4. Familievold, lovbrudd mot barn og avgjørelser i straffesakskjeden 2010-2017
4.3. Avgjørelser og rettstid i straffesakskjeden 2010-2017
Et anmeldt lovbrudd kan avgjøres på mange måter, både av politiet og påtale-myndigheten og domstolene, og flere avgjørelser kan være gjort i en og samme anmeldelse.
Når vi lager statistikk over lovbrudd og rettslige avgjørelser må vi velge hvilken avgjørelse som best representerer det rettslige resultatet for lovbruddet, og dernest lage grupperinger av disse avgjørelsene i kategorier som er best egnet for statistiske beskrivelser av straffesakskjeden.
4.3.1. Valg av hovedavgjørelsen
Alle anmeldte lovbrudd som er endelig avgjort blir i bearbeidingen av grunnlags-dataene tillagt en hovedavgjørelse.38
Hvis et lovbrudd er begått av flere gjerningspersoner, eller det av andre grunner er gitt flere avgjørelser i en og samme anmeldelse, velges en av avgjørelsene til å være hovedavgjørelsen for det anmeldte lovbruddet.
I fagspråket snakker man gjerne om «originalsaken» og andre delsaker i et delsaks-kompleks. I slike delsakskompleks, som hver for seg representerer ett lovbrudd i kriminalstatistikkene, kan det være flere avgjørelser mot flere mistenkte gjernings-personer – som er gitt på flere ulike tidspunkt i straffesaksprosessen. Dette kan være tilfellet både i de delsakene som er delt og de som ikke er delt, det vil si i anmeldelser som består av en eller flere basissaker med egne journalnummer (saksnummer).
SSB sitt valg av hovedavgjørelse er gjort ut fra flere kriterier hvor blant annet en avgjørelse mot en gjerningsperson, og i enda større grad en ileggelse av en straffe-reaksjon, har høyere rang enn en henleggelse som ikke inneholder en avgjørelse
38 I fagtermer snakker vi gjerne om «delsakens hovedavgjørelse», som her ikke nødvendigvis er
«originalsakens saksavgjørelse» eller «originalsakens avgjørelse mot person».
mot en gjerningsperson. I dette valget er alle typene av avgjørelser rangert, hvor for eksempel en dom på ubetinget fengsel er blant de typene av avgjørelse som har høyest prioritet og oftest vil bli valgt som hovedavgjørelsen for lovbruddet.39 Det er denne hovedavgjørelsen som brukes i statistikkene over straffesakskjeden 2010-2017 – både i tabeller som inneholder grupperte typer av avgjørelser, og i tabeller med beregninger av behandlingstider for det enkelte lovbruddet.
I grunnlagsdata til statistikken over straffesakskjeden 2010-2017 er også den siste påtaleavgjørelsen og rettskraftige avgjørelsen som oftest valgt som
hoved-avgjørelsen og representant for lovbruddet. Om en påtaleavgjørelse, annen rettskraftig avgjørelse eller dom er omgjort på et senere tidspunkt innenfor perioden 2010-2017, er det med andre ord den siste avgjørelsen som brukes i statistikken.
Dette valget er ulikt valget som gjøres i bearbeidingen av de årlige datagrunnlagene til den offisielle statistikken over etterforskede lovbrudd. Når det i nye datagrunn-lag til nye årganger identifiseres at et lovbrudd har vært avgjort og inngått i en tidligere årgang av statistikken over etterforskede lovbrudd, slettes den nye avgjør-elsen og lovbruddet som en «historiske dublett».
I slike omgjorte saker vil avgjørelsen, og eventuelt annen ny informasjon som er registrert i straffesaken, bli ulik i disse to typene av kriminalstatistikk. I og med at henlagte og ikke-oppklarte lovbrudd ser ut til å bli omgjort i større grad enn oppklarte lovbrudd, vil statistikken over straffesakskjeden ha noe flere og høyere andel av oppklarte lovbrudd, siktelser og siktede personer enn den årlige
statistikken over ferdig etterforskede lovbrudd.
4.3.2. Klassifisering av avgjørelser
Vi kan grovt sett dele straffesaksavgjørelsene i rettssystemet i to typer: de som ikke utpeker en gjerningsperson, og de som er gitt til gjerningspersoner og regnes som oppklart. Vi kan videre dele disse inn i ulike undergrupper.
Anmeldelser som avsluttes med en avgjørelse som ikke utpeker en eller flere gjerningspersoner kan i ulik grad sies enten å være avvist som straffesak eller å være uoppklarte lovbrudd.
De anmeldelsene som er avvist er henlagt med en begrunnelse om at anmeldelsene er åpenbart grunnløse, eller at det er grunn til å tro at det ikke hadde skjedd noen lovbrudd.
De uoppklarte lovbruddene er blant annet henlagt fordi det ikke er funnet noen gjerningspersoner, eller fordi det ikke kan bevises at de gjerningspersonene som er anmeldt og mistenkt har begått de anmeldte lovbruddene.
Oppklarte lovbrudd med utpekte gjerningspersoner kan være endelig avgjort av både påtalemyndigheten og domstolene.
Påtalemyndigheten kan avslutte en straffesak ved å ilegge gjerningspersonen en straffereaksjon, for eksempel en påtaleunnlatelse med vilkår eller et forelegg. De som ilegges disse typene reaksjoner kan da velge om de vil akseptere straffe-reaksjonen, eller kreve at domstolene skal avgjøre spørsmålet om skyld og utmåling av straff.
39 I statistikken over straffesakskjeden 2010-2017 er det med andre ord ikke nødvendigvis den avgjørelsen som er registrert i «originalsaken» som brukes som representant for lovbruddets avgjørelse og saksbehandlingstid – slik praksis er i noen av de driftsstatistikker som politiet og påtalemyndigheten bruker til å kartlegge og måle sin straffesaksbehandling.
Selv om påtalemyndigheten mener å ha juridisk avklart at en gjerningsperson har begått et lovbrudd, kan de med ulike grunnlag i loven også unnlate å påtale lov-bruddet. Påtalemyndighetene kan henlegge lovbruddet fordi gjerningspersonen ikke kan straffes, for eksempel på grunn av at gjerningspersonene var under 15 år – den straffbare lavalder – på gjerningstidspunktet.
Både de anmeldelsene som påtalemyndigheten har avgjort med en straffereaksjon og de anmeldelsene som påtalemyndigheten henlegger med en avgjørelse gitt til en gjerningsperson, regnes som både avsluttet og oppklart av påtalemyndigheten.
Påtalemyndigheten kan, og i visse tilfeller skal, videreføre straffesaksbehandlingen i domstolene. Det er da domstolene som avslutter straffesakene – enten ved å ilegge gjerningspersonene en straffereaksjon, for eksempel en dom på ubetinget fengsel eller bot, eller med en frifinnelse. Disse avgjørelsene i domstolene er ikke endelige før alle ankemuligheter er uttømt, som i siste instans vil være når en dom i Høyesterett er rettskraftig.
Når politiet og påtalemyndigheten skal registrere avgjørelser i politiets straffesaks-register (STRASAK) har de om lag 200 forskjellige koder for avgjørelse tilgjenge-lig. Hvordan disse er gruppert i typene av avgjørelser som brukes i statistikken over straffesakskjeden 2010-2017, fremgår av Vedlegg D: til slutt i rapporten.
Disse grupperingene i typer av avgjørelser, samt noen av de underliggende
varianter av disse, er også nærmere beskrevet i presentasjonen av statistikkene over straffesakskjeden 2010-2017, i kapittel 6 og 7.
4.3.3. Behandlingstid i rettssystemet – påtaletid, domstid og total rettstid
I statistikken over straffesakskjeden 2010-2017 beregnes det behandlingstider for alle endelig avgjorte lovbrudd. Behandlingstidene er da beregnet ut fra den hovedavgjørelsen som SSB har valgt for det anmeldte lovbruddet (se del 4.3.2).
Behandlingstiden for et anmeldt lovbrudd kan fordeles på rettstid, påtaletid og domstid.
Rettstid, eller rettskrafttid, er den totale tiden et anmeldt lovbrudd har vært i en straffesaksprosess i rettssystemet – det vil si antall dager fra anmeldelsen ble registrert til den endelige avgjørelsen er registrert, som i de aller fleste tilfeller tilsvarer tidspunktet for når avgjørelsen er rettskraftig.
Påtaletid er tiden et anmeldt lovbrudd har vært i en straffesaksprosess hos påtale-myndigheten – det vil si antall dager fra anmeldelsen ble registrert til den endelige påtaleavgjørelsen er registrert. For alle anmeldelser som er avsluttet hos påtale-myndigheten, det vil si at lovbruddet ikke er tiltalt og behandlet i domstolene, beregnes påtaletiden ut fra datoen til den endelige påtaleavgjørelsen. I disse
tilfellene blir påtaletiden den samme som den totale rettstiden. For alle anmeldelser som er avsluttet i domstolene, beregnes påtaletiden ut fra datoen til
påtale-avgjørelsen – det vil si dato for registreringen av en avgjørelse om tiltale-beslutning.40
Domstid er tiden et anmeldt lovbrudd har vært i en straffesaksprosess overfor domstolene – det vil si antall dager fra påtaleavgjørelsens registreringsdato til
40 I de aller fleste tilfeller vil dette være en påtaleavgjørelse som er kodet 042 «Tiltalebeslutning» i STRASAK.
datoen som den endelige dommen i domstolene er registret.41 Domstiden kan med andre ord sies å være den tiden det tar i tillegg til påtaletiden når ett anmeldt lovbrudd ikke skal avsluttes av påtalemyndigheten – men tiltales og
ferdig-behandles i domstolene. For de anmeldte lovbruddene som er avgjort i domstolene vil summen av påtaletid og domstid være lovbruddets totale rettstid.
Statistikk over behandlingstiden er laget både som beregnet gjennomsnitt og median, samt verdier gruppert i intervall som følger de fordelingene i dager, måneder og år som inngår i de ulike populasjonene.
Median er den verdien som deler en ordnet fordeling i to like deler, det vil si verdien til den enhet som ligger midt i rekka av enheter når de er ordnet etter stigende verdi. Dette vil med andre ord si at halvparten av de avgjorte lovbruddene har kortere og halvparten lengre behandlingstid enn medianen.
Hvis for eksempel gjennomsnittsverdien er betydelig høyere enn medianen i en populasjon med et relativt lavt antall, kan dette være en indikator på at gjennom-snittet enten er påvirket av enkelte høye ekstremverdier eller at det er en stor spredning mellom de høye og lave verdiene i populasjonen. Medianen kan da være justerende for indikatoren som en gjennomsnittsverdi gir alene, i tillegg til
informasjonsverdien som medianen i seg selv gir.
I en statistikk over saksbehandlingstid er det relevant å diskutere om gjennomsnitt og median er de beste indikatorene til å beskrive spredningene av verdier.
I enkelte resultatmål for straffesaksbehandlingen av noen utvalgte typer av anmeldelser, er det for eksempel satt mål om at 90 prosent av anmeldelsene skal være saksbehandlet på en bestemt måte innen et bestemt antall dager.42 Hvis formålet med statistikken over straffesakskjeden er å måle resultatoppnåelsene av slike mål, ville en inndeling i desil og tabeller med verdier for 9. desil være å foretrekke fremfor median. Formålet med statistikken over straffesakskjeden er imidlertid ikke å være en driftsstatistikk som kartlegger bestemte resultatmål, men snarere å gi en oversikt over hvor lang tid det normalt eller vanligvis tar i
rettssystemet – etter at man har anmeldt et lovbrudd. Til dette formålet vil gjennomsnittet og medianen være mer egnede indikatorer, særlig hvis de kombineres med statistikker som fordeler behandlingstidene på flere andre grupperte intervaller – slik vi også har gjort for flere populasjoner i denne statistikken.
I beregningen av gjennomsnitt og median er kun lovbruddene med kjent og «reell»
behandlingstid tatt med.
I statistikken over straffesakskjeden 2010-2017 er reell behandlingstid definert til å være 1 dag eller lengre. Et slikt krav til reell saksbehandlingstid ble også satt i beregningene av gjennomsnitt og median i statistikken over straffesakskjeden 1997-2001. Grunnen til at de med 0-1 dager behandlingstid utelukkes fra disse beregningene er at det for mange slike tilfeller, blant annet alle ilagte straffe-reaksjoner, juridisk sett er umulig å saksbehandle og rettskraftig avgjøre en anmeldelse på så kort tid. Dette på grunn av de klage- og angrefrister som gjelder
41 I politiet og påtalemyndighetens straffesaksregister (STRASAK) vil dato for registrert avgjørelse i domstolene ofte samsvare eller være nært opp til dato for når dom er rettskraftig. I reaksjonsregisteret (SSP) i årene 2010-2017 er denne datoen i enkelte saker betydelig ulik, og lenge etter den datoen avgjørelsen ble rettskraftig. Se beskrivelse av de tidligere datagrunnlagene for statistikken over straffereaksjoner, og endringer etter overgangen til nytt reaksjonsregister, i Om statistikken på statistikksiden https://www.ssb.no/straff.
42 Se blant annet politiets årlige rapporteringer om «Saker med krav til særskilt saksbehandlingstid», sist i POD 2020.
for de ulike påtaleavgjørelsene og dommene som ilegges av domstolene. Når en anmeldelse for eksempel er registrert og avgjort med en straffereaksjon samme eller påfølgende dag (eller innen 2 uker) som anmeldelsen ble registrert, vil dette som regel være en etterregistrering av et lovbrudd som inngår i et større saks-kompleks sammen med andre tidligere registrerte anmeldelser av andre lovbrudd.
Slike etterregistreringer er ikke uvanlige, og ville ha påvirket gjennomsnittsverdien (og verdien for median) urimelig mye. Verdiene for gjennomsnitt og median ville da ikke blitt ett reelt mål for den faktiske tiden som de anmeldte hendelsene, straffesaken, offeret og gjerningspersonene var i en straffesaksbehandling.
For enkelte andre typer av anmeldelser og lovbrudd – for eksempel ileggelser av forelegg på stedet for brudd på veitrafikklovbrudd, eller henleggelser av
nedprioriterte tyverier som ikke etterforskes – vil en svært kort behandlingstid kunne være «reell», i det minste som en «opplevd reell» saksbehandlingstid.43 De med ukjente avgjørelser og avgjørelsestidspunkt, samt lovbruddene med kjent avgjørelse og avgjørelsestidspunkt som utelates av kvalitetshensyn, bidrar også til at behandlingstidene som presenteres i statistikkene her – særlig for de
lovbruddene med middels og høy strafferamme – med stor sannsynlighet er minimumstall.
Gjennomsnittlig og median rettstid, påtaletid og domstid for alle de 394 137 an-meldte lovbruddene i 2010, fordelt på lovbruddsgrupper og de typene av lovbrudd som disse anmeldelsene var registrert med i statistikken over anmeldte lovbrudd i 2010, er presentert i vedleggstabell A30. Det er i tillegg laget en tilsvarende tabell for alle lovbrudd som er avgjort i domstolene i vedleggstabell A31. Den totale rettstiden for alle anmeldte lovbrudd i 2010 fordelt på alle typene av lovbrudd og grupperte intervall i dager, måneder og år, er vedlagt i A30 til slutt i rapporten. En tilsvarende versjon for alle lovbrudd som er avgjort i domstolene er gjort tilgjenge-lig i vedleggstabell A33.
Behandlingstidene for utvalgte typer av familievold og overgrep mot barn, også for noen avgrensede typer av avgjørelser, er beskrevet og illustrert mer detaljert i kapittel 6 og 7 med tallgrunnlag gjort tilgjengelig i vedleggstabell A9-A15 og vedleggstabell A21-A27.
4.3.4. Avgjørelsesår, undersøkelsesperiode og statistikkår
At noen straffesaker er under straffesaksbehandling i svært lang tid – da særlig de som omhandler grove lovbrudd behandlet i domstolene, gjerne i flere domstols-instanser – er en av grunnene til at vi for denne statistikken over straffesakskjeden har gått så langt tilbake som til anmeldelsene i 2010.
I denne piloten har ønsket vi å kartlegge hvor langt vi må gå tilbake i tid for å finne alle avgjørelsene for så mange som mulig av alle anmeldelsene – og da særlig anmeldelsene av de groveste tilfellene av familievold og overgrepene mot barn som er avgjort i domstolene.
Resultatene fra statistikken over straffesakskjeden 1997-2001 tilsier at en periode på 4-5 år ikke er tilstrekkelig lang undersøkelsesperiode for å få kartlagt alle avgjørelsene. I denne statistikken over straffesakskjeden har vi derfor valgt en undersøkelsesperiode på 7-8 år, det vil si i årene 2010-2017.
43 Om et forelegg aksepteres og betales samme dag som det er utstedt, vil den faktiske påtaletiden være null dager.
Etter å ha kartlagt og bearbeidet alle avgjørelsene i statistikkgrunnlagene fra disse årene, er det kun 0,3 prosent av alle de 394 137 anmeldelsene i 2010 som ikke er tillagt en endelig strafferettslig avgjørelse.
Som det fremgår av oversikten i tabellen under er de aller fleste lovbruddene avgjort i samme år, eller året etter at de ble registrert anmeldt. Vi ser imidlertid at det er en del lovbrudd som er avgjort flere år, og så lenge som 7-8 år, etter at anmeldelsen er registrert. Det er da en noe høyere andel av de anmeldte øko-nomiske vinningslovbruddene og seksuallovbruddene som har ugyldig eller ukjent avgjørelse. I disse lovbruddsgruppene finner vi blant annet flere av typene av lovbrudd som i statistikken over straffesakskjeden 1997-2001 hadde de lengste saksbehandlingstidene (Stene 2002). Det er sannsynlig at noen av de 1 178 anmeldte lovbruddene med ugyldig eller ukjent avgjørelse ikke var ferdig straffesaksbehandlet innen den 31. desember 2017.
Tabell 4.8 Lovbrudd anmeldt i 2010, etter lovbruddgruppe og rettskraftig avgjort år i perioden 2010-2017. Antall Lovbrudd
anmeldt i 2010, i alt
Avgjort år, for delsaken Ugyldig eller
ukjent avgjørelse 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017
Alle lovbruddsgrupper 394 137 283 306 89 437 14 906 3 174 1 026 684 302 124 1 178
Eiendomstyveri 152 076 129 359 19 480 2 074 516 155 89 39 56 308
Annet vinningslovbrudd 26 992 16 305 7 644 1 789 534 245 213 56 14 192
Eiendomsskade 21 550 18 371 2 673 359 79 35 15 5 0 13
Vold og mishandling 34 215 19 842 11 580 2 044 385 99 69 40 16 140
Seksuallovbrudd 4 271 1 986 1 577 457 137 36 39 4 6 29
Rusmiddellovbrudd 55 174 30 979 19 091 3 816 660 220 113 62 20 213
Ordens- og integritetskrenkelse 40 483 26 586 11 077 1 977 391 118 90 66 4 174
Trafikkovertredelse 54 110 36 446 14 880 2 119 389 96 46 28 7 99
Annet lovbrudd 5 266 3 432 1 435 271 83 22 10 2 1 10
Kilde: Straffesakskjeden 2010-2017, Statistisk sentralbyrå