Som jeg gjorde rede for i teorikapitlet, finnes det en stadig voksende litteratur om fenomenet velferdssjåvinisme. I denne oppgaven har jeg forsøkt å måle fenomenet og endringer i dette fra 2008 og 2016. Disse to tidspunktene gir muligheten til å analysere endringen over tid i lys av den finanskrisen i 2007/08 og flyktningkrisen i 2015. Denne analysen er trolig en av de første av sitt slag. I alle fall for de vesteuropeiske velferdsstatene sett under ett. Deen nylige utgivelsen av datasettet til runde 8 av European Social Survey, muliggjør å analysere endringene fra 2008 og 201672. Dette medfører at denne oppgavens implikasjoner er et bidrag til forståelsen av fenomenet velferdssjåvinisme, og hvilke utviklingstrekk dette har hatt over de siste åtte årene.
Velferdssjåvinisme er basert på tidligere forskning et fenomen som knytter seg til holdninger til innvandring generelt (Eger og Breznau, 2017). Og at personer som uttrykker mer velferdssjåvinistiske holdninger kan knyttes til en utsatt gruppe, særlig knyttet til utdanningsnivå (Hernes og Knudsen, 1990; Bay et.al., 2007). På bakgrunn av dette har jeg valgt å studere velferdssjåvinismen i Vest-Europa på individnivå, for å ta høyde for at dette fenomenet er ulikt for ulike grupper. Siden velferdssjåvinisme kan knyttes til holdninger til innvandring er det blant annet sett dette i sammenheng med politisk tillit (Listhaug og Ringdal, 2008). Dette ga muligheten til å se endringer i tillitsnivået i etterkant av finanskrisen, som aktuelt i denne oppgaven. Basert på dette utledet jeg i tråd med funnene til Dotti Sani og Magistro (2016) en hypotese om økt polarisering i løpet av perioden. Dette forsvarte ytterligere å undersøke velferdssjåvinisme på individnivå.
For å undersøke effektene over tid er det også kontrollert for et knippe forhold på landnivå.
Dette er gjort i hensyn av at jeg i innledningen presenterte de to måletidspunktene som (mulig) pretest og posttest av finanskrisen og flyktningkrisen. Denne analysen er av empirisk karakter, og funnene i denne oppgaven bør forstås som empirisk evidens. Hvordan har velferdssjåvinismenivået i Vest-Europa utviklet seg? Hvordan er denne endringen mellom landene? Hvem er besitter velferdssjåvinistiske holdninger? Er dette politisk betinget? Disse presiseringene er viktige for å forstå utviklingen i velferdssjåvinisme over de siste åtte årene, og basert på dette er analysene som er gjennomført etter min mening godt egnet for en diskusjon om temaet. Diskusjonen er delt inn etter fire spørsmål, for å gjøre den mer oversiktlig. Hvordan har velferdssjåvinismenivået utviklet seg? Velferdssjåvinisme – en polarisering av
72 Som redegjort for i innledningen er dette de to rundene i ESS hvor velferdsholdninger måles.
88
Europa? Hvordan varierer dette mellom land? Hvem er velferdssjåvinist? Avslutningsvis vil jeg reflektere kort om hvordan det kan forventes at sammenhengene gjør seg gjeldende i årene som kommer.
Utvikling i velferdssjåvinismenivå
Velferdssjåvinistiske holdninger er med på å skape støtte for en velferdsdualisme som skiller mellom de innfødtes rettigheter og innvandrernes rettigheter. Som jeg argumenterte i kapittel 1, er denne utviklingen med på å svekke oppslutningen rundt fundamentet til velferdsstatene.
Der det felles sikkerhetsnettet som velferdsstaten er ikke skal være like sterkt for alle innbyggerne i et land. Videre er også sterke velferdssjåvinistiske holdninger en trussel mot velferdsstatenes legitimitet. Der denne kategorien bygger på standpunktet om at innvandrere aldri skal kunne oppnå samme rettigheter som de innfødte, selv heller ikke etter oppnåelse av et statsborgerskap. Disse to momentene er sentrale for diskusjonen om utviklingen i velferdssjåvinisme, fordi hva betyr denne utviklingen? Er velferdsstaten under press?
Det som tydeliggjøres i analysen er at det generelle velferdssjåvinismenivået ligger relativt stabilt rundt 2.00. Den substansielle tolkningen av dette estimatet er at det generelle vesteuropeiske velferdssjåvinismenivået samler seg rundt kravet om at innvandrere må arbeide og betale skatt i et år før de oppnår rettigheter på lik linje med de innfødte. Dette nivået er operasjonalisert som moderat velferdssjåvinisme i denne oppgaven. Dette fordi det uttrykker at det er andre krav til innvandrere enn til de innfødte statsborgerne. Dette fører til at de som blir født inn i et statsborgerskap opplever fulle velferdsrettigheter fra fødsel av, men de som kommer hit skal oppfylle noen krav før de får tilgang til de samme rettighetene. Samtidig er det viktig at jeg understreker at dette ikke er det samme som at innvandrere ikke skal ha rettigheter fra de ankommer, men de fulle rettighetene oppnås etter oppfylt krav. På grunn av måten spørsmålet er formulert i ESS er det viktig å presisere at det her er snakk om fulle rettigheter, ikke alle rettigheter.
Videre viser analysene, også at det generelle velferdssjåvinismenivået i Vest-Europa har blitt noe redusert fra 2008 til 2016. Selv om denne endringen ikke må overdrives, er det likevel et uttrykk for at velferdssjåvinismenivået har endret seg noe. Dette var ikke i tråd med stabiliteten som ble forventet i teorikapitlet. Flere av de spesifiserte hypotesene i denne oppgaven antok at
89 land som var rammet i sterkere grad av krisene ville oppleve økt grad av velferdssjåvinisme.
Dette betyr at den reduksjonen som er funnet i velferdssjåvinismenivået er motsatt av hva som ble forventet i denne oppgaven. Dotti Sani og Magistro (2016), viste at det generelle tillitsnivået til EU-parlamentet holdt seg stabilt fra før til etter finanskrisen, men at det hadde blitt mer polarisert. Analysen her viser at velferdssjåvinsimenivået ikke har holdt seg stabilt, snarere har det blitt redusert, men som jeg vil diskutere videre er det blitt et mer polarisert fenomen.
Polariserende fenomen
En annen innfallsvinkel for å diskutere utviklingen i velferdssjåvinismenivået i Vest-Europa mellom 2008 og 2016, vil se på den polariserende utviklingen som jeg presenterte i analysen.
Jeg fant at personer som sympatiserer med høyrepopulistiske partier er gjennomgående mer velferdssjåvinistiske enn de som ikke gjør det. I tillegg fant jeg at de som sympatiserer med disse partiene har hatt en vekst i velferdssjåvinismenivå mellom 2008 og 2016. Mens de ikke sympatiserer med disse partiene har hatt en reduksjon i velferdssjåvinismenivå. Utgangspunktet til disse to gruppene i 2008 viste en betydelig forskjell mellom gruppene, og med endringen har denne avstanden blitt forsterket. Dette taler for en polariserende endring. I teorien antok jeg både at fenomenet er blitt mer polarisert så vel som at høyrepopulistiske partier representerer et høyere velferdssjåvinistisk nivå (Dotti Sani, 2016; Mudde, 2007; Ennser-Jedenastik, 2018).
Funnene i denne analysen støtter antakelsen om at høyrepopulistiske partier appellerer til en gruppe som sympatiserer med velferdssjåvinistiske holdninger. Som Ennser-Jedenastik (2018) tar opp i sin forskning at dette skyldes blant annet strategien, for å nå en velgergruppe som ikke er motstandere av velferdsstaten og som i noen grad er brukere av dens ytelser og tjenester, har partiene lagt til velferdssjåvinistisk politikk i sine plattformer for å sikre velferdsstaten. På denne måten tilbyr de høyrepopulistiske partiene en politikk som er kritisk til innvandring, men som likevel tilbyr velferdsordninger. Dette er noe partiene har gjort fordi dette er holdninger som har blitt etterspurt av opinionen (Mudde, 2010, s. 1168).
Ytterligere evidens for denne sammenhengen finner jeg også i analysen der vi kan se at det å ha høyrepopulistiske partier representert i parlamentet gir et økt velferdssjåvinismenivå. Dette kan tale for at tilstedeværelsen av høyrepopulistiske partier er med å sette blant annet velferdssjåvinistisk politikk på dagsordenen. Goerres, Karlsen og Kumlin (2019) fant at det
90
som bekymrer flest for velferdsstatens fremtid er innvandring, og således kan det tenkes at med høyrepopulistiske partier i parlamentet blir innvandring ofte et tema på den offentlige dagsordenen, som styrker denne effekten. Dette er i tråd med det som ble antatt hva gjelder agendasetting i denne oppgaven.
Effekten av høyrepopulistiske partier, som viser at landene med disse partiene i parlamentet har et gjennomgående høyere velferdssjåvinismenivå, fremstår som en plausibel forklaring på variasjonen mellom landene i denne undersøkelsen. Det er sammenheng som fremstår som tydelig, og inkluderer flere av landene som i de ulike andre modellene har et høyere velferdssjåvinismenivå. Effekten inkluderer ikke alle landene som har et høyere velferdssjåvinismenivå, og således er den plausible effekten av høyrepopulistiske partier bare en delvis plausibel forklaring. Men en forklaringsfaktor som likevel ikke skal undervurderes.
Dette kommer også frem i de modellene hvor jeg har tatt ut effekten av å sympatisere med disse partiene, da blir modellens forklaringsevne svakere, som indikerer at dette er et viktig ledd for å forstå fenomenet velferdssjåvinisme.
En utvikling der stadig flere vil støtte en dualistisk velferdsstat som skiller mellom de innfødte og innvandrere vil endre det vi i dag kjenner som velferdsstaten. Det vil endre hvordan de fleste vesteuropeiske land i dag fungerer. Derfor er forståelsen av velferdssjåvinisme viktig for å analysere det politiske miljøet i disse landene. Polariseringen som jeg har funnet i analysen fordrer ikke et enormt press på dagens velferdsstater, men det er viktig å forstå dette som at støtten til mer universelle velferdsytelser er i endring. Jeg vil komme tilbake til dette, etter å ha diskutert variasjonen mellom land og hvem som er velferdssjåvinister.
Variasjon mellom land
Et annet sentralt funn i denne oppgaven viser at reduksjonen i velferdssjåvinismenivå ikke er lik i alle de vesteuropeiske velferdsstatene. Jeg har undersøkt variasjonen mellom landene, blant annet ved å se på velferdsstatsregime. Dette viste at det ikke var en gjennomgående sammenheng mellom velferdsstatsregimene og velferdssjåvinismenivå. Det eneste som skilte seg ut var de sydeuropeiske velferdsstatsregimene, Portugal og Spania. Det at de konservative, liberale og sosialdemokratiske velferdsstatsregimene er relativt like i velferdssjåvinismenivå taler for at det ikke er en systematikk i velferdssjåvinisme hva angår omfanget til velferdsstaten.
91 Med dette mener jeg at det er trolig at effekten til de sydeuropeiske velferdsstatsregimene, like gjerne kan være et uttrykk for noe annet som effekten til regimet. Denne usikkerheten gjør at det er vanskelig å slå fast en effekt av velferdsstatsregime. Hadde de tre øvrige regimene representert ulike velferdssjåvinismenivåer, kunne det ha vært snakk om en systematikk i variasjonen mellom land.
Videre funn i oppgaven indikerer en samvariasjon for enkelte land som er rammet i ulik grad av finanskrisen. Der de hardt rammede landene har en sterkere reduksjon fra 2008 til 2016, mens de som ble rammet i liten grad av finanskrisen har opplevd en vekst. Landene i mellomkategorien fant jeg ingen samvariasjon for. Basert på Dotti Sani og Magistro (2016) antok jeg at denne effekten av finanskrisen skulle være motsatt, så de hardest rammede landene skulle også ha størst vekst. Det ble det ikke funnet i analysen, som taler for at det kan være andre egenskaper ved disse landene som resulterer i denne effekten over tid. Likevel viser dette resultatet at det er en spredning i velferdssjåvinismenivået mellom landene der det ser ut til at Portugal og Spania er i den nedre enden av skalaen, mens Belgia, Norge og Sveits er i den øvrige enden av skalaen.
Hva angår om landene ble rammet av flyktningkrisen, kom det også til syne en variasjon mellom landene, der de landene som hadde hatt innvandringsdebatt hadde en betydelig svakere reduksjon fra 2008 til 2016, enn de landene som ikke hadde innvandringsdebatt. Denne variasjonen betyr at Belgia, Finland, Irland, Portugal og Spania har et lavere velferdssjåvinismenivå i 2016 enn de andre landene i undersøkelsen.
Disse funnene indikerer en variasjon i utviklingen av velferdssjåvinismen over tid mellom landene i undersøkelsen. Utenom sammenhengen som ses mellom land som har innvandringsdebatt i sammenheng med flyktningkrisen og de som ikke har hatt det, ser det ikke ut i denne oppgaven som om det er en sammenheng mellom landene, hva angår denne variasjonen. Dette leder meg til et punkt jeg vil komme tilbake i neste del, at det er behov for flere undersøkelser for å se hva som kan forklare variasjonen i velferdssjåvinismenivå mellom landene i Vest-Europa. Variasjonen mellom landene er på enkelte punkter betydelig, og svarer for en god del av den totalt mulige variasjonen i velferdssjåvinisme. Velferdssjåvinismenivået varierer mellom land som jeg nå har diskutert, men hvordan varierer det mellom individer?
92
Hvem er velferdssjåvinist
Et funn som blir tydelig gjennom analysen i denne oppgaven, er hvordan velferdssjåvinisme varierer mellom ulike grupper. Allerede har jeg diskutert hvordan de som sympatiserer med høyrepopulistiske partier er betydelig mer velferdssjåvinistiske enn andre. Det er en sammenheng mellom politisk tillit og velferdssjåvinisme, der de med lavere politisk tillit er mer velferdssjåvinistiske enn de med høyere politisk tillit. Dette er i tråd med funnene fra blant annet Listhaug og Ringdal (2008) som fant en sammenheng mellom tillit og kritiske holdninger til innvandrere. Funnet her betyr at personer med lavere politisk tillit har større sannsynlighet for å være velferdssjåvinistiske enn de som ikke har lav politisk tillit. Forskjellen som funnet indikerer viser at variasjonen mellom de med ingen tillit og med fullstendig tillit utgjør en tiendel73 av den totale variasjonen i velferdssjåvinisme.
Videre er det i analysen funnet en tydelig sammenheng mellom det å ha høyere utdanning og lavere velferdssjåvinismenivå. Effekten utdanning har på velferdssjåvinisme er sterk, særlig for de som har høyere utdanning (universitets- eller høyskolegrad). Dette er i tråd med Bay et al.
(2007). Som viser at personer med lav utdanning har en større statistisk sannsynlighet for å utvikle sterke velferdssjåvinistiske holdninger. Dette betyr ikke det samme som at de med høyere utdanning ikke kan besitte velferdssjåvinistiske holdninger, bare at sannsynligheten er mindre. Dette funnet indikerer at det er viktig å ta høyde for en persons utdanningsnivå når velferdssjåvinismenivå skal forstås.
Dette leder inn på funnet av at menn gjennomgående har et høyere velferdssjåvinismenivå enn kvinner. Til tross for at denne endringen ikke er like sterk som øvrige effekter. Bekrefter dette at menn har en større statistisk sannsynlighet for å utvikle sterkere velferdssjåvinistiske holdninger enn det kvinner har. Dette er også illustrert i figuren over, der kvinner gjennomgående ligger på lavere nivå enn det menn gjør. Alder har en enda svakere effekt, men viser at i Vest-Europa i dag har eldre et noe høyere velferdssjåvinismenivå enn det yngre har.
Dette kan indikere at det vil være en endring over tid i velferdssjåvinismenivå, eventuelt kan det også være en indikasjon på at velferdssjåvinistiske holdninger utvikles med alderen. Dette vil fremtiden vise. I analysen er det også tydelig at personer med innvandrerbakgrunn har et
73 Velferdssjåvinisme strekker seg fra 04, total variasjon er 5,00 (appendiks A3). Estimatet til tillit i modell 4 er -0,039 tillitsindeksen strekker seg fra 0 til 10 (appendiks A3), totalt variasjon er 11. -0,039*11=0,429. 0,5 er en 10%.
93 lavere velferdssjåvinismenivå enn det andre har. Dette funnet indikerer at det er viktig å kontrollere for respondentenes innvandrerstatus når velferdssjåvinisme skal undersøkes.
Funnene i oppgaven indikerer med andre ord at personer som sympatiserer med høyrepopulistiske partier er gjennomgående mer velferdssjåvinistiske. Personer med lavere politisk tillit er mer velferdssjåvinistiske enn de med høyere politisk tillit. Personer med lav utdanning er mer velferdssjåvinistiske enn personer med høy utdanning. Menn er mer velferdssjåvinistiske enn kvinner. Eldre har et høyere velferdssjåvinismenivå enn yngre.
Personer med innvandrerbakgrunn er mindre velferdssjåvinistiske enn andre. Hvordan vil dette utvikle seg i tiden som kommer? Dette er temaet i neste del.
Utvikling fremover?
I innledningen hevdet jeg at den økte innvandringen Vest-Europa har opplevd gjennom de siste årene, at forståelsen for hvordan innbyggere i de vesteuropeiske velferdsstatenes holdninger knyttet til innvandrere i velferdsstaten er viktige for å kunne se fremtiden til velferdsstatenes innhold og tjenester. Der jeg basert på van Kersbergen og Vis (2014) påsto at økt innvandring kan være med på å legge funksjonelt press på dagens velferdsstater, at vi derfor bør forstå holdningene i folkeopinionen til innvandring og velferdsstaten sammen. I denne oppgaven har jeg undersøkt sammenhengen nærmere, gjennom å studere velferdssjåvinismenivået i Vest-Europa som er en av mulige innfallsvinkler for å undersøke sammenhengen. Dette er videre analysert over tid, fra 2008 til 2016.
Analysen viste et relativt stabilt velferdssjåvinismenivå, som er blitt mer polarisert. Et spørsmål som er reist i diskusjonen er om denne polariseringen fordrer et press på velferdsstatene, og krever endringer. Det virker med et relativt stabilt velferdssjåvinismenivå, til tross for masseinnvandring (OECD, 2018c), at velferdssjåvinismenivået foreløpig ikke vil kreve endringer i velferdsstater. Spørsmålet blir hvordan dette fenomenet vil endre seg fremover, og er det direkte knyttet til innvandringsnivået. Dersom det er en direkte knytting her, vil en reduksjon i innvandring tale for en reduksjon i velferdssjåvinismenivå og således vil en økende innvandring resultere i økt velferdssjåvinisme. Funnene i denne oppgaven, har funnet en endring over en tidsperiode. Det vil med fremtidige målinger av dette fenomenet være mulig å
94
se endringer over lengre tidsperioder, som vil være interessant i forlengelsen av denne oppgaven.
Polariseringen som har blitt tydeligere over de siste årene, fordrer likevel en utfordring for dagens velferdsstater. Fordi de politiske partiene er interessert i å vinne makt, som vil gjøre at vi kan se at det offentlige ordskiftet hva gjelder innvandring vil endres. Dette er eksemplifisert blant annet gjennom valgene i landene i denne undersøkelsen som redegjort for tidligere, men tydeliggjøres i debatten som ledet frem til det siste valget i Danmark hvor flere partier har utviklet en strengere innvandringspolitikk (Rossavik, 2019). Denne utfordringen vil gjøre seg gjeldende i flere av de vesteuropeiske landene.