Innenfor kommunikasjonsteori, har vi en rekke teorier som kan hjelpe oss med å forstå hvordan enkelte saker vinner frem i kampen om oppmerksomheten vår (Weiss 2009; Volkmer 2009;
Ghanem, McCombs og Chernov 2009). Finanskrisen og flyktningkrisen, så vel som andre kriser
2 Velferdssjåvinismen i Vest-Europa har holdt seg stabil i perioden fra 2008 til 2016.
20
avhenger av fremstillingen. Hvis det uttrykkes at det er en krise, er det trolig at det oppfattes som en krise, uavhengig av den faktiske krisesituasjonen. Kan kommuniseringen av innvandring som en trussel mot velferdsstaten fra de høyrepopulistiske partiene forklare en eventuell endring i velferdssjåvinismenivået? I denne delen er det derfor interessant å se nærmere på kommunikasjonsteorier, der jeg vil se nærmere på agendasetting og ‘framing’, og hvorvidt disse teoriene kan benyttes til å forklare den større oppmerksomheten som innvandring har fått i en rekke vesteuropeiske land.
Teorien om agendasetting har vist seg å være en robust kommunikasjonsteori, som forklarer forholdet mellom vektleggingen av enkeltsaker som media foretar seg og hvordan vi som følger media vektlegger nettopp disse sakene (Ghanem et.al., 2009, s.516; Weiss, 2009, s.32-33).
Gjennom å kunne sette dagsorden, vil de som gjør dette enten påvirke eller forme folkeopinionen, enten dette er intensjonelt eller tilfeldig (Weiss, 2009, s. 32-33).
Agendasettingsteori er med andre ord en teori som kan benyttes til å forklare hvordan enkelte saker vinner frem og får oppmerksomhet, samtidig som en rekke andre saker ikke treffer vår oppmerksomhet i det hele tatt. Dette handlingsrommet kan delvis sammenlignes med mulighetsvinduet som oppstår i policystrømmen i Kingdons (2003) flerstrømsmodell.
Agendasettingsteorien stammer fra Bernard Cohen sitt funn fra 1963, der han fant at mediene sjeldent opplever suksess i å fortelle opinionen hva de skal tenke, men opplever betydelig suksess i å fortelle leserne hvilke saker de skal være opptatt av (Weiss, 2009, s.32-33). Dette funnet var basert på sammenhengen mellom hvilke saker mediene rapporterte om, og hvilke saker velgerne oppga som de viktigste sakene som styresmaktene stod ovenfor (Weiss, 2009, s.
32-33). Dette viser den rollen mediene kan ha med i å forme opinionens meninger om hvilke saker som er viktige.
En antakelse i denne teorien er at det er en rett, enveis og kausalt forhold mellom medienes dagsorden og den offentlige dagsordenen, på den måten at media ikke bare opplyser om hvilke saker som er viktige, men også legger føringer på hvor mye vekt de enkelte sakene skal gis (Weiss, 2009, s.32-33; Ghanem et.al., 2009, s.516). Føringen på vektlegging av sakene skjer gjennom medienes oppmerksomhet på saken. Weiss (2009, s.32-33) nevner også at det har vært innvendinger til teorien: (i) Hvem setter medienes dagsorden?, (ii) Er det flere agendaer?, og (iii) Forteller mediene oss (også) hva vi skal tenke? Uten at jeg vil gå i detalj på innvendingene er de relevante å nevne, særlig den første innvendingen som bærer interesse for hypotesen som skal utledes.
21 Den første innvendingen, om hvem setter medienes dagsorden, er kanskje et åpenbart spørsmål, men likevel et spørsmål som mange forskere har brukt tid på å stille. Spørsmålet har generert det Weiss (2009, s.32-33) omtaler som to forskjellige retninger, som begge har til felles at nyhetsmediene ved sjefer eller lignende ikke setter agendaen i et vakuum. Innen den ene retningen har flere tatt til orde for at mediene er markedsdrevne, altså at opinionen gir uttrykk for hva de ønsker å se og lese (gjennom markedsundersøkelser og lignende) og at mediene responderer på dette. Den andre retningen går ut på at mediene setter dagsorden sammen med hjelp fra politikere og PR-rådgivere.
Den andre innvendingen om flere agendaer antar at det i tillegg til de dagsordenene er en tredje dagsorden for policyer, som dekker hierarkiet av saker og temaer som regjeringer og andre politikkutviklere handler etter (Weiss, 2009, s.32-33). Det mest interessante i innvendingen er at enkelthendelser kan påvirke hvilke saker som er viktige uten behov for at denne saken løftes opp på dagsorden.
I denne innvendingen er det interessant at det i enkelte tilfeller er ingen dagsorden som påvirker andre dagsordener, men heller hendelser (som krig eller kriser) som påvirker alle likt, og således skaper en viktighet på alle dagordener uten at noen har forsøkt å påvirke en annens dagsorden.
Dette er interessant i denne oppgaven. Faller finanskrisen eller flyktningkrisen inn under denne definisjonen? Var krisene så viktige at de havnet på toppen av dagsorden, uten at den trengte noen som lobbet for denne plasseringen? Det kan tenkes at finanskrisen ville klare å kapre vår oppmerksomhet uten en påvirkning fra de andre dagsordenene. Hva gjelder flyktningkrisen, kan det tenkes at denne kom på dagsorden uten påvirkningshjelp, men det er likevel trolig at omfanget av krisen ble hjulpet av noen som påvirket dagsordenen. I lys av dette kommer jeg til den tredje innvendingen. Kan agendasetting også påvirke hvilket standpunkt vi skal ta til ulike saker? Dette henger sammen med framingteori og hovedargumentet er at mange saker fremstilles som enten noe bra eller dårlig (Weiss, 2009, s.32-33; Volkmer, 2009, s.408-09;
Ghanem et.al., 2009, s. 516-524). Hovedhensikten til framingteori er å forsøke å forstå hvordan individer oppfatter verdenen rundt seg (Volkmer, 2009, s.408-409).
22
I denne oppgaven gjør dette at vi kan stille en fjerde spesifisert hypotese til hypotese H13 som antar at landene som har hatt innvandring på dagsordenen vil ha et høyere velferdssjåvinismenivå enn landene som ikke har hatt dette på den politiske dagsordenen.
H1D: Velferdssjåvinismen i Vest-Europa har holdt seg stabil mellom 2008 og 2016, men er blitt sterkere i de landene som har hatt innvandring som et tema på den politiske dagsordenen.
Uten at jeg tar hensyn til hvordan dette er formulert, enten det være seg positivt eller negativt, anta jeg at innvandring som tema på den politiske dagsordenen har påvirker velferdssjåvinismen i de landene der dette har forekommet. Det faktum at den har vokst støttes av funnene til Achim Goerres, Rune Karlsen og Staffan Kumlin (2018, s. 10-12). De finner at innvandring fra ikke-vestlige/ikke-europeiske land, så vel som EU-innvandring er de to faktorene som gjør folk mest engstelige for velferdsstatens overlevelsesevne. Forskjellen mellom disse to faktorene er ikke stor, og kan således være et uttrykk for at innvandring generelt er det som bekymrer opinionen hva gjelder velferdsstatens fremtid. Dette, sammen med teorien om agendasetting gjør antakelsen i H1D rimelig.