10.5.1 Overordnede vurderinger
Et viktig formål med forsikringsdistribusjons-direktivet og lovendringene i proposisjonen er å sikre at kunden skal ha de samme rettighetene ved inngåelse av forsikringsavtaler uavhengig av om avtalen formidles av forsikringsforetaket selv eller en formidler. I likhet med markedet for andre finansielle tjenester gjør særtrekk ved for-sikringsmarkedet det også særlig viktig med tyde-lige krav til foretakets opptreden og klare regler om foretakets ansvar overfor kunden. For-sikringsforetak har vesentlig mer kunnskap enn mindre profesjonelle kunder om produktene som tilbys, og det kan være vanskelig for mindre profe-sjonelle kunder å oppdage interessemotsetninger mellom foretaket og kunden. På samme måte kan det være krevende for mindre profesjonelle kunder å vurdere ulikheter i vilkår, risiko og kost-nader mellom forsikringene. Beslutningene kan samtidig ha stor betydning for deres privatøko-nomi.
Departementet foreslår i likhet med forslaget i høringsnotatet en overordnet regulering av for-sikringsdistributørenes alminnelige plikter ved forsikringsdistribusjon. Samtidig foreslås det inn-holdsmessige og strukturelle endringer sammen-liknet med forslaget som ble sendt på høring.
Lovteknisk foreslår departementet å struktu-rere reglene med utgangspunkt i kronologien i et avtaleforhold, se også punkt 5. Overordnede, alminnelige plikter med generell anvendelse for henholdsvis forsikringsforetak og forsikrings-formidlere er inntatt i lovens første del, se lovfor-slaget § 1-5. I lovens annen del reguleres alminne-lige prekontraktuelle plikter, se lovforslaget
§ 1B-1. Disse pliktene gjelder for
«forsikrings-distributøren» og får dermed anvendelse for den aktøren som står for forsikringsdistribusjonen, uavhengig av om dette er forsikringsforetaket selv, en forsikringsformidler (inkludert aksesso-riske forsikringsagenter omfattet av forslaget til ny forsikringsformidlingslov § 2-4 i Prop. 233 LS (2020–2021)) eller et forsikringsforetak som yter forsikringsformidling.
Også opplysningspliktene gjelder i utgangs-punktet for «forsikringsdistributøren», se punkt 11. For visse plikter skilles det like fullt mellom forsikringsforetak, forsikringsformidlere og for-sikringsforetak som yter forsikringsformidling, se lovforslaget § 1C-5. Dette har sammenheng med at enkelte opplysningsplikter etter direktivet kun gjelder for enkelte aktører. Det samme gjelder kravene til uavhengig rådgivning etter direktivet artikkel 20 nr. 3, som i praksis er relevante bare for forsikringsmeglere, se punkt 10.3 og lovfor-slaget § 1C-5 annet ledd bokstav i.
Lovforslaget slår fast en overordnet plikt for forsikringsforetak og forsikringsformidlere til å opptre ærlig, redelig og profesjonelt og til å opptre faglig forsvarlig ut fra de plikter som gjelder for tjenesten, og det som ellers er avtalt, se § 1-5 første ledd. Disse overordnede pliktene er etter-fulgt av overordnede plikter om kommunikasjon, opplysninger i alminnelige vilkår og markeds-føring, se § 1-5 annet ledd og § 1-7. Videre er de etterfulgt av alminnelige prekontraktuelle plikter om blant annet kravs- og behovsprøving, informa-sjon, veiledning og likebehandling, se lovforslaget
§ 1 B-1, og regler om avslag på forsikring og bud mot koblingssalg, se §§ 1 B-3 og 1 B-4. I for-lengelsen av disse overordnede pliktene oppstilles deretter særskilte opplysningsplikter før avtale-inngåelse, se omtale i punkt 11 og lovforslaget
§§ 1 C-1 flg. Samtlige av bestemmelsene er søkt harmonisert med den nye finansavtaleloven, men med tilpasninger og justeringer for å ta hensyn til kravene i forsikringsdistribusjonsdirektivet, at strukturen i loven er annerledes, og forsikrings-spesifikke forhold for øvrig. De gjeldende reglene om informasjons- og rådgivningsplikter i kapittel 2 og 11 i forsikringsavtaleloven foreslås opphevet.
For enkelte bestemmelser fremgår det direkte av ordlyden at de kan fravikes ved avtale. Partene kan for eksempel avtale at kommunikasjonen skal foregå på annet språk enn norsk, og at prisopplys-ninger kan gis i annen valuta enn norske kroner, se lovforslaget § 1-5 annet ledd. For øvrig vises det til punkt 7 for omtale av adgangen til å fravike bestemmelsene, jf. også lovforslaget §§ 1-3 og 1A-2.
10.5.2 Overordnede krav til opptreden
I lovforslaget slås det for det første fast at for å
«ivareta kundenes interesser og markedets inte-gritet på beste måte skal forsikringsforetaket på rimelig vis identifisere eventuelle egne interesse-konflikter og opptre ærlig, redelig og profesjo-nelt». Kravet gjelder tilsvarende for forsikrings-formidlere. Et krav om ærlig, redelig og profesjo-nell opptreden i kundens beste interesse følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 17 nr. 1, og bestemmelsen gjennomfører dette.
En plikt til på rimelig vis å identifisere eventu-elle egne interessekonflikter er inntatt i den nye finansavtaleloven § 3-1 første ledd og anses natur-lig å slå fast også i forsikringsavtaleloven. En slik plikt følger også av finansforetaksloven § 16-1 fjerde ledd og forslaget til ny forsikringsformid-lingslov i Prop. 233 LS (2020–2021), se § 9-3. I disse bestemmelsene fremgår det uttrykkelig at reglene ikke bare gjelder for foretakets egne interessekonflikter, men også for interessekonflik-ter kundene imellom. Forsikringsdistribusjons-direktivet har regler om identifisering og mot-virkning av slike interessekonflikter ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter, jf. artik-kel 27 og 28. Selv om identifisering og begrens-ning av interessekonflikter kundene imellom ikke fremheves uttrykkelig i lovforslagets bestem-melse om overordnede krav til opptreden, legger departementet til grunn at en slik plikt fortsatt vil følge av det overordnede kravet til ærlig, redelig og profesjonell opptreden. Det tilsvarende antas å gjelde etter den nye finansavtaleloven.
Når det gjelder forslaget om at foretaket skal ivareta ikke bare kundens interesse, men også
«markedets integritet», vises det til at en slik for-mulering er vedtatt i den nye finansavtaleloven. I høringsnotatet om ny finansavtalelov var det opp-rinnelig foreslått et krav om opptreden i «kundens beste interesse» på samme måte som i hørings-notatet om endringer i forsikringsavtaleloven. I Prop. 92 LS (2019–2020) viser departementet på s. 82 til at uttrykket «markedets integritet» brukes også i verdipapirhandelloven og vil omfatte tjenesteyteren selv, forholdet til konkurrenter og samfunnets interesse i et velfungerende finans-marked. Forslaget om å vise til «kundens interes-ser og markedets integritet» istedenfor «kundens beste interesse» er begrunnet slik:
«Tjenesteyteren må etter dette balansere begge disse hensynene. En ensidig vekt-legging av kundens interesser vil kunne ramme både tjenesteyteren selv og markedet.
Samtidig må hensynet til foretaket selv balan-seres mot hensynet til konkurrentene og kun-dene. Det er likevel opplagt slik at tjeneste-yteren driver kommersiell virksomhet og må kunne forfølge egen økonomisk interesse. Lov-forslaget innebærer åpenbart ikke at tjeneste-yteren skal oppgi sine kommersielle interesser og i stedet drive virksomhet av allmennyttig karakter. Det lovforslaget er ment å gi uttrykk for, er at finansnæringen har et større ansvar overfor samfunnet og den enkelte kunden enn det som gjelder for svært mange andre kom-mersielle aktører. Et tilsvarende synspunkt er det for øvrig gitt uttrykk for også i kommenta-ren til FinAuts «God skikk»- standard, se kom-mentaren til regel nr. 6 […].»
Departementet legger til grunn at heller ikke for-sikringsdistribusjonsdirektivets krav om opptre-den i «kunopptre-dens beste interesse» er ment å hindre forsikringsaktørene i å drive kommersiell virk-somhet og å forfølge egen økonomisk interesse, men er ment å sikre aktørenes særlige ansvar overfor samfunnet og den enkelte kunden. I lys av det overordnede ønsket om å harmonisere reglene i finansavtaleloven og forsikringsavtale-loven så langt det er hensiktsmessig, foreslår departementet derfor tilsvarende formulering som i finansavtaleloven. Bestemmelsen skal like fullt tolkes i samsvar med forsikringsdistribu-sjonsdirektivet artikkel 17 nr. 1. Departementet legger for øvrig til grunn at «kundenes interesser»
i forsikringssammenheng må forstås i bred for-stand og kan omfatte mer enn bare kundenes egne, direkte økonomiske interesser. Det er for eksempel ikke hensynet til ens egen fremtidige økonomi som begrunner en beslutning om å tegne livsforsikring for å sikre etterlatte et engangsbeløp ved dødsfall, men også slike interesser må anses omfattet av «kundenes interesser».
Lovforslaget slår for det andre fast at foretaket skal «opptre faglig forsvarlig ut fra de plikter som gjelder for tjenesten, og det som ellers er avtalt».
Kravet lovfester en profesjonsnorm som må utfyl-les med andre relevante kilder om forsikrings-foretaks og forsikringsformidleres atferdsnorm ved distribusjon av forsikringsavtaler. Også dette kravet er utformet i samsvar med ny finans-avtalelov § 3-1 første ledd.
Som Finans Norge peker på, følger flere av kravene i lovforslaget § 1-5 første ledd allerede av gjeldende lovfestet og ulovfestet rett.
D e p a r t e m e n t e t ser likevel gode grunner til å innta kravene uttrykkelig i
forsikringsavtale-loven og viser særlig til at lovfestingen kan ha en pedagogisk verdi. At tilsvarende krav er inntatt i finansavtaleloven, underbygger dette.
Flere av de påfølgende bestemmelsene i lov-forslaget kan sees som presiseringer eller særskilt regulering av de overordnede kravene som følger av § 1-5 første ledd. Bestemmelsen vil derfor være et naturlig bidrag til tolkningen og fastleggingen av lovforslagets øvrige bestemmelser, se tilsva-rende i Prop. 92 LS (2019–2020) på s. 82. Lovfor-slaget er imidlertid ikke ment som en uttøm-mende regulering av forsikringsdistributørens plikter.
10.5.3 Kommunikasjon med kunden
Spørsmålet om hvordan forsikringsdistributøren skal kommunisere med kunden, for eksempel om det kreves skriftlighet, og om det kan benyttes elektronisk kommunikasjon, er omhandlet i punkt 15. Mer overordnede krav til kommunikasjonen, slik som språkvalg, klart språk og liknende, fore-slås imidlertid regulert som en del av foretakenes overordnede, alminnelige plikter.
Det foreslås et generelt krav om at forsikrings-distributøren skal benytte avtalt kommunikasjons-form og norsk eller et annet språk som partene har avtalt. Alle opplysninger skal være klare og ikke villedende. Reglene gjennomfører for-sikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 7 bokstav d og 17 nr. 2 og dekker samtidig kravene til objektive og forståelige opplysninger i artikkel 20 nr. 1, kravet til forståelige opplysninger i artik-kel 20 nr. 4 og kravet til at alle opplysninger skal være tydelige, nøyaktige og forståelige i artikkel 23 nr. 1 bokstav b. Ulike krav til tydelig, nøyaktig og forståelig informasjon følger allerede av den gjeldende forsikringsformidlingsloven § 5-5, angrerettloven § 28 og forskrift om opplysnings-plikt for avtaler om livsforsikring § 7. Departe-mentet ser ikke behov for noen uttrykkelig presi-sering av at forbrukere kan kreve at kommunika-sjon skal skje på norsk, slik Forbrukertilsynet fore-slår. Med en regel som foreslått vil valg av et annet språk enn norsk forutsette at kunden er enig i det. Når vilkåret for å bruke et annet språk er gjensidig avtale, ligger det i dette at forbruke-ren kan kreve kommunikasjon på norsk.
Forslaget er utformet i samsvar med den nye finansavtaleloven § 3-1 annet ledd første, tredje og fjerde punktum. Her er det slått fast at prisopplys-ninger skal gis i norske kroner, hvis ikke annen valuta er avtalt. Departementet antar at det kan være hensiktsmessig å lovfeste et tilsvarende utgangspunkt i forsikringsavtaleloven.
Bestem-melsen kan fravikes ved avtale og vil neppe inne-bære nevneverdig ulempe for aktørene.
Videre foreslår departementet i samsvar med forslaget i høringsnotatet et krav om at for-sikringsdistributøren skal gi de opplysningene som er nødvendige for å forstå, overveie og sammenlikne tilgjengelige tilbud. Bestemmelsen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 1 og er harmonisert med finansavtaleloven § 3-1 annet ledd annet punktum, men strukturelt plassert i lovforslagets annen del siden den knytter seg til tilbud.
Overordnede krav til kommunikasjonen med kunden anses også å følge av profesjonsnormen.
Selv om disse pliktene vil være til dels over-lappende, slik Finans Norge påpeker, bør de fremgå uttrykkelig av loven på samme måte som i den nye finansavtaleloven.
I lovforslaget slås det fast at forsikringsdistri-butører ikke kan ta betalt for oppfyllelse av lov-pålagte opplysningsplikter og varslingsplikter, se
§ 1B-1 fjerde ledd. Bestemmelsen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 23 nr. 1 bokstav d. I den utstrekning det er avtalt, kan det derimot kreves rimelige gebyrer i samsvar med distributørens faktiske kostnader for ytterligere eller hyppigere opplysninger eller varsler mv., eller for at opplysninger stilles til rådighet på annen måte enn det som følger av lov eller for-skrift. Dette er fastslått i den nye finansavtaleloven
§ 3-1 femte ledd, og departementet kan ikke se at forsikringsdistribusjonsdirektivet er til hinder for en tilsvarende løsning i forsikringsavtaleloven. Til-byr distributøren opplysninger eller varsler utover det vedkommende er forpliktet til etter loven, antar departementet at det bør være adgang til å kreve rimelige gebyrer for dette.
10.5.4 Alminnelige vilkår og markedsføring Det foreslås i § 1-7 første ledd et lovkrav om at for-sikringsvilkårene skal ligge tilgjengelig på fore-takets nettsted. I høringsnotatet var forslaget begrunnet i at et slikt krav er viktig for at kundene enkelt skal kunne sammenlikne pris og vilkår hos de ulike tilbyderne. Departementet følger likevel ikke Finanstilsynets oppfordring om å stille et generelt krav om at også pris skal ligge tilgjenge-lig på foretakets nettsted. Det vises til at lovkravet vil gjelde generelt for alle forsikringer, og at prisen for enkelte produkter kan variere for ulike kundegrupper, se i den forbindelse også omtalen i punkt 10.5.6. Departementet antar at en plikt til å ha alle priser liggende tilgjengelig på foretakets nettsted kan gå noe langt. Når
forsikrings-vilkårene skal ligge tilgjengelig på foretakets nett-sted, vil det imidlertid være enklere for kundene å sammenlikne pristilbud de har innhentet fra ulike foretak.
Forsikringsdistribusjonsdirektivets krav i artikkel 17 nr. 2 om at «markedsføringsmateriale skal altid tydeligt fremstå som sådant», gjelder generelt. Markedsføringslovens bestemmelser gjelder derimot bare i forbrukerforhold, jf. lovens
§ 1. Det foreslås derfor å innta i forsikringsavtale-loven at markedsføring av forsikringsavtaler skal utformes og presenteres slik at den tydelig frem-står som markedsføring, se lovforslaget § 1-7 annet ledd. Formuleringen er harmonisert med markedsføringsloven § 3 første ledd. For øvrig gjelder markedsføringslovens regler for markeds-føring av forsikringsavtaler.
10.5.5 Tilbud om forsikring – veiledning, rådgivning mv.
Hvilke krav som bør stilles til forsikringsdistribu-tørens veiledning og rådgivning av kunder, har vært omtalt av flere av høringsinstansene. På dette punktet bygger lovforslaget videre på forsla-get i høringsnotatet, men det foreslås justeringer blant annet i lys av høringen. Justeringer er også foretatt for å harmonisere forslaget med den nye finansavtaleloven og for å knytte lovforslaget noe tettere opp mot ordlyden i forsikringsdistribu-sjonsdirektivet.
Overordnet foreslår departementet at pliktene etter gjeldende §§ 2-1 og 11-1 i forsikringsavtale-loven videreføres med enkelte språklige endringer, men utvides med de ytterligere plik-tene som følger av forsikringsdistribusjonsdirek-tivet. Fra motsatt vinkel innebærer forslaget at direktivets veiledningsplikt utfylles med de plik-tene som allerede følger av gjeldende rett.
Det foreslås å slå fast at forsikringsdistribu-tøren før avtale inngås skal identifisere kundens krav og behov på grunnlag av opplysninger inn-hentet fra kunden, se lovforslaget § 1B-1 første ledd. Sammenliknet med forslaget i hørings-notatet kommer det klarere frem av lovforslaget at forsikringsdistributøren har en plikt til å innhente nødvendige opplysninger fra kunden. Alle tilbud og anbefalinger som gis, skal være i samsvar med kundens krav og behov.
Tilsvarende krav følger av den nye finans-avtaleloven § 3-1 tredje ledd første og tredje punk-tum. I forsikringsavtaleloven gjennomfører lovfor-slaget § 1B-1 første ledd forsikringsdistribusjons-direktivet artikkel 20 nr. 1 første og annet avsnitt, og ordlyden i lovforslaget ligger tett opp til
direk-tivets ordlyd. Formålet med reglene er å beskytte kundene mot feilsalg, se direktivets fortale avsnitt 44. Relevante kilder gir begrenset veiledning om det nærmere omfanget av kravs- og behovs-prøvingen. European Insurance and Occupational Pensions Authority (EIOPA) har uttalt at omfan-get vil bero på den nasjonale gjennomføringen, men at noe veiledning kan gis om minimums-kravene i en slik prøving, jf. EIOPA Q&A Question ID 1638. Blant annet er det uttalt at:
«The main information concerning the custo-mer’s needs, typically includes, for example, personal information (age, profession, place of residence etc.) or the information particularly linked to the type of product requested. This information should enable the insurance inter-mediary or insurance undertaking to assess whether certain products can be offered or not according to their capacity of meeting the demands and needs of the customer.»
Departementet har i lys av dette vurdert om lov-forslaget bør gå lenger enn direktivet og den nye finansavtaleloven i å presisere pliktene til å identi-fisere kundens krav og behov på grunnlag av inn-hentede opplysninger og til å sørge for at alle til-bud og anbefalinger som gis, er i samsvar med kundens krav og behov. Pliktene vil imidlertid gjelde ved alle former for salg av forsikrings-produkter, fra de enklere til de mer kompliserte, og en overordnet regulering antas å være bedre egnet for å ta høyde for variasjonen i forsikrings-produkter.
Direktivet og lovforslaget stiller altså krav om en viss individuell tilpasning ved alle former for til-bud og anbefalinger. Samtidig vil omfanget av hvilke opplysninger det er nødvendig å innhente, variere med hva slags type produkter det er aktu-elt å selge og type kunde. Proporsjonalitets-bestemmelsen gjennomfører forsikringsdistribu-sjonsdirektivet artikkel 20 nr. 2. At omfanget til-passes produktet og kunden, er hensiktsmessig blant annet for å unngå unødige kostnader og for å legge til rette for praktiske avtaleinngåelser.
Omfanget av opplysninger må for øvrig ses i sammenheng med formålet om å beskytte kun-dene mot feilsalg og med kravene til veiledning av kunden som omtales nedenfor.
Pliktene kan etter lovforslaget fravikes ved avtaler om store risikoer, se punkt 7.
I lys av innvendingene fra EnterCard Norge AS om at en individuell veiledningsplikt for for-sikringsformidlere i praksis er uforenelig med omsetning av standardiserte forsikringsavtaler
som inngås ved automatisert avtaleinngåelse, vil d e p a r t e m e n t e t understreke at pliktene føl-ger av forsikringsdistribusjonsdirektivets bestem-melser, og at Norge dermed er forpliktet til å stille slike krav. Etter departementets oppfatning kan imidlertid direktivet ikke anses å være til hinder for at fastlegging av kundens forsikringsbehov kan gjøres via nettbaserte løsninger, avhengig av hvor-dan løsningen utformes, produktets kompleksitet og typen kunde og kompleksiteten i kundens krav og behov. Ivaretas disse hensynene, bør distribu-tøren for eksempel kunne hente inn nødvendige opplysninger gjennom ulike standardiserte spørs-mål som kunden kan besvare i en nettløsning.
Informasjonen som hentes inn fra kunden, må være tilstrekkelig for å sikre at hver forsikrings-avtale som foreslås, er i samsvar med kundens krav og behov, og at disse er identifisert på en tilstrekke-lig god måte. En slik forståelse er lagt til grunn også ved gjennomføringen av forsikringsdistribu-sjonsdirektivet i Sverige, se Prop. 2017/18:216 En ny lag om försäkringsdistribution s. 284–285.
Departementet har kommet til at det neppe bør lovfestes et forbud mot å inngå avtale hvis foretaket burde forstå at avtalen ikke er i kundens interesse. Et tilsvarende forslag er heller ikke fulgt opp i den nye finansavtaleloven. Pliktene knyttet til kravs- og behovsprøving av tilbud og anbefalinger innebærer imidlertid at det må komme klart frem av forsikringsdistributørens kommunikasjon med kunden dersom avtalen ikke anses å være i kundens interesse.
Når det gjelder høringsnotatets forslag om en generell veiledningsplikt og en plikt til forutgå-ende rådgivning ved salg av personforsikring, foreslår departementet en noe annen løsning. I høringsnotatet la departementet til grunn at det
«avgjørende for grensedragningen mellom rådgiv-ning og personlig tilpasset tilbud [synes] å være at rådgivning forutsetter en sammenligning mellom alternative produkter». Med mindre det kommer holdepunkter for noe annet i EØS-rettslige kilder, har departementet etter en ny vurdering kommet til at det avgjørende for grensedragningen mellom
«rådgivning» i direktivets forstand og andre for-mer for personlige tilbud trolig må ligge i selve begrepet «personlig anbefaling», og at det ved tolkningen av begrepet i utgangspunktet bør sees hen til definisjonen av investeringsrådgivning i MiFID I og II artikkel 4 nr. 1 punkt 4. Definisjonen er utfylt i kommisjonsforordning 2017/565, se bl.a. artikkel 9, og gjennomført i norsk rett i verdi-papirhandelloven § 2-3 nr. 4. Samtidig legger departementet til grunn at «rådgivning» i for-sikringsdistribusjonsdirektivets forstand er noe
annet og mer enn det som uansett vil følge av direktivets krav om at ethvert tilbud skal være i samsvar med kundens krav og behov. At et tilsva-rende skille ikke gjenfinnes i MiFID I og II, kom-pliserer bildet. Siden definisjonene av begrepene
«rådgivning» i forsikringsdistribusjonsdirektivet og «investeringsrådgivning» i MiFID I og II er like med unntak for nødvendige terminologiske tilpas-ninger, antar departementet like fullt at det i utgangspunktet er nærliggende å se hen til tolk-ningen av investeringsrådgivningsbegrepet i MiFID I og II. For en nærmere omtale av hva som vil anses som slik rådgivning, vises det blant annet til NOU 2017: 1 Markeder for finansielle instru-menter – Gjennomføring av MiFID II og MiFIR, Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) Om lov om verdipapir-handel (verdipapirverdipapir-handelloven) og lov om regu-lerte markeder (børsloven) s. 421 og Committee of European Securities Regulators’ Question &
Answers – Understanding the definition of advice under MiFID (CESR/10-293).
Ytes det rådgivning i forsikringsdistribusjons-direktivets forstand, stilles det krav om at distribu-tøren skal gi «en individuel anbefaling, der for-klarer, hvorfor et bestemt produkt bedst opfylder kundens forsikringskrav og –behov», jf. artikkel 20 nr. 1 tredje avsnitt.
I høringsnotatet var det som nevnt lagt til grunn at en plikt til forutgående rådgivning i direktivets forstand ved salg av personforsikring i praksis er en videreføring av gjeldende rett.
Finansnæringens Autorisasjonsordninger og Finans Norge har i høringen innvendt at en slik plikt vil gå lenger enn det som følger av den gjeld-ende plikten etter § 11-1 første ledd til å gi råd om dekningen av foreliggende forsikringsbehov.
D e p a r t e m e n t e t tar utgangspunkt i at for-sikringsdistribusjonsdirektivet ikke stiller krav om at det skal ytes rådgivning i direktivets for-stand i gitte tilfeller, men regulerer rettsvirk-ningene dersom rådgivning gis. For norsk retts vedkommende er departementet av den opp-fatning at det gjeldende omfanget av pliktene som følger av §§ 2-1 og 11-1 bør videreføres med de suppleringer som følger av forsikringsdistribu-sjonsdirektivet. Videre antar departementet etter en fornyet vurdering at det etter omstendighetene kan være ulikheter mellom omfanget av pliktene som følger av gjeldende § 11-1 og omfanget av begrepet «rådgivning» slik det er definert i direk-tivet. Det vises blant annet til at uttalelsene i Høyesteretts dom i Rt. 2003 s. 1524 premiss 28 kan tale for at omfanget av plikten etter § 11-1 vil bero på konkrete forhold, og departementet antar at dette vil kunne innebære at plikten etter § 11-1 i