Tannregulering blant barn og unge. En analyse av behandlingsforløp og sosioøkonomiske forskjeller

(1)

RAPPORTER / REPORTS

Trond Ekornrud, Othilde Skjøstad og Inger Texmon

Tannregulering blant barn og unge

En analyse av behandlingsforløp og sosioøkonomiske forskjeller

2019/27Tannregulering blant barn og unge

(2)

(3)

Rapporter 2019/27

Trond Ekornrud, Othilde Skjøstad og Inger Texmon

Tannregulering blant barn og unge

En analyse av behandlingsforløp og

sosioøkonomiske forskjeller

(4)

I serien Rapporter publiseres analyser og kommenterte statistiske resultater fra ulike undersøkelser. Undersøkelser inkluderer både utvalgsundersøkelser, tellinger og registerbaserte undersøkelser.

Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen skal Statistisk sentralbyrå oppgis som kilde.

Publisert 27. oktober 2019

ISBN 978-82-537-9986-5 (trykt) ISBN 978-82-537-9987-2 (elektronisk) ISSN 0806-2056

Standardtegn i tabeller Symbol

Tall kan ikke forekomme .

Oppgave mangler ..

Oppgave mangler foreløpig …

Tall kan ikke offentliggjøres :

Null -

Mindre enn 0,5 av den brukte enheten 0 Mindre enn 0,05 av den brukte enheten 0,0

Foreløpig tall *

Brudd i den loddrette serien —

Brudd i den vannrette serien |

Desimaltegn ,

(5)

Forord

Formålet med rapporten er å styrke kunnskapsgrunnlaget om barn og unges bruk av tannregulering, både når det gjelder behandlingsforløp og sosioøkonomiske og regionale forskjeller. I rapporten studeres det blant annet hvem som har mottatt refusjoner for kjeveortopedisk behandling, hvor mye behandlingen koster og om det er sosioøkonomiske og regionale forskjeller i hvordan refusjonene fordeler seg i befolkningen. Rapporten presenterer resultat for 2018 og utviklingen i perioden 2012-2018.

Arbeidet med rapporten er finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet.

Statistisk sentralbyrå, 24. september 2019 Ann-Kristin Brændvang

(6)

4 Statistisk sentralbyrå

Sammendrag

Barn og unge har rett på vanlig undersøkelse og behandling gjennom den offentlige tannhelsetjenesten. Tannregulering er ikke en del av tilbudet i det offentlige, og de som trenger regulering henvises til spesialiserte tannleger for videre undersøkelse og behandling. Utgiftene dekkes delvis av det offentlige etter fastsatte takster.

Pasienter med størst behov får dekket hele behandlingen, mens de med mindre behov må betale en egenandel utover det som dekkes av offentlige midler.

I tillegg til en eventuell egenandel, må pasientene betale et prispåslag som følge av at tannlegens egne priser er høyere enn fastsatte takster. Behandlingskostnadene kan dermed bli ganske store. Mye av behandlingskostnaden belastes dermed foreldrene, som resulterer i at faktorer som foreldrenes inntekts- og utdanningsnivå kan påvirke om og eventuelt hvilken behandling som gjennomføres.

I takt med økende statlige utgifter til kjeveortopedisk behandling er det behov for mer kunnskap om barn og unge som mottar støtte til kjeveortopedisk behandling og hva som kjennetegner dem. Vi studerer mottak av refusjoner for kjeveortopedisk behandling blant barn og unge i aldersgruppen 6-20 år i perioden 2012-2018, for å kunne belyse typiske behandlingsforløp og sosioøkonomiske forskjeller.

I første del av analysen er målet å avdekke hvordan et typisk behandlingsforløp for barn og unge ser ut. I denne delen av analysen studerer vi behandlingsforløp for pasienter som har gjennomført fullstendig behandling. Vi beskriver hvor lenge det er vanlig at behandlingen varer, hvordan behandlingsforløpet varierer med

alvorlighetsgrad, og estimerer samlet behandlingskostnad. Vi beregner også hvor stor andel av en fødselskohort som er i kontakt med reguleringstannlegen.

Resultatene viser at det er 112 000 pasienter som har gjennomført et komplett behandlingsforløp i løpet av perioden 2012-2018. For de som startet behandlingen i 2012, er median behandlingslengde 3 år. For pasienter med svært stort

behandlingsbehov, er den totale kostnaden estimert til i underkant av 33 000 kroner. For pasienter med stort og klart behandlingsbehov er kostnaden estimert til i underkant av 30 000. Disse pasientgruppene betaler imidlertid henholdsvis 25 prosent og 60 prosent av kostnaden selv. Når vi følger ulike fødselskohorter gjennom perioden, viser våre beregninger at omtrent 60 prosent av barn og unge er i kontakt med reguleringstannlegen.

I andre del av analysen er målet å gjennomføre en sosioøkonomisk analyse av kjeveortopedisk behandling blant barn og unge. Målet er å avdekke hvordan mottak av refusjoner varierer med faktorer som kjønn, alder, alvorlighetsgrad, bosted, samt foreldrenes utdannings- og inntektsnivå. I denne delen av analysen studeres

tverrsnitt av behandlede pasienter i hvert av årene 2012-2018.

Resultatene viser at det i 2018 var 201 458 barn og unge i alderen 6-20 år som mottok refusjoner for kjeveortopedisk behandling. Det er mest vanlig å ha

regulering i 13-14 års alderen. Resultatene viser at det både er sosiale og regionale forskjeller i barn og unges mottak av refusjoner for kjeveortopedisk behandling.

Det er vanligere å ha tannregulering blant barn med foreldre med høyt utdannings- og inntektsnivå enn blant de med foreldre med lavere utdannings- og inntektsnivå.

Barn som bor i fylker på Vestlandet har også i større grad tannregulering enn barn som bor i andre fylker. I tillegg viser resultatene at innvandrerbarn har regulering i mindre grad sammenlignet med alle barn.

(7)

Abstract

Orthodontic treatment is not part of the public dental service, and children and young adults who need orthodontic treatment are referred to specialized dentists for further examination and treatment. Expenditure is covered by the government at fixed rates. Patients with the greatest need are covered for the entire treatment, while those with the least need, must pay a deductible in addition to what is covered by public funds.

In addition to any deductible, patients must pay an additional fee if the dentist's own prices are higher than the fixed rates. The treatment costs can thus be quite large, even in cases where the entire treatment is initially financed by the public sector. Because much of the treatment cost falls on the parents, social differences may occur, depending on factors such as parents' income and educational level.

In line with rising government spending on orthodontic treatment, more knowledge is needed about children and young adults receiving support for orthodontic treatment and what characterizes them. We are studying the receipt of

reimbursements for orthodontic treatment among children and young adults in the age group 6-20 years in the period 2012-2018.

In the first part of the analysis, the purpose is to uncover what a typical course of treatment looks like. In this part of the analysis we study the course of treatment for patients who have completed complete treatment. We describe how long it is usual for the treatment to last, how the course of treatment varies with severity, and estimate the total treatment cost and distributed according to treatment needs. We also calculate the proportion of a birth cohort that is in contact with the

orthodontics.

The results from this part of the analysis show that there are 112,000 patients who have completed a complete course of treatment during the period 2012-2018. For those who started treatment in 2012, the median duration of treatment is 3 years.

For patients with very large treatment needs, the total cost is estimated at just under 33,000. For patients with large and clear treatment needs, estimated cost is 30,000.

However, these patient groups pay 25 percent and 60 percent of the cost

themselves, respectively. When we follow different birth cohorts throughout the period, our calculations show that roughly 60 percent of children and young adults are in contact with the orthodontics.

In the second part of the analysis, the purpose is to carry out a socio-economic analysis of children and young adults receiving orthodontic treatment. The goal is to discover how receiving reimbursement varies with factors such as gender, age, severity, place of residence, as well as parents' educational and income levels. In this part of the analysis, cross sections of treated patients are studied in 2012-2018.

The results from this part of the analysis show that in 2018, 201 458 children and young adults aged 6-20 years received reimbursements for orthodontic treatment. It is most common to have regulation at the age of 13-14. The results show that there are social and regional differences in children and young adults’ receipt of

reimbursements for orthodontic treatment. It is more common to have dental regulation among children with parents with a high level of education and income than among those with parents with a lower level of education and income.

(8)

Innhold

Forord ... 3

Sammendrag ... 4

Abstract ... 5

Innhold ... 6

1. Innledning... 7

1.1. Formål og problemstillinger ... 8

2. Datakilder, populasjoner og metoder ... 9

2.1. Datakilder ... 9

2.2. Populasjonene i analysen ... 9

2.3. Befolkningskjennetegn ... 10

2.4. Metoder ... 10

3. Hvordan fungerer refusjonsordningen? ... 12

3.1. Tannbehandling gjennom folketrygden ... 12

3.2. Utbetalte refusjoner gjennom folketrygden ... 13

4. Kjeveortopedisk behandling blant barn og unge 2012-2018 ... 15

4.1. Fasene i et behandlingsforløp ... 15

4.2. Omfanget av kjeveortopedisk behandling blant barn og unge ... 16

4.3. Behandlingsforløp: behandlingsfaser, varighet og kostnader ... 20

4.4. Oppsummering... 24

5. Sosiale og regionale forskjeller mellom barn og unge i mottak av tannhelserefusjoner ... 26

5.1. Er det forskjell i bruken av tannregulering etter kjønn og alder? ... 26

5.2. Er det forskjell i bruken av tannregulering etter innvandringsbakgrunn? ... 29

5.3. Er det forskjell i bruken av tannregulering etter husholdningstype? ... 33

5.4. Er det forskjell i bruken av tannregulering etter utdanning? ... 34

5.5. Er det forskjell i bruken av tannregulering etter inntektsnivå? ... 36

5.6. Er det forskjell i bruken av tannregulering etter stønadsmottak?... 40

5.7. Er det forskjell i bruken av tannregulering etter bosted? ... 42

5.8. Oppsummering... 47

6. Avrunding ... 48

Referanser... 51

Vedlegg A: Befolkningskjennetegn ... 53

Vedlegg B: Presisering av fremgangsmåte ved noen av beregningene ... 56

Vedlegg C: Detaljert tabell til beskrivelse av pasientforløp ... 57

Vedlegg D: Skifter i behandlingsbehov ... 58

Vedlegg E: Alternative anslag for virkning av inntektsnivået i pasientenes husholdning ... 59

Figurregister ... 61

Tabellregister ... 62

(9)

1. Innledning

Barn og unge har rett på ordinær undersøkelse og behandling gjennom den offentlige tannhelsetjenesten.¹ Kjeveortopedisk behandling er derimot ikke en del av det offentlige tilbudet. Barn som trenger tannregulering henvises til spesialiserte tannleger, kjeveortopeder, for videre utredning og behandling.² Behandlingen gir rett på refusjoner gjennom folketrygden. Denne rapporten er avgrenset til å gjelde innslagspunkt 8 i refusjonsordningen: bittanomalier. Videre er den avgrenset til å gjelde barn og unge i alderen 6-20 år.

Bittanomali er en samlebetegnelse på ulike typer bittavvik som påvirker bittets funksjon.³ Noen av bittavvikene skyldes arvelige forhold, som for eksempel størrelse på kjever og tenner, mens andre avvik kommer av utviklingsforstyrrelser.

Plassering av tannanlegg og forstyrrelser i underkjevens vekst kan være eksempler på dette. Selv om både de arvede avvikene og mange av utviklingsforstyrrelsene er medfødte, finnes det eksempler på ervervede avvik. Dette kan være vanemessige forhold som suge- og bitevaner eller tidlig tap av melketenner hos barn (Løes, 2019). Behovene for justering av bittet avdekkes når kjevene er ferdigvokst, og det permanente tannsettet bryter fram. Selve behandlingen innebærer å rotere eller å justere tennenes plassering ved hjelp av mekaniske krefter som virker over tid.

Kjeveortopeden vurderer hvor stort pasientenes behov er, og behandlingsutgiftene dekkes av det offentlige etter fastsatte takster avhengig av behov og

alvorlighetsgrad. Pasienter med størst og mest alvorlige behov, får dekket hele behandlingen tilsvarende takstene fullt ut. De med mindre behov må selv betale en egenandel utover det som dekkes av det offentlige.

Som følge av fri prissetting av tannhelsetjenester kan imidlertid tannlegens priser være høyere enn fastsatte statlige takster. I tillegg til en eventuell egenandel, må pasientene i så fall betale hele prispåslaget tannlegen tar. Det medfører at beløpet pasienten selv må betale, kan bli stort, også i de tilfellene der hele behandlingen i utgangspunktet er finansiert av det offentlige.

Kostnadselementet i behandlingen kan dermed påvirke beslutningen om å gjennomføre kjeveortopedisk behandling. Siden vi studerer tannregulering blant barn og unge, er det naturlig å tenke seg at mye av denne kostnaden faller over på foreldrene. Det finnes en skjermingsordning for familier der flere søsken trenger behandling, men til tross for dette kan kjeveortopedisk behandling likevel bli svært dyrt, og spesielt i store familier. Derfor kan det oppstå sosiale forskjeller mellom barn og unge med behov for tannregulering, avhengig av faktorer som for eksempel foreldrenes inntekts- og utdanningsnivå.

I perioden 2012-2018 har statens utbetalinger til kjeveortopedisk behandling i aldersgruppen 6-20 år økt fra 493 til 534 millioner kroner, noe som er en økning på i overkant av 8 prosent. Siden tenner og tannstilling ofte er arvelig, er det ingen grunn til å tro at behovet for behandling skal være ujevnt fordelt i befolkningen eller mellom ulike befolkningsgrupper. Dyr behandling kan likevel bidra til at

1 Barn 0-18 år får gratis tilbud, mens unge mellom 19 og 20 år betaler 25 prosent av kostnaden selv.

2 En kjeveortoped (reguleringstannlege) er en tannlege med spesialistutdannelse i kjeveortopedi.

(10)

tannregulering blant barn og unge varierer med sosioøkonomiske faktorer som foreldrenes økonomi og utdanningsnivå, eller med regionale faktorer som bosted.

I takt med økende utgifter er det derfor behov for mer kunnskap om hvor mange barn og unge som mottar støtte til kjeveortopedisk behandling og hva som kjennetegner dem. Er det slik at refusjonene kun gis etter pasientens behandlingsbehov og avhengig av alvorlighetsgrad, eller har faktorer som økonomi og bosted også betydning for hvilke barn som får tannregulering? Og hvor mye koster det egentlig med tannregulering?

1.1. Formål og problemstillinger

Hovedformålet med rapporten er å styrke kunnskapsgrunnlaget om barn og unge som mottar stønader fra folketrygden til kjeveortopedisk behandling. Analysen er todelt.

Det første målet med rapporten er å avdekke hvordan et typisk behandlingsforløp ser ut. Til dette formålet studerer vi komplette behandlingsforløp for pasienter som har gjennomført fullstendig behandling. I denne delen av analysen blir

pasientmassen delt inn etter hvilket år behandlingen startet, og behandling over flere år studeres samlet. Analysen er avgrenset til å belyse følgende spørsmål:

- Hva kjennetegner et komplett kjeveortopedisk behandlingsforløp, og hvor lenge er det vanlig at behandlingen varer?

- Hvordan varierer behandlingsforløpet med alvorlighetsgrad i pasientens bittavvik?

- Hva er estimert gjennomsnittlig utbetalt refusjonsbeløp for hele den kjeveortopediske behandlingen?

Det andre målet med rapporten er å gjennomføre en sosioøkonomisk analyse av alle barn og unge i alderen 6-20 år som mottar refusjoner for kjeveortopedisk behandling i årene 2012-2018. Analysen er avgrenset til å belyse følgende spørsmål:

- Hvordan varierer mottak av refusjoner for kjeveortopedisk behandling med pasientenes kjønn og alder?

- Hvordan varierer mottak av refusjoner for kjeveortopedisk behandling med behandlingens omfang og alvorlighetsgrad?

- Hvordan påvirker foreldrenes utdanningsnivå barnas refusjonsmottak?

- Hvordan påvirker foreldrenes inntektsnivå og mottak av stønader barnas refusjonsmottak?

- Hvilken rolle spiller regionale kjennetegn som bosted, fylke,

kommunesentralitet og tannlegedekning for mottak av refusjoner for kjeveortopedisk behandling?

- Påvirker familiestruktur mottaket av refusjoner for kjeveortopedisk behandling?

- Hva er gjennomsnittlig utbetalte refusjonsbeløp per pasient?

(11)

2. Datakilder, populasjoner og metoder

Dette kapittelet presenterer datakildene, populasjonen, avgrensingene i populasjonen og metodene som brukes for å oppfylle formålene og svare på problemstillingene.

2.1. Datakilder

Pasientdata

Kilden for alle pasientdata i analysene er KUHR-registeret (kontroll- og utbetaling av helserefusjoner). Registeret omfatter refusjoner utbetalt fra Folketrygden for utført arbeid i en betydelig del av helsetjenestene, blant annet tannhelsetjenesten.

KUHR administreres av helseøkonomiforvaltningen (HELFO), som står for kontroll og utbetaling, samt rapportering til KUHR.

Datamaterialet vi benytter omfatter refusjonskrav fra tannhelsetjenesten, innsendt av alle behandlere som har direkte elektronisk oppgjør med folketrygden.

Datamaterialet dekker dermed ikke refusjonskrav som er utbetalt manuelt, eller refusjonskrav som pasienter selv har sendt inn.

Refusjonskravene i datamaterialet som omfattes her, er nesten utelukkende sendt inn av kjeveortopeder. Utgangsmaterialet er refusjonskrav knyttet til

kjeveortopedisk behandling (innslagspunkt 8 bittanomalier), innsendt i de syv årgangene mellom 2012 og 2018.

Fra KUHR-registeret brukes opplysninger som er knyttet til selve behandlingen.

Enhetene i registeret er regninger på utbetalte refusjonsbeløp, som reflekterer gjennomført behandling. I tillegg til å spesifisere utbetalt sum og takstene som er anvendt, inneholder regningen informasjon om dato, alvorlighetsgrad og

opplysning om søskenmoderasjon. I tillegg brukes opplysninger om behandler i vurderingen av datakvalitet.

Demografiske og sosioøkonomiske data

Opplysningene om tannhelserefusjoner fra KUHR-registeret kobles med

demografiske og sosioøkonomiske data som disponeres i Statistisk sentralbyrå om befolkning, inntekt, utdanning og mottak av stønader:

• Det sentrale folkeregisteret gir opplysninger om kjønn, fødselsår,

bostedskommune, innvandringskategori, husholdningsopplysninger, samt identifiserer individets mor og far

• Nasjonal utdanningsdatabase (NUDB) gir informasjon om individets mor og far sitt høyeste fullførte utdanningsnivå

• Opplysninger om stønader (NAV) gir informasjon om individets mor og far sitt mottak av økonomiske stønader

• Inntektsregisteret gir inntektsopplysninger for husholdningen pasienten er en del av

2.2. Populasjonene i analysen

I analysen inngår flere overlappende populasjoner med skiftende avgrensninger.

(12)

Populasjoner i studiet av tverrsnitt av pasienter i hvert kalenderår I den ene delen av analysen ser vi på alle som har mottatt behandling i et gitt kalenderår og sammenlikner pasientenes kjennetegn med de øvrige i samme aldersgruppe i dette året. For hvert av årene 2012-2018 har vi avgrenset en bruttopopulasjon av alle i aldersgruppen 6-20 år som har vært registrert bosatt i Norge i løpet av året. Nettopopulasjonen for hvert av årene er barn og unge i samme aldersgruppe som mottok behandling som utløste tannhelserefusjon etter innslagspunkt 8 i det enkelte året.

I et enkelt år kan en person ha flere ulike type kontakter med tannlegen. I

tversnittstudiene skiller vi ikke mellom pasienter som er i ulike behandlingsfaser, unntatt i de alternative beregningene som er omtalt i vedlegg E.

Populasjon i studiet av behandlingsforløp

I den andre delen av analysen bygges det opp behandlingsforløp, ved å binde sammen informasjon om en pasient gjennom flere år. Studiet av forløp er konsentrert om de behandlede, det vil si en nettopopulasjon. Denne avgrenses i utgangspunktet til alle som har fått kjeveortopedisk behandling med rett til refusjon i løpet av årene 2012-2018 og som var i aldersgruppen 6-20 år i det første året personen er registrert med behandling.

Populasjonen avgrenses noen steder også til de som har gjennomført et fullstendig behandlingsforløp i løpet av perioden 2012-2018. Det vil si at de har gjennomført alle deler av et typisk behandlingsforløp. Det betyr at personer som ikke har gjennomført et fullstendig forløp, eller som bare har gjennomført deler av behandlingen, er tatt ut av beregningen av samlede kostnader.

2.3. Befolkningskjennetegn

Bruttopopulasjon består av alle i aldersgruppen 6-20 år som var registrert bosatt i Norge. Tabell 2.1 viser antall personer i bruttopopulasjonen, og hvordan de fordeler seg etter kjønn og alder i 2018. Andre hovedtrekk og kjennetegn ved bruttopopulasjonen i perioden 2012-2018 finnes i vedlegg A.

Tabell 2.1 Personer 6-20 år, etter kjønn og alder. 2018

Alle 6-8 år 9-10 år 11-12 år 13-14 år 15-16 år 17-20 år

Alle 946 656 190 838 131 148 127 184 124 527 122 118 250 841 Gutter 485 107 97 930 67 424 65 188 63 652 62 280 128 633 Jenter 461 549 92 908 63 724 61 996 60 875 59 838 122 208 Kilde: KUHR og SSBs befolkningsstatistikk

2.4. Metoder

Som nevnt over bygger analysen på to ulike tilnærminger til materialet. I den ene delen studeres et tverrsnitt av pasienter, det vil si at analysen tar utgangspunkt i informasjon fra et nærmere angitt tidspunkt. I den andre delen studeres pasientene ved hjelp av et longitudinelt perspektiv, det vil si at analysen tar utgangspunkt i og setter sammen informasjon fra mange forskjellige tidspunkt.

Felles for begge tilnærminger er at de i hovedsak består av enkle bivariate

deskriptive analyser, der vi sammenlikner bruken av kjeveortopedisk behandling i ulike grupper etter ulike kjennetegn ved brukerne. Metodene beskrives nærmere her.

Tverrsnittsanalyse av sosiale forskjeller i årene 2012-2018

I denne delen av analysen ser vi på en og en bakgrunnsvariabel av gangen, oftest i kombinasjon med alder. Eksempel for pasientens husholdningsinntekt:

(13)

• Brukerfrekvens i alder a1 fra hushold i inntektsgruppe i1: bri1a1 =

Bi1a1/Ni1a1, der Bi1 er antall pasienter fra hushold inntektsgruppe i1 og Ni1 er antall bosatte personer fra inntektsgruppe i1. Den kan gjerne uttrykkes i prosent, ved å multiplisere med 100.

• Brukerfrekvens i inntektsgruppe i2: bri2a1 = Bi2a1/Ni2a1, tilsvarende.

For å studere i hvilken grad barn i alder a1 fra en husholdning i inntektsgruppe i2 er mer tilbøyelige til å bruke tjenesten enn jevnaldrende barn i inntektsgruppe i1, ser vi på forholdstallet mellom de to frekvensene. Alternativt kan frekvensene for hver av inntektsgruppene framstilles grafisk, med aldersgruppene som uavhengig variabel. Da blir avstanden mellom kurvene et uttrykk for graden av over- eller underrepresentasjon av en inntektsgruppe blant pasientene sammenliknet med de øvrige gruppene. Den deskriptive statistikken gir ikke årsaksforklaringer på forskjellene i datamaterialet, men bidrar til å belyse samvariasjoner.

I vedlegg E er det brukt ulike avgrensninger av tellere og nevnere i estimeringen av brukerfrekvensene.

Analyse av behandlingsforløp

I denne delen av analysen ser vi på hele behandlingsforløpet til de enkelte pasientene i sammenheng. Informasjon om hvor i et behandlingsløp en pasient befinner seg i et gitt kalenderår bidrar som et supplement til tverrsnittsanalysen.

Størrelsene som anvendes i denne delen av analysen, introduseres i de ulike avsnittene.

(14)

3. Hvordan fungerer refusjonsordningen?

Organisering og finansiering, utgifter og regelverk er faktorer som sier noe om rammevilkårene for tannhelsetjenesten i Norge. Derfor er det nyttig å se litt nærmere på tannhelsetjenesten i Norge generelt og hvordan refusjonsordningen spesielt er utformet før vi studerer barn og unge som mottar refusjoner for kjeveortopedisk behandling.

3.1. Tannbehandling gjennom folketrygden

I tillegg til å finansiere tannbehandling for de prioriterte gruppene gjennom den offentlige tannhelsetjenesten,⁴ gir staten støtte til undersøkelse og behandling av visse sykdommer og lidelser gjennom folketrygden.⁵ De tilstandene som gir rett til stønad, er definert som 15 ulike såkalte innslagspunkt (Helse- og omsorgs-

departementet, 2018).⁶ Denne rapporten er avgrenset til ett av disse innslags- punktene: bittanomalier (innslagspunkt 8). Bittanomali er tenner eller kjeve med under- eller overbitt på grunn av feil tannstilling, skade eller sykdom i kjeve eller kjeveledd. Dette behandles kjeveortopedisk, det vil si med ulike former for tannregulering.

Tannregulering blant barn og unge

Kjeveortopedisk behandling, eller tannregulering, er ikke en del av det ordinære tilbudet til barn og unge i den offentlige tannhelsetjenesten. De som har behov for dette henvises fra den offentlige tannhelsetjenesten til kjeveortopeder for videre utredning og behandling. Kjeveortopeden vil vurdere om en henvist pasient bør behandles, om behandling er forsvarlig, samt hvor stort pasientens

behandlingsbehov er.

Innslagspunkt 8 er delt inn i følgende tre undergrupper etter alvorlighetsgrad og behandlingsbehov:

• Gruppe a (svært stort behov) – gir 100 prosent dekning etter honorartakstene

• Gruppe b (stort behov) – gir 75 prosent dekning etter honorartakstene

• Gruppe c (klart behov) – gir 40 prosent dekning etter honorartakstene Behandlingsutgiftene dekkes avhengig av behandlingsbehov etter fastlagte takster.

Takstene beskriver de konkrete undersøkelsene, behandlingene og arbeidsoperasjonene som dekkes av folketrygden (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018). Takstene består av honorartakst, refusjonstakst og egenandel. Honorar- taksten danner utgangspunktet for stønaden som ytes. Hvis pasienten er fritatt fra å betale egenandel (a-pasientene), vil stønaden tilsvare honorartaksten. Refusjons- taksten er det beløpet som refunderes hvis pasienten må betale egenandel.

Egenandelen utgjør dermed differansen mellom honorartakst og refusjonstakst. Fri prissetting i det private markedet vil kunne gi pasientene varierende grad av egenbetaling avhengig av om behandler har en pris under eller over honorartakst.

For å få stønad er det en forutsetning at det foreligger henvisning fra tannlege eller tannpleier i den offentlige tannhelsetjenesten. En henvisning for pasienter i gruppe b og c gjelder i 24 måneder fra henvisningsdato. For disse gruppene er det også en forutsetning at behandlingen blir påbegynt før pasienten fyller 20 år. Behandlingen må utføres av kjeveortoped eller av tannlege under spesialisering. Dersom

oppgaver delegeres til annet personell, forutsettes det at delegerte oppgaver utføres

4 jf. Lov om tannhelsetjenester § 1-3

5 jf. Lov om folketrygd § 5-6

6 Helse- og omsorgsdepartementet (2018) gir en fullstendig oversikt over alle innslagspunkt som gir rett til refusjon for tannbehandling gjennom folketrygden.

(15)

under kjeveortopedens ansvar, tilstedeværelse og fulle oppmerksomhet (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018).

Søskenmoderasjon

Familier der flere enn ett barn har behov for kjeveortopedisk behandling kan få utvidet stønad. Moderasjonen gjelder fra barn nummer to med behov for

tannregulering og de påfølgende søsken. Tabell 3.1 viser hvordan moderasjonen virker. I gruppe b øker stønaden fra 75 til 90 prosent, og i gruppe c øker den fra 40 til 60 prosent fra og med barn nummer to som trenger behandling (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018).

Tabell 3.1 Kompensasjonsgrad med og uten søskenmoderasjon, etter behandlingsbehov

Behandlingsbehov

Kompensasjonsgrad uten søskenmoderasjon

Kompensasjonsgrad med søskenmoderasjon

Svært stort behov: a 100 100

Stort behov: b 75 90

Klart behov: c 40 60

Kilde: Helse- og omsorgsdepartementet, 2018

3.2. Utbetalte refusjoner gjennom folketrygden

I 2018 ble det i hele befolkningen totalt utbetalt omtrent 2,2 milliarder kroner i tannhelserefusjoner via folketrygden. Det er en økning på om lag 0,5 milliarder siden 2012. I perioden frem til 2015 var den gjennomsnittlige tilveksten omtrent 200 millioner kroner i året. Mellom 2015 og 2017 flatet imidlertid veksten ut, og mellom 2017 og 2018 har det vært en nedgang på 180 millioner, noe som tilsvarer en nedgang på 7,8 prosent. Figur 3.1 viser utviklingen i samla utgifter til

tannhelserefusjoner fra 2012-2018.

Figur 3.1 Samla utbetalte tannhelserefusjoner over folketrygden. Løpende priser

Kilde: KUHR

Tabell 3.2 viser hvor stor del av de samla utbetalingene som går til kjeveortopedisk behandling, etter alder. I 2012 utgjorde utbetalingene til kjeveortopedisk

behandling 35 prosent av de totale utbetalingene (509 millioner kroner), men 97 prosent av dette gikk til barn og unge 0-20 år. I 2018 var samla utbetalinger i hele

0,0 0,5 1,0 1,5 2,0 2,5

2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018

Milliarder kroner

(16)

14 Statistisk sentralbyrå Tabell 3.2 Utgifter til tannhelserefusjoner totalt og for innslagspunkt 8, etter alder. Beløp i

milliarder kroner og prosentvis fordeling innen ulike aldersgrupper. 2012 og 2018.

2012 2018

Totalt 0-20 år 21 år og eldre Totalt 0-20 år 21 år og eldre

I alt 1436 505 931 2153 556 1598

Innslagspunkt 8 509 495 14 562 542 19

Resterende innslagspunkt 927 10 917 1591 13 1578

Innslagspunkt 8 35,5 98 1,5 26,1 97,6 1,2

Resterende innslagspunkt 64,5 2 98,5 73,9 2,4 98,8

Kilde: KUHR

(17)

4. Kjeveortopedisk behandling blant barn og unge 2012-2018

I dette kapitlet har vi sett på gjennomstrømningen av pasienter i årene 2012-2018.

Vi gir en oversikt over de ulike fasene i et behandlingsforløp, og en oversikt over ulike pasientforløp. For pasienter som har gjennomført et komplett behandlings- forløp, gir vi en oversikt over behandlingsvarighet, samt et estimat over samlede kostnader ved behandlingen. Men først ser vi i avsnitt 4.2 hvordan de ulike fasene er representert i materialet for de enkelte årene.

4.1. Fasene i et behandlingsforløp

En fullført kjeveortopedisk behandling strekker seg vanligvis over flere år, og et typisk behandlingsforløp for kjeveortopedisk behandling kan deles inn i følgende faser etter at pasienten er henvist til kjeveortoped fra den ordinære offentlige tannhelsetjenesten:

• Ordinær eller omfattende undersøkelse

• Behandlingsplan

• Aktiv behandling i form av ulike behandlingsprosedyrer

• Kontroller etter avsluttet aktiv behandling

De innledende møtene med kjeveortopeden går med til en eller flere undersøkelser.

Forundersøkelsen er en standardisert undersøkelse med formål å vurdere behovet for behandling, samt å sette opp en behandlingsplan. Fasen med aktiv behandling omfatter etablering, tilpasning og justering av den apparaturen som er valgt for å justere pasientens tannstilling. I avslutningsfasen demonteres denne, og deretter kalles pasienten inn til kontroll. Det er ikke uvanlig med flere kontroller, noe som er nødvendig blant annet for å inspisere om den nye tannstillingen holder seg stabil.

Derfor kan det gå lang tid mellom hver etterkontroll. Populasjonen i denne analysen omfatter pasienter i alle deler av behandlingsfasene. Tabell 4.1 viser en oversikt over fasene i behandlingsforløpet, og hvilke takster som er brukt for å identifisere hvilken del av forløpet en pasient er i.

Tabell 4.1 Fasene i behandlingsforløpet og takstene som ligger til grunn for inndelingen

Fase i forløpet Spesifisering Takster

Innledning Undersøkelse av spesialist 2, 3

Behandlingsplanlegging 601

Aktiv behandling Behandlingsprosedyrer 602, 603, 604, 605

Avslutning Avslutning av selve behandlingen 606a, 606b

En eller flere etterkontroller 607a, 607b

Kilde: Helse- og omsorgsdepartementet, 2018.

Selv om den mest aktive behandlingen oftest finner sted i løpet av et par år, vil det komplette forløpet fram til siste kontroll altså kunne strekke seg over ganske mange år. Det forekommer også en del tilfeller der en pasient skifter behandlings- strategi underveis. Dette kommer til syne ved at ny undersøkelse og behandlingsplan er igangsatt midt inne i et behandlingsforløp. Dette er, ved siden mange lange behandlingsopphold, årsakene til at det er vanskelig å gi en helt presis inndeling av pasientpopulasjonen, for eksempel å fastsette hvilke pasienter som var «nye tilfeller», særlig i de første årene av perioden 2012-2018.

(18)

16 Statistisk sentralbyrå Figur 4.1 Illustrasjon av gjennomstrømning av pasienter

Kilde: KUHR

4.2. Omfanget av kjeveortopedisk behandling blant barn og unge

Antall barn og unge som mottar kjeveortopedisk behandling har steget i nesten hele perioden, fra under 180 000 i 2012 til over 200 000 i 2017 og 2018. I 2018 var det samlet i overkant av 21 prosent av alle barn og unge mellom 6 og 20 år som fikk stønad til kjeveortopedisk behandling. Andelen stønadsmottakere har økt fra i overkant av 19 prosent i 2012, som vist i tabell 4.2.

De fleste har stort behandlingsbehov

Som nevnt i kapittel 3.2, ytes refusjonen for behandling etter behandlingsbehov, som kan deles inn i tre undergrupper etter alvorlighetsgrad. Tabell 4.2 viser hvor store andeler av de årlige pasientpopulasjonene som var klassifisert i henhold til behandlingsbehov.⁷ Alt i alt var det om lag halvparten av pasientene som hadde stort behandlingsbehov (b-pasienter), mens 36-38 prosent som hadde klart

behandlingsbehov (c-pasienter). Kun rundt 1,5 prosent var klassifisert med et svært stort behandlingsbehov (a-pasienter).

I tillegg var det rundt 10 prosent av pasientene som bare hadde gjennomgått undersøkelse i løpet av året. Dette kan enten skyldes at de ikke har hatt anledning til å gjennomføre videre behandling i løpet av året fordi de for eksempel kom inn til undersøkelse mot slutten av året. En annen årsak kan være at de av ukjente grunner ikke ønsker eller har mulighet til å gjennomføre videre behandling.

Pasienter som går videre med behandling, vil bli tildelt en pasientkategori som et ledd i behandlingsplanen.

I 2017 var det 19 477 personer som kun hadde vært inne til undersøkelse i løpet av året. I 2018 var det omtrent halvparten av disse som hadde gått videre med

behandling. Det betyr at omtrent 10 000 barn og unge kun er inne til undersøkelse, uten å gjennomføre videre behandling i etterfølgende år.

7 Det er en viss andel av pasientene som skifter kategori etter behandlingsbehov. Dette kan gjelde både innenfor et enkelt år og fra ett år til et annet i et lengre behandlingsforløp. Det kommenteres nærmere i et senere avsnitt.

2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018

Pasient 1 Pasient 2 Pasient 3 Pasient 4 Pasient 5 Pasient 6

Ikke påbegynt behandling Fasen etter første undersøkelse Fasen etter første behandling med apparatur

Avslutning og kontroller Etter siste kontroll

(19)

Tabell 4.2 Samlet antall pasienter i alder 6-20 år¹. pasientenes andel av den bosatte befolkningen i aldersgruppen samt fordeling av pasientene etter behandlingsbehov og -fase. 2012-2018

2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018

Samlet antall og andel av bosatte barn og unge

Antall i behandling¹ 178 613 183 840 188 438 194 222 197 985 201 730 201 458

Antall bosatte barn og unge 6-20 år 936 894 939 267 943 974 949 918 954 703 956 294 946 656

Andel i behandling, 6-20 år 19,1 19,6 20,0 20,4 20,7 21,1 21,3

Andel i behandling ved alder 14 år 38,7 39,4 40,6 41,4 41,5 41,7 41,2

Fordeling etter behandlingsbehov

I alt 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0

Andel med svært stort behov: a 1,3 1,4 1,5 1,5 1,5 1,7 1,7

Andel med stort behov: b 49,5 50,3 51,0 51,3 52,2 53,0 52,8

Andel med klart behov: c 38,1 37,6 36,9 36,4 36,1 35,7 36,1

Andel med bare undersøkelse 11,1 10,7 10,6 10,7 10,2 9,7 9,4

Fordeling etter fase i behandlingen

I alt 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0

Bare undersøkelse (evt. med plan) 13,8 13,5 13,5 13,9 13,5 13,1 13,1

Under aktiv behandling 64,2 64,8 64,8 64,2 65,1 65,8 66,1

Bare kontroll (evt. avslutning) 20,4 20,2 20,4 20,6 20,1 19,9 19,7

Manglende eller motstridende informasjon 1,5 1,5 1,4 1,4 1,2 1,4 1,2

1Pasient avgrenses til person med refusjon etter innslagspunkt 8.

Kilde: KUHR.

Flest 14-åringer med regulering

Som vist i tabell 4.2, er det rundt 20 prosent i aldersgruppen 6-20 år som hvert år har mottatt kjeveortopedisk behandling i perioden 2012-2018. Pasientenes

aldersfordeling er imidlertid ganske ujevn når hele aldersgruppen betraktes samlet.

I begge ender er det ganske få, mens 2 av 3 var mellom 11-16 år, som vist i figur 4.2 og tabell 4.3. Aller høyest var pasienttallet blant 14-åringer. Det årlige

gjennomsnittet av behandla 14-åringer var på at rundt 25 000, som vist i figur 4.2.

Det betyr at andelen 14-åringer som var til behandling i det enkelte år var mellom 39 og 41 prosent, som vist i tabell 4.2.

Figur 4.2 Antall pasienter med refusjon etter innslagspunkt 8, etter ettårig alder 6-20 år. 2012, 2018 og gjennomsnitt 2012-2018

Kilde: KUHR.

0 5 000 10 000 15 000 20 000 25 000 30 000

6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20

Antall

Alder 2012

2018 Gjennomsnitt

(20)

18 Statistisk sentralbyrå Tabell 4.3 Antall pasienter, etter aldersgruppe. Hver aldersgruppe av pasienter fordelt etter

fase i behandlingen. 2015

I alt 6-8 år 9-10 år 11-12 år 13-14 år 15-16 år 17-20 år

Antall behandlet i 2015 194 222 5 320 18 509 36 340 49 647 45 595 38 811

Alle fordelt etter alder (%) 100,0 2,7 9,5 18,7 25,6 23,5 20,0

Alle behandlede i 2015 (%) 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0

Bare undersøkelse (evt. plan) (%) 13,9 57,2 39,3 23,7 9,9 4,1 3,2

Aktiv behandling (%) 64,2 39,3 57,9 73,1 80,7 63,1 42,4

Kontroll (evt. avslutning) (%) 20,6 0,2 0,7 1,2 8,4 32,0 53,0

Manglende/tvetydig informasjon (%) 1,4 3,3 2,1 1,9 1,0 0,7 1,4

Kilde: KUHR.

64 prosent av pasientene er i aktiv behandlingsfase

Den betydelige andelen pasienter som bare er undersøkt, illustrerer at

kjeveortopedisk behandling ofte er et langstrakt løp over flere år. Blant annet kan det gå ganske lang tid før selve behandlingen settes i gang. Med utgangspunkt i takstene som er brukt som grunnlag for refusjon i det enkelte år, kan vi videre fordele pasientene etter hvilken fase av behandlingen de har vært i, noe som er vist både i tabell 4.2 og 4.3 Når alle aldre betraktes under ett, ser vi at det at for hvert av årene var i underkant av to tredjedeler pasientene i en aktiv behandlingsfase, eventuelt i kombinasjon med innledende eller avsluttende faser. Om lag 20 prosent hadde bare vært til etterkontroll eller i avslutningstrinnet av behandlingen. For hvert av årene hadde mellom 13 og 14 prosent bare vært til undersøkelse, eventuelt i kombinasjon med behandlingsplan.⁸ Når vi ser på de ulike alderstrinnene var andelen under aktiv behandling høyest for 13-14-åringene (80 prosent) og lav for de yngste og eldste (rundt 40 prosent), der henholdsvis undersøkelse og

etterkontroll var de dominerende behandlingsfasene. Tabell 4.3 viser ellers at en mindre andel av pasientene (rundt 1,5 prosent) ikke lar seg klassifisere etter fase, da refusjonskravene har hatt manglende eller tilsynelatende motstridende

informasjon. Også disse kan være deler av sammensatte forløp over flere år.

Hvor stor andel av barn og unge mottar kjeveortopedisk behandling?

Vi har sett (over) at kjeveortopedisk behandling blant barn og unge forekommer over et stort aldersspenn, samtidig som en betydelig andel av behandlingen foregår i alderen mellom 11 og 16 år. For å gi et tilnærmet anslag over hvor stor andel av en fødselskohort som har vært til kjeveortopedisk undersøkelse eller behandling, vil vi som en første tilnærming følge de ulike kullene gjennom perioden 2012- 2018. Når vi tolker resultatene, konsentrere oss om kullene som går gjennom aldersfasen der mye av behandlingen er startet opp, siden vi har for kort tidsserie til å kunne følge et kull gjennom hele fasen fra 6 til 20 år.

I figur 4.3 oppsummeres resultatene av denne første tilnærmingen. På horisontal akse vises alder ved inngangen av 2012. Figuren viser at det er i fødselskullet fra 2002 vi finner størst andel, med 57 prosent av 9-åringene som var bosatt ved starten av perioden. Disse pasientene er altså fulgt fra og med året de fylte 10 år og til og med året de fylte 16 år. Andelen er omtrent like stor for kullet fra 2001, som fylte 11 år i 2012. På grunn av innvandring er andelene noe mindre hvis hele kullet ved utgangen av 2018 er referansepopulasjon, og de er noe større om innvandrere utelates helt fra beregningen. Ser vi på det aller yngste kullet vi har fulgt gjennom hele perioden, de som var 6 år ved inngangen av 2012, var det en noe lavere andel som hadde mottatt refusjon for kjeveortopedi innen de fylte 13 år i løpet av 2018 enn blant kullene vi observerer i noe høyere alder, men også for disse var andelen kommet opp i 50 prosent.

8 Når denne andelen er høyere enn andelen av pasientene som ikke var kategorisert etter behov (drøyt 10 prosent), har dette to forklaringer. Den ene er at noen av pasientene med plan i tillegg til

undersøkelsen er kategorisert, den andre er at noen pasienter med bare undersøkelse i ett kalenderår, har en «forhistorie» med refusjonskrav fra et tidligere år; dvs. at observasjonen med bare

undersøkelse i ett enkelt år er en del av et komplekst forløp.

(21)

Figur 4.3 Andel av ulike fødselskull som hadde registrert kontakt med kjeveortoped i perioden 2012-2018. Fødselskull 1999-2006. Ulike avgrensninger av bruttopopulasjon. Alder per 31.12.2012

Kilde: KUHR

Fordi det er en del av de unge som har sin første kontakt med kjeveortoped etter det året de fyller 15 år, som vist i figur 4.4 under, blir ikke anslaget på 57 prosent et fullt ut dekkende mål for andel mottakere i fødselskullet fra 2002. I vedlegg B er det gjengitt noen alternative beregninger som tar hensyn til bidragene fra hele aldersintervallet fra 6 til 20 år. På grunnlag av resultatene derfra er det grunn til å anslå at av kullene født like etter år 2000, vil noe over 60 prosent ha kontakt med behandlere innenfor kjeveortopedi innen det året de fyller 20 år. Av disse er det om lag 10 prosentpoeng som bare har blitt undersøkt og/eller har fått en

behandlingsplan. Dermed ser det ut til at omtrent halvparten av fødselskullene som vi har observert, vil gjennomgå en kjeveortopedisk behandling.

Figur 4.4 Alle pasienter med refusjon og alle pasienter som starter behandling,¹ etter ettårig alder 6-20 år. Med og uten innvandrere inkludert. Gjennomsnitt 2012-2018

1 Her forutsettes det at pasienter registrert med undersøkelse ved en gitt alder, har startet et behandlingsforløp ved denne alderen.

Kilde: KUHR 0,0 10,0 20,0 30,0 40,0 50,0 60,0 70,0

6 år 7 år 8 år 9 år 10 år 11 år 12 år 13 år

Prosent

Andel av kohorten uten innvandrere Andel av startkohorten per 1.1.2012 Andel av kohort per 31.12.2018

0 5 000 10 000 15 000 20 000 25 000 30 000

6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20

Antall

Alder

Alle behandlede

Behandlede uten innvandrede Alle som starter behandling

Ikke innvandrede som starter behandling

(22)

4.3. Behandlingsforløp: behandlingsfaser, varighet og kostnader

I dette avsnittet vil fokus bli dreid over til å følge pasientenes behandlingsforløp gjennom flere år. I løpet av perioden 2012-2018 var det i overkant av 438 000 unike personer som var i kontakt med behandler og som fylte mellom 6 og 20 år i året den første registrerte kontakt med behandler fant sted. Ved å studere takstbruk for de enkelte pasientene har vi for de aller fleste kunnet identifisere hvilke faser de gikk gjennom hele eller deler av perioden 2012-2018.

Behandlingsfaser

Av alle pasientene er det 63 prosent som ser ut til å ha startet sitt behandlingsforløp i ett av de årene 2012-2018, som vist i tabell 4.4.⁹ Av de resterende 37 prosent av pasientene har et flertall allerede startet et forløp før inngangen av 2012 eller de har vært vanskelig å klassifisere ut fra rekkefølgen av opplysninger om takstbruk.

Komplette forløp utgjør 112 000, det vil si at 1/4 av samlet antall pasienter både har blitt undersøkt, behandlet og startet avslutningsfasen innenfor perioden.

En nesten like stor gruppe utgjør de vel 100 000 som har påbegynt aktiv

behandling, uten å ha kommet til et avsluttende trinn. For begge disse gruppene har vi mulighet til å studere varighet av de innledende fasene, mens det først og fremst er for pasientene med de komplette forløpene det gir mening å studere kostnader per pasient og vurdere den økonomiske belastningen for deres familier.

En tredje undergruppe av alle som har startet innledende trinn, er de 66 000 med bare undersøkelse og/eller behandlingsplan. Når vi ser på deres samlede andel av alle pasientforløp, er den på rundt 15 prosent.¹⁰

Tabell 4.4 Alle pasienter med registrert refusjon for innslagspunkt 8 i ett eller flere år 2012- 2018, etter hvilke behandlingsfaser de er representert ved i perioden

Kategori Antall pasienter Delsummer Andel

Bare undersøkelse og/eller behandlingsplan 65 946 65 946 15,0

Forløp fra undersøkelse og med trinn i aktiv behandling 100 121 22,8

Komplette forløp fra undersøkelse til kontroll 112 203 25,6

Antall forløp som er påbegynt 2012-2018 278 270 63,5

Forløp med bare behandling 16 618 3,8

Avsluttede forløp med behandling inkludert 101 675 23,2

Forløp med bare avslutning og/eller kontroller 35 828 8,2

Antall forløp som ikke er påbegynt 2012-2018 154 121 35,2

Ikke kategorisert: Komplekse eller uten tilstrekkelig

takstinformasjon 5 914 5 914 1,3

Antall pasientforløp i alt 438 305 438 305 100,0

Kilde: KUHR

Skifter i behandlingsbehov

Fastsettelsen av behandlingsbehov er en viktig del behandlingsplanen som legges fram tidlig i forløpet. Regningen for undersøkelse (og plan – og senere kontrollene) sendes inn til HELFO uten opplysningene om behov. Men ved å følge

opplysningene om behovet i alle de øvrige refusjonskrav, ser vi at det er stor stabilitet i vurderingen av behandlingsbehov. Som vist i tabell D.1 i vedlegg D, er denne konstant for 96 prosent av pasientene. Oppgradering av behovet, fra lavere til større behov, var den vanligste endringen (for 3 av 4 tilfelle innenfor de under 4 prosent med endringer). Både nedgradering og flere skifter av behov forekom, men

9 Kriteriet for å ha «startet» behandling er å være registrert med minst en undersøkelse eller

behandlingsplan i 2012-2018, samt at undersøkelsen (evt. plan) skal være registrert med tidspunkt før de andre delene av behandlingsforløpet.

10 Som vist i vedlegg C, er den lavere blant dem som hadde sitt første møte med behandler i årene 2012-2014, mens deres totale andel er «kunstig» høy på grunn av bidrag fra 2018-årgangen, der en del som bare er registrert med undersøkelse trolig vil gå videre med behandling i påfølgende år.

(23)

bare for om lag 1 prosent av pasientene. Av oppgraderingene var det et flertall som skiftet fra klart til stort behandlingsbehov. Tabell D.1 viser også at andelen med enten opp- eller nedgradert behandlingsbehov er litt høyere i de komplette forløpene, mens det naturlig nok er blant pasienter med komplekse forløp vi ser slike skifter oftest, i om lag 20 prosent av disse pasientene.

Varigheten av behandling og av de ulike fasene

Vi har sett i de foregående avsnittene at hvert år er det nesten halvparten av de drøyt 400 000 pasientene i materialet som er registrert med en refusjon (180- 200 000). Siden noen av pasientene bare har hatt undersøkelse (eller plan) og noen bare kontroller, må de resterende nødvendigvis være registeret i en rekke år.

I tabell 4.5 viser hvordan antall år med behandlerkontakt varierer med de

kategoriene vi har delt pasientene inn i. Pasienter med komplette behandlingsforløp i årene 2012-2016, er unntaksvis registrert med kontakt i færre enn tre år, og oppunder ¼ av disse pasientene har refusjonskrav i 6 eller 7 år. Det er imidlertid pasientene som er registrert med komplekse forløp, som i gjennomsnitt gjennom- gående er registrert med den mest langvarige kontakten, da over 40 prosent har et forløp på 6-7 år. Også blant dem som er registrert med både behandling og avslutning, er det mange med refusjoner i 6-7 år. Blant disse pasientene kan selve kontrollfasen strekke seg over flere år, idet man har mulighet til å få refundert opptil 6 kontroller. I den siste kolonnen framkommer det at det særlig er pasientene som representerer kontrollfasen, som har opphold på hele kalenderår mellom frammøtene hos behandler.

Blant pasientene som bare har gjennomgått undersøkelse (evt. med behandlingsplan), er det oftest bare registrert refusjonskrav i ett år. Likevel er det 12 prosent av denne kategorien pasienter med undersøkelsesfase som har gått over 2 eller flere år. Det kan blant annet skyldes at det kan være nødvendig å se an behandlingsbehovet over noe tid.

Tabell 4.5 Pasientpopulasjonen fra 2012-2018, fordelt etter antall kalenderår med registrert kontakt med behandler. Ulike kategorier av forløp

1 2 3 4 5 6-7 I alt

Andel med opphold på ett eller flere år

Start (inkl. manglende opplysninger)¹ 87,9 9,6 2,0 0,4 0,1 0,0 100,0 0,2

Start og behandling 17,3 35,6 23,9 13,4 6,4 3,4 100,0 6,4

Komplett forløp 0,6 6,4 17,8 26,8 25,5 23,0 100,0 14,3

Bare behandling 47,4 24,3 12,6 6,6 3,9 5,2 100,0 16,9

Behandling og avslutning 5,5 14,3 19,6 20,3 17,8 22,5 100,0 24,8

Bare kontroll 49,6 29,4 13,4 5,7 1,6 0,2 100,0 51,3

Komplekse forløp 1,5 6,8 11,3 16,4 21,5 42,5 100,0 39,5

I alt 24,8 17,9 16,5 15,6 12,6 12,5 100,0 0,0

1 De 66 000 med bare undersøkelse (og/eller behandlingsplan) er gruppert sammen med 1800 uten takster.

Kilde: KUHR

Tabell 4.5 bygger på en registrering av kalenderår med kontakt, noe som gir et upresist mål for varighet av behandlingen, mens tabell 4.6 viser varighet av behandlingsfasene, målt i antall dager mellom behandlingsepisodene. Tabell 4.6 viser at lengden på det totale behandlingsforløpet, fra undersøkelse til siste registrering, avhenger av startår. Blant pasientene som hadde første kontakt med behandler i årene 2016-2018, må hele behandlingen nødvendigvis ha foregått i løpet av kort tid, med median lengde på henholdsvis 2 og 0,5 år.¹¹ På den annen side har pasientene som startet behandling i 2012 og 2013 og har fullført den i løpet av periode, en median lengde på mellom 4 og 5 år. De som startet tidlig, men

(24)

forløp, men for denne kategorien har perioden mellom undersøkelse og første registrerte behandling vært ganske lang (nesten ett år). Videre ser vi at de komplekse forløpene gjennomgående har lengre varighet fra første og siste hendelse, men disse kan ikke deles inn i veldefinerte faser, da de består av flere påfølgende sekvenser.

Tabell 4.6 Median lengde på de ulike fasene i behandlingsforløpet, etter startår for behandlingen. Ulike kategorier av forløp

Startår Type forløp

Under- søkelse - plan (mnd.)

Undersøkelse - første behandling

(mnd.)

Første behandling - siste registrerte behandling (år)

Undersøkelse - avslutning (år)

Undersøkelse - første kontroll (år)

Første kontroll - siste registrerte kontroll (år)

Undersøkelse - siste registrerte

kontroll (år)

2012 Komplette forløp 3,7 4,2 2,7 3,0 3,0 1,3 4,6

Start og behandling 11,4 2,1 4,1

Komplekse forløp 5,8

Kilde: KUHR

Den samlede kostnaden for behandlingen

Hver regning som er registrert i KUHR, angir refusjonsbeløpet som tannlegen har sender inn krav om på vegne av pasienten. Når det gjelder den kjeveortopediske behandlingen, har de ulike elementene, det vil si arbeidsoperasjonene og utstyr, i utgangspunktet en fast felles honorartakst. Som beskrevet tidligere varierer refusjonsbeløpet med behandlingsbehovet (se kapittel 3), slik at pasientens egenandel er betydelig høyere for en pasient med laveste behov (pasientgruppe c) enn for pasientgruppe a.

Tabell 4.7 viser estimerte anslag for samlet honorartakst for de komplette forløpene som både er startet og har påbegynt sin avslutningsfase i løpet av årene 2012-2018.

1213 Tabellen viser ganske stabile medianer for samlet kostnad for de to eldste behandlingskohortene. For disse kullene har behandlingen for pasientene med størst behandlingsbehov (gruppe a) vært noe dyrere enn for de øvrige kategoriene, som har hatt omtrent jevnstore kostnader. For de ferskere behandlingskohortene er median kostnad lavere, først og fremst fordi vi her får med et stadig mindre utvalg av kortere behandlinger. At kategori c-pasienter har hatt dyrere behandlinger enn kategori b, er et overraskende funn, men kan ha med seleksjonen etter varighet å gjøre.

12 Det er her det samlede beløpet i regningene som er utgangspunktet. I hvilken grad dette beløpet stemmer overens med de anvendte takstene i regningene, i kombinasjon med kompensasjonsgraden, er ikke studert fullt ut.

13 Feilkilder i anslagene kan være følgende: Uriktig angivelse av behandlingsbehov (altså kompensasjonsgraden), dessuten at noen takster ikke skal variere med behandlingsbehov.