek-tronisk kommunikasjon at «kunden har fået valget mellem oplysninger på papir og på et varigt medium og har valgt sidsnævnte medium», jf.
artikkel 23 nr. 4 bokstav b. Som redegjort for i høringsnotatet kan det spørres om vilkåret om valgrett er til hinder for en nasjonal regel om digi-talt førstevalg. Ordlyden i direktivet trekker muli-gens i retning av at kunden aktivt må ha godkjent bruk av et annet varig medium enn papir, etter-som det heter at kunden må ha «valgt» et slikt medium. På den annen side stenger ordlyden ikke uttrykkelig for at valget kan skje ved at kunden forholder seg passiv til bruk av elektronisk kom-munikasjon og til en klausul som gir mulighet til å velge papir. Det kan hevdes at elektronisk kom-munikasjon nå har blitt så utbredt at det burde ha kommet klart til uttrykk i direktivteksten dersom meningen var å avskjære muligheten for digitalt førstevalg. Etter departementets vurdering bør det sentrale derfor være at kunden har «fået valget» mellom opplysninger på papir og et annet varig medium.
Som for den tilsvarende regelen i ny finans-avtalelov § 3-2 er det etter lovforslaget i utgangs-punktet tilstrekkelig for foretaket å gjøre innhol-det i innhol-det som kommuniseres, tilgjengelig for mot-takeren. Som et utgangspunkt er det dermed ikke krav om at informasjonen sendes direkte til mot-takeren. Det foreslås likevel viktige begrens-ninger for valg av kommunikasjonskanal.
For det første vil vilkåret om at kommunika-sjonen må skje på en «betryggende måte», utgjøre en rettslig skranke for det digitale førstevalget.
Når det gjelder det nærmere innholdet i dette vil-kåret, vises det til Prop. 6 L (2016–2017) s. 20–21 og Prop. 92 LS (2019–2020) s. 95. Slik det fremgår i Prop. 92 LS (2019–2020), er det sentrale om mot-takeren i tilstrekkelig grad blir gjort oppmerksom på at relevant informasjon er kommet til hans eller
hennes elektroniske meldingsmottak. Det vil bero på en konkret vurdering om nye teknologiske løs-ninger anses betryggende i lovens forstand.
At innholdet i den aktuelle meddelelsen må gjøres på «skriftlig dokument», innebærer også en begrensning for valg av kommunikasjonskanal.
Når loven stiller krav om «skriftlig dokument», vil det innebære at det stilles krav til hvordan doku-mentet skal kunne gjengis i fremtiden.
Departementet viser også til at det for enkelte typer meddelelser etter forslaget ikke er tilstrek-kelig å gjøre informasjonen tilgjengelig for mot-takeren: Når det i lovforslaget kreves at man skal
«varsles», skal varselet eller en melding om varse-let sendes direkte til mottakeren, jf. lovforslaget
§ 1-6 fjerde ledd. Det innebærer at foretaket må benytte en kommunikasjonskanal som mottake-ren bruker i det vanlige, så som digital postkasse, e-post eller SMS. Det er dermed ikke tilstrekkelig at varselet er sendt til et meldingsmottak som er opprettet i foretakets nettportal. Slikt varsel må følges opp med melding om varsel gjennom en ekstern kommunikasjonskanal som mottakeren bruker i det daglige.
Advokatforeningen har i høringen gitt uttrykk for at regelen om digitalt førstevalg ikke bør gjelde for situasjoner der det i dag kreves «skrift-lig dokument», fordi det i disse tilfellene er sær«skrift-lig viktig at meldingen når frem til kunden. Til dette bemerker d e p a r t e m e n t e t at de foreslåtte begrensningene for valg av kommunikasjonskanal nettopp skal ivareta hensynet til at viktige meldin-ger når frem til kunden. Også reglene om for-sinkelsesrisiko er utformet med tanke på å unngå at elektronisk kommunikasjon reduserer kundens mulighet til å ivareta sine interesser. Etter depar-tementets syn er det lite hensiktsmessig å innføre en regel om elektronisk førstevalg som er begren-set til mindre viktige meldinger. En slik regule-ring kan være med på å støtte opp under oppfat-ningen om at særlige viktige meldinger sendes per post, når et viktig formål med forslaget tvert imot er å innføre en mer tidsriktig regulering, med ensartede krav til kommunikasjonsform. I utgangspunktet bør da også viktig informasjon kunne sendes elektronisk, med mindre kunden har reservert seg mot dette.
15.5.3 Forsendelsesrisiko mv.
Bruk av elektronisk kommunikasjon reiser spørs-mål både om hvem av partene som skal bære risi-koen for at meldingen kommer frem til mottake-ren, og fra hvilket tidspunkt slike meldinger skal få virkning etter sitt innhold.
Når det gjelder de generelle avtalerettslige utgangspunktene for departementets vurde-ringer av disse spørsmålene, vises det til rede-gjørelsen i Prop. 92 LS (2019–2020) på s. 96 flg.
Departementet foreslår å videreføre forslaget i høringsnotatet om at foretaket har forsendelses-risikoen for elektroniske meldinger mv. som inne-holder et påbud. Det gjelder både når foretaket er avsender av påbudet, og når foretaket er mottaker.
Som redegjort for i Prop. 92 LS (2019–2020) er det tidspunktet for når en melding anses mottatt, som reguleres. Det er med andre ord kun påbudsvirk-ningene av meldinger mv. som omfattes av den foreslåtte bestemmelsen. Andre disposisjoner som en melding innebærer, vil fortsatt reguleres av alminnelige avtalerettslige regler.
Tidspunktet der påbudet får rettsvirkninger etter sitt innhold, vil etter lovforslaget bero på om mottakeren har samtykket til elektronisk kommu-nikasjon. Dersom kunden ikke har samtykket til elektronisk kommunikasjon, innebærer forslaget at påbudsvirkningene av en elektronisk melding ikke inntrer før kunden har fått kunnskap om at meldin-gen er mottatt, jf. tredje ledd annet punktum. Har kunden samtykket til elektronisk kommunikasjon, vil en elektronisk melding derimot anses å være kommet frem når den er kommet frem i samsvar med avtalen mellom foretaket og kunden om kom-munikasjonsformen, jf. forslaget § 1-6 tredje ledd tredje punktum. Foretaket har dermed insentiver til å innhente kundens samtykke til elektronisk kommunikasjon. Når det gjelder de nærmere vur-deringene som ligger til grunn for forslaget på dette punktet, samt det nærmere innholdet i sam-tykkekravet, viser departementet til omtalen i Prop. 92 LS (2019–2020) på s. 96 flg.
Finans Norge har i stor grad reist de samme innvendingene mot reguleringen av forsendelses-risiko i forsikringsavtaleloven som mot den tilsva-rende bestemmelsen i den nye finansavtaleloven.
Disse spørsmålene er utførlig behandlet på s. 96 flg. i Prop. 92 LS (2019–2020), og d e p a r t e -m e n t e t viser til det som er sagt der.
Siden lovforslaget regulerer kommunikasjons-formen mv. mellom partene generelt, har departe-mentet vurdert om andre rettsvirkninger enn påbudsvirkninger bør reguleres i bestemmelsen.
Departementet ser det imidlertid ikke som hen-siktsmessig å fravike alminnelige regler om for-sendelsesrisiko og tidspunktet for disposisjoners rettsvirkninger i større grad enn de styrende hen-synene som er nevnt i Prop. 92 LS (2019–2020), til-sier.
Departementet vil samtidig peke på at selv om andre virkninger enn påbudene faller utenfor
for-slaget, vil kommunikasjonsbestemmelsen likevel kunne få indirekte virkning for andre meldinger.
Fra hvilket tidspunkt en fristavbrytelse etter for eksempel § 8-5 annet ledd og § 18-5 annet ledd får virkning, reguleres ikke av § 1-6. Men fristbereg-ningen etter §§ 8-5 og 18-5 starter fra det tidspunk-tet kunden «fikk melding» om det forhold som må imøtegås innenfor fristen. Ettersom § 1-6 tredje ledd regulerer når en melding anses å ha kommet frem, får bestemmelsen betydning for når fristen begynner å løpe etter disse reglene, selv om kun-dens fristavbrytelse på bakgrunn av foretakets melding faller utenfor. I andre sammenhenger berøres ikke fristberegningen, fordi den løper fra et tidspunkt som § 1-6 ikke regulerer, se for eksempel § 9-6 første ledd og § 19-6 første ledd («sendt»).
Som det er redegjort for i Prop. 92 LS (2019–
2020) på s. 98–99, vil det at § 1-6 tredje ledd i noen tilfeller avviker fra alminnelige avtalerettslige regler, få betydning for avbrytelse av en akseptfrist og for adgangen til å tilbakekalle løftevirkninger.
Avgjørelsen av om noe må anses som bindende til-bud eller aksept, må skje etter alminnelige regler.
Forslaget her regulerer når denne virkningen inn-trer. Når det konkret gjelder forsikringsavtaler, viser departementet dessuten til at det må skilles mellom tidspunktet der bindende avtale er inn-gått, og tidspunktet der forsikringsforetakets ansvar begynner å løpe, se § 3-1 (§ 3-1a i lovforsla-get) og § 12-2. Om forholdet mellom disse reglene og § 1-6 tredje ledd vises det til merknadene til bestemmelsen.
I likhet med i § 3-2 første ledd tredje punktum i den nye finansavtaleloven foreslår departementet
en særskilt lojalitetsplikt for foretaket for meldin-ger mv. med informasjon som det er av avgjø-rende betydning for mottakeren å få kunnskap om, jf. § 1-6 annet ledd. Som redegjort for i Prop.
92 LS (2019–2020) på s. 99 er formålet å unngå at kunden lider rettstap som følge av bruk av elek-tronisk kommunikasjon. I slike tilfeller innebærer forslaget at foretaket må forsikre seg om at kun-den har fått kunnskap om at meldingen er mottatt.
Departementet finner det ikke hensiktsmessig med en angivelse av hvilken type meldinger som utløser en slik plikt i lovteksten, men viser til at eksempler på meldinger som utløser en slik plikt, vil være varsel om at forsikringen ikke skal for-nyes, oppsigelse, melding om avslag på krav om erstatning og melding om at foreldelse vil bli påberopt. Det vises for øvrig til merknadene til den tilsvarende regelen i finansavtaleloven i Prop.
92 LS (2019–2020) på s. 351.
Som det fremgår av Prop. 92 LS (2019–2020), er reglene om forsendelsesrisiko og den særskilte plikten til å forsikre seg om at viktige meldinger er mottatt, begrunnet i at regelen om digitalt førstevalg ikke skal utgjøre en for stor ulempe for kunden og andre som etter loven skal kommuni-sere med tjenesteyteren. I likhet med resten av finansavtaleloven § 3-2 er reglene fravikelige uten-for uten-forbrukeruten-forhold, jf. finansavtaleloven § 1-9 annet ledd første punktum. Departementet mener det samme bør gjelde for de tilsvarende reglene i forsikringsavtaleloven, og viser til at det dreier seg om regler som innebærer en overføring av risiko fra kunden til foretaket sammenliknet med bakgrunnsretten, som synes mindre velbegrunnet utenfor forbrukerforhold.