Kriser og velferdssjåvinisme?

Kriser og velferdssjåvinisme?

En komparativ studie av

velferdssjåvinismeutviklingen i Vest-Europa mellom 2008 og 2016

John Magne Pedersen Tangen

Masteroppgave ved Institutt for statsvitenskap

UNIVERSITETET I OSLO

Antall ord: 33.391

II

III

Kriser og velferdssjåvinisme?

En komparativ studie av velferdssjåvinismeutviklingen i Vest-Europa mellom 2008 og 2016

John Magne Pedersen Tangen

IV

© John Magne Pedersen Tangen 2019

Kriser og velferdssjåvinisme? En komparativ studie av velferdssjåvinismeutviklingen i Vest- Europa mellom 2008 og 2016.

John Magne Pedersen Tangen http://www.duo.uio.no/

Antall ord: 33.391

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

V

Sammendrag

I denne oppgaven studeres forholdet mellom holdninger til innvandring og velferdsstaten i 13 vesteuropeiske velferdsstater. Dette gjøres gjennom å studere endringer i velferdssjåvinisme mellom 2008 og 2016. Problemstillingen oppgaven søker å besvare er som følger: På hvilken måte og i hvilken grad har internasjonale(europeiske) kriser i perioden mellom 2008 og 2016 påvirket fenomenet velferdssjåvinisme i vesteuropeiske velferdsstater. Bakgrunnen for problemstillingen er tredelt. For det første ønskes det å studere hvordan holdninger til velferdsstaten utvikler seg over tid. For det andre har Vest-Europa de siste tiårene opplevd en økt innvandring, hvordan påvirker dette holdninger til velferdsstaten? For det tredje har de økonomiske krisene så vel som flyktningkrisen de siste årene demonstrert en økt usikkerhet.

Dette gjør det interessant å studere hvordan holdninger knyttet til innvandreres rettigheter i velferdsstaten har utviklet seg over tid. Problemstillingen besvares ved hjelp av data på individ- og landnivå, der individdataene er hentet fra European Social Survey (2008, 2016). Dataene blir analysert ved hjelp av flernivåanalyse. Oppgavens teoretiske rammeverk knytter seg til tidligere forskning, teorier om høyrepopulistiske partier og agendasetting. Hovedfunnet er at det generelle velferdssjåvinismenivået i Vest-Europa er blitt noe redusert i perioden, samtidig som velferdssjåvinisme har blitt et mer polarisert fenomen.

VI

VII

Forord

Det er flere som fortjener en stor takk for at jeg har kommet i mål med masteroppgaven.

Først og fremst vil jeg få takke min veileder Staffan Kumlin som raust har delt av kunnskaper underveis i prosessen. Staffan hjalp meg raskt med å komme inn på en farbar problemstilling, og har stilt opp hele veien frem til innlevering. Den gode oppfølgingen med råd, innspill og støtte har bidratt til å gjøre denne prosessen enormt lærerik og interessant.

Jeg vil videre få takke Nora Winger Heggelund for god hjelp og støtte i denne prosessen. Alle timene med SPSS hadde ikke vært det samme uten deg. Jeg vil også takke deg for den enorme innsatsen du har lagt ned i korrekturlesing av oppgaven.

Videre vil jeg også takke Betina Slagnes og Kaia Sølverød for korrekturlesing av deler av oppgaven. Jeg vil også takke gode studiekamerater for gode diskusjoner og innspill på pauserommet i niende på Eilert Sundt.

Det er og på sin plass å takke gode kollegaer i kommunestyret i Løten og fylkestinget i Hedmark for at dere har utvist tålmodighet med en masterstudent. Det er på ingen måte en selvfølge den forståelsen dere har utvist. Spesielt vil jeg få takke Bente Elin Lilleøkseth for gode samtaler og oppbakking underveis i denne prosessen.

Til slutt ønsker jeg å rette en stor takk til familien min og gode venner. Deres interesse for studiene mine og omsorgen har hjulpet meg med å holde motet oppe helt inn i sluttfasen av arbeidet. Pappa og Bente, Mamma og Knut tusen takk for at dere alltid har troa på meg – det har vært avgjørende!

VIII

IX

Dedikasjon

Jeg dedikerer denne masteroppgaven til farfar som tidlig var en inspirasjon til min interesse for samfunnsspørsmål og politikk, og som ikke lenger er blant oss.

X

XI

Innholdsfortegnelse

1 Velferdssjåvinisme i Vest-Europa ... 1

1.1 Innledning og problemstilling ... 1

1.2 Disposisjon ... 4

2 Begrepsfesting, teori og hypoteser ... 6

2.1 Velferdssjåvinisme ... 6

2.1.1 Er det sjåvinisme eller nasjonalisme? ... 10

2.2 Tidligere forskning ... 11

2.2.1 Kriser, holdninger og velferdssjåvinisme ... 11

2.2.2 Innvandring og velferdssjåvinisme ... 14

2.2.3 Utsatte grupper og velferdssjåvinisme ... 15

2.3 Høyrepopulistiske partier ... 17

2.4 Agendasettingsteori ... 19

2.5 Oppsummering ... 22

3 Data og kontekstualisering ... 23

3.1 Data ... 23

3.1.1 European Social Survey ... 23

3.1.2 Hvilke land? ... 24

3.2 Landdata ... 26

3.2.1 Finanskrisen ... 26

3.2.2 Flyktningkrisen ... 31

3.2.3 Høyrepopulistiske partier ... 34

4 Metode ... 36

4.1 Flernivåanalyse ... 36

4.1.1 Hvorfor flernivåanalyse? ... 36

4.1.2 Spesifisering av flernivåmodeller ... 37

4.1.3 Forutsetninger for flernivåanalyse ... 39

4.1.4 Tekniske avklaringer ... 40

4.2 Operasjonaliseringer ... 42

4.2.1 Velferdssjåvinisme ... 42

4.2.2 Forklaringsvariabler på individnivå ... 44

4.2.3 Kontrollvariabler, individnivå ... 46

XII

4.2.4 Forklaringsvariabler, landnivå ... 46

4.3 Metodiske utfordringer ... 47

4.3.1 Flernivåmodellens forutsetninger ... 47

4.3.2 Begrenset antall nivå 2-enheter ... 48

4.3.3 Kausalitet og validitet ... 48

4.4 Oppsummering ... 50

5 Empirisk analyse: Velferdssjåvinisme i endring over tid? ... 51

5.1 Individegenskaper og velferdssjåvinisme ... 53

5.2 Velferdssjåvinisme over tid ... 57

5.2.1 Er det en betydning av velferdsstatsregime? ... 60

5.3 Effekten av individvariabler over tid ... 61

5.3.1 Stemt høyrepopulistisk ... 63

5.3.2 Politisk tillit ... 64

5.3.3 Utdanningsnivå ... 66

5.4 Effekten av landvariabler over tid ... 67

5.4.1 Finanskrisen ... 68

5.4.2 Flyktningkrisen ... 70

5.4.3 Høyrepopulistiske partiers tilstedeværelse ... 73

5.5 Effekten av år mellom landene i undersøkelsen ... 76

5.6 Oppsummering ... 78

6 Har velferdssjåvinismenivået i Vest- Europa endret seg fra 2008 til 2016? ... 82

6.1 Innledning ... 82

6.2 Hovedfunn ... 83

6.2.1 Utfordringer knyttet til resultatene ... 85

6.3 Empiriske implikasjoner av undersøkelsen ... 87

6.4 Videre forskning ... 94

Litteraturliste ... 96

Appendiks ... 105

A1 Landinformasjon ... 106

A2 Omkodinger ... 113

A3 Deskriptiv statistikk ... 118

A4 Separate flernivåmodeller 2008/2016 ... 120

A5 Flernivåanalysen ... 123

XIII

Figuroversikt

Figur 3.1 BNP-utvikling 2007-2010 ... 28

Figur 3.2 Arbeidsledighetsutvikling 2007-2010 ... 29

Figur 3.3 Utviklingen i statsgjeld 2007-2010 ... 30

Figur 3.4 Finanskriseindeks ... 31

Figur 3.5 Økning i asylsøknader 2014.2015 kontrollert for innbyggertall i 2015 ... 32

Figur 3.6 Oversikt over innvandringsdebatt i forbindelse med flyktningkrisen ... 33

Figur 3.7 Høyrepopulistiske partier i vesteuropeiske velferdsstater ... 35

Figur 5.1 Velferdssjåvinismenivået til menn og kvinner med ulikt utdanningsnivå ... 56

Figur 5.2 Velferdssjåvinisme, endring over tid ... 59

Figur 5.3 Velferdssjåvinismeutvikling 2008-2016 med og uten sympatisering for høyrepopulistiske partier ... 63

Figur 5.4 Endring i velferdssjåvinisme for ulike politiske tillitsnivåer... 65

Figur 5.5 Utvikling i velferdssjåvinismenivå for ulike utdanningsnivå. ... 67

Figur 5.6 Velferdssjåvinismeutvikling i land som i ulik grad er rammet av finanskrisen ... 69

Figur 5.7 Velferdssjåvinismeutvikling 2008-2016 i land med og uten innvandringsdebatt .... 72

Figur 5.8 Velferdssjåvinismeutvikling 2008-2016, for land med og uten høyrepopulistiske partier i parlamentet ... 75

Figur 5.9 Endring i velferdssjåvinismenivået mellom 2008 og 2016 per land. ... 77

XIV

Tabelloversikt

Tabell 3.1 Land som inkluderes i analysene, sortert etter velferdsstatsregime ... 26

Tabell 4.1 Analysevalg (Kilde: Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste) ... 40

Tabell 4.2 Spørsmål om velferdssjåvinisme ... 42

Tabell 4.3 Eksplorerende faktoranalyse politisk tillit. ... 44

Tabell 4.4 Kontrollvariabler individnivå ... 46

Tabell 4.5 Forklaringsvariabler landnivå ... 46

Tabell 5.1 Gjentakelse av hypotesene utledet i kapittel 2 ... 51

Tabell 5.2 Flernivåanalyse, individvariabler (modell 0-3). ... 54

Tabell 5.3 Flernivåanalyse individvariabler (modell 4) ... 58

Tabell 5.4 Flernivåanalyse, landvariabler (modell 5) ... 61

Tabell 5.5 Effekten av tid på individvariabler. ... 62

Tabell 5.6 Flernivåanalyse finanskrisen (modell 7) ... 68

Tabell 5.7 Flernivåanalyse flyktningkrisen (modell 8) ... 71

Tabell 5.8 Flernivåanalyse, høyrepopulistiske partiers tilstedeværelse (modell 9). ... 74

Tabell 5.9 Selvstendige regresjonsanalyser av effekten av år i de ulike landene. Ustandardiserte B-koeffisienter. ... 76

Tabell A1.1 Datasett landinformasjon ... 106

Tabell A1.2 Utvikling i BNP (målt i prosent av foregående år) 2007-2010 ... 107

Tabell A1.3 Utvikling i arbeidsledighetsraten (% av arbeidsfør befolkningen) 2007-2010 .. 107

Tabell A1.4 Utvikling i statsgjeld (% av BNP) 2007-2010 ... 108

Tabell A1.5 Finanskriseindeksen ... 109

Tabell A1.6 Økt asyltilstrømming i forbindelse med flyktningkrisen i 2015. ... 109

Tabell A1.7 Om innvandring var tema i forkant av sist valg ... 110

Tabell A1.8 Høyrepopulistiske partier i landene ... 111

Tabell A1.9 Oversikt over de høyrepopulistiske partiene i ESS. ... 112

Tabell A2.1 Spørsmålsbatteriet for tillit i ESS ... 114

Tabell A3.1 Gjennomsnitt for velferdssjåvinisme, 2008, 2016 og totalt i undersøkelsen ... 118

Tabell A3.2 Frekvensfordeling av partivalg, 2008, 2016 og totalt i undersøkelsen ... 118

Tabell A3.3 Gjennomsnitt for politisk tillit i undersøkelsen, før og etter sentrering av indeksen ... 118

Tabell A3.4 Frekvensfordeling, utdanningsvariabelen, 2008, 2016 og totalt i undersøkelsen ... 118

Tabell A3.5 Frekvensfordeling, arbeidsledigvariabelen, 2008, 2016 og totalt i undersøkelsen ... 119

Tabell A3.6 Frekvensfordeling, kjønn, 2008, 2016 og totalt i undersøkelsen ... 119

Tabell A3.7 Gjennomsnitt for alder i undersøkelsen, før og etter sentrering av indeksen ... 119 Tabell A3.8 Frekvensfordeling, innvandrerbakgrunn, 2008, 2016 og totalt i undersøkelsen 119

1

1 Velferdssjåvinisme i Vest-Europa

1.1 Innledning og problemstilling

Temaet for denne masteroppgaven er forholdet mellom holdninger til innvandrere og velferdsstaten. Det oppgaven mer spesifikt ønsker å undersøke er vesteuropeeres holdninger til innvandreres rettigheter i velferdsstaten. Er det en etablert holdning i vesteuropeiske velferdsstater at det bør skilles mellom rettighetene til innvandrere og de (inn)fødte borgerne?

Bakgrunnen for valget av dette temaet baserer seg på tre trekk ved europeiske politikk.

For det første er velferdsstaten i seg selv et viktig politikkområde for å forstå hvordan politikk blir til, er og endrer seg over tid. Velferdsstaten er en av de (om ikke den) største utgiftspostene i statsbudsjettene til de fleste vesteuropeiske velferdsstater (Se blant annet: Regjeringen 2017;

Regeringskansliet 2017; Bundesministerium der Finanzen 2018; HM Treasury 2018).

Velferdsstaten er ikke en egen post i statsbudsjettet, men blir summen av utgiftspostene som knytter seg til velferdsstaten. Her finner vi det meste av hva som kan kalles tradisjonell innenrikspolitikk, som blant annet de store områdene utdanning, helse og sosialtjenester (Berg og Christensen 2018). Oppslutningen om velferdsstaten, så vel som holdninger knyttet til spesifikke policyer er viktig for å forstå endringer i velferdsstaten. Disse holdningene er forsøkt forklart i en rekke undersøkelser (Svalfors, 2010). Mange av disse undersøkelsene viser en bred støtte til velferdsstatens oppgaver (Svalfors, 2010). Det er i nyere forskning blitt argumentert at det holdningene til de enkelte velferdsstatspolicyer er betinget av hvordan disse leverer i henhold til intensjonen (Kumlin og Haugsgjerd, 2017). Oppslutningen til velferdsstaten og dens ytelser og tjenester er med andre ord et premiss for velferdsstaten.

For det andre har Vest-Europa de siste tiårene opplevd en økt innvandring. Medfører denne økte innvandringen et skift i støtten til velferdsstaten i Vest-Europa? Innvandringen og dens konsekvenser er blitt et politisk stridstema, som til stadighet er et sentralt tema ved nasjonale valg (se blant annet: Aardal og Berg 2018; Kuhn, 2017; Faas og Klingelhöfer, 2019; Dotti Sani og Magistro 2016). Både kritiske holdninger og et bredt engasjement er noen av kjennetegnene på denne debatten. Truer innvandring nasjonens verdier? Skaper økt innvandring press på velferdsstaten? Leder økt innvandring mer kriminalitet? Problemstillinger av denne karakteren har engasjert, og viker å bli stadig mer avgjørende for stemmegivning i vesteuropeiske land (Aardal og Berg, 2018). Resulterer dette i et skift i støtten til velferdsstaten i Vest-Europa, som

2

en følge av økt innvandring? Det er en voksende litteratur som forsøker å forklare hvordan holdninger til innvandring påvirker holdninger til velferdsstaten (Eger og Breznau, 2017).

Den økte innvandringen har vokst gradvis de siste årene. Under flyktningkrisen i 2015 opplevde flere vesteuropeiske land en langt større flyktningtilstrømming enn tidligere. Denne utviklingen av stadig større innvandring, sammen med problemstillingene som nevnt ovenfor er med på å sette innvandring stadig høyere på dagsorden i flere vesteuropeiske velferdsstater. Dette har ledet til at stadig flere politikere tar til orde for både en mer restriktiv innvandringspolitikk, men også en velferdspolitikk som skiller mellom de innfødte og innvandrere (Jørgensen og Thomsen, 2016). En slik politikk vil i denne oppgaven omtales som velferdssjåvinisme. Denne velferdsdualismen, som skiller mellom innfødte borgere og innvandrere, er et fenomen som behøver å vies mer oppmerksomhet. Det er en begynnende forskning på området men det er flere innfallsvinkler som behøver å belyses.

Det tredje knytter seg til at siden 2000 har en økt usikkerhet preget verdensbildet, som både demonstrert ved den globale finanskrisen i 2007/08, Eurokrisen i 2012, flyktningkrisen i 2015, samt at nyhetsbildet ofte er preget av historier om ekstremisme. Resultatene tyder på at kriser til tross, er vi ikke blitt mer velferdssjåvinistiske i Vest-Europa i en periode som har vært preget av økt usikkerhet. Nylig ble datasettet for European Social Survey (ESS) runde 8 fra 2016 offentliggjort. Denne inneholder en tematisk del om velferdsholdninger. Dette er målt en gang tidligere i ESS, i runden fra 2008. Dette gjør det mulig å analyse endringer i holdninger knyttet til velferdsstaten over tid. Tidspunktene for ESS-rundene som inkluderer disse spørsmålene, gjør det mulig å bruke de to rundene som en pretest og posttest til finanskrisen i 2007/08 og flyktningkrisen i 2015. Hvordan har disse krisene påvirket oss? Har finanskrisen, den økte innvandringen og flyktningkrisen gjort oss mer velferdssjåvinistiske? Er støtten til å skille mellom innfødte og innvandrere i velferdsstaten økt gjennom de siste årene? Dette vil jeg undersøke i denne oppgaven.

Velferdssjåvinisme er et uttrykk for fenomenet som vi finner i krysningspunktet mellom holdninger til innvandring generelt og velferdsdualistisk politikk. Velferdssjåvinisme forstås i denne sammenhengen som: (i) uviljen til å gi de samme (velferds)rettighetene til alle i et samfunn, og (ii) de (inn)fødtes motstand til å inkludere innvandrere i velferdssystemet, som er i tråd med forståelsen til Jørgensen og Thomsen (2016). Velferdssjåvinisme vil forstås som et konsept som kan graderes fra ingen velferdssjåvinisme (det stilles ingen krav til innvandrere

3 for å oppnå fulle velferdsrettigheter) til sterk velferdssjåvinisme (innvandrere skal aldri oppnå de samme velferdsrettighetene som de innfødte).

Jeg vil bruke velferdssjåvinisme for å studere forholdet mellom holdninger til velferdsstaten og innvandring, sett fra innbyggernes perspektiv. Innvandring kan utgjøre et press for å reformere velferdsstaten (van Kersbergen og Vis, 2016, s. 123-136). Det brukes her ordet «kan», fordi en større trussel mot velferdsstaten er endringen av hvordan befolkningen er sammensatt, og innvandring vil kunne være med på å lette på presset på arbeidsstyrken for å ivareta den stadig større andelen av eldre i samfunnet (SSB 2017). Den politiske debatten som foregår handler mye om innvandring og velferdsstatens overlevelsesevne, nødvendigvis ikke sammen, men begge temaene er gjenganger i det offentlige ordskiftet. Dette har generert større mengder med litteratur som undersøker holdninger til velferdsstat og holdninger til innvandrere. Det er også eksempler som analyserer samspillet mellom disse holdningene som kan oppsummeres i fenomenet velferdssjåvinisme.

Med denne oppgaven ønsker jeg å bidra med kunnskap om dette krysningspunktet mellom holdninger til innvandrere og holdninger til velferdsstaten, ved å studere velferdssjåvinisme utviklingen mellom 2008 og 2016. Denne oppgaven har både en beskrivende og forklarende ambisjon. Jeg ønsker å beskrive velferdssjåvinismefenomenet, både gjennom å beskrive hvem innehar sterkere velferdssjåvinistiske holdninger, og hvordan dette varierer mellom land og individer. Stemmer det at personer med lav utdanning, lav politisk tillit eller at personer som sympatiserer med høyrepopulistiske partier er mer velferdssjåvinistiske enn andre, og i så fall er dette likt i alle de vesteuropeiske velferdsstatene? Eller gjør dette seg gjeldene i deler av Vest-Europa? Dette vil jeg forsøke å beskrive gjennom å analysere fenomenet gjennom å benytte meg av flernivåanalyse som tillater meg å undersøke dette der individedene er nøstet i landene, og det er mulig å se variasjonen mellom land.

Den forklarende ambisjonen i oppgaven kommer til syne ved at jeg ønsker å studere endringen i velferdssjåvinisme over tid. Der jeg blant annet gjennom å benytte meg av funn i tidligere forskning forsøker å analysere om å være rammet av finanskrisen eller flyktningkrisen leder til en annerledes endring i velferdssjåvinismen. Videre forsøker jeg å forklare velferdssjåvinisme som et polariserende fenomen basert på funnene til Dotti Sani og Magistro (2016). Gjennom å studere de som sympatiserer med høyrepopulistiske partier, så vel som personer med lavt utdanningsnivå og med ulikt nivå av politisk tillit, forsøker jeg å forklare en polarisering. Disse formålene leder frem til oppgavens problemstilling. Den lyder som følger:

4

På hvilken måte og i hvilken grad har internasjonale(europeiske) kriser i perioden mellom 2008 og 2016 påvirket fenomenet velferdssjåvinisme i vesteuropeiske velferdsstater.

Jeg vil besvare problemstilling gjennom et kvantitativt analyseopplegg, som baserer seg på data fra runde 4 og 8 av European Social Survey (2008a; 2016a). Dette er en paneuropeisk surveyundersøkelse som måler blant annet velferdsholdninger. I tillegg benytter jeg meg av egeninnsamlet data på landnivå. Respondenter fra 13 vesteuropeiske velferdsstater inkluderes i analysen. Jeg analyserer dataene ved hjelp av flernivåanalyse.

1.2 Disposisjon

Den videre gangen i oppgaven er som følger:

I kapittel 2 vil jeg gjøre rede for den teoretiske bakgrunnen for denne oppgaven. I dette kapitlet vil jeg begrepsfeste velferdssjåvinisme basert på tidligere forskning, og gjøre rede for hvordan begrepet vil brukes i denne oppgaven. Videre vil jeg ved å se på tidligere forskning, så vel som teorier om høyrepopulistiske partier og agendasetting utlede hypoteser basert på problemstillingen utledet ovenfor. Disse vil danne grunnlaget for analysen i kapittel 5.

I kapittel 3 presenteres datagrunnet for undersøkelsen. Det redegjøres for hvorfor European Social Survey er godt eget for denne oppgaven, hvilke land som velges ut til undersøkelsen og hvilke data som et samlet inn om landene for å gjennomføre analysen. I kapittel 4 følger metodevalg og operasjonalisering. Kapittelets hovedargument er at flernivåanalyse egner seg godt for å besvare oppgavens problemstilling og hypoteser. I slutten av kapitlet diskuteres hvilke utfordringer metodevalget innebærer, og det gjøres rede for hvordan disse utfordringene er håndtert i analysen.

Etter dette kapitlet følger kapittel 5, hvor problemstillingen undersøkes empirisk. Jeg gjennomfører en flernivåanalyse av sammenhengen mellom velferdssjåvinisme og egenskaper ved både individer og land. Der jeg undersøker om det er en sammenheng mellom å stemme høyrepopulistisk, ha lav politisk tillit og lav utdanning og høyere velferdssjåvinismenivå.

Videre undersøker jeg sammenheng mellom i hvilken grad landet er påvirket av finanskrisen og flyktningkrisen og velferdssjåvinismeutviklingen.

5 Analysene viser at det generelle velferdssjåvinismenivået i Vest-Europa er redusert noe, videre viser analysene at velferdssjåvinisme er blitt polarisert mellom de som sympatiserer med høyrepopulistiske partier og de som ikke gjør det over tid, så vel som at de som bor i land rammet av flyktningkrisen har fått sterkere velferdssjåvinistiske holdninger fra 2008 til 2016. I kapittel 6 diskuterer jeg implikasjonene av disse funnene. Der jeg fokuserer på tre temaer, for det første diskuterer jeg hvordan velferdssjåvinismenivået har utviklet seg, om det er blitt polarisert i Vest-Europa, hvordan endringen i velferdssjåvinismenivå varierer mellom land, og hvilke individegenskaper leder til økt velferdssjåvinisme. For det andre diskuterer jeg hvordan det kan tenkes at dette fenomenet vil utvikle seg fremover, er det trolig at det vil være en vedvarende reduksjon, og hvordan vil polariseringen utarte seg i tiden som kommer, der jeg vil koble denne diskusjonen sammen med den senere utviklingen til høyrepopulistiske partier og innvandringspolitikk i Vest-Europa. For det tredje vil jeg avslutningsvis diskutere hvilke nye problemstillinger som blir tydelig av denne oppgaven for videre forskning.

Før jeg kommer til analysen og diskusjonen, vil jeg redegjøre for den teoretiske bakgrunnen, dataene som benyttes i undersøkelsen og metodevalg.

6

2 Begrepsfesting, teori og hypoteser

I denne oppgaven er det behov for å avklare det som utgjør bakgrunnen for den kommende analysen av velferdssjåvinismenivået i Vest-Europa mellom 2008 og 2016. Først vil jeg redegjøre for det teoretiske grunnlaget for oppgaven. Teori er et begrep som kan brukes på flere måter, og kan i enkelte tilfeller være redusert til å beskrive sentrale ord og begreper som er viktige for problemstillingen i oppgaven (Hellevik, 2002, s.61). Det er ulike måter man kan anvende teori i oppgaver. Teori kan blant annet brukes til å forklare et fenomen eller for å danne antakelser i en analyse (Hellevik, 2002, s.61-68; Bryman, 2016, s.18-24). Jeg vil denne oppgaven basere analysen på tidligere forskning, siden vi ikke har tilgjengelige teorier i vår statsvitenskapelige verktøykasse som antar på hvilken måte velferdssjåvinisme utvikles.

Kapittelet er strukturert i fem deler, der det i første del vil redegjøres for begrepet velferdssjåvinisme, ulike måter det er forstått på tidligere og hvordan det vil forstås i denne oppgaven. Videre vil jeg se på tidligere forskning, der det vil ses på holdninger under kriser, tillit og usatte grupper. Før jeg i den tredje delen vil redegjøre for høyrepopulistiske partier og hvilken relevans det har i denne oppgaven. Den fjerde delen vil se på teorier om agendasetting.

I femte og siste del vil kapitlet oppsummeres. Hypotesene i denne oppgaven vil utledes etter hvert relevante punkt i teorikapitlet.

2.1 Velferdssjåvinisme

Konseptet velferdssjåvinisme oppstod opprinnelig innenfor studiet av høyrepopulistiske bevegelser i et forsøk på å forstå hvordan bevegelsene benytter seg av velferdsstaten og velferdsytelser til å skape et skille mellom «oss» og «de andre» (Keskinen, Jørgensen og Norocel, 2016, s. 322). De (inn)fødte borgerne er ansett å fortjene ytelsene, hvor «de andre» er portrettert som ikke-fortjenende og i (enkelte) tilfeller også beskyldt for å utnytte velferdsstaten på bekostning av de «berettigede» (Keskinen et.al., 2016, s. 322). Eller som Jørgen Andersen og Tor Bjørklund (1990, s. 212) formulerte det «… ‘Welfare State Chauvinism’ – the welfare services should be restriced to ‘our own’…». Senere er konseptet velferdssjåvinisme blitt anvendt til studier av holdninger til velferdsytelser og innvandreres rettigheter til å motta ytelser innenfor velferdsstaten (Keskinen et.al., 2016, s. 322). Her har det blant annet gjennom European Social Survey vært gjort forsøk på å identifisere hvordan befolkningen skiller mellom de som fortjener og de som ikke fortjener ytelser, og under hvilke forhold det anses at

7 innvandrere er berettiget til ytelser (Keskinen et.al., 2016, s. 322). «The concept has slightly different meanings in these two research traditions and there is thus no shared agreement on how welfare chauvinism should be understood» (Keskinen et.al., 2016, s. 322). Dette fordrer at en har en klar operasjonalisering av begrepet når det skal undersøkes, slik at en klarer å måle det som er ønskelig å måle.

I en tematisk utgave av Critical Social Policy (2016, 36(3)), hvor velferdssjåvinisme er tema har bidragsyterne selv fått definere eller mer presist operasjonalisere velferdssjåvinisme for å tilpasse dette til sitt eget forskningsformål. I den tematiske utgaven fremkommer det to hovedmåter for å forstå velferdssjåvinisme, hvor den første er et bredt konsept som tar for seg alle krav og policyer som ønsker å reservere velferdsytelser til den (inn)fødte befolkningen (Keskinen et.al., 2016, s. 323). Den andre er en strengere definisjon hvor konseptet er knyttet til etnisknasjonalistisk og annen politisk agenda, særlig funnet hos høyrepopulistiske partier og deres tilhengere (Keskinen et.al., 2016, s. 323).

Det brede konseptet forstår velferdssjåvinisme som en bred policytilnærming, der alle policyer som ønsker å reservere velferdsytelser til de (inn)fødte borgerne inkluderes (Jørgensen og Thomsen, 2016, s. 334). I denne definisjonen presenteres det en gradering av velferdssjåvinisme som strekker seg fra svak til sterk velferdssjåvinisme (Jørgensen og Thomsen, 2016, s. 334). Dette muliggjør å studere velferdssjåvinisme i et mer nyansert perspektiv. Deres definisjon av velferdssjåvinisme bygger på flere definisjoner, som blant annet (i) uviljen til å gi de samme (velferds)rettighetene til alle i et samfunn, (ii) de (inn)fødtes motstand til å inkludere innvandrere i velferdssystemet, og (iii) kategorier over hvem som er nærmere eller fjernere fra de (inn)fødte (Jørgensen og Thomsen, 2016, 333-334). Den smalere definisjonen bygger på politiske agendaer som kan få politiske effekter i form av endret politikk (Keskinen et.al., 2016, s. 323). Konseptet er knyttet til de politiske agendaene, og gjerne karakterisert ved de etno-nasjonalisitiske agendaene til høyrepopulistiske partier og deres tilhengere, så vel som hos andre politiske partier i policyprosesser (Keskinen et.al., 2016, s.

323). Den smale definisjonen kan også uttrykkes som de holdninger og posisjoner politiske aktører tar til en bestemt sak, som begrenser enkeltes rettigheter i velferdsstaten.

En noe annerledes innfallsvinkel på velferdssjåvinisme kan vi finne hos Fredrik Hjort (2016), som fokuserer på velferdssjåvinisme knyttet til de grensekryssende velferdsrettighetene innenfor EUs område. Han mener at opposisjon til grenseoverskridende velferdsrettigheter enten innenfor eller utenfor en EU-sammenheng kan refereres til som velferdssjåvinisme

8

(Hjort, 2016, s. 5). Videre definerer han velferdssjåvinisme som en preferanse hvor det er ønskelig å gi de (inn)fødte borgere mer generøse velferdsrettigheter relativt til innvandrere (Hjort, 2016, s. 5). Med andre ord er ikke denne forståelsen av velferdssjåvinisme ulik, den man finner hos Jørgensen og Thomsen (2016). Hjort (2016, s. 3-4, 15-18, 20-21) understreker videre viktigheten av stereotyper. Han mener at ved å skille mellom ulike innvandrergrupper vil holdningene til innvandringsgruppene være ulike, og at dette gir et mer nyansert bilde enn ved å samle alle innvandrere i en gruppe. I henhold til Hjort vil velferdssjåvinisme kunne være radikalt forskjellig mellom to forskjellige innvandrere, der for eksempel en familie med mange barn og uten utdanning er ansett som mindre berettigede enn høyere utdannede innvandrere.

Forståelsen av velferdssjåvinisme på et mer systemnivå vil kunne gi skjeve resultater. Om ikke annet er dette et uttrykk for at personer skiller mellom ulike grupper innvandrere som de mener fortjener rettigheter i velferdsstaten.

Daværende direktør på institutt for samfunnsforskning, Ann-Helén Bay, uttalte i et intervju i 2013 at velferdssjåvinisme «[går] ut på at man ønsker å gi innvandrere dårligere ytelser enn majoritetsbefolkningen.» (Leon 2013). Eksempler i Norge på velferdssjåvinisme er for eksempel når politikere argumenterer for at det bør være en differensiering av ytelsene for innvandrere og nordmenn, slik at velferdsstatens bærekraftighet er sikret fremover (Leon, 2013). Videre presenterer Bay at vridning av barnetilskuddene til aktiviteter og lignende kan være et eksempel på velferdssjåvinisme når dette gjøres med hensikt om å redusere faren for trygdeeksport (Leon 2013). Det sistnevnte eksemplet gjør at Bay sin forståelse av velferdssjåvinisme passer sammen med den brede forståelsen av velferdssjåvinisme, som vi blant annet finner hos Jørgensen og Thomsen (2016). Dette er med på å understreke at velferdssjåvinisme er et bredt fenomen, som i enkelte tilfeller kan omfatte store områder. Derfor er det viktig å operasjonalisere godt nok, slik at man er sikker på å måle det som er ønskelig å måle, og sikre presisjonen i forskningen.

I denne oppgaven vil dataene samlet inn gjennom European Social Survey være bakgrunnen for å måle velferdssjåvinisme i henholdsvis 2008 og 2016. De innsamlede dataene gir noen begrensninger for hvordan velferdssjåvinisme skal forstås i denne sammenhengen. Spørsmålet som danner grunnlaget for velferdssjåvinisme i undersøkelsen er formulert på følgende måte:

«Hvis du tenker på folk som kommer fra andre land for å bosette seg i <land>, når synes du de bør få de samme rettighetene til sosiale ytelser og tjenester som <landets> statsborgere?» (ESS, 2008c, D38; ESS, 2016c, E15). Spørsmålet er stilt med følgende svarkategorier: (i) «Med en

9 gang de har kommet», (ii) «Etter å ha bodd i <land> i ett år, enten de har jobbet eller ikke», (iii)

«Bare etter at de har jobbet og betalt skatt i minst ett år», (iv) «Så snart de har blitt <landets>

statsborgere», og (v) «De bør aldri få de samme rettighetene» (ESS, 2008c, D38; ESS, 2016c, E15). Dette åpner for å kunne tolke velferdssjåvinisme som et gradsfenomen, der svaralternativ (v) er helt tydelig velferdssjåvinistisk, mens svaralternativ (ii) til (iv) stiller krav, men samtidig gir innvandrere under visse forutsetninger rettighetene som (inn)fødte i velferdsstaten. Dette kan gi ulike kategorier av velferdssjåvinisme. Særlig kan dette knyttes til svaralternativ (iv), som krever norsk statsborgerskap, og som på tiden undersøkelsene ble gjennomført også betydde at de måtte gi avkall på sitt opprinnelige statsborgerskap i Norge (Regjeringen, 2018).

I en rekke andre europeiske land er det allerede i dag mulig å ha dobbelt statsborgerskap (European Union Immigration), noe som gjør at det ikke er likt i alle landene i undersøkelsen hva det betyr å ha statsborgerskap i landet. Uavhengig av dette vil oppnåelsen av et statsborgerskap likevel kunne bety at man har gitt avkall på deler av sin ‘innvandreridentitet’.

Man har blitt en del av gruppen og er ikke lenger på utsiden. Derfor vil dette svaralternativet bli brukt som en grad av velferdssjåvinisme.

Videre har vi svaralternativ (ii) og (iii), som på hver sine måter krever opphold i landet, der alternativ (iii) i tillegg krever arbeid og beskatning til landet personen har kommet til. Å vurdere hvorvidt disse to kategoriene gjenspeiler to mildere kategorier av velferdssjåvinisme kommer igjen an på hva man legger til grunn for å forstå velferdssjåvinisme. I denne oppgaven er det tenkt at alle forslag som begrenser innvandreres rettigheter i velferdsstaten sammenlignet med innfødte skal forstås som velferdssjåvinisme. Dette gjør at disse to svaralternativene blir de milde formene for velferdssjåvinisme i undersøkelsen, der alternativ (ii) blir den mildeste formen for velferdssjåvinisme, og alternativ (iii) blir litt strengere enn den forrige. Med dette tillater datamaterialet fra European Social Survey at velferdssjåvinisme kan analyseres som et gradsfenomen, som strekker seg fra ikke-velferdssjåvinistiske holdninger (alternativ i), via grader av velferdssjåvinistiske holdninger (alternativ ii-iv) til sterke velferdssjåvinistiske holdninger (alternativ v). Som tillater at vi kan se nærmere på hvordan velferdssjåvinismen i Vest-Europa har endret seg fra 2008 til 2016. I tillegg til å se om enkelte grupper har blitt mer velferdssjåvinistiske. For eksempel om en gruppe mennesker basert på sine politisk standpunkt har endret graden av deres uttrykte velferdssjåvinistiske holdninger.

Velferdssjåvinisme vil i denne oppgaven forstås på en noenlunde lik måte som Jørgensen og Thomsen (2016, s. 333-334) har benyttet, der velferdssjåvinisme vil graderes fra ingen til sterk.

10

Videre defineres velferdssjåvinisme ved (i) uviljen til å gi de samme (velferds)rettighetene til alle i et samfunn, (ii) de (inn)fødtes motstand til å inkludere innvandrere i velferdssystemet, og (iii) kategorier over hvem som er nærmere eller lengre unna den selvdefinerte mer fortjenende gruppen.

I analysen vil det ikke være rom for å undersøke om velferdssjåvinisme er forskjellig for ulike grupper av innvandrere, slik Hjort (2016) mener vil gi et bedre og mer nyansert bilde. Dette skyldes at det i European Social Survey ikke er gjort et skille mellom innvandrere fra ulike grupper (ESS 2008c; ESS 2016c). I stedet er innvandrere sett under ett. Som allerede nevnt finner Hjort (2016) at det er ulikt hvordan man foretrekker sjåvinistiske velferdspolicyer mellom ulike innvandrergrupper i Danmark. Med andre ord kan funnene være mindre presise om en utelater denne inndelingen. Det er likevel ikke målet i oppgaven å forklare grunnene til en endring eller ikke-endring i detalj. Snarere er målet å se om utfordringer på systemnivå påvirker individers og gruppers holdninger til innvandreres rettigheter i velferdsstaten. Som leder meg til en kort redegjørelse av forskjellen mellom velferdssjåvinisme og -nasjonalisme, som er diskutert noe i litteraturen (Bay, Finseraas og Pedersen 2013; Bay, Finseraas og Pedersen 2016; Keskinen 2016).

2.1.1 Er det sjåvinisme eller nasjonalisme?

Det er flere nærliggende begreper som er benyttet i litteraturen, blant annet er begrepene velferdssjåvinisme, velferdsdualisme og velferdsnasjonalisme benyttet (Bay, Finseraas og Pedersen, 2013; Bay, Finseraas og Pedersen, 2016). Jeg vil i det følgende redegjøre for begrepsbruken i denne oppgaven.

Suvi Keskinen (2016, s. 354-56) presenterer tre ulike termer som han forstår ulikt i denne sammenhengen. Han beskriver velferdsnasjonalisme som en sammenveving av velferd og nasjonal tilhørighet. Således baseres velferdsytelser på nasjonsmedlemskap. Videre forstår han velferdssjåvinisme som sterkere tilknyttet ideen om «for våre egne», der det å tilhøre eller ikke tilhøre bestemmer velferdsytelsene. I tillegg inkluderer Keskinen en tredje kategori velferdsekskludering, som kort fortalt handler om at velferdsytelser er reservert kun for en del av de som arbeider og bor i landet. Dette viser at det er mulig å behandle velferdsnasjonalisme og velferdssjåvinisme som to noe ulike fenomener, og at det er nødvendig med presisjon i begrepsbruken for å sikre at det er riktig fenomen som omtales.

11 Slik det er tenkt i denne oppgaven er det mest korrekt å benytte begrepet velferdssjåvinisme, da spørsmålet som måler dette fenomenet ikke skiller mellom ulike innvandrergrupper, som Hjort (2016) mener at vil gi et bedre nyansert bilde av situasjonen. Dersom det er ulike holdninger til krav for vestlige innvandrere og ikke-vestlige innvandrere vil det være snakk om en forskjellsbehandling basert alene på hvor personene kommer fra, som kunne gjort nasjonalismebegrepet mer aktuelt. Slik spørsmålet er formulert er det mulig å forstå dette som hva «andre» skal gjøre for å få samme rettigheter som «oss», og således sammenfaller dette godt med Keskinens (2016) velferdssjåvinismebegrep. Dette er også i stor grad det samme som Mudde (2007, s. 130-132) omtaler som velferdssjåvinisme, hvor velferdssjåvinisme defineres som en politikk som gir fordeler til de innfødte borgerne.

Nasjonalisme kan hevdes å være et mer positivt ladet begrep enn sjåvinisme. Dersom spørsmålet ble stilt direkte, ville det være mer naturlig å spørre om en person er en velferdsnasjonalist, og ikke om personen vil karakterisere seg som en velferdssjåvinist. Uansett har jeg i denne oppgaven valgt å bruke begrepet velferdssjåvinisme, da jeg anser dette som det mest presise begrepet for hva analysen faktisk måler.

2.2 Tidligere forskning

Til nå har jeg redegjort for hvordan velferdssjåvinisme vil forstås i denne oppgaven, ulike måter det har vært forstått på og hvorfor jeg har valgt å kalle det for velferdssjåvinisme. Videre i denne delen vil jeg se nærmere på tidligere forskning, som kan hjelpe meg med å danne antakelser og utlede hypoteser som skal undersøkes i den empiriske analysen.

2.2.1 Kriser, holdninger og velferdssjåvinisme

Denne oppgaven vil ikke fokusere på tillit i utstakt grad, jeg vil likevel benytte meg av forskningen på tillit, for å gjøre noen grunnleggende antakelser om velferdssjåvinismenivået i Vest-Europa mellom 2008 og 2016. Guilia Dotti Sani og Beatrice Magistro (2016, s. 260-61) finner i sin forskning at det ikke var noen felles endring i politisk tillit til EU-parlamentet etter finanskrisen i Europa. Mer interessant finner de at landene som var rammet hardest av den økonomiske krisen har hatt fall i tillitsnivået, og at det politiske landskapet i etterkant av finanskrisen har blitt mer polarisert. Med polarisert menes det i denne sammenhengen at

12

personer med lavere sosial status som har fått en sterkere effekt av finanskrisen 2008/09, og således fått et kraftigere redusert tillitsnivå enn de med høyere sosial status. Hvis vi antar at velferdssjåvinisme opererer noenlunde likt som tilliten til politiske beslutningstakere, vil antakelsen være at velferdssjåvinismenivået er holdt stabilt mellom 2008 og 2016, men at det har blitt mer polarisert. Jeg vil komme tilbake til spørsmålet om polariseringen ved diskusjonen om høyrepopulistiske partier i dette kapitlet.

Denne forskningen gir innblikk i hvordan individer påvirkes av større kriser, som er interessant i denne oppgaven, uavhengig om det er overførbart til velferdssjåvinisme eller ikke. Det er fordi resultatene av studien til Dotti Sani og Magistro (2016), viser at selv større kriser har mindre påvirkning på individers holdninger enn det vi kanskje vil tro. At nivået er relativt stabilt, og at man kun i de hardest rammede landene kan se en endring i et sterkt og stabilt fenomen som tillit, vitner om at vi ikke er så lett påvirkelige for utenforliggende forhold. Dette kan gi grunnlag for følgende hovedhypotese i denne oppgaven:

H1: Velferdssjåvinismen i Vest-Europa har holdt seg stabil i perioden fra 2008 til 2016.

Denne hypotesen fordrer at velferdssjåvinisme lar seg påvirke av kriser på samme måte som det politisk tillit gjør. Dersom dette er riktig, vil H1 være en rimelig antakelse i denne sammenhengen. Dette fordrer også en mer spesifisert hypotese til hypotesen H1, som handler om at landene som er hardere rammet av finanskrisen har opplevd en vekst i velferdssjåvinisme.

Dette vil i så henseende være direkte koblet til resultatene fra Dotti Sani og Magistro (2016):

H1A: Velferdssjåvinismen i Vest-Europa har holdt seg stabil mellom 2008 og 2016, men opplevd en vekst i de landene som er hardere rammet av finanskrisen.

Denne spesifiserte hypotesen antar at velferdssjåvinistiske holdninger lar seg påvirke av ytre pressfaktorer, som at stater kutter i de økonomiske rammene til velferdstjenester og –ytelser som følge av finanskrisen (Vis og van Kersbergen, 2014, s. 188-95). Dette vil igjen føre til en oppfattelse av at velferdsstaten er under press, og det er behov for reformer eller endringer som kan sikre velferdsstatens bærekraft i fremtiden. Dette kan karakteriseres som en funksjonell pressfaktor, fordi den skaper en situasjon der budsjettene til velferdsstaten vil påvirkes av dette presset. På samme måten som globaliseringen allerede har lagt press på velferdsstater de siste tiårene (Vis og van Kersbergen, 2014, s. 123-36).

13 Maureen Eger og Nate Breznau (2017) har gjennomført en analyse av velferdsholdninger i Europa, basert på European Social Survey runde 4 (2008). I sin forskning finner de blant annet at velferdssjåvinisme er et distinkt fenomen som ikke er koblet til velferdsholdninger, men som snarere er koblet til holdninger til innvandring generelt (Eger og Breznau, 2017, s. 452). De finner videre at denne koblingen lar seg påvirke av innvandringsandelen i regionen, altså at regioner med en større andel innvandrere har lavere opposisjon mot innvandreres velferdsrettigheter enn de regionene med en liten andel innvandrere (Eger og Breznau, 2017, s.

455). Dette vil kreve at det er holdninger til innvandrere som er blitt påvirket av finanskrisen og ikke holdningene til velferdsstaten for at hypotese H1A skal være sann. Videre her kan studiet til Rafaela Dancygier og Michael Donnelly (2014, s.178-79) nevnes, som viser at holdninger til innvandrere i gode økonomiske tider er stabile, mens det i mer ustabile økonomiske tider er mer negative holdninger til innvandring. Hovedargumentet deres bygger på påstanden om at det er i hardere tider at innvandring blir en trussel, og at dette er årsaken til at det utvikles mer fiendtlige holdninger til innvandring i disse tidene (Dancygier og Donnelly, 2014, s. 149).

Funnene er igjen basert på European Social Survey, som gir oss grunnlag for å si at dette er gjeldende i Europa, og er således overførbart til den kommende analysen i denne oppgaven.

Dette understøtter antakelsen som allerede er gjort om at holdninger til innvandrere og således fenomenet velferdssjåvinisme lar seg påvirke av økonomiske kriser. Det er derfor rimelig å anta at velferdssjåvinismen har økt i de landene som ble hardest rammet av finanskrisen i 2008.

Selv om tillit ikke skal være et utstrakt fenomen for undersøkelse i denne oppgave, gir likevel tidligere forskning om tillit grunnlag for en antakelse i denne oppgaven. I undersøkelsen av tillitsnivået til vesteuropeiske velgere finner Listhaug og Ringdal (2008, s.148) en sammenheng mellom kritiske holdninger til innvandring og lav politisk tillit. I undersøkelsen ser de nærmere på forholdet mellom politisk tillit og holdninger til forskjellige saksfelt, der innvandring er ett av dem. I analysen konkluderer de med at det kun er holdninger til innvandring som har det de kaller en «substansiell effekt» på politisk tillit. De andre saksfeltene var av mindre betydning for politisk tillit. Med det vi vet fra tidligere om at velferdssjåvinisme er tett knyttet til holdning til innvandring mer generelt, er det her mulig å utlede en hypotese som forventer en korrelasjon mellom tillitsnivået og velferdssjåvinismenivået:

H2: Personer med lavere politisk tillit har sterkere velferdssjåvinistiske holdninger enn de som har høyere politisk tillit.

14

Den andre hypotesen tilsier at sammenhengen mellom politisk tillit og velferdssjåvinisme er stigende. De som har høyere politisk tillit vil ha lavere velferdssjåvinismenivå, og velferdssjåvinismenivået stiger med synkende politisk tillit. Betydningen av dette vil være at velferdssjåvinisme er et fenomen som knytter seg til politisk tillit, Og at det forventes i analysen at det vil være en sammenheng mellom disse to fenomenene.

2.2.2 Innvandring og velferdssjåvinisme

Som sagt finnes det empiriske resultater som peker i retning av at velferdssjåvinisme henger sammen med holdninger til innvandrere generelt, og at det ikke er så tett sammenkoblet med andre holdninger til velferdsstaten. Videre er det viktig å gjøre et skille mellom disse to fenomenene i det at de er forskjellige og bygger på ulike holdninger (Eger og Breznau, 2017).

I tillegg er det empiriske funn som taler for at holdningen til innvandrere henger sammen med innvandrerandelen i nærmiljøet (Eger og Breznau, 2017). Dette funnet er det støtte for også andre steder i litteraturen. Ann-Helén Bay, Ottar Hellevik og Tale Hellevik (2007, s.400) fant en sammenheng mellom innvandrere i nærmiljøet og negative holdninger til innvandring, der de som hadde innvandrere i nærmiljøet var mindre negative til innvandring enn de som ikke hadde det. Denne tendensen til at økt tilstedeværelse av innvandrere leder til mindre fiendtlige holdninger til innvandring er interessant, og leder ut i en annen spesifisert hypotese til H11: H1B1: Velferdssjåvinismen i Vest-Europa har holdt seg stabil mellom 2008 og 2016, men det

har vært en reduksjon i velferdssjåvinismen i de landene som opplevde størst vekst av innvandring under flyktningkrisen i 2015.

Denne hypotesen forutsetter at funnene til Eger og Breznau (2017) og Bay et.al. (2007) fortsatt er gjeldende. Dersom denne hypotesen er riktig betyr det at de landene som opplevde størst innvandring i forbindelse med flyktningkrisen har hatt en reduksjon i velferdssjåvinismenivået.

Cornelius Cappelen og Yvette Peters (2017, s.410-12) finner i sin analyse av velferdssjåvinisme støtte til teorien om at velferdssjåvinismen reduseres i land med større andel innvandrere enn i land med færre innvandrere. I tillegg finner de at andelen øst-europeere blant innvandrere i et land kan øke velferdssjåvinismenivået ytterligere. Det første funnet til Cappelen og Peters gir igjen støtte til det vi finner fra forskningen til Eger og Breznau (2017). Det er sammenheng

1 Velferdssjåvinismen i Vest-Europa har holdt seg stabil i perioden fra 2008 til 2016.

15 mellom andelen innvandrere i befolkningen og velferdssjåvinismenivået. Denne sammenhengen kan skyldes andre faktorer, men det er likevel en sammenheng slik hypotese H1B1 antar.

Et noenlunde lignende analyseopplegg som skal gjøres senere i denne oppgaven er gjort av Heikki Ervasti og Mikael Hjerm (2012). Forfatterne undersøker støtten for velferdsstaten sammen med holdninger til innvandring og tillit ved å benytte seg av European Social Survey 2008. I all hovedsak finner de lite støtte til utsagn som at velferdsstaten trues av innvandring (s.

167-69). Dette støtter opp under forskningen til Eger og Breznau (2017) som viser at velferdssjåvinisme er separat fra holdninger til velferdsstaten og henger tettere sammen med holdninger knyttet til innvandring generelt. Med de indikasjonene tidligere forskning gir er det en rimelig antakelse å anta at økt innvandring vil føre til mindre velferdssjåvinisme, ettersom flere får kjennskap til innvandrere, og fremmedgjøringen blir mindre. Dette henger tett sammen med intergroup contact theory, som predikerer nettopp at den økte tilstedeværelsen av innvandrere vil medføre mindre fiendtlige holdninger knyttet til innvandring (Cappelen og Peters, 2017, s. 394-96).

Selv om tidligere forskning viser at det er støtte for hypotese H1B1, er det grunnlag ved å se på det som er redegjort for allerede i dette kapitlet, å anta at effekten av vekst i innvandring kan gå i motsatt retning. Dersom innvandring også er med på å fordre et press på velferdsstaten, kan en rimelig antakelse være at dette fører til økt velferdssjåvinisme. Slik som hypotese H1B2

formulerer:

H1B2: Velferdssjåvinismen i Vest-Europa har holdt seg stabil mellom 2008 og 2016, men det har vært en økning i velferdssjåvinismen i de landene som opplevde størst vekst av innvandring under flyktningkrisen i 2015.

Denne hypotesen tar også høyde for om selvseleksjon er grunnen til at holdninger knyttet til innvandring er mer positive i områder med høyere andel innvandrere.

2.2.3 Utsatte grupper og velferdssjåvinisme

Til nå har jeg gjort antakelser knyttet til det generelle velferdssjåvinismenivået i Vest-Europa mellom 2008 og 2016. Skal jeg nå se nærmere på om det er noen som har grunnlag for å være mer velferdssjåvinistiske enn andre. Igjen vil det være behov for å gjøre parallellen til

16

forskningen på holdninger til innvandrere, som henger tett sammen med velferdssjåvinisme.

Gjennom sin forskning på nordmenns holdninger til innvandring har Gudmund Hernes og Knud Knudsen (1990, s.87-89) som en hovedhypotese at det er «utsatte grupper» som lettest utvikler negative holdninger og fordommer mot innvandrere. Dette baserer forfatterne på at det er de med et dårligst utgangspunkt, som lettest utvikler negative holdninger, ettersom det er disse som først opplever et forholdstap, at de er tapere av innvandringen (Hernes og Knudsen, 1990, s. 87-89). Dette henger eventuelt sammen med opplevelsen av at «innvandrerne kommer hit, og det går utover meg», som kan bety at de knappe ressursene skal fordeles på flere eller at man taper i konkurransen om arbeidsplasser. Hypotesen til Hernes og Knudsen ble bekreftet ved en oppfølgningsundersøkelse i 1993 (Bay et.al., 2007, s. 383). Dermed er det et godt grunnlag for å gjøre antakelser om hvem som utvikler velferdssjåvinistiske holdninger.

I denne oppgaven tenkes det at den utsatte gruppen inkluderer personer med lav utdanning, som også er inkludert i den tidligere forskningen (Hernes og Knudsen, 1990, s. 87-96). I den forskningen fremkommer det at personer med høyere utdanning er mindre velferdssjåvinistiske enn de med lavere utdanning. Videre i denne oppgaven tar jeg utgangspunkt i at personer som er arbeidsledige på tidspunktet de blir intervjuet likeså er i denne utsatte gruppen (Blomberg, Kallio, Kangas, Kroll og Niemelä, 2012). Ved å slå disse antakelsene sammen har vi en tredje hypotese som jeg skal undersøke i analysen:

H3: Personer som kan defineres i en utsatt gruppe (her: lav utdanning og arbeidsledig) har høyere velferdssjåvinismenivå enn andre.

Den tredje hypotesen antar at personer med lav utdanning har høyere velferdssjåvinismenivå, som gjør utdanning til en substansielt interessant variabel for å forstå velferdssjåvinisme.

Videre kunne flere faktorer vært med for å bygge et mer fullstendig begrep av utsatt gruppe, men jeg opplever at disse to variablene vil kunne dekke inn mye av forklaringen som jeg er på utkikk etter innenfor rammen av oppgaven min. Dessuten er disse to variablene relativt enkle å hente ut i datasettet. At utsatte grupper har et høyere velferdssjåvinismenivå vil ikke være overraskende basert på tidligere forskning. Det kan vel og merke også tenkes at funnene i denne analysen vil peke i retning av at det her også er blitt mer polarisert, på den måten at avstanden mellom de i utsatt gruppe og de utenfor gruppen har økt fra 2008 til 2016.

17

2.3 Høyrepopulistiske partier

I tillegg til det å være i en utsatt gruppe, antar jeg at det er en korrelasjon mellom det å sympatisere med høyrepopulistiske partier og å ha høyt velferdssjåvinismenivå. Siden begynnelsen av 1980-tallet har den nye partifamilien av høyrepopulistiske partier vokst frem i flere vesteuropeiske land (Rydgren, 2007, s.242). Denne delen av teorikapitlet skal ikke være en lang redegjørelse av høyrepopulistiske partier, men jeg skal grunngi hvorfor nettopp denne partifamilien anses som interessant i denne oppgavesammenhengen. Hva som kjennetegner de høyrepopulistiske partiene er tidvis omdiskutert i litteraturen. I Oxford Handbook of Populism presenteres det tre tilnærminger for å definere populisme: En ideologisk tilnærming (Mudde, 2017), en tilnærming om populisme gjennom en politisk-strategisk forståelse (Weyland, 2017) og en tredje tilnærming ved å benytte en sosiokulturell tilnærming (Ostiguy, 2017).

I denne oppgaven støtter jeg meg sterkt på den ideologiske tilnærmingen, hvor Mudde (2017, s. 29-34) definerer populisme som en ideologi som deler samfunnet inn i to homogene, separate og konkurrerende grupper – ‘det ekte folket’ mot ‘den korrupte eliten’ – som videre argumenterer for at politikk skal uttrykke viljen til folket. Denne definisjonen inkluderer fire kjernekonsepter: Ideologi, ‘folket’, ‘eliten’ og ‘folkets vilje’. Å forstå populisme som en ideologi er omdiskutert blant de som forsker på populisme, der det varierer mellom synet på at populisme er et sett med ideer, og om det er en kommunikasjonsstrategi eller en ideologi.

Uavhengig av denne uenigheten er det en felles oppfatning at populisme skiller mellom ‘det rene folket’ og ‘den korrupte eliten’. Hva gjelder ‘folket’ er dette et avgjørende punkt for populistene, og det er av flere definert at ‘folket’ i henhold til populistene ikke eksisterer, men snarere er resultat av imaginære og oppdiktede samfunn. Med andre ord er det viktig for populistene å definere ‘et folk’ som de selv representerer. Dette kan defineres på ulike måter, men viktigst i denne selvdefineringen er tydeliggjøringen av hvem som er ekskludert. For eksempel vil vesteuropeiske populister si at ‘folket’ ikke er muslimer. Hva gjelder ‘eliten’ er det i litteraturen ofte antatt som motsetningen til folket. Med andre ord, de som ikke faller inn under kategorien folket, passer inn i den motsatte gruppen. Dette er problematisk av flere grunner, særlig at de fleste populister kombinerer populismen sammen med andre ideologier.

For eksempel kombinerer de høyrepopulistiske nativisme med populisme og oppretter med dette flere grupper som er ekskludert, det vil si ‘folket’ versus ‘eliten’ og innvandrere/minoriteter. Eliten blir for populistene dermed de som står i veien for oppnåelsen av ‘folkets vilje’. Det fjerde hovedkonseptet for definisjonen av populisme er ‘folkets vilje’.

18

Dette er et uttrykk for den politikk som populistene fører, og gjerne begrunner dette i sunn fornuft, der eventuelle indre skiller mellom ‘det ekte folket’ er gjort irrelevant. ‘Folkes vilje’

blir med dette et uttrykk for den politikk som populistene skaper med bakgrunn i sunn fornuft på vegne av hele ‘folket’, mens politikk som ‘eliten’ fører er basert på særinteresser.

De to øvrige tilnærmingene til populisme vil ikke forklares i detalj, men den politisk-strategiske tilnærmingen, karakteriserer populisme som en politisk strategi, som sammen med en sterk leder søker tilslutning fra folket for å oppnå makt (Weyland, 2017, s. 50). En sterk leder er ikke en nødvendighet for populister, med det kvasidirekte forholdet mellom lederen og tilhenger utgjør ofte kjernen i den strategiske-politiske definisjonen (Weyland, 2017, s.50). Den sosiokulturelle tilnærmingen forstår populisme som en egen dimensjon utenfor den politiske høyre-venstre-aksen, men snarere som en vertikal akse, som går fra høy til lav politikk (Ostiguy, 2017, s.75-92).

Som en oppsummering kan vi forså populisme som en politisk ideologi eller retning som kjemper på vegne av folket mot den politiske eliten som prioriterer særinteresser (Mudde, 2017;

Weyland, 2017; Ostguy, 2017). Dette har også stor betydning for politikken som de høyrepopulistiske partiene utformer (Mudde, 2007). Jeg vil fokusere på de høyrepopulistiske partienes politikk for velferdsstaten, og ikke mer generelt den politikken disse partiene fører.

Ennser-Jedenastik (2018, s. 302-07) gjennomfører en analyse hvor han sporer velferdssjåvinistiske standpunkter på ulike velferdspolicyer i et utvalg av vesteuropeiske velferdsstater. I hans forskning kommer det til syne at selv om det er i ulik grad, er politikk som skiller mellom de innfødte borgerne og innvandrere tydelig i partiprogrammene til partiene.

Tidligere forskning har vist at denne holdningen er noe som også støttes blant individer, der det skilles mellom velferdsrettighetene til de som er født i landet og de som kommer til landet.

Dette kan gi grunnlag for å formulere en fjerde hypotese, som forventer en sammenheng mellom det å sympatisere høyrepopulistiske partier og det å besitte velferdssjåvinistiske holdninger:

H4: Personer som sympatiserer med (stemmer på) høyrepopulistiske partier har sterkere velferdssjåvinistiske holdninger enn resten av befolkningen.

Den fjerde hypotesen sier ikke noe om kausalretningen, men indikerer at det er en sammenheng.

Dette baseres blant annet på Mudde (2010, s. 1168) som skriver at vi ikke utelukkende kan se på etterspørselen på høyrepopulistiske partier og holdninger, men også tilbudet av disse partiene

19 for bedre å forstå suksessen deres. Med dette menes det at personer som stemmer på høyrepopulistiske partier, kan gjøre dette på bakgrunn av at de har velferdssjåvinistiske holdninger, og ikke at de blir velferdssjåvinistiske av å stemme på høyrepopulistiske partier.

Denne kausaliteten er i tråd med tidligere forskning som sier at holdninger leder til politiske valg, og ikke motsatt (se blant annet Knutsen og Kumlin, 2005). Videre antar jeg at plasseringen ellers på den tradisjonelle høyre-venstre-aksen ikke vil gi noen samlede utslag på velferdssjåvinisme, fordi de høyrepopulistiske partiene er de eneste partiene som tilbyr en konkret velferdssjåvinistisk politikk.

Videre fanger den fjerde hypotesen opp den polariseringen som ble nevnt tidligere i teorikapitlet, der det generelle velferdssjåvinismenivået antas å være stabilt, men har blitt mer polarisert. De som sympatiserer med høyrepopulistiske partier er den ene ytterkanten i denne polariseringen. Jeg antar dette blant annet fordi redegjørelsen har vist så langt at disse partiene fremmer i ulik grad en velferdssjåvinistisk politikk. Således utgjør de som sympatiserer med høyrepopulistiske partier de som kan ha blitt mer velferdssjåvinistiske av kriser og innvandring.

Dette leder til en tredje spesifisert hypotese om velferdssjåvinismeutviklingen mellom 2008 og 2016:

H1C: Velferdssjåvinismen i Vest-Europa har holdt seg stabil mellom 2008 og 2016, men er blitt et mer polarisert fenomen der de som sympatiserer med høyrepopulistiske partier har hatt en større vekst i velferdssjåvinismen mellom 2008 og 2016, enn andre.

Hypotese H1C antar slik som hovedhypotesen H12 at det generelle velferdssjåvinismenivået har holdt seg stabil i perioden, men har blitt polarisert. De som ikke sympatiserer med høyrepopulistiske partier har hatt ingen eller liten endring i velferdssjåvinismenivået. De som sympatiserer med høyrepopulistiske partier har hatt en vekst i velferdssjåvinismenivået.

2.4 Agendasettingsteori

Innenfor kommunikasjonsteori, har vi en rekke teorier som kan hjelpe oss med å forstå hvordan enkelte saker vinner frem i kampen om oppmerksomheten vår (Weiss 2009; Volkmer 2009;

Ghanem, McCombs og Chernov 2009). Finanskrisen og flyktningkrisen, så vel som andre kriser

2 Velferdssjåvinismen i Vest-Europa har holdt seg stabil i perioden fra 2008 til 2016.

20

avhenger av fremstillingen. Hvis det uttrykkes at det er en krise, er det trolig at det oppfattes som en krise, uavhengig av den faktiske krisesituasjonen. Kan kommuniseringen av innvandring som en trussel mot velferdsstaten fra de høyrepopulistiske partiene forklare en eventuell endring i velferdssjåvinismenivået? I denne delen er det derfor interessant å se nærmere på kommunikasjonsteorier, der jeg vil se nærmere på agendasetting og ‘framing’, og hvorvidt disse teoriene kan benyttes til å forklare den større oppmerksomheten som innvandring har fått i en rekke vesteuropeiske land.

Teorien om agendasetting har vist seg å være en robust kommunikasjonsteori, som forklarer forholdet mellom vektleggingen av enkeltsaker som media foretar seg og hvordan vi som følger media vektlegger nettopp disse sakene (Ghanem et.al., 2009, s.516; Weiss, 2009, s.32-33).

Gjennom å kunne sette dagsorden, vil de som gjør dette enten påvirke eller forme folkeopinionen, enten dette er intensjonelt eller tilfeldig (Weiss, 2009, s. 32-33).

Agendasettingsteori er med andre ord en teori som kan benyttes til å forklare hvordan enkelte saker vinner frem og får oppmerksomhet, samtidig som en rekke andre saker ikke treffer vår oppmerksomhet i det hele tatt. Dette handlingsrommet kan delvis sammenlignes med mulighetsvinduet som oppstår i policystrømmen i Kingdons (2003) flerstrømsmodell.

Agendasettingsteorien stammer fra Bernard Cohen sitt funn fra 1963, der han fant at mediene sjeldent opplever suksess i å fortelle opinionen hva de skal tenke, men opplever betydelig suksess i å fortelle leserne hvilke saker de skal være opptatt av (Weiss, 2009, s.32-33). Dette funnet var basert på sammenhengen mellom hvilke saker mediene rapporterte om, og hvilke saker velgerne oppga som de viktigste sakene som styresmaktene stod ovenfor (Weiss, 2009, s.

32-33). Dette viser den rollen mediene kan ha med i å forme opinionens meninger om hvilke saker som er viktige.

En antakelse i denne teorien er at det er en rett, enveis og kausalt forhold mellom medienes dagsorden og den offentlige dagsordenen, på den måten at media ikke bare opplyser om hvilke saker som er viktige, men også legger føringer på hvor mye vekt de enkelte sakene skal gis (Weiss, 2009, s.32-33; Ghanem et.al., 2009, s.516). Føringen på vektlegging av sakene skjer gjennom medienes oppmerksomhet på saken. Weiss (2009, s.32-33) nevner også at det har vært innvendinger til teorien: (i) Hvem setter medienes dagsorden?, (ii) Er det flere agendaer?, og (iii) Forteller mediene oss (også) hva vi skal tenke? Uten at jeg vil gå i detalj på innvendingene er de relevante å nevne, særlig den første innvendingen som bærer interesse for hypotesen som skal utledes.

21 Den første innvendingen, om hvem setter medienes dagsorden, er kanskje et åpenbart spørsmål, men likevel et spørsmål som mange forskere har brukt tid på å stille. Spørsmålet har generert det Weiss (2009, s.32-33) omtaler som to forskjellige retninger, som begge har til felles at nyhetsmediene ved sjefer eller lignende ikke setter agendaen i et vakuum. Innen den ene retningen har flere tatt til orde for at mediene er markedsdrevne, altså at opinionen gir uttrykk for hva de ønsker å se og lese (gjennom markedsundersøkelser og lignende) og at mediene responderer på dette. Den andre retningen går ut på at mediene setter dagsorden sammen med hjelp fra politikere og PR-rådgivere.

Den andre innvendingen om flere agendaer antar at det i tillegg til de dagsordenene er en tredje dagsorden for policyer, som dekker hierarkiet av saker og temaer som regjeringer og andre politikkutviklere handler etter (Weiss, 2009, s.32-33). Det mest interessante i innvendingen er at enkelthendelser kan påvirke hvilke saker som er viktige uten behov for at denne saken løftes opp på dagsorden.

I denne innvendingen er det interessant at det i enkelte tilfeller er ingen dagsorden som påvirker andre dagsordener, men heller hendelser (som krig eller kriser) som påvirker alle likt, og således skaper en viktighet på alle dagordener uten at noen har forsøkt å påvirke en annens dagsorden.

Dette er interessant i denne oppgaven. Faller finanskrisen eller flyktningkrisen inn under denne definisjonen? Var krisene så viktige at de havnet på toppen av dagsorden, uten at den trengte noen som lobbet for denne plasseringen? Det kan tenkes at finanskrisen ville klare å kapre vår oppmerksomhet uten en påvirkning fra de andre dagsordenene. Hva gjelder flyktningkrisen, kan det tenkes at denne kom på dagsorden uten påvirkningshjelp, men det er likevel trolig at omfanget av krisen ble hjulpet av noen som påvirket dagsordenen. I lys av dette kommer jeg til den tredje innvendingen. Kan agendasetting også påvirke hvilket standpunkt vi skal ta til ulike saker? Dette henger sammen med framingteori og hovedargumentet er at mange saker fremstilles som enten noe bra eller dårlig (Weiss, 2009, s.32-33; Volkmer, 2009, s.408-09;

Ghanem et.al., 2009, s. 516-524). Hovedhensikten til framingteori er å forsøke å forstå hvordan individer oppfatter verdenen rundt seg (Volkmer, 2009, s.408-409).

22

I denne oppgaven gjør dette at vi kan stille en fjerde spesifisert hypotese til hypotese H13 som antar at landene som har hatt innvandring på dagsordenen vil ha et høyere velferdssjåvinismenivå enn landene som ikke har hatt dette på den politiske dagsordenen.

H1D: Velferdssjåvinismen i Vest-Europa har holdt seg stabil mellom 2008 og 2016, men er blitt sterkere i de landene som har hatt innvandring som et tema på den politiske dagsordenen.

Uten at jeg tar hensyn til hvordan dette er formulert, enten det være seg positivt eller negativt, anta jeg at innvandring som tema på den politiske dagsordenen har påvirker velferdssjåvinismen i de landene der dette har forekommet. Det faktum at den har vokst støttes av funnene til Achim Goerres, Rune Karlsen og Staffan Kumlin (2018, s. 10-12). De finner at innvandring fra ikke-vestlige/ikke-europeiske land, så vel som EU-innvandring er de to faktorene som gjør folk mest engstelige for velferdsstatens overlevelsesevne. Forskjellen mellom disse to faktorene er ikke stor, og kan således være et uttrykk for at innvandring generelt er det som bekymrer opinionen hva gjelder velferdsstatens fremtid. Dette, sammen med teorien om agendasetting gjør antakelsen i H1D rimelig.

2.5 Oppsummering

I teorikapitlet er det til nå presentert en rekke hypoteser for velferdssjåvinismenivået mellom 2008 og 2016. Det er presentert en hovedhypotese, som sammen med 4 alternativhypoteser danner grunnlaget for å besvare hovedformålet i problemstillingen, nemlig endringen over tid.

I tillegg har jeg utledet 5 sekundærhypoteser, som tar sikte på å forklare fenomenet velferdssjåvinisme og endringer mellom både individer og land. Dette danner grunnlaget for den empiriske undersøkelsen senere i oppgaven.

Før jeg går i gang med å undersøke hypotesene i den empiriske analysen er det behov for en gjennomgang av dataene som benyttes i undersøkelsen, samt den metoden som skal brukes for å svare på hypotesene og problemstillingen i denne oppgaven.

3 Velferdssjåvinismen i Vest-Europa har holdt seg stabil i perioden fra 2008 til 2016.