Del III Utvidet analyse – drøfting av
9.8 Barns medvirkning i egen sak
som driver sosialpediatri, er det viktig at dette for-maliseres og forankres i lov eller forskrift.
Etter pasient- og brukerrettighetsloven er hovedregelen at foreldre har innsynsrett i barns journal når barnet er under 16 år. For barn mel-lom tolv og 16 år skal det respekteres dersom bar-net har grunner til at foreldre ikke skal få innsyn i opplysninger som står journalført. Det kan også være tilfeller der barn under tolv år kan ha gode grunner for å unnlate å gi foreldre innsyn. Barnets interesser bør tillegges vekt når man skal vurdere om foreldre bør gis innsyn i journal. Journalinn-syn vil kunne holdes tilbake når det er overvei-ende sannsynlig at for eksempel overgrep har skjedd og det er en reell fare for at foreldres inn-syn i journal vil føre til at barnet påføres ytterli-gere skade.47
Barnevernslovutvalget vurderte spørsmålet om innsynsrett i barnevernssaker i sin utredning og mottok mange innspill om at reglene om bar-neverntjenestens rett og plikt til å gi informasjon til sakens parter burde endres. Utvalget påpekte at reglene om taushetsplikt, varslingsplikt og inn-synsrett var komplekse og burde utredes nær-mere, men foreslo en egen bestemmelse i § 82 i utkast til ny barnevernslov om retten til doku-mentinnsyn. Barnevernslovutvalget foreslår at det skal fremgå særskilt at det er adgang til å nekte innsyn dersom dette kan medføre «skade eller fare for barnet eller andre».48 Utvalget mente at lovforslaget ville innebære en synliggjøring av adgangen til å nekte innsyn av hensyn til barnet og andre personer. Utvalget viste til at barnevern-tjenesten kan ha en plikt til å la være å opplyse om forhold som kan føre til at barnet settes i fare, jf.
menneskerettslige forpliktelser om å sikre barn mot vold, overgrep og omsorgssvikt etter Grunn-loven § 104 tredje ledd første setning, barnekon-vensjonen artikkel 19 og EMK49 artikkel 3 og 8.50
9.8 Barns medvirkning i egen sak og
barn og med samarbeidspartnere, og i noen grad med foreldre, men i langt mindre grad med barna.
I FNs barnekomités generelle kommentar om barns rett til å bli hørt trekkes det frem at høring av barn ikke skal være en enkelthendelse som man kan krysse av for at man har gjort. Det bør være en løpende prosess hvor barnet kan komme med innspill underveis hvis det ønsker det.55 Dette ble også trukket frem på møtet utvalget hadde med unge eksperter med egen erfaring med vold, overgrep og omsorgssvikt omtalt i kapittel 3.4.4. Flere av deltakerne trakk frem vik-tigheten av å snakke med barn gjentatte ganger og fremhevet at barn burde få ta del i beslutnings-prosessene der dette var mulig.
Også i saker der det er snakk om foreldretvis-ter eller fastsetting av samvær, er det variasjoner i hvor mye barns mening blir vektlagt. Samvær mellom barn og foreldre er regulert både i barne-loven og i barnevernbarne-loven. Retten til samvær er forankret både i barnets beste og i det biologiske prinsipp.56 Utgangspunktet for de rettslige bestemmelser om samvær i barneloven er at det er best for et barn å opprettholde en god kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd.57 Dette kan bli et problem i saker der det er mistanke om eller bekreftet at barn har blitt utsatt for vold, sek-suelle overgrep og omsorgssvikt eller vært vitne til dette. I slike saker må det vurderes om samvær er til det beste for barnet. En slik vurdering vil være viktig i saker der barnet har vært vitne til at en forelder har utøvd vold mot eller truet den andre forelderen, et søsken eller barnet selv. Det kan også være saker der den ene forelderen aktivt saboterer forelderen som har den daglige omsor-gen for barnet.
Etter barneloven § 31 skal barn gis anledning til å uttale seg om bosted og samvær, og flere undersøkelser av rettspraksis viser at barnets ønsker i økende grad har fått betydning for avgjø-relser om samvær og bosted.58 FNs barnekomité bemerket i sine merknader til Norge i 2010 bekymring over at beslutningstakere i foreldret-vister ikke alltid har nok kunnskap om hva som vil være til barnets beste i hvert enkelt tilfelle.59 Videre har Barneombudet uttalt at det er behov for å sikre at alle dommere som behandler
forel-dretvister, har de riktige forutsetningene for å løse sakene på en måte som sikrer barns beste.60
En rapport om domstolsbehandlingen av forel-dretvister peker på behovet for mer kompetanse i foreldretvister der det er bekymringer knyttet til omsorgen for barna.61 Samtidig viser rapporten at i de sakene der det var bekymring for barnets omsorgssituasjon, oppga dommerne som var intervjuet, at hensynet til barnets beste ofte vil være svært tungtveiende.62
Flere studier har dokumentert at det ikke er noen automatikk i at voldsutøvende foreldre ikke får samvær med sine barn etter samlivsbrudd. Det er også store variasjoner i hvilken grad barnets ønsker blir tatt hensyn til når det gjelder samvær med voldsutøvende foreldre.63 Frykt for at falske anklager om vold og seksuelle overgrep fra en av partene i saken, og for at barnet skulle være mani-pulert til å ikke ønske samvær, kan ha vært årsa-ken til et slikt utfall i flere av saårsa-kene. Flere under-søkelser har imidlertid vist at forekomsten av fal-ske anklager om overgrep er sjeldent forkom-mende i barnefordelingssaker. Videre har det blitt påvist at sannsynligheten for at barn har blitt utsatt for vold og seksuelle overgrep er mye større enn risikoen for falske beskyldninger og manipulering, 88–98 prosent i større gjennomgan-ger av saker.64 Barns forklaringer om vold og sek-suelle overgrep må tas på alvor og undersøkes nøye.
I saker der barnet har vært vitne til eller direkte utsatt for vold fra samværsforelderen, og forelderen benekter eller bagatelliserer dette, kan det være meget vanskelig å få til en samværssitua-sjon som oppleves trygg for barnet. Selv om bar-net ikke utsettes for vold under samværet, kan et blikk, tonefall eller bevegelser hos den som tidli-gere har utøvd vold, være nok til å sette barnet i alarmberedskap fordi det minner om tidligere voldsepisoder. Forelderen som tidligere har utøvd vold, må være villig og forberedt på å bruke mye tid på å trygge barnet før samværet kan oppleves som en god situasjon.
Det finnes lite forskning om barns reelle med-virkning i tjenester som somatiske eller psykiske helsetjenester. Det hadde vært interessant å vite mer om barns medvirkning i utvikling av
individu-55 FNs barnekomité 2009. Generell kommentar nr. 12. Bar-nets rett til å bli hørt, punkt 133.
56 NOU 2016: 16 Ny barnevernslov – Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse, s. 179.
57 Skjørten 2016, s. 109.
58 Se blant annet Skjørten 2013
59 FNs barnekomité 2010. Concluding observations: Norway, s. 5.
60 Barneombudet 2012, s. 43.
61 Oxford Research 2016, s. 35.
62 Oxford Research 2016, s. 88.
63 Se Rød, Ekeland & Thuen 2008, Erikson 2003, Skjørten 64 2005Se Bala et al. 2007, Faller 1991, Erikson 2003, Thoennes &
Tjaden 1990
elle planer i ulike sektorer, men så langt utvalget kjenner til, er ikke dette utredet tidligere.
I saksgjennomgangen så utvalget eksempler på at samtaler med barn om vanskelige temaer manglet, eller var udokumentert. Dette gjaldt for barneverntjenesten, i helsesektoren og i skolen. I sakene utvalget gjennomgikk var det lite spor av barns meninger og selvuttrykte behov ikke bare i barneverntjenestens dokumenter, men også i helsejournaler og lignende. Selv der barn hadde gått til BUP i lengre tid var det manglende doku-mentasjon av hva barnet mente om sin egen omsorgssituasjon, diagnose eller andre ting.
I sin gjennomgang av barnevernjournaler fant Skauge en nedgang fra 2000 til 2009 i hvorvidt samtaler med barn har blitt journalført. Barns meninger eller utsagn om egen situasjon eller behov var i liten grad dokumentert. Intervjuer med barnevernansatte ga et inntrykk av at selv om disse syntes at det er viktig å snakke med barn, ble samtalene av ulike grunner ikke doku-mentert. Blant annet nevnes det at kommunika-sjonen foregikk gjennom for eksempel SMS, at man ikke hadde tid til å skrive ned alt man ønsket, og at mange hadde et bevisst forhold til at den informasjonen de satt på ville kunne styrke en eventuell sak for Fylkesnemnda, og tilpasset den skriftlige dokumentasjonen deretter.65
I rapporten om barneverntjenestens undersø-kelser i Midt-Norge oppga alle barnevernskonto-rene at de dokumenterte barnesamtalen/kontak-ten med barnet gjennom bruk av journalnotater, logger, referater med mer. Ikke bare samtalen eller observasjonen, men også tegninger, nett-verkskart og lignende ble arkivert. Intervjuer med rådgivere fra fylkesmannen i samme region viste imidlertid at disse hadde en annen oppfat-ning av det som faktisk ble dokumentert, og flere oppga at barnevernfaglige vurderinger, dokumen-tasjon og tilbakemeldinger kunne være utilstrek-kelige eller mangle.66
Statens helsetilsyn påpeker i sitt tilsyn med kommunale barneverntjenester i 2011 at mang-lende dokumentasjon på hva som er gjort, hvilken informasjon som er hentet inn og hvilke vurderin-ger som har blitt gjort svekker rettsikkerheten for den enkelte. Manglende dokumentasjon kombi-nert med stor utskifting av personalet fører til at barnet må fortelle sin historie gjentatte ganger, og faren for at viktig informasjon forsvinner, er stor.67
Manglede journalføring av samtaler med barn kan også skyldes at det barnet sier, tillegges liten vekt, kanskje fordi man vurderer at barnet snak-ker ut fra lojalitet med de voksne, og ikke gir uttrykk for sine egne meninger. Å vektlegge det barnet sier, kan da føre til at saken får et utfall som er uheldig for barnet. Barn kan for eksempel gi uttrykk for at de ønsker samvær med en voldsutø-vende forelder ut fra lojalitet og dårlig samvittig-het, og ikke ut fra egne behov. Man kan også vur-dere det slik at barnet aktivt blir presset fra forel-drene til å svare på en bestemt måte.
9.8.2 Utvalgets vurdering
Barnevernslovutvalget har foreslått en styrking av barnets rett til å medvirke i forslag til ny barnevern-slov. Bestemmelsen om barns rett til medvirkning, i lovforslaget § 3, definerer hva som menes med medvirkning. Utvalget foreslår også et krav til å dokumentere om barn har fått anledning til å med-virke, hva barnet har blitt hørt om og hva som er barnets syn jf. forslag til § 81 annet ledd bokstav b.68 Etter utvalgets oppfatning vil dokumentasjons-kravet styrke partenes rettsikkerhet og bidra til å synliggjøre både faktiske forhold i saken og de vur-deringene som har blitt gjort. Videre foreslår utval-get å knytte retten til medvirkning til om barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter, i stedet for å ha en aldersgrense på syv år.69 Barnevoldsutval-get støtter dette forslaBarnevoldsutval-get.
Barnevoldsutvalget mener at det i saker om samvær må vurderes om samværet er til beste for barnet. Utvalget peker også på at det kan tyde på at det er behov for en kompetanseheving i instan-sene som behandler slike saker. I NOU 2017: 8 Særdomstoler på nye områder? Vurdering av nye domstolsordninger for foreldretvister, barnevernsa-ker og utlendingssabarnevernsa-ker nevnes ulike tiltak domstol-sadministrasjonen har satt i verk for å sikre at dommere har tilstrekkelig kunnskap om barne-faglige spørsmål og sakkyndigarbeid. Dette inklu-derer konferansen «En domstol på barns premis-ser» og inkludering av barnet i rettsprosessen som tema på et dommerseminar i 2016.70
65 Skauge 2010, ss. 73–75.
66 Lurie et al. 2015, s. 21.
67 Statens helsetilsyn 2012. «Oppsummering av landsomfat-tende tilsyn i 2011 med kommunalt barnevern – undersø-kelse og evaluering», s. 25.
68 NOU 2016: 16 Ny barnevernslov – Styrking av barns rett til omsorg og beskyttelse, ss. 120–121.
69 NOU 2016: 16 Ny barnevernslov – Styrking av barns rett til omsorg og beskyttelse ss. 57–58.
70 NOU 2017: 8 Særdomstoler på nye områder? Vurdering av nye domstolsordninger for foreldretvister, barnevernsaker og utlendingsaker, s. 143.
Utvalgsmedlem Dinardi har følgende sær-merknad:
Behovet for grundige og faglige vurderinger i foreldretvistsaker er av stor betydning for å sikre barnets stemme og beskyttelse mot vold.
Barns stemme, og forståelsen av hvilke krenkelser de har blitt utsatt for, vil kunne by på utfordringer når det pågår foreldrekonflik-ter og hvor det er mistanke om vold.
I 2008 ble det utarbeidet et informasjons-hefte med psykologfaglige råd i barneforde-lingssaker der det er påstander om vold. Nød-vendigheten av å ta påstander om vold mot barn på alvor blir tydeliggjort, det samme blir behovet for informasjon som kan bidra til å sikre barnet en trygg omsorgsbase. Det vises til at man må være kritisk til bruken av Parien-tal Alienation Syndrome (PAS.). Den sentrale begrunnelsen for dette er at sykeliggjøring av foreldre og barn som opplyser om vold og over-grep tar oppmerksomheten bort fra alvorlige handlinger og krenkelser, noe som kan ha stor innvirkning på barnets og foreldrenes psykolo-giske fungering. Barns sikkerhet må være før-ste prioritet.
Samtidig vises det til behovet for en faglig utredning for å avklare hva som gjør at et barn fremstår som utrygg på en av foreldrene. Det må her kartlegges hvorvidt utryggheten beror på feilaktige anklager og misoppfatninger av opplevelser hos barnet, eller om utryggheten er legitim på grunn av belastende forhold som vold og overgrep.
I saker om foreldretvister kan barn utsettes for en rekke belastninger, som omsorgssvikt, vold eller seksuelle overgrep, enten fra begge foreldrene, fra far, eller bare fra mor. Det stilles krav til grundige, og faglige, vurderinger som kan fange opp en riktig forståelse av barnets opplevelser. Ved denne vurderingen skal det ikke legges til grunn en morspresumsjon for foreldrenes omsorgsrolle.
I Anne Skårstad Storhaugs forskning av 2015 «Barnevernets forståelse av farskap»
(NTNU) avdekkes imidlertid at barnevernet i mange tilfeller kan foretrekke en syk mor frem-for en syk far. Barnevernsarbeidere frem-formidler i intervjuer en kjønnsessensialistisk forståelse av foreldreskap. Mødre og fedre blir tilskrevet ulike medfødte egenskaper, eller mangel på egenskaper, som har betydning for deres omsorgsevne. En slik forståelse fører til ulik posisjonering av mødre og fedre, og at det er ulike forventninger til dem. En dominerende
forståelse blant barnevernsarbeiderne ser også ut til å være at relasjonen mellom mor og barn er mer selvfølgelig og naturliggjort, enn far-barnrelasjonen.
Det blir benyttet mange argumenter for ikke å involvere og tilrettelegge for fars kontakt med barnet når barnet bor hos mor. Barnets beste, ressursmangel, negative beskrivelser fra mor, og det at far har en kjent problematisk for-tid, er argumenter som blir fremmet for ikke å involvere far. I tilfeller hvor far uttrykker bekymring for mors omsorgsevne, opplever flere fedre at bekymringene ikke blir tatt på alvor. Derimot blir det brukt ressurser for å til-rettelegge for relasjonen mellom mor og barn, og for å styrke mors omsorgsevne.
Denne konkrete inkonsekvensen viser at kartleggingen av barnets opplevelser og forel-drenes fungering i foreldretvistsaker kan bli fordekt av en ikke-nøytral kjønnsrolletenkning – på bekostning av barnets beste.