De analyserte modellene har vist at åreffekten varierer mellom landene i denne undersøkelsen, og jeg har i utvalgte modeller regnet ut variasjonen i effekten av år mellom landene i undersøkelsen. I tabell 5.9 presenteres resultatet fra 13 selvstendige regresjonsanalyser av de 13 landene i undersøkelsen. Regresjonsmodellen som er gjennomført baserer seg på modell 4 i den foregående modellen. Denne måten å gjennomføre modellen på, tillater at vi kan kontrollere for politisk avstand60, tillit, arbeidsledig, utdanning og sosiodemografiske forhold.
Tabell 5.9 Selvstendige regresjonsanalyser av effekten av år i de ulike landene. Ustandardiserte B-koeffisienter.
Land Konstant Åreffekt
Irland 2,279 (.043) *** -0,186 (.036) ***
Storbritannia 2,416 (.042) *** -0,143 (.038) ***
Belgia 2,31 (.046) *** -0,117 (.037) ***
Frankrike 2,18 (.054) *** -0,134 (.045) ***
Nederland 2,457 (.046) *** 0,03 (.038) Sveits 1,813 (.079) *** 0,111 (.046) **
Tyskland 2,148 (.056) *** -0,152 (.034) ***
Østerrike 2,319 (.062) *** 0,025 (.043) Finland 2,394 (.050) *** -0,084 (.036) **
Norge 2,206 (.066) *** 0,063 (.045) Sverige 2,153 (.063) *** -0,089 (.045) **
Portugal 1,917 (.049) *** -0,041 (.050) Spania 2,188 (.040) *** -0,252 (.049) ***
Signifikant på * 90-prosentnivå, ** 95-prosentnivå, *** 99-prosentnivå
Jeg vil likevel begynne med å se på variasjonen i konstantleddet. Konstantleddet er signifikant på 99-prosentnivå for samtlige av landene i undersøkelsen. Det laveste konstantleddet finner vi for Sveits, der estimert velferdssjåvinisme er på 1.813 for respondenter med 0 på alle andre variabler. Siden velferdssjåvinismevariabelen er kategorisk uten lik avstand mellom kategoriene, vil dette si at velferdssjåvinismenivået her estimert til å ligge noe under kravet om at personen skal ha arbeidet og betalt skatt i minst 1 år før den får fulle velferdsrettigheter, men vesentlig høyere enn kravet om at personen skal ha bodd i landet minst ett år. Det høyeste konstantleddet finner vi hos Nederland, der estimert velferdssjåvinisme er på 2.457 for respondenter med 0 på alle andre variabler. Det estimerte velferdssjåvinismenivået her ligger
60 Stemt høyrepopulistisk.
77 nesten midt mellom kravet om at personen skal ha arbeidet og betalt skatt i minst et år, og at personen skal ha blitt statsborger før den oppnår fulle velferdsrettigheter.
Ved å se nærmere på effekten av år, synes det at denne også varierer mellom landene. Noen land ekskluderes fra redegjørelsen av åreffekten, dette gjelder landene som ikke har en signifikant effekt på år-variabelen61. Landet med den sterkeste negative effekten av år er Spania med en endring på 0,252 skalaenheter som tilsvarer ca. en tjuendedel av den totale variasjonen i velferdssjåvinisme. Dette betyr at respondentene i Spania er de som har størst negativ endring fra 2008 til 2016. I andre enden av skalaen finner vi Sveits som var landet som hadde lavest konstantledd, og således den laveste velferdssjåvinismen i 2008, som har størst positiv effekt av år. Som betyr at respondenter i Sveits i 2016 er 0,111 skalaenheter mer velferdssjåvinistiske enn det respondentene i 2008 var. Bortsett fra Sveits, har de resterende landene som har en signifikant endring effekt av år hatt en reduksjon i velferdssjåvinismenivået. Figur 5.9 presenterer dette grafisk, og det blir tydeligere at det er Spania, Irland og Tyskland som den bratteste kurven og således også størst reduksjon mellom 2008 og 2016. Både Sverige og Finland har en endring som er lavere enn 0,1 skalaenheter, og får således en relativ slak kurve i figuren. Sveits som har hatt en vekst i velferdssjåvinismen skiller seg tydelig ut i figuren, og møter nesten Spanias nivå i 2016 som hatt den største reduksjonen.
Figur 5.9 Endring i velferdssjåvinismenivået mellom 2008 og 2016 per land.
61 Dette gjelder Nederland, Norge, Portugal og Østerrike (iht. Tabell 5.9) 1,70
1,80 1,90 2,00 2,10 2,20 2,30 2,40 2,50
2008 2016
Utviklingen i velferdssjåvinisme per land
Spania Irland Tyskland Storbritannia Frankrike
Belgia Sverige Finland Sveits
78
Som denne relativt korte analysen av ulikhetene mellom landene i velferdssjåvinismenivå viser, er det en ulik endring mellom landene over tid. Ingen land har hatt en endring større en 0,25 skalaenheter utenom Spania. Dette viser at det er, relativt sett, mindre endringer for respondentene mellom tidspunktene for måling. Det er viktig å huske at det ikke er samme respondenter som er målt, og at vi således si at det gjennomsnittlige velferdssjåvinismenivået har endret seg noe mellom 2008 og 2016 fordelt på de ulike landene i undersøkelsen. Dette er i kontrast med hypotese H1, som forventet at velferdssjåvinismenivået i Vest-Europa ikke ville endre seg mellom 2008 og 2016.
5.6 Oppsummering
I analysekapitlet har jeg med utgangspunkt i oppgavens problemstilling og de utledete hypotesene analysert velferdssjåvinisme i lys av variabler på individ- og landnivå, der jeg har sett på hvilke variabler kan gir endringer i velferdssjåvinisme og hvilke som kan forklare endring i velferdssjåvinismenivået fra 2008 til 2016. Funnene i analysen kan oppsummeres på følgende måte:
For det første er det tydelig i analysen at personer med ulike egenskaper har et velferdssjåvinismenivå som avviker fra det generelle velferdssjåvinismenivået som uttrykkes i konstantleddet. Personer som sympatiserer med høyrepopulistiske partier, har et høyere velferdssjåvinismenivå enn de som ikke gjør det, dette støtter hypotese H4 62. Denne tendensen er relativt sterk, og beholder sin forklaringskraft under kontroll for sosiodemografiske forhold (modell 3), som styrker antakelsen om sammenhengen mellom å sympatisere med høyrepopulistiske partier og å ha et høyere velferdssjåvinismenivå.
Videre er det i analysen funnet støtte til hypotese H2 om at personer med lavere politisk tillit har høyere velferdssjåvinismenivå enn det respondenter med høyere politisk tillit har. Denne effekten er ikke nødvendigvis den sterkeste effekten i analysen, men bekrefter likevel at det er en sammenheng mellom politisk tillitsnivå og velferdssjåvinisme.
62 Personer som sympatiserer med (stemmer) høyrepopulistiske partier har sterkere velferdssjåvinistiske holdninger enn resten av befolkningen
79 Det er også funnet evidens som gir delvis støtte til hypotese H3 om at utsatte grupper har et høyere velferdssjåvinismenivå enn andre. Hvor jeg fant støtte for at personer med lavere utdanningsnivå har gjennomgående høyere velferdssjåvinismenivå enn de med høy utdanning.
Uttrykt på en annen måte, kan det sies at desto høyere utdanning individet har, jo lavere er velferdssjåvinismenivået. Det er ikke evidens i denne analysen for at respondenter som er arbeidsledige er mer eller mindre velferdssjåvinistiske enn andre. Dette gjør at hypotese H3
bare delvis støttes av analysen. Det bør også her understrekes at utsatt gruppe kunne vært definert annerledes, men slik det er definert her, finner jeg bare delvis støtte til hypotesen.
Videre viser analysen at de sosiodemografiske kontrollvariablene kjønn, alder og innvandrerbakgrunn hjelper oss med å forstå velferdssjåvinismenivået. Dette viser at det særlig er viktig å ta høyde for innvandrerbakgrunn når velferdssjåvinismenivået skal analyseres.
For det andre er det gjennom analysen blitt tydelig at generelle velferdssjåvinismenivået har opplevd en liten reduksjon fra 2008 til 2016. I flere modeller er denne kontrollert for flere faktorer, og viser fortsatt at det er en liten reduksjon i nivå i Vest-Europa. Denne endringen er relativt sett liten, dette fordrer at det stilles spørsmålstegn ved om det er uttrykk for et stabilt velferdssjåvinismenivå. Det er likevel slik at denne endringen, som er signifikant i de fleste modellene, motbeviser hypotese H1 som predikerer at velferdssjåvinismen holder seg stabil i perioden fra 2008 til 2016. Selv om det er viktig å påpeke at denne endringen er av liten karakter og det er ingen grunn til å overdrive denne endringen, er det likevel et uttrykk for endring. Dette medfører at underhypotesene til H1 ikke får støtte i leddet der de predikerer at det generelle nivået er stabilt.
For det tredje er det gjennom analysen tydelig at ved å kontrollere åreffekten for variabler på individnivå, til tross for et stabilt velferdssjåvinismenivå, enkelte grupper som avviker fra dette stabile nivået. Ved å kontrollere for personer som sympatiserer med høyrepopulistiske partier, kunne jeg tydelig se at fenomenet velferdssjåvinisme er blitt mer polarisert fra 2008 til 2016.
Det generelle nivået har holdt seg relativt stabilt, men avstanden mellom gruppene har økt, noe som er et uttrykk for økt polarisering, hvilket gir støtte til alternativhypotesen H1C som predikerer at velferdssjåvinismenivået er stabilt men blitt mer polarisert. Dette vil diskuteres videre i neste kapittel. Ved å kontrollere for personer med ulikt nivå av politisk tillit er det i analysen vist at respondenter med høyere grad av tillit har hatt en mindre endring over tid, og at de som har lavere tillitsnivå har hatt en større reduksjon i velferdssjåvinismenivå. Ved
80
kontroll for utsatte grupper er det i analysen tydelig at personer med høyere utdanningsnivå har hatt en større effekt av år, enn de med lavere utdanningsnivå.
For det fjerde er det i analysen vist at ved å kontrollere for variabler på landnivå, er det enkelte land som avviker fra det generelle velferdssjåvinismenivået. Endringen i velferdssjåvinisme kontrollert for finanskrisen, viste at hypotese H1A om at landene som er hardere rammet har opplevd en vekst i velferdssjåvinismenivået ikke stemmer. Basert på analysen i denne oppgaven finner jeg ingen sammenheng som antatt i teorikapitlet, snarere kan det se ut til at effekten er den motsatte, noe som kan tale for at det er andre forhold ved de landene som gir de felles variasjon i effekten av tid.
Ved å kontrollere for flyktningkrisen kunne jeg se at landene som har opplevd flyktningkrisen i ulik grad (hva gjelder vekst i asylsøknader) ikke har hatt en felles variasjon i endringen over tid, som også betyr at det ikke ble funnet støtte til alternativhypotese H1B1 som predikerer at landene som har opplevd størst vekst i innvandring har fått redusert velferdssjåvinismenivå.
Det ble heller ikke funnet støtte for hypotese H1B2, som predikerer at landene som opplevde størst vekst i innvandring har fått økt velferdssjåvinismenivå. Dette kan blant annet tale for at variabelen ikke måler godt nok det den skal måle. Det kan også bety at det ikke er en sammenheng mellom disse landene.
Videre i kontrollen for flyktningkrisen kunne jeg se at det ikke var en direkte effekt for landene som har hatt innvandring som tema på dagsorden slik som forventet i alternativhypotese H1D, som forventet at disse landene skulle ha hatt en vekst i velferdssjåvinismenivået. Denne hypotesen blir delvis støttet, fordi det er en forskjell i utviklingen mellom disse to gruppene.
Der de som har hatt innvandringsdebatt, har hatt en mer stabil utvikling, mens de som ikke har hatt innvandringsdebatt har hatt en større reduksjon i velferdssjåvinismenivået.
Analysen har videre vist at det er en sammenheng mellom utviklingen i velferdssjåvinisme og tilstedeværelsen av høyrepopulistiske partier i landets parlament. Der de som har et slikt parti i parlamentet har hatt en relativ stabil utvikling i velferdssjåvinismenivå, mens de som ikke har slik parti tilstede i parlamentet har opplevd en sterkere reduksjon i velferdssjåvinismenivået.
Dette kan være et uttrykk for at disse partiene har lyktes med å sette dagsorden som diskutert i teorikapitlet, og at dette har økt velferdssjåvinismen. Det kausale forholdet her vil kreve ytterligere analyser for å slås fast, men det er i analysene her vist at det er en sammenheng.
81 Til nå har jeg presentert resultatene fra den empiriske analysen. I neste og siste kapittel vil jeg ta med disse resultatene og diskutere de videre. Der jeg vil se på hva betyr resultatene og om de fordrer endringer, hvordan stiller resultatene seg sammen med tidligere forskning, og hva er naturlig å forske videre på basert på disse resultatene.
82