11.5.1 Overordnet om informasjonspliktene Departementet følger opp forslaget i hørings-notatet om at de særskilte informasjonspliktene som i dag er spredt på forsikringsavtaleloven, for-sikringsformidlingsloven og tre ulike forskrifter til disse lovene, suppleres med informasjonspliktene som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet og samles i forsikringsavtaleloven og én forskrift til denne loven. Overordnet er dette forslaget omtalt i punkt 3. I tillegg foreslås det å innta angrerettlovens opplysningsplikter ved salg av for-sikringstjenester, se også punkt 2.3 og Prop. 92 LS (2019–2020) s. 140.
Den nærmere reguleringen av pliktene er noe endret sammenliknet med forslaget i hørings-notatet. Endringene er dels innholdsmessige og dels strukturelle. De er først og fremst begrunnet i innspill fra høringsinstansene og i harmoniserin-gen med ny finansavtalelov, i tillegg til forslaget i Prop. 92 LS (2019–2020) om å flytte opplysnings-pliktene etter angrerettloven til forsikringsavtale-loven.
Informasjonspliktene etter gjeldende rett og i forsikringsdistribusjonsdirektivet er relativt omfattende og detaljerte, og det varierer om de skiller mellom forsikringsforetak og forsikrings-formidlere og mellom ulike forsikringsprodukter.
Videre er informasjonspliktene som følger av angrerettloven, til dels overlappende med infor-masjonspliktene som følger av forsikringsavtale-loven med forskrifter. Noen plikter gjelder samme type opplysninger, men er ulikt formulert og har nyanseforskjeller i omfang og virkeområde. Bak-grunnen for slike nyanseforskjeller kan tidvis være uklar, og regelverket kan fremstå som omfat-tende. I tillegg til å samle bestemmelsene i én lov ser departementet det derfor som ønskelig å for-enkle reguleringen og i større grad samle pliktene innholdsmessig. Dette var også bakgrunnen for forslaget i høringsnotatet om en overordnet lov-bestemmelse som ville gjelde generelt for både forsikringsforetak og forsikringsformidlere og for alle typer forsikring.
Angrerettlovens opplysningsplikter var ikke omfattet av høringen. I tillegg viser høringen at sentrale aktører har innvendinger mot en slik
for-enkling og samling av informasjonsplikter som var foreslått i høringsnotatet. Departementet har merket seg innspillene om at reguleringen av informasjonsplikter i større grad bør reflektere variasjonen av ulike forsikringsprodukter, at det bør unngås å innføre generelle informasjonsplik-ter utover det minimum som er nødvendig for de enkleste forsikringene, og at opplysningsplikter som går ut over dette, bør konkretiseres til hvilke produkter de gjelder. Det er ikke opplagt at disse innspillene tilsier at det ikke bør foreslås en enkling og samling av informasjonspliktene i for-sikringsforhold. Departementet legger til grunn at informasjonsplikter i stor grad kan oppfylles ved automatiserte og standardiserte informasjonsdo-kumenter for ulike produkter, og at det å inklu-dere enkelte ytterligere opplysninger da ikke vil påføre forsikringsdistributørene kostnader eller andre ulemper av betydning. Generelle informa-sjonskrav vil heller ikke nødvendigvis innebære at alle informasjonskravene gjelder for alle for-sikringsprodukter: Det kan følge av innholdet i enkelte krav at de kun er aktuelle i visse sammen-henger. Fordelene ved et slikt grep fremstår fort-satt som store både av hensyn til forsikringskun-der, forsikringsforetak og forsikringsformidlere. I lys av høringen har likevel departementet kom-met til at dersom det skal gis mer generelle opp-lysningsplikter, bør konsekvensene utredes noe nærmere. Dette kan det være aktuelt å gjøre senere ved en eventuell mer omfattende revisjon av loven, og foreslås ikke nå.
Som det fremgår av høringsnotatet, vil også en endring av forsikringsavtaleloven slik at inndelin-gen mellom forsikringstyper bygger på samme systematikk som forsikringsretten ellers, med en inndeling i livsforsikring og skadeforsikring, kreve en mer omfattende revisjon av loven. Heller ikke dette foreslås derfor nå.
Etter dette foreslår departementet i proposi-sjonen her i utgangspunktet en videreføring av gjeldende informasjonsplikter, men med de tillegg og endringer som er nødvendige for å gjennom-føre forsikringsdistribusjonsdirektivet. På enkelte punkter foreslås det samtidig enkelte ytterligere endringer.
De spesifikke informasjonspliktene avviker derfor på ulike punkter fra de generelle opplys-ningspliktene etter finansavtaleloven. En plikt til å opplyse om tilsvarende forhold som etter finans-avtaleloven, kan etter omstendighetene likevel følge av foretakenes overordnede informasjons-plikter, se lovforslaget §§ 1-5 og 1B-1. Strukturen i reguleringen av informasjonspliktene og innhol-det i de ulike pliktbestemmelsene er fortsatt
har-monisert med finansavtaleloven så langt det anses hensiktsmessig. Departementet antar at det kan være forenklende for aktører som forholder seg til begge regelverk, at oppsett og formuleringer har-moniseres med mindre andre hensyn tilsier noe annet.
Sammenliknet med høringsnotatet foreslår departementet at pliktene i større grad inntas direkte i loven, istedenfor i forskrift. Herunder har departementet, som Advokatforeningen tar til orde for, kommet til at en overordnet bestemmelse om kravet til standardisert informasjonsdokument bør løftes opp i loven. Det strukturelle grepet med å regulere flere plikter direkte i loven harmonerer med løsningen i den nye finansavtaleloven, jf.
Prop. 92 LS (2019–2020) s. 140. Her var forslaget begrunnet i høringen og en dialog med aktører som representerer kunden og finansnæringen, og de samme hensynene som ble gitt uttrykk for der, antas i stor grad å gjelde også for forsikrings-avtaleloven. Enkelte plikter anses likevel fortsatt mest hensiktsmessig å regulere i forskrift.
Opplysningspliktene gjelder i utgangspunktet for «forsikringsdistributøren» og får dermed anvendelse for den aktøren som står for for-sikringsdistribusjonen, uavhengig av om dette er forsikringsforetaket selv, en forsikringsformidler eller et forsikringsforetak som yter forsikringsfor-midling. For visse plikter skilles det uttrykkelig mellom de ulike aktørene, se lovforslaget § 1C-5.
Dette samsvarer med forsikringsdistribusjons-direktivet, og som i forsikringsdistribusjons-direktivet, er et sentralt formål med reglene like fullt å sikre at forsikringskunder har like god beskyttelse uavhengig av hvem som har den innledende kontakten med kunden.
Flere av informasjonspliktene som i dag følger av opplysningsforskriftene eller forsikringsformid-lingsforskriften, vil videreføres i forskrift. I likhet med forslaget i høringsnotatet tar departementet sikte på å foreslå at samtlige av disse reglene sam-les i en ny, felsam-les forskrift til forsikringsavtaleloven.
Bakgrunnen for at reglene anses hensiktsmessig å innta i forskrift er dels at pliktenes detaljnivå og ulike virkeområde kan gjøre loven uoversiktlig og lite pedagogisk. I tillegg gjelder enkelte av pliktene regler i EU-forordninger hvor det kan være hen-siktsmessig å ha en mer fleksibel endringsadgang enn ved regulering i lov.
Når det gjelder flyttingen av opplysningsplik-ter fra angrerettloven til forsikringsavtaleloven, viser departementet til begrunnelsen i Prop. 92 LS (2019–2020) på s. 140–141:
«Dels er det et behov for å utforme reglene om opplysningsplikt mer i samsvar med reglene i
finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven.
Videre bør det etter departementets syn legges vekt på at når en forbruker for eksempel inngår en avtale om en finansiell tjeneste ved bruk av internett, så bør hovedreglene om opplysnings-pliktene følge av samme lov som gir vilkår for avtalen generelt – det vil si i finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Departementet viser dessuten til at det i høringen i forbindelse med gjennomføringen av fjernsalgsdirektivet i angrerettloven kom frem at samordnings-problemene utgjorde en utfordring for finans-bransjen, se nærmere Ot.prp. nr. 36 (2004–
2005) s. 12–13.
Løsningen i gjeldende lovgivning, der det er overlatt til den enkelte tjenesteyteren å finne ut av hvordan bestemmelser om opplysnings-plikt med lignende innhold i ulike lover må antas å forholde seg til hverandre, fremstår ikke som særlig brukervennlig. Det er heller ikke noen heldig lovteknisk løsning at regler om opplysningsplikt for samme forhold – i samme avtale – er regulert i ulike lover.»
Opplysningspliktene etter angrerettloven gjelder i tillegg til de øvrige opplysningspliktene, jf. angre-rettloven § 4 som slår fast at loven «medfører ingen begrensninger i opplysningsplikt eller krav til avtalen som følger av andre regler».
I den nye finansavtaleloven vil det som et utgangspunkt være de samme opplysningsplik-tene som gjelder – uavhengig av om avtalen er inngått ved fjernsalg eller på annen måte – også for plikter som i utgangspunktet viderefører angrerettlovens bestemmelser. Det er gjort et unntak for fjernsalg av andre finansielle tjenester enn dem som er omfattet av kapittel 4 til 6 i den nye finansavtaleloven, hvor gjeldende rett er fore-slått videreført med hensyn til opplysningsplikt ved fjernsalg, se § 3-22 annet ledd første punktum og Prop. 92 LS (2019–2020) s. 141. Også for for-sikringstjenester foreslår departementet at opp-lysningspliktene som i utgangspunktet videre-føres fra angrerettlovens bestemmelser, ikke bare skal gjelde ved fjernsalg, men ved enhver frem-gangsmåte for å omsette de samme tjenestene til forbrukere. Dette omfatter omsetning både uten-for faste uten-forretningslokaler og i faste uten- forretnings-lokaler eller på annen måte. Etter departementets oppfatning bør forbrukere få de samme opplys-ningene uavhengig av hvordan forsikringen distri-bueres. Departementet antar for øvrig at de opp-lysningene det dreier seg om, i overveiende grad uansett vil være omfattet av den overordnede plik-ten til å gi kunden de opplysningene som er
nød-vendige for å forstå, overveie og sammenlikne til-gjengelige tilbud, se lovforslaget § 1B-1 tredje ledd. Denne plikten er relativ til kunden og for-sikringsproduktets kompleksitet, men til forbru-kerkunder antar departementet at det ofte vil være nødvendig å gi denne typen opplysninger.
Opplysningspliktene etter angrerettloven får anvendelse bare når kunden er forbruker, jf. § 1 første ledd. I den nye finansavtaleloven er samt-lige opplysningsplikter ufravikesamt-lige til skade for forbruker, men kan fravikes når kunden ikke er forbruker. Forsikringsavtaleloven skiller derimot i dag ikke mellom kunder som er forbrukere, og andre kunder. Ved skadeforsikring er det avgjø-rende isteden hva forsikringen gjelder, jf. for-sikringsavtaleloven § 1-3 og punkt 7. Sammenlik-net med finansavtaleloven må det i lovforslaget her derfor i større grad skilles mellom opplys-ningsplikter som viderefører angrerettloven, og opplysningsplikter som viderefører annen gjeld-ende rett eller gjennomfører forsikringsdistribu-sjonsdirektivet. Den lovtekniske utformingen av opplysningspliktene blir dermed noe annerledes enn finansavtalelovens bestemmelser om opplys-ningsplikter. Med enkelte unntak som er nær-mere omtalt i merknadene til lovforslaget, foreslår departementet at opplysningspliktene som videre-fører angrerettlovens bestemmelser, uttrykkelig avgrenses til å gjelde overfor kunder som er for-brukere og samles i egne bestemmelser.
Flyttingen av opplysningsplikter fra angrerett-loven til forsikringsavtaleangrerett-loven nødvendiggjør enkelte ytterligere endringer og tilpasninger.
Dette har sammenheng med at enkelte av opplys-ningspliktene etter angrerettloven overlapper for-sikringsavtalelovens øvrige regler, blant annet som følge av regler om opplysningsplikter i for-sikringsdistribusjonsdirektivet og Solvens II-direktivet. Forslaget innebærer også på denne måten en viss forenkling av regelverket.
Informasjonspliktene etter den gjeldende for-sikringsavtaleloven er videreført i lovforslaget, men flyttet til lovens annen del. I motsetning til forslaget i høringsnotatet foreslås disse pliktene uttrykkelig avgrenset til det virkeområdet som føl-ger av gjeldende rett. Det innebærer at pliktene ikke får anvendelse for kreditt- og kausjonsfor-sikring, se nærmere omtale i punkt 6.5.
Siden det i denne omgang ikke foreslås en gjennomgående forenkling og samling av informa-sjonspliktene, kan lovforslaget fremstå som noe komplisert og vanskelig tilgjengelig. Dette skyl-des særlig at informasjonspliktene som videre-fører gjeldende rett, også er videreført med gjeld-ende forskjeller i virkeområde, som igjen ikke fullt
ut samsvarer med virkeområdet for bestemmel-sene som følger av forsikringsdistribusjonsdirek-tivet. Når bestemmelsene samles, kommer dette tydeligere frem. Etter departementets oppfatning bør fordelene ved å samle informasjonspliktene i én lov likevel tillegges mer vekt.
11.5.2 Særlige vurderinger om utvalgte informasjonsplikter
Departementet følger ikke opp Jussformidlingens forslag om å innta en generell plikt til å informere kundene om hvilke forventninger de med rimelig-het kan stille til virksomrimelig-heten etter pålagte plikter fastsatt i lov eller forskrift. Et så generelt informa-sjonskrav kan etter d e p a r t e m e n t e t s opp-fatning gjøre det vanskelig for foretakene å avgrense hva kunden bør informeres om, noe som igjen kan innebære risiko for at viktig informasjon drukner i en for stor informasjonsmengde. Det må også antas å innebære økte kostnader for fore-takene, som igjen vil dekkes inn gjennom høyere priser for kundene.
Når det gjelder innvendingene fra EnterCard Norge AS mot forslaget om en plikt for forsikrings-formidleren til å informere om størrelsen på vederlag som mottas fra andre enn kunden, viser d e p a r t e m e n t e t til at en slik plikt følger av gjeldende rett. Det vises til forsikringsformid-lingsforskriften § 3-1 nr. 4 bokstav a, som stiller krav om at kunden skal få informasjon om «stør-relsen på provisjon og/eller annen godtgjørelse som forsikringsformidlingsforetaket mottar fra forsikringsgiveren i tilknytning til inngåelsen av avtale om angjeldende forsikring». Etter departe-mentets oppfatning vil det innebære en svekkelse av forbrukerbeskyttelsen dersom denne informa-sjonsplikten oppheves.
Utover videreføringen av gjeldende rett fore-slår ikke departementet å stille ytterligere krav til opplysninger om pris og kostnader enn det som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivets krav.
Til forslaget fra Forbrukerrådet i høringen bemer-kes imidlertid at informasjonspliktene om pris og kostnader etter lovforslaget vil gjelde uavhengig av om kunden etterspør slike opplysninger sær-skilt, noe som etter departementets oppfatning også følger av direktivets artikkel 19.
Departementet foreslår ikke særskilte regler om informasjonsplikt ved obligatoriske tjeneste-pensjonsordninger der ansatte blir medlemmer av ordningen uten å ha truffet en individuell beslutning om medlemskap, men legger til grunn at de gjeldende informasjonspliktene etter foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven
og tjenestepensjonsloven er tilstrekkelige for å gjennomføre direktivets artikkel 22 nr. 5. Forsla-get bygger på dette punktet på Finanstilsynets forslag i Finansdepartementets høring 6. juni 2018, og det er ikke kommet innvendinger mot forslaget i høringen.
Når det for øvrig gjelder det nærmere innhol-det i opplysningskravene etter lovforslaget, vises det til §§ 1C-1 flg. og merknadene til disse bestem-melsene.
11.5.3 Standardisert informasjonsdokument Som nevnt i punkt 11.5.1 foreslår departementet å innta en overordnet bestemmelse om krav til stan-dardisert informasjonsdokument i forsikrings-avtaleloven, se lovforslaget § 1C-3. Detaljerte krav til utforming foreslås regulert i forskrift. Det fore-slås også en hjemmel til å gi ytterligere regler i forskrift dersom det skulle bli behov for presise-ringer eller særlige regler om innholdskrav eller liknende.
Utformingen av de innholdsmessige kravene til et standardisert informasjonsdokument er i lov-forslaget lagt tett opp til formuleringene i for-sikringsdistribusjonsdirektivet. Til Advokatfore-ningens etterlysning av nærmere vurderinger av om det skal opplyses om sikkerhetsforskrifter i informasjonsdokumentet og i så fall på hvilken måte, viser d e p a r t e m e n t e t til at dette må vurderes konkret ut fra en tolkning av direktivet.
Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2017/1469 om fastsettelse av et standardisert pre-sentasjonsformat for dokumentet med opplys-ninger om forsikringsproduktet for utformingen av standardisert informasjonsdokument gir detal-jerte regler om hvordan dokumentet skal utfor-mes og hvordan de aktuelle opplysningene skal fremgå. EIOPA uttaler for øvrig i sin «Final Report 7 February 2017 on Consultation Paper no. 16/
007 on draft Implementing Technical Standards concerning a standardised presentation format for the Insurance Product Information Document of the Insurance Distribution Directive» på s. 4:
«The IPID is a pre-contractual document and does not replace policy terms and conditions, which will be provided to customers in addition to the IPID. Any customer personalisation will be done via the policy terms and conditions, not the IPID.»
Innholdsmessig overlapper kravene til det stan-dardiserte informasjonsdokumentet noen av infor-masjonspliktene etter loven for øvrig, men ikke
fullt ut. Som Finanstilsynet legger d e p a r t e -m e n t e t til grunn at informasjonsplikter etter lov eller forskrift som ikke dekkes opp av innhol-det i innhol-det standardiserte informasjonsdokumentet, må oppfylles i tillegg. Det standardiserte informa-sjonsdokumentet vil oppfylle lovens informasjons-plikter så langt opplysningene overlapper, men ikke lenger. Bruken av et standardisert informa-sjonsdokument gjør det imidlertid lettere for kun-den å få god oversikt og å sammenlikne de utvalgte opplysningene i dokumentet med andre forsikringsprodukter.
Advokatforeningen har bedt om at det kommer klarere frem hva som skal være effekten dersom et standardisert informasjonsdokument ikke er utstedt, eller en bestemt risiko ikke er synliggjort i dokumentet. D e p a r t e m e n t e t foreslår ikke særlige lovregler om dette og viser til at de generelle reglene om tilsyn, erstatning mv. anses tilstrekkelige. Unnlater distributøren å gi kunden informasjonsdokumentet der dette er pliktig, vil det innebære et brudd på plikten etter lovforslaget
§ 1C-3. Når det gjelder spørsmålet om et eventuelt erstatningsansvar, må det da vurderes om dette også utgjør et brudd på den overordnede hand-lenormen etter lovforslaget § 1-5 første ledd og om de øvrige vilkårene for erstatning etter lovfor-slaget § 21-2 er oppfylt, se punkt 16. Gis kunden et informasjonsdokument som er mangelfullt, mis-visende eller for øvrig ikke oppfyller kravene etter lov og forskrift, må det vurderes hva feilen skyl-des. Er dette forhold som produsenten som skal utforme informasjonsdokumentet, svarer for, må kunden kunne fremme krav mot produsenten selv om informasjonsdokumentet er gitt av distribu-tøren. Det vises i den sammenheng til lovforslaget
§ 1A-3 første ledd hvor det foreslås at det uttryk-kelig slås fast at forsikringsformidlerens plikter ikke fritar forsikringsforetaket for ansvar for egen opptreden og egne opplysninger og vilkår.
Departementet antar også at det kan tenkes omstendigheter hvor videreformidlingen av et feil-aktig informasjonsdokument kan innebære et pliktbrudd for formidleren selv om feilen i utgangspunktet skyldes produsenten, men at dette i så fall må forutsette at formidleren burde forstått at dokumentet ikke oppfylte de aktuelle kravene, slik at det ikke var faglig forsvarlig å videreformidle dokumentet.
Departementet følger opp forslaget fra Finans Norge om å avgrense kravene til standardisert informasjonsdokument og foreslår at de kan fravi-kes overfor næringskunder. Det fremgår ikke uttrykkelig av forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 5 følgende at det er adgang til en
slik avgrensning. I artikkel 20 nr. 7 bokstav d åpnes det imidlertid for å utforme informasjonsdo-kumentet på et annet språk enn det offisielle språ-ket i hjemstaten «hvis forbrugeren og distributø-ren enes herom», noe som kan tolkes som at direktivet gir adgang til å avgrense kravet til for-brukere. Uttalelser fra EIOPA kan også tyde på en slik tolkning, se for eksempel «Final Report 7 February 2017 on Consultation Paper no. 16/007 on draft Implementing Technical Standards con-cerning a standardised presentation format for the Insurance Product Information Document of the Insurance Distribution Directive» side 12. En slik tolkning er lagt til grunn ved gjennomførin-gen av direktivet i Sverige, se Prop. 2017/18:216 s. 300. Departementet deler Finans Norges opp-fatning om at kravet om standardisert informa-sjonsdokument ikke passer godt i tilfeller hvor skadeforsikringsprodukter skreddersys for den enkelte næringskunde. Behovet for et slikt doku-ment anses heller ikke like stort for nærings-drivende. Tilsvarende vurderinger er lagt til grunn i Sverige. Der er kundegruppen som skal motta standardiserte informasjonsdokument, avgrenset til en kunde som «är en fysisk person som handlar huvudsakligen för ändamål som faller utanför näringsverksamhet», jf. Lag (2018:1219) om försäkringsdistribution Kapittel 5 13 §. Departementet legger til grunn at begrepet sammenfaller med definisjonen av «forbruker» i for eksempel angrerettloven § 5 bokstav a, og viser til at dette begrepet benyttes ellers i lov-forslaget.
Etter artikkel 20 nr. 7 annet avsnitt i direktivet er det adgang til å fastsette at «dokumentet med oplysninger om forsikringsproduktet skal gives sammen med oplysninger, der er påkrævet i med-før af andre relevante EU-retsakter eller national ret under forudsætning af, at alle kravene i første afsnit er opfyldt». Det var ikke foreslått regler om dette i høringsnotatet, og det er ikke kommet inn-spill i høringen som etterlyser slike regler. Skulle det likevel vise seg å være behov for det, antar departementet at slike regler vil kunne gis i for-skrift, se lovforslaget § 1C-3 annet ledd.
11.5.4 Hvilket tidspunkt opplysningspliktene inntrer
Som det fremgår av de innledende punktene, er reguleringen av når informasjonspliktene skal være oppfylt, angitt med ulike formuleringer i for-sikringsdistribusjonsdirektivet, i fjernsalgsdirek-tivet (og dermed angrerettloven) og i forsikrings-avtaleloven. Etter departementets oppfatning ligger
det likevel neppe noen forskjell av betydning i for-muleringene «[i]nden en forsikringsaftale indgås»
(forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr.
1), «i god tid» (forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 18 og 19), «i rimelig god tid» (fjernsalgs-direktivet artikkel 3 nr. 1) og «i forbindelse med tegningen» (forsikringsavtaleloven §§ 2-1 og 11-1). Det sentrale må antas å være at kunden får til-strekkelig tid til å sette seg inn i opplysningene og avtalevilkårene.
I lovforslaget foreslås det som en generell regel at opplysningene skal gis i «god tid» før avtale inngås, jf. § 1C-1. I dette ligger at foretaket må gi kunden anledning til å lese gjennom opplys-ninger og vilkår for å gjøre seg kjent med inn-holdet, se tilsvarende Prop. 92 LS (2019–2020) s. 144. I motsetning til Finans Norge mener d e p a r t e m e n t e t at et slikt krav gir til-strekkelig fleksibilitet med hensyn til variasjonen av forsikringsprodukter, salgsflater og salgsmåter, og kravet anses tilstrekkelig godt tilpasset også til salg av standardiserte forsikringer. Hva som kan anses som «god tid», vil kunne variere med pro-duktets kompleksitet, de aktuelle opplysningene og typen kunde. Ved enkle, standardiserte for-sikringer vil det typisk være behov for mindre tid enn ved mer kompliserte produkter. Profesjonelle kunder vil også kunne ha behov for kortere tid enn mindre profesjonelle.
Departementet antar at forsikringsdistribu-sjonsdirektivet må forstås slik at opplysninger etter direktivets artikkel 18 og 19 skal gis før inn-gåelsen av hver enkelt avtale. Forslaget fra Norske Forsikringsmeglers Forening om at det bør være til-strekkelig at opplysninger om megleren og hvor-dan denne utfører sitt arbeid og mottar godt-gjørelse, gis ved inngåelse av megleravtale eller hvis det skulle inntre endringer, er derfor ikke fulgt opp. Foreningens innspill om at en rekke av opplysningene som er omfattet av informasjons-pliktene for forsikringsformidlere, ikke kan gis av forsikringsmegleren, men kun videreformidles basert på at forsikringsselskapene har oppfylt sin informasjonsplikt og dokumentasjon for dek-ninger, er omtalt i punkt 16.5.5.
11.5.5 Særlige regler ved telefonsalg mv.
Etter angrerettloven gjelder særlige regler ved telefonsalg, jf. § 28 fjerde ledd, og ved andre salg som inngås på forbrukerens oppfordring og hvor det brukes en fjernkommunikasjonsmetode som ikke gjør det mulig å gi avtalevilkår og opplys-ninger på varig medium før avtaleinngåelsen, jf.
§ 30 første ledd.