Norskrift: tidsskrift for nordisk språk og litteratur, nr 92 - 1996

(1)

Avdeling fm nordisk språk og litteratur

skrift

Arbeidsskrift for nordisk språk og litteratur

Nr. 92/1996

Redaksjonskomih~: Harald Bache-Wiig, Kristian Emil Kristoffersen Gunnar Sivertsen, Ame Torp

(2)

NORskrift. Arbeidsskrift for nordisk språk og litteratur blir utgitt av Avdeling for nordisk språk og litteratur, Institutt for nordistikk og htteraturvitskap, Universitetet i Oslo. Spørsmål om abonnement kan rettast til Ellen Wingerei, telefon 22 85 70 13.

Adressa til redaksjonen er Avdeling for nordisk språk og litteratur Institutt for nordistikk og litteraturvitskap Boks 1013 Blindern

0315 Oslo

ISSN 0800.7764

(3)

INNHOLD

ASTRID FOSVOLD

Encyklopedi og minimalisme

- En lesning av Svend Åge Madsens At fortælle menneskene (1989) og Solvej Balles Ifølge loven (1993) ... 8-28 IRENE HANDELAND

Det fiksjonene rommet

- Sone bygging i Jan Kjærstads roman Det store eventyret ... 29-46 IRENE HANDELAND

Frå Don Juan til Jonas Wergeland ... 47-68 FRODE HELLAND

En analyse av J.P. Jacobsens roman Niels Lyhne, i lys av

Kierkegaards Om Begre bet Ironi, 2. del... ... 69-89

(4)

Encyklopedi og minimalisme

- En lesning av Svend Åge Madsens

At fortælle menneskene

(1989) og Solvej Balles

Ifølge loven

(1993)

ASTRID FOSVOLD

Astrid Fosvold er cand. phil. (eksamen 1996), for tiden bosatt i København.

Når man hører ordet encyklopedi, går tankene helst i retning av, tykke, tunge, støvete bind og "den store franske" fra 1700 tallet.

"Minimalisme" får en kanskje til å huske William Carlos Williams poesi.

Imidlertid rommer betegnelsene mer. På tross av at de mangler klare definisjoner i skjønnlitterær sammenheng, har de fått en renessanse - de brukes og diskuteres. Her skal vi, med utgangspunkt i en diskusjon av begrepene, se at de blir ytterst relevante i forhold ^til dansk samtidslitteratur.

I mangel av en klar definisjon er en innkretsing av encyklopedibegrepet nødvendig og nettopp denne innkretsningen danner en bemerkelsesverdig innfallsvinkel ^til lesningen av At fortælle menneskene. Ved å se nærmere på henholdsvis en tradisjonell encyklopedi: Den Store danske Encyklopædi, og en utradisjonell:

Brøndums encyclopædi, vil jeg forsøke å nå fram til kriterier som gjør det mulig å vise litterære encyklopediske trekk i Svend Åge Madsens At fortælle menneskene.

Noen klargjørende opplysninger er på sin plass: Den Store danske Encyklopædi er et verk i tjue bind som er under utgivelse. Heretter vil Den Store danske Encyklopædi bli nevnt som OSE. Til Brøndums encyclopædi, som ble utgitt i 1994, er det 209 bidragsytre (hovedesaklig kunstnere).

(5)

Encyklopedi og minimalisme 9

Etymologisk er encyklopedi et gresk ord sammensatt av enkykilos (krets) og paideia (dannelse). Ordet konnoterer altså viten som fremstår som et avsluttet hele. I følge Det store norske leksikon (encyklopediens lillebror) er en encyklopedi et verk som systematisk og alfabetisk fremstiller hovedtrekkene av menneskehetens praktiske og teoretiske kunnskaper.

Diderot og d'Alembert var redaktører av den store franske encyklopedien, (Enyclopedie, ou Dictionnaire raisonne des sciences, des arts et des metiers, utgitt 1751- 1757), som ble toneangivende innenfor genren. De trodde fullt og fast på den menneskelige forstand og dennes landvinninger - og var derfor overbeviste om at utviklingen gikk fremover. Med andre ord stod de for en positiv fremskrittsideologi. De ville at deres encyklopedi skulle være en sum av tidens viten. Med den menneskelige fornuft som ledestjerne ble den store franske encyklopedi et program for de fremskrittstroende.

I en moderert utgave lever Diderots og d'Alemberts ideer stadig.

Encyklopedien (DSE) vil gjerne være en altomfattende kunnskapskilde.

Under overskriften "shkordslisten" i Nyt (informasjonsheftet fra DSE), heter det: "Til den store danske encyldopædi opereres der med mere end 2500 forskellige faggrupper. Systemet virker som et finmasket net som kan opfange alle aspekter af den menneskelige viden." Videre legger encyklopedien vekt på å være vitenskapelig, et verk man kan stole på.

Den er gjerne, og i dette skiller den seg fra en del annen litteratur, dit man går når diskusjon skal avsluttes. Det kan encyklopedien fordi den foregir å være objektiv, systematisk, og å avdekke vitenskapelige ( del)sannheter.

På samme tid vil DSE også gjerne gi en sammenhengende beskrivelse av: "verden som den tager sig ud herfra, og som lægger vægt på det som har betydning for danskerne". Encyklopedien skaper en indre sammenheng ved hjelp av krysshenvisninger som viser at viten henger

(6)

10 Astrid Fosvold

sammen. I tillegg foreligger kunnskapen innenfor det alfabetiske system, som i seg selv er et - om konstruert - så likevel sammenhengende system. På tross av de vitenskapelige og objektive bestrebelsene tar ovennevnte formulering om verden som den ser ut herfra, og med fokusering på det som har betydning for danskene, i en eller annen grad hensyn til erkjennelsen om at universell sannhet med stor S ikke kan være målet.

Brøndums encyclopædi er helt annerledes. Den har den tradisjonelle encyklopedien som sitt motbilde; den er ikke underlagt ønsket om objektivitet eller om å romme alle aspekter av den menneskelige viten.

Utvelgelseskriteriene blir derfor vesensforskjellige fra DSE sine.

Brøndums encyclopædi forholder seg aktivt til de forventningene leseren med rette kan ha til en encyklopedi, når den kaller seg en encyklopedi og når den har hele alfabetet trykt på forsiden. I praksis er den helt annerledes - altså noe i retning av en samling av særdeles subjektive meningsytringer. Følgelig er avsnittet om "frihet" skrevet af Lars Hitchinson, en fluktkonge som har prestert å flykte flere enn 30 ganger fra danske fengsler.

Kryssreferanser er et bærende element i Brøndums encyclopædi. Det bemerkelsesverdige ved disse er at de både gjør leseren oppmerksom på at kryssreferanser skaper kunstige sammenhenger - at de er kunstig oppstilte ledetråder - og at de samtidig peker på at det finnes noen sammenhenger mellom ulike områder av kunnskap. Men sammenhengene er først og fremst assosiasjonsmessige, dermed finnes de ikke uavhengig av menneskelig praksis. Det avdekkes altså ikke en på forhånd fastlagt sammenheng, men vises en sammenheng som oppstår i spillet mellom forfatternes valgte krysshenvisninger og lesernes lesning.

På denne måten illustreres noen elementer som medvirker til at Brøndums encyclopædi blir vesensforskjellig i forhold til den tradisjonelle encyklopedien. Brøndums encyclopædi tar utgangspunkt i

(7)

erkjennelsen om at sannhet .ikke er gitt på forhånd, det finnes ingen ultimat sannhet å avdekke. Det betyr at sannhet oppstår i det enkelte oppslagsords spalte og i leserens lesning av denne.

Virkelighetsoppfatningen inkluderer et standpunkt som går ut på at enhver situasjon kan beskrives på svært mange måter. Dermed etableres et svært redusert og ytterst subjektivt sannhetsbegrep.

Brøndums encyclopædi er uttrykk for den holdning at det er umulig å samle all viten i seg, og dermed hverken kan eller vil den være en altomfattende kunnskapskilde. I forordet uttrykkes dette på denne måten: "Hele verden kan ikke rummes i en bog. Men en bog kan rumme en verden."

Som sammenfatning kan man si at et vesenstrekk ved den tradisjonelle encyklopedien er at den forholder seg til begrepene virkelighet, sannhet og sammenheng i en tradisjonell forstand. Det vil si på en måte som forutsetter at det forsatt gir mening å bruke slike begreper når man vil beskrive verden. Encyklopedien utgjør en voldsom mengde med ren informasjon som skal oppfattes som indiskutable fakta. I motsetning til dette er Brøndums encyclopædi styrt av tanken om at sannhet og virkelighet er fullstendig nivillerte og relativerte størrelser. Et grunnvilkår er at ingen fastlagte sammenhenger lar seg avdekke, de må skapes. Det understrekes i forordet: "Encyklopædiens verden kan udforskes ved at følge alfabetets vej, eller ved at gå på opdagelse i opslagenes henvisninger - som tillader læseren at springe og springe over og finde sin egen vej gennem labyrinten."

AT FORTÆLLE MENNESKENE

Med utgangspunkt i de to forskjellige bruksmåtene av encyklopedibegrepet skal vi se på hvordan disse kan oppfattes i forhold til Svend Åge Madsens At fortælle menneskene. Boka utmerker seg ved å låne trekk fra den tradisjonelle encyklopedien samtidig som den har

(8)

12 Astrid Fosvold

Brøndums encyclopædis oppfatning av sannhet og virkelighet som en forutsetning.

At fortælle menneskene er en kolossal mengde av beretninger der 126 personer inngår. Her er det ikke snakk om en forteller, men om flere fortellere. I denne opphopningen av historier skapes det ustanselig forbindelser på kryss og tvers. I romanen skaper menneskene historiene sine for å skape seg selv. Eksistens(en) blir dermed forstått gjennom et narrativt prinsipp. I henhold til dette skriver Øyvind Kvalnes i Vinduet:

"Vi kan velge å lese romanen som et forsøk på å holde fast deler av virkeligheten. Det opptrer ulike fortellere i romanen, og deres felles egenskap er at de ihvertfall for en stund - kan få tingene til å henge sammen. Deri ligger deres enorme betydning. Gjennom sin fortelleaktivitet skaper de mening i tilværelsen til personer omkring seg." I tråd med dette spør Jaina, en av hovedkarakterene, om ikke menneskene forteller seg gjennom livet, fordi mennesket hissig prøver å fylle ut tomrommet omkring seg - man er tvunget til å arbeide iherdig med å frembringe en sammenhengende verden. Det vesentlige er at mening skapes, den oppdages ikke. Dermed fokuseres det på de fortellende og erkjennende subjektenes egne aktive bidrag. Videre kan fortellingene sees som en form for et oppslagsverk. Hovedfortelleren Tøger har et sted en fornemmelse av at Ikona, som er tilhøreren, hurtig blar gjennom alle de fortalte historiene. Altså blir hun et slags leksikon som rommer alle de fortellingene Tøger har fortalt. Men samtidig blir Ikona en skapende forteller, etterhvert blir det hun som finner kombinasjoner av de ulike allerede fortalte historiene, og gjennom disse kombinasjonene skaper hun nye fortellinger. Med andre ord blir fortellingene til et lager av viten, og ut av dette skapes stadig nye fortellinger. Tøger formulerer konsekvensen av dette: "Du må vænne dig til, at verden har ændret sig. Den vil ikke længere tros og gøres bedre. Den vil heller ikke måles og forstås. Den vil digtes. Det er os der skal skabe verden. Fortælle den." (s. 122) Av fortellingen utspringer eksistens.

(9)

Dette bringer oss til Svend Åge Madsens begrep om den eksistensielle fortelling. I Anne Marie Mais Prosa fra 80 'erne til 90 'erne refereres Madsen: "Der findes måske nok en verden - men vi er afskåret fra et direkte kendskab til den. Vi har forskellige måder at nærme os den, og en af de vigtigste er at fortælle verden. I mange henseender kender vi kun den verden, som vi fortæller hinanden. Vi ved at kun i subjektiviteten findes sandheden. Der findes ikke nogen objektiv sandhed om verden. Der findes det enkelte menneskes forsøg på at trænge ind til verden. Men samtidig ved vi at en af de bedste må der at fatte verden, at bringe lidt sammenhæng ind i den, er at fortælle den."

(s. 50) Altså, det finnes en verden, og gjennom fortellingene får vi kjennskap til den. Konsekvensen er at de som er herrer over fortellingen, er herrer over verden. Tøger oppdager ved å betrakte seg selv og andre fortellere hvordan det er fortellerene som setter vilkårene for at noe eller noen kan eksistere. Dette tydeliggjøres når noe som ennå ikke har skjedd i rammefortellingen, likevel er fortalt. To av fortellingene om Ditten og Stefans raske og fruktbare møter fortelles i forkant av den egentlige hendelsen, Tøger bemerker forholdet: "Tøger der ikke kunne glemme det vintereventyr han havde fortalt Ikona, rødmede, da han så Ditten i øjnene. Han følte sig skyldig i indtrængen i privatlivet. Med mindre hans skyld var større end det? Medskyldig, deltager eller var han ligefrem årsag?" (s. 212) Vi ser at grensen mellom fortelling og virkelighet forsvinner og det er umulig å avgjøre hva som er årsak og hva som er virkning, også kausaliteten oppheves.

Å beskrive verden som

en

verden er oppgitt. Boka påpeker at

"virkelighet" er fortalt virkelighet. Sannhet og virkelighet er relative og lokale størrelser. I henhold til dette er det to gode forklaringer på hvorfor mannen Jann er blitt kvinnen Jaina. Den første, som går ut på at han vil bli betraketet som kvinne for å unngå militærtjenste, er opplagt upålitelig fordi den fortelles i en sekvens der Jann prøver seg fram med ulike fortellingsbegynnelser. Slik fremgår det at her dreier det seg om en

(10)

14 Astrid Fosvold

av flere mulige forklarende fortellinger eller- om man vil- fortellende forklaringer. I dette forløpet blir Jann etterhvert tvunget til å erindre en tapt kjærlighet. Dette tapet er selvforskyldt, og Janns reaksjon beskrives: "Dagen efter satte Jann sit eget liv som mand i stå. Han frasvor sig sit køn og alle dets gerninger" (s. 210). Etter at Jann har innstiftet seg selv med denne parafraseringen av trosbekjennelsen, avsluttes sekvensen: "Et kvart århundrede var der gået for dem der levede i tiden, uden at Jann en eneste gang havde taget denne erindring frem" (s. 210). Denne forklaringen virker mer sannferdig enn den første, hvorfor forklarer romanen selv: "Lad os antage", sagde stemmen som talte i mørket ( ... ) "for at bevare lidt respekt for sandheden, at den bedste av historierne er den sandeste."(s. 281). Fortellingen om Janns tapte kjærlighet er avgjort den beste fortellingen av de to forklaringene, og dermed bør den, på bokas premisser, betraktes som den mest troverdige. Det skrives altså fram en form for sannhet. Om Eline Skonning, en av bokas personer, fortelles det at alt hun sier tar form av en fortelling, og dette er det nærmeste Eline kommmer en påstand om verden og sannheten. Andre personer i fortellingen hevder dog at dette i seg selv er en anekdote i omløp. I de etterfølgende linjene brukes ord og vendinger som: sannheten var, og sammenhengen er. Dette er enda en understrekning av hvordan fortelling og virkelighet ikke kan skilles ad.

Slik ser vi at sannhet er underlagt fortellingens makt. Dette betyr at selv om begrepet sannhet er relativt, og ordet i bestemt form er fullstendig ubrukelig, så etablerer like fullt fortellingen sannhet( er), og det er disse sannhetene vi kan og skal forholde oss til.

Jeg har tidligere nevnt at romanen også forholder seg til en mer tradisjonell oppfatning av encyklopedibegrepet. Det gjør den på flere måter, her skal to trekkes fram. Den første er eksterne referanser, og den andre alle kryssreferansene. Det er to typer eksterne referanser:

direkte og assosiasjonsmessige. De direkte referansene skapes ved en konkret henvisning til andre tekster, eller ved en direkte henvisning til kjente navn, ord og uttrykk. Et vesentlig moment under dette er at boka

(11)

kommer med utlegninger. Gi:idels ufullstendighetsteoremer tolkes slik:

"Jeg indvendte, at Godel havde bevist, at ikke engang det kunne man være sikker på. For han havde jo vist, at der findes sandheder som aldrig vil kunne bevises." (s. 65) En annen direkte referanse er til en vitenskapelig metode, nemlig symptomallesningen, en gren av den historisk-biografiske metoden. Vi får vite hva denne går ut på: "Det er en må de at læse på, hvor man forsøger at se igennem en tekst for at ane forfatterens fysiognomi bagved." (s.l48) Andre, mer konkrete begrep, forklares også: "Efterhånden findes der adskillige grupperinger, fra de ultrakonservative, der går ind for at man skal indføre de originale retsregler uden modifikation, over eklektikerne der vil blande de bedste regler fra forskellige hdsaldre, til de fremsynede og utopisteme, der mener at Den gamle by bør være en foregangsby som Den ny by kan lære af." (s.217) Vi ser at ulike former for opplysninger blir flettet inn i fortellingene.

De assoisajonsmessige referansene forholder seg ikke direkte til bestemte ord og uttrykk, men de leder leseren inn i noen bestemte tankebaner. Den første som skal trekkes fram, er fortellingen om en fantasifigur som blir "virkelig" fordi dens eksistens nedskrives i et dekret. (s.lOl-104) Nedskrivningen av erklæringen minner om den teologiske diskusjonen om Bibelen som en ultimat sannhetskilde.

Likeledes i en fortelling mot slutten av boka der menneskene erobrer nytt land under vann. (s.261-267) Prosjektet kan sees i forbindelse med

"en vestlig" utviklings- og vekst tankegang som går ut på landvinning både i konkret og overført betydning. En annen variant av assosiasjonsmessig referanse forekommer i en sekvens som minner leseren om den velkjente diskusjonen om hva som kommer først, språk eller virkelighet. Når de to fortellerne Jaina og Tøger møtes for annen gang, presenterer Tøger seg som forteller og sier at det er han som kontrollerer tingenes gang og deres eksistens. Jaina blir forferdet. Hun forklarer Tøger at hun selv også i en viss grad har ansett seg som forteller. Hun har nemlig valgt å sende alle sine betroelser ut i verden i

(12)

16 Astrid Fosvold

form av løsrevne tanker. Da blir Tøger rystet og lurer på om Jaina er kilden bak det hele, men nei sier Jaina: "tanker ligner verden og drømme. De er der muhgvis når man slår øjnene op, men først når man giver dem ord, får de facon og bestandighed. Uden at blive fortalt videre ville de øjeblikkelig ophøre med at eksistere. Men det har vi vist allerede fortalt en gang" (s.312) Her kommenterer fortellingen seg selv og den gir et bud på hvordan forholdet mellom språk og virkelighet kan forstås. Men samtidig sier dette sitatet noe om hvordan det å fortelle skal oppfattes. Og rent faktisk henviser sekvensen til fortellingen der Tøgers far skriver ned den samme tanken. Med dette er neste punkt- kryssreferanser introdusert.

Som nevnt er det et sammensurium av kryssreferanser; de danner det nettverk som skaper bokas univers. En av de vesentligste fortellingene er den om jordmoren Jaina og bedemannen Andreas Rømmer - som forenes mot slutten av romanen. Hendelsen foregripes i mange og forskjelligartede hentydninger som er spredd utover hele boka. Det vesentlige i denne sammenhengen er at kryssreferansene består av små biter, som setter seg fast i leserens i hukommelse. På denne måten aktiviseres leseren i konstrueringen av historien.

VITEN OG PRAKSIS

Boka forholder seg aktivt til kunnskapstradisjonen, den gjør i utstrakt grad bruk av viten, men i en fortellende form. Kunnskap inngår som ledd i, og som del av fortellinger. Altså må viten ikke betraktes som statiske faktorer. Kunnskap er levende, og den forandrer seg hele tiden ettersom vi stadig får mer viten, og viktigst, kunnskapen må ikke isoleres fra det levende og levde liv. Romanen illustrerer dette ved å bruke lærdom innovativt. Det skapes en haug med morsomme og illustrende navn, og ord settes sammen i nye ordkombinasjoner. Slik blir jordmor til kjærlighetsfruktplukker, fredsdommer blir til ufredsdommer,

(13)

et stedsnavn - usted - er omskriving av utopi, allergi overfor seg selv heter autergi, og så videre.

Flere fortellinger handler om mennesker som vet for mye. Den lærde Villads Sigers forfatterprosjekt mislykkes totalt fordi han fortapes i et skred av vitenforbindelser. Styge Skonning, en mann med en utrolig viten på forskjellige spredte områder, har vanskeligheter med å se noen praktiske sammenhenger. Det har lykkes ham å glemme alt om forholdet mellom kvinner og menn, også hvordan barn blir til.

Imidlertid noterer han seg at de horisontale slagsmålene med konen har en avslappende virkning på ham. Men fordi hans to barn blir født med mange års mellomrom, overser han en praktisk forbindelse: "Derfor fik han aldrig den indlysende tanke, at stærk vrede er årsagen til bøms fremkomst" (s.203) Denne åpenlyse ironien brukes fordi Styge Skonning er ute av stand til å sette sammen ulike områder av sin viten og koble den til praksis.

At Jortælle menneskene er et nettverk av ulike referanser, og en kan se bokas avslutning som en blanding av assosiasjonsmessig og direkte referanse. En flittig anvendt referanse er Bibelen. I "Prosa fra 80' erne til 90 'erne" foretar Anne-Marie Mai en lesning der hun legger vekt på at avslutningen refererer til flere fortellinger. Disse skrives sammen slik at nordisk, gresk og gammeltestamentelig fortelling møtes i sluttbildet.

Igjen blir altså referansene dynamiske idet de skaper en ny fortelling.

Romanen har den postmoderne erfaring: - reduksjonen av sannhet og virkelighet - som et vilkår. Innenfor dette er kunnskap viktig, ikke som sådan, men i menneskenes aktive, skapende og erkjennende omgang med verden. Dermed blir vårt vitale og erkjennende forhold til kunnskap en forutsetning for eksistensen under de postmoderne vilkår.

I At Jortælle menneskene finnes eksempler på både den tradisjonelle og den utradisjonelle encyklopediske bestrebelse. Faktisk vil den førnevnte

(14)

18 Astrid Fosvold

fortellingen om sanunenhengen mellom sinne og hvordan barn blir til, kun være morsom hvis man vet hvordan tingene egentlig henger sammen; men nettopp ved å snu alt på hodet eller ta fatt et annet sted enn umiddelbart forventet blir disse sanunenhengene tydelige. I Menneskets Matrise sier Kjærstad at de forgreningene leksikonets kryssreferanser innbyr til, viser at kunnskap henger sammen. I At fortælle menneskene er det som nevnt karakterer som ikke ser dette.

Deres kunnskaper blir fremstilt som fragmenterte og statiske, fordi de hverken forbinder ulike områder av viten, eller viten og erfaring med hverandre. I denne sanunenhengen skriver Torben Brostrøm (i Information september - 94) at den encyklopediske drøm om den totale rnimesis, verden samlet i et blekkhus, er en god drøm og en ond drøm. I At fortælle menneskene blir drømmen ond i det øyeblikk den isoleres fra både annen viten og praksis, og det utelukkende fokuseres på hva man kan oppnå og ild<e på hva man vil oppnå. I skrekkscenariet som utfolder seg mot slutten av boka, blir menneskene offer for en genetisk pest, innfanget og styrt av maskinene som de kun betjener for apparatenes egen skyld. Menneskene er blitt mekaniske, innvendig døde - maskinene har overtatt alt. Dette må sees som en understrekning av hvordan rasjonaliteten, når den alene virker operasjonelt, er i stand til å destruere verden. I boka tar dette en ende, forløpet stoppes for å starte forfra med en ny fortelling. I denne sammenhengen impliserer fortelling også viten, kunnskap. Hovedsaken er at kunnskapen må inngå i og forstå seg selv i forhold til en helhet. I den forbindelse er det relevant å treld<e inn tidligere litteraturprofessor Johan Fjord Jensen. Hans antagelse går ut på at når menneskeheten er i ferd med å utslette sitt eget livsgrunnlag, støter instrumentaliseringen mot en grense den ikke kan sette seg utover, man blir man tvunget til å erkjenne at instrumentaliseringen er forrykt. Man blir nødt til å se seg selv innleiret i større helheter og medtenke grensene - også de økologiske. På den siste siden i At fortælle menneskene, hvor Svend Åge Madsens fortellinger også skal slutte, har Tøger installeret et lite økologisk kretsløp, som har vært under planlegging gjennom hele romanen.

(15)

Bokas allersiste ord uttales av en tilfreds Tøger og lyder: "Det hele kan fortsætte". Og det kan det fordi en ny rekke av fortellinger er mulige, men nå uten veksten som eneste grunnlag. Med andre ord, når vår kunnskap og viten anvendes dynamisk erkjennende tar den hensyn til begrensningene systemet selv setter. Dermed frigjør den seg fra instrumentaliseringens hegemoni, og fortellingene kan fortsette - grovt forenkelt: med visdom og ikke viten, med fornuft og ikke rasjonalitet som det styrende.

IFØLGE LOVEN

Solvej Balles Ifølge loven kan sees som en minimalistisk tekst. Imidlertid inneholder denne teksten også encyklopediske trekk som er interessante å trekke fram. Derfor vil de følgende avsnitt først behandle Ifølge loven som en minimalistisk tekst, deretter som en minimalistisk tekst som til en viss grad gjør bruk av tradisjonelle encyklopediske trekk.

Som kjent er minimalisme ikke en desidert litterær retning, men snarere en bred strømnillg i all kunst. Likevel kan man ut av svært mange generelle minimalistiske kjennetegn fremheve noen få som vil være anvendelige i en prosa sammenheng som denne.

Grovt forenklet kan man si at minimalistisk kunst vil oppnå det maksimale ved et minimum av midler. Dermed blir reduksjon av formell eller semantisk art et kjennetegn Dette gjelder også for litteraturen.

Britta Timm Knudsen siterer i Minimalisme og ironi kunsthistorikeren Simon Sheikh, som sier at rninimalistene så kunstens fremtid i å legge kunstopplevelsen ut til beskueren. Videre sier hun: "kunstværkets betydning lægges i et mellemrum mellem beskuer, værk og rum". I Karin Knudsens Minimalisme - en introduksjon heter det at leseren provoseres til å skape eller rekonstruere "mening". Leserens delaktighet inkluderes altså i teksten; meddiktning blir en del av lesningen. Videre anføres noen av retningens karakteristika som det at opprivende, ofte

(16)

20 Astrid Fosvold

fryktelige historier gjengis med en på overflaten besynderlig sinnsro; en underlig flat og uttrykksløs fortelletone. Kontrasten mellom anonymiteten og faktaregistreringen i uttrykket, og det som faktisk fortelles, blir slik et minimalistisk kjennetegn.

Solvej Balles Ifølge loven er strukturert etter fire lovparagrafer som har hvert sitt kapittel og hver sin hovedperson, henholdsvis Nicholas S., Tanja L., Rene G., og Alette V. Fortellingene i Ifølge loven er som kjemisk renset for utfyllende beskrivelser av en gjenkjennelig omverden.

Karakterene og deres prosjekter er det eneste som driver handlingen fremover. Personene er agenter, snarere enn hele personer med en psykologi. Dette henger nøye sammen med destilleringen som finnes i karakterenes prosjekter. De avprøver forskjellige muligheter for å være i live. Følgelig er Rene G lykkelig når han nærmer seg nullverdien uten å opphøre å være menneske. Alette V. vil i sin bestrebelse på å bli en gjenstand utslette alle spor av det menneskelige hos seg selv. Nicholas S. prøver å bevise årsaken til menneskets oppreiste stilling, dets differentia specifica, og Tanja L. ønsker å lære smerten å kjenne.

Et markant særpreg ved boka er sparsomhet. I den siste fortellingen anvendes et minimum av midler til å fortelle et særdeles komplekst fenomen: "Alette V holdt af at mærke udvekslingen af varme mellem sig selv og omgivelserne, og hun fandt cafeens store kulørte fajanceskåle af passende størrelse." (s. 98) Her beskrives på engang Alettes person og prosjekt på en svært rammende måte uten bruk av lange forklaringer. I overført betydning refererer uttrykket "utveksling av varme" vanligvis til fenomener i omgangen mennesker imellom. I vitenskapelig sammenheng vil uttrykket referere til et fenomen mellom gjenstander.

Når disse to betydningene skrives sammen, illustreres det, i ordets egentlige betydning, u-menneskelige i Alette V's bestrebelser på å bli til en gjenstand.

(17)

Reduksjonen brukes på flere måter. I det følgende fører dobbeltbetydningen av "å handle" til en semantisk reduksjon av spørsmålet: "Kan man sige, at Rene G handlede?" (s. 73) Her stilles tilsynelatende et filosofisk spørsmål, hvor det potensielle betydnings- innhold reduseres totalt, fordi det besvares med en beskrivelse av at han handler inn i et supermarked. En annen semantisk reduksjon forekommer når Nicolas S. begrunner sin ansvarsfraskrivelse juridisk (s. 33) Nicolas S. fremstår med en redusert tilværelsesforståelse og innenfor denne rasjonaliserer han seg vekk fra sin ansvarlighet. Dette er et markant trekk ved denne karakteren som signaliseres ved fortellingens start, der han han ikke klarer å gjøre rede for relasjonen mellom seg selv og en ukjent død kvinne hvis kropp han skal bruke i sitt vitenskapelige prosjekt.

Som nevnt er det et minimalistisk kjennetegn at groteske situasjoner blir gjengitt med en flat og uttrykksløs fortelletone. Prinsippet gjør seg gjeldende i skildringen av Alette V's beslutning om å begå selvmord:

"Hun hørte til blandt tingene, men hvad var hun, en træsort, en stenart, et metal? Spørgsmålet mistede sin betydning under vægten af det større spørgsmål: Hvor skulle hun gøre af liget? ( ... )Hvordan undgik hun, at et legeme, der havde foretaget passagen til tingenes verden, blev betragtet som et afsjælet menneske?" (s.lOl) Her foregår det en total reduksjon av mennesket - semantisk og også formelt, fordi dehumaniseringen foretas i et nøytralt faktaregistrerende språk Med det samme nøytrale språk gjengis en absurd scene. Den døde kvinnen i den første beretningen (Alette V) skjæres opp til musikk av Bach. (s.12-13) I denne skildringen stilles lydene fra musikken og lydene fra obuksjonen kjølig og udramatisk sammen. Denne groteske scenen står ukommentert - ikke en eneste av karakterene reflekterer over det, derved forstrekes inntrykket av dehumansiering og fraværet av følelser.

Både for Nicolas S. og Alette V. er dødens betydning redusert. Nicolas S.

har tilbrakt dagen med en annen kvinne enn sin samboer, en detalj (!)

(18)

22 Astrid Fosvold

ved kvinnen er at hun er død. Idet han husker sin samboers eksistens, ser vi at døden er et ubetydelig innskudd i forskerens univers: "han havde glemt hendes eksistens i sin optagethed af denne anden kvinde, ganske vist afdød, som han hav de tilbragt dagen med" (s. 33)

Bokas bruk av minimale midler når komplekse fenomen beskrives er et signifikant trekk I forhold til disse fortellingene kan den semantiske reduksjon også sees slik: teksten gjør bruk av mange former for minimering i formidlingen av et tematisk anliggende: den totale reduksjonen av mennesket. Slik speiles et av tekstens tema i skrivemåten.

MINIMALISTISK TEKST MED ENCYKLOPEDISK TREKK.

Ikke bare minimalisme-begrepet er brukbart i forhold til Ifølge loven - encyklopedi er og et relevant begrep. Beretningene kan sees som en minimalistisk tekst som inneholder encyklopediske trekk Disse trekkene forekommer på tre måter. For det første finnes det en vitenskabelig bestrebelse på flere nivå. For det andre minner fortellestemmen om encyklopediens forteller. For det tredje finner vi de tidligere omtalte encyklopediske trekkene: Eksterne referanser finnes både i form av konkrete opplysninger, og i form av direkte referanser til historiske personer og deres vitenskapelige tankegods. Videre forekommer mengder av kryssreferanser.

Når Ifølge loven gir assosiasjoner til en vitenskapelig bestrebelse, er det fordi teksten etablerer et abstrahert rom der den isolerer og undersøker.

Boka er nesten frapperende sin isoleringsmetode. Denne utgangsituasjonen speiles i karakterens prosjekter. Isoleringen, eller overfokuseringen om man vil, denne bevisste se-bort-fra-holdningen, er derfor et trekk både ved en vitenskapelig måte å arbeide på og ved Ifølge loven. Dette får igjen konsekvenser for et annet trekk, nemlig

(19)

Encyklopedi og minimalisme ₂₃

likheten i fortellerstemmen. Den kjølige, faktaregistrenede og ufølsomme stemmen som formidler så presist og objektivt som mulig.

Når det gjelder referansene brukes det i de eksterne referansene både konkrete opplysninger og direkte refereranse: De konkrete opplysningene presenteres på ulike måter, her i en oppramsing: "Der findes fire dødsmåder: naturlig død, ulykkestilfælde eller følger deraf_

selvmord og drab." (s. 12) De direkte refreransene er til historiske personer og deres vitenskapelige bragder, som her i fortellingen om Tanja L: "og fra nu af var hun sendt tilbage i en art aristotelisk verdensbillede, ifølge hvilket enhver ting under månen bevæger sig i den retning, der er indlagt i dens natur og fortsætter denne bevægelse til den har fundet sin endelige plads. Under stor opstandelse mistede verden dette billede efter at den polske astronom Nicolaus Copernicus havde benægtet, at jordkloden befandt sig i ro på sin endelige plads i universets centrum". (s.44) Det vesentlige ved referansen er at den blir en del av fortellingen - kunnskap inngår vitalt i beretningen.

Gjennom referansene beskrives personene og deres tankegang, og henvisningene blir på denne måte bærende elementer i karaktertegningen. Dermed klarlegges også karakterenes referanseramme. De innarbeider kunnskaper som ledd i prosjektene, ved dette oppnår de en spesifikk kyndighet, men samtidig isoleres deres viten fra all menneskelig erfaring. Dette illustrerer personenes altomfattende abstrahering som understøttes av fortelleren, og dette er et avgjørende punkt. Fortelleren er nøktern og vitenskapelig dissekerende, med encyklopediens ønske om en tilnærmet objektivitet som mål. Åpningssekvensen er illustrerende: "Det legeme, der på en af vinterens første dage blev bragt ind på det retsmedicinske institut ( ... ) havde tilhørt en nyligt afdød kvinde." (s.7) Den vitenskapelige faktaregistrerings praksis er reduserende. Med ordene "havde tilhørt"

sees ikke et dødt menneske, men som Alette V's ønske, en ting: En kvinne redusert til-med fortellerens ord- "et utydeligt relief på båren". (s.7)

(20)

24 Astrid Fosvold

Dette er et punkt der minimalisme og encyklopedi korresponderer. Et minimalistisk trekk er nettopp at enhver form for illusjonisme og følsomhet viker for enkel faktaregistrering, og dette er et særpreg ved beretningene, de er nærmest barbert for følelsesuttrykk.

Også kryssreferanser utgjør et skjæringspunkt mellom encyklopedi og minimalisme. En kryssreferanse vil være de forsiktige hentydningene til at Tanja L. og Rene G. sannsynligvis møtes mot slutten av kapitel 3 (s.

87). Sannsynligvis, fordi dette faktisk ikke står svart på hvitt i teksten. Et minimalitisk trekk er som nevnt leserens aktive meddiktining. Dette tvinger leseren til å se møtet som en mulighet, men en mulighet som ikke kan verifiseres eller falsifiseres i teksten. Derfor kan kryssreferanser og mediktning ikke behandles isolert fordi kryssreferansene er lagt ut som spor i teksten og er reellt små sammenhenger som leseren skaper i sin lesepraksis. På denne måten speiles tekstens tematiske insistering på en sammenheng.

Idet vi ved hjelp av kryssreferansene konstruerer sammenhengen mellom første og siste fortelling ser vi at Alette V av gode grunner, (hun er død), er den eneste som ikke selv opplever sitt prosjekts sammenbrudd. Men hennes prosjekt - å omgå døden til fordel for en fortsatt eksistens i skikkelse av en vakker gjenstand - lykkes ikke.

Tvertimot. Hun blir skåret opp fordi hun skal obduseres, vitterlig fordi man ikke kan fastslå dødsårsaken. I sin bestrebelse på å skape seg en vakker død har Alette V oversett en praktisk detalj - loven om obduksjon. Denne forglemmelsen fører til at hjernen hennes blir brukt som ledd i et forskningsprosjekt. Dermed kommer ironisk nok hjernen fra en kvinne som har begått selvmord til å være den faktoren som bidrar til at Nicholas S. kan bevise den biokjemiske delen av menneskets oppreiste stilling. I tysk tenkning konnoterer nettopp menneskets oppreiste stilling en etisk dimensjon.

(21)

Oppsummerende kan man konstatere at Ifølge loven gjennomsyres av minimalistiske trekk både formmessig og innholdsmessig. Ved at teksten konsekvent fokuserer på enkeltdeler understrekes den isolerende aktivitet som også er et tema i individenes prosjekter. Videre illustrerer teksten visse fellestrekk mellem den encyklopediske bestrebelse og minimalismens uttrykksform. Dette sees spesielt tydelig i tekstens bruk av kryssreferanser og i fortelleformen. Den totale reduksjon som sees i formen avspeiles i individenes ulike prosjekter, men disse prosjeldene mislykkes. Karakterene forsøker å redusere en kompleks virkelighet og tror slike prosjekter lar seg gjennomføre. Imidlertid støter de inn i noen sammenhenger som er større enn deres reduserte tilværelsesforståelse.

Prosjektene forsøkes gjennomført i en kompleks og uoverskuelig verden.

Når de mislykkes, vises visse uomgjengelige trekk ved tilværelsen. Poul Borum har hevdet at en typisk holdning for Solvej Balles forfattergenerasjon er å forsiktig og skeptisk fastholde noen minimale krav, både følelsesmessig og etisk - det finnes noen basale menneskelige vilkår vi ikke kommer utenom. Døden kan ikke forbigås. Det å være menneske innebærer noen sammenhenger vi ikke umiddlebart kan overskue, men de fins. Derfor kan man ikke isolere sin viten og søken fra menneskelig praksis med alle de forbindelsene den fører med seg.

BESINNELSEN

Resultatene av de foregående resonnementene viser, at Svend Åge Madsens At fortælle menneskene er encyklopedisk på flere måter. Ser man Den Store danske Encyklopædi som en modifikasjon av den opprinnelig encyklopediske ide, og Brøndums encyclopædi som dens motbilde, plasserer At fortælle menneskene seg som en hybrid mellom disse. Netopp ved å fastholde at viten er nødvendig, at viten henger sammen med viten, og at viten ikke må isoleres fra en praktisk omgang med verden, blir At fortælle menneskene et uttrykk for at vi rent faktisk har muligheter til å endre verden. Det er forhold og strukturer vi har fortrengt, og disse må gjeninstalleres. For det første de rent økologiske.

(22)

26 Astrid Fosvold

For det andre kan tiden først gå i gang igjen når bedemannen, som er kvinne, og jordmoren, som er mann, har hatt et fruktbart møte. Utover den typiske madsenske snu-alt-på-hodet formen, er dette en påpekning av nødvendigheten av å inkorporere et liv-død aspekt som en del av det å forstå eksistensen.

Solvej Balles Ifølge loven er en minimalistisk tekst, men dens særlige uttrykk oppnås fordi teksten har encyklopediske trekk. Det interessante er at det finnes noen berøringspunkt mellom disse to uttrykksformene.

Ved å benytte kryssreferanser og meddiktning skriver Balles bok fram en sirkell<omposisjon, der sammenheng som tematisk poeng understrekes.

Hittil har vi sett at encyklopedi og minimalisme er relevante begrep i forhold til At fortælle menneskene og Ifølge loven. Skulle vi et øyeblikk løfte blikket fra de nevnte verkene for å peke på andre representanter for disse tendensene i dansk samtidslitteratur, er Christina Hesselholdts to romaner: Kjøkkenet, gravkammeret og landskapet og Det skjulte mer rendyrket minimalistiske i sin uttrykksform enn Ifølge loven. Motsatt disse (meget slanke) romanene preger ordrikdom Peer Hultbergs (mer omfangsrike) Byen og verden. Både denne romanen og Merete Pryds Helles Vandpest låner trekk fra enecyklopedien. De er på hver sin måte relevante representanter for et encyklopedisk uttrykk. Vandpest har et leksikonspor som på boksiden står parallellt med fortellingen. Sporet består av utdrag fra gamle oppslagsverk. I teksten fungerer disse som en indirekte kommentar til den løpende fortellingen. Byen og verden er skrevet utfra et nettverk av historier, som henger sammen ved et flettverk av kryssreferanser i en slik grad at leserens aktive kobling av alle referansene tilslutt blir et bærende element i romanen. Byen og verden er ikke en linær fortelling, den inisisterer på sammenhenger ved hjelp av kryssreferanser, framfor en sammenhengende fortelling med klar linær framdrift.

(23)

Lineariteten som prinsipp er også opphevet hos Svend Åge Madsen. At fortælle menneskene slutter med at fortellingene kan starte forfra, dermed brytes linearitetens prinsipp. Et prinsipp som har vært styrende for en del tidligere litteratur og som gjennomtrenger hele den vestlige tenkning som en utviklings- og veksttenkning. Iagttakelsen understrekes i Kjærstads Menneskets matrise. I stedet for en lineær fremdrift oppnås en romlig virkning; her blir stedet - leseraktiviteten - og sammenhenger på kryss og tvers i verket den bærende faktor. Dette innebærer en insistering på å akseptere en form for helhet - og det på tross av at vi aldri kan innfange den, på tross av at verden er et sammensurium av små fortellinger, på tross av at vi ikke kan overskue alle sammenhenger.

Prosjektenes sammenbrudd i Ifølge loven viser nødvendigheten av en slik aksept.

På hver sin måte understreker At fortælle menneskene og Ifølge loven en generell tendens i dansk samtidslitteratur, som man litt forsiktig kan kalle en besinnelse. En besinnelse som utmerker seg ved å være en ikke- moraliserende påpekning av våre vilkår: At fortælle menneskene illustrerer hvordan vi må forstå, fortelle og i en viss grad blir nødt til å endre verden - ikke hvordan vi skal gjøre det, men hva vi må besinne oss på når vi skal gjøre det. Ifølge loven illustrerer på sin side ikke hva vi skal gjøre, men hva vi ikke kan gjøre.

Litteratur Balle, Solvej: I følge loven (1993)

Helle Pryds Merete: Vandpest (1993)

Hesselholdt, Christina: Køkkenet, gravkammeret og landskapet (1991) Hesselholdt, Christina: Det skjulte (1993)

Hultberg, Peer: Byen og verden (1992)

Jensen Fjord Johan: Det tredje. Den postmoderne udfordring København, 1987

Kjærstad, Jan: Menneskets matrise Oslo, 1989

(24)

28 Astrid Fosvold

Knudsen Timm Britta: "Minimalisme og ironi" i Dansknoter nr. 3, 1995, (s. 18-21)

Knudsen Karin: "Minimalisme - en introduksjon" i Passage nr 11/12 1992

Kvalnes, Øyvind: "Om å fortelle menneskene" i Vinduet nr. 4, 1990 (s.32- 35)

Madsen, Svend Åge: At fortælle menneskene (1989)

Mai, Anne-Maria (ed): Digtning fra BOerne til 90erne København 1993

(25)

Det fiksj onelle rommet

Sonebygging i Jan Kjærstads roman Det store eventyret

IRENE HANDELAND

Irene Handeland er cand. phil. (eksamen 1995), for tiden bosatt i Brasil.

Litteraturforskaren Brian McHale skildrar korleis rommet eller miljøet som den postmoderne fiksjonen utspelar seg i, skil seg frå rommet i tradisjonell (les: realistisk) litteratur. Tradisjonelt har det litterære rommet ikkje vore nemneverdig forskjeHig frå vår røynd, og det vert m.a. brukt for å skape ein realistisk bakgrunn for handlinga. Skriv forfattaren om Oslo, vert byen skildra tilsvarande det Oslo vi kjenner frå kartbøker og turistguidar. Vil forfattaren stå friare, kan han eller ho la vere å oppgi namn på stader, eksakt tid osv. Likevel er skildringa oftast slik at rommet vert gjenkjenneleg; det stemmer overeins med våre førestillingar om korleis røynda er. Miljøet kan sjølvsagt likevel vere tematisk viktig. Ofte vert skildringa av landskap brukt

"psykologisk"; t.d. slik at skildringa av landskap og naturfenomen stemmer overeins med, og såleis understreker skildringa av personane.

Naturskildringar kan og vere med på å forsterke spenningsoppbygginga; det er t.d. vanleg å bruke uver for å framheve spenning og dramatikk

I modernistisk og postmodernistisk litteratur har ein eit stykke på veg gått vekk frå å bruke miljøet eller rommet på denne måten, eller rettare: ein har supplert med andre måtar. Rommet har på ingen måte mista sin posisjon som innhaldsberar. Mellom dei som er opptekne av det fiksjonene rommet er Jan Kjærstad, og i denne artikkelen skal vi sjå nærare på korleis han bruker dette rommet i romanen Det store eventyret frå 1987 (heretter forkorta til DSE). Kjærstad er m.a.

oppteken av dei "episke" elementa i ein stad eller eit rom (Kjærstad 1994, s 22), altså dei forteljingane (eller berre konnotasjonane) som er

(26)

30 Irene Hande/and

knytta til romma. Han er spesielt interessert i det heterogene rommet.

Som så ofte elles bruker han arkitekturen som døme:

Tydeligere enn i litteraturen finner man denne bevisstheten om stedet uttrykt i arkitekturen. Den norske arkitektur-teoretikeren Christian Norberg-Schulz har skrevet innsiktsfullt om genius locis, stedets ånd. Arkitektene er også klar over at stedets særpreg eller kvalitet kjennetegnes av mange faktorer, at det skyldes et kryssfelt av assosiasjoner (Kjærstad 1994, s 22).

Han viser at staden eller rommet ofte er "ureint'': Ein har blanda stilar og andre element, og dette gjer rommet "potent med en ny type assosiasjoner og sammenhenger, eller om man vil: nye historier" (ibid).

Men kva er det som særpregar den postmodernistiske bruken av rommet? McHale prøver å nærme seg dette via dei to omgrepa epistemologi og ontologi, læra om erkjenning og læra om det verande.

Brian McHale meiner at dominanten! i den modernistiske litteraturen er epistemologisk:

That is, modernist fiction deploys strategies whlch engage and foreground questions such as those mentioned by Dick Higgins in my epigraph: "how can I interpret this world of which I am a part?" And what am I in it?" (McHale 1987, s 9).

Han viser at mykje modernistisk litteratur har henta inspirasjon frå kriminallitteraturen, som ved å vere fokusert på løysinga av (kriminal)gåter, er "the epistemological genre par excellence". McHale meiner vidare at epistemologien er erstatta av ein ontologisk dominant i den postmodernistiske litteraturen. Dei ovanfor siterte spørsmåla vert erstatta av andre:

l Jf Roman Jakobsons artikkel Dominanten (Jakobson 1978).

(27)

Det fiksjonel/e rommet 31

. . . postmodernist fiction deploys strategies which eng age and foreground questions like [ ... ]:"Which world is this? What is to be done in it? Which of my selves is to do it?" Other typical postmodernist questions bear either on the ontology of the literary text itself or on the ontology of the world which it projects, for instance: What is a world?; What kind of worlds are there, how are they constituted, and how do they differ? (ibid, s 10).

I desse spørsmåla er det ontologien som kjem i forgrunnen: Kva er det verande, det som er? Dette "kva" inneber ei åpning mot ein pluralitet, i motsetjing til epistemologiens "korleis". Det er altså ikkje lenger snakk om ei verd som ein skal finne ut av, men snarare at ein kan velje mellom fleire ulike verder. McHale meiner dessutan at ontologien er fellesnemnar og strukturerar bak dei katalogane over postmodernistiske særtrekk som Hassan, Lodge m.fl. har sett opp, og at desse listene såleis underbyggjer hans tese om ontologien som dominant for postmodernistisk litteratur. Kjærstad har og reflektert over samanhengen mellom postmodernisme og ontologi:

Postmodernismens formmodell er puslespillet. Det gis ingen løsning som er riktigere enn andre. Man kan lage en pluralitet av verdener. Man er magiker, anarkist, gal. Man beveger seg mellom forskjellige virkeligheter, i ontologien (Kjærstad 1989b, s 214).

Som døme på overgangen mellom dei to brukar McHale Faulkners Absalom Absalom! I denne romanen forlet personane rett og slett dei uløyselege epistomologiske problema, og går inn i ei alternativ verd, noko som får ontologiske konsekvensar: "Abandoning the intractable problems of attaining to reliable knowledge of our world, they improvise a possible world; they fictionalize" (McHale 1987, s 10).

(28)

Men kva er det som særmerker rommet i den postmodernistiske litteraturen? Kva er det som skil det frå vår røynd? McHale bruker m.a.

Calvinos Usynlige byerz som døme:

Some of Calvino's cities place the world of the living in confrontation with "the other world" of the dead; others confront the sacred world with the profane ... (McHale 1987, s 43).

Det er altså snakk om ulike verder som møtest, verder som kan vere inkommensurable, eller til og med gjensidig utelukkande etter ein logisk modelL Ein kan t.d. tenkje seg eit sakralt og eit profant univers.

Men kva med eit rom der desse eksisterer saman? Kva slags rom er i stand til å omfatte alt dette? Michel Foucault kallar eit slikt rom heterotopia, og McHale foreslår termen zone etter Apollinaires dikt med same namn (Alcools, 1913. Her sitert frå McHale 1987, s 44). Ei sone er eit slags heterotopisk rom som kombinerer ulike verder, slik at dei eksisterer saman i noko som vert eit umogleg univers.

Ei sone kan tenkjast å vere bygd opp på ulike måtar. McHale nernner fire, men her vil eg berre ta med dei to som er mest aktuelle for DSE. Den første er det McHale kallar superimposition (at ein legg eigenskapar frå eit rom oppå eit anna; påklistring av ei verd oppå ei anna) og den andre er misattribution (at eigenskapar eller kjenneteikn vert feiltillagd eit område).

I sonebyggingsstrategien superimposition (påklistring), er to område plasserte oppå kvarandre som i fotografisk dobbeleksponering.

Deira spente og paradoksale sameksistens skaper eit tredje rom som ikkje er identisk med nokon av dei andre to; eit umogleg rom eller ei sone. Eit døme er William Blakes dikt Jerusalem, der Blake "legg oppå kvarandre" eller kombinerer Englands geografi med Israels tolv

2Jf at DSE implisitt refererer til denne boka (s 85). Tittelen vert ramsa opp saman med ei rekke andre store romanar frå vårt århundre, "kamuflert" som syner au!relianaren Dreyfus får i ein rus.

(29)

Det fiksjonelle rommet 33

gammaltestamentlege stammar, for å skape eit visjonært rom som handlinga kan utspela seg i.

Misattribution (feiltillegging) har ein å gjere med når ein stad eller eit område i fiksjonen vert tillagt eigenskapar han ikkje har i røynda;

usannsynlege eller umoglege eigenskapar eller attributt. Det er t.d.

vanleg å assosiere Finland med skogar, vodka og sauna. I ein slik samanheng vert det nærast "ugrammatisk" å skape ein kontekst der Finland vert assosiert med kunstige hagar, raudvin og cafeliv (mitt døme) (McHale 1987, s 48). Mange samtidsforfattarar prøver å utnytte desse automatiske assosiasjonane vi har til ulike område. Ved å stokke om på dei, forstyrre dei eller parodiere dei, oppnår dei å skape slike umoglege rom eller soner.

OSE-NORGE SOM GEOGRAFISK SONE

I det første kapittelet er hovudpersonen tilsynelatande i vårt N oregs3 hovudstad. Det vert vist til kjende geografiske namn som Oslo, Bærum, Bygdøy Alle o.s.v: "De snirklet seg gjennom sentrum, forbi slottet, nådde Bygdøy Alle, og kunne sette opp farten" (s 7). Seinare får vi dessutan vite at Norge ligg i Europa, som er den rike og mektige delen.

av verda. Norge er eit lite land, og for utanforståande kan det sjå ut som eit paradis på grunn av at det tilsynelatande har så små og få problem. Slik kan vårt Noreg og sjå ut når ein samanliknar det med andre land. Eit anna fellestrekk mellom Noreg og OSE-Norge, er nasjonaldiktarane sitt forhold til fedrelandet. Henrik Ibsen ville lære det norske folket å "tenke stort" (Beyer 1978, s 188), og nasjonaldiktaren i Norge, Lawrence Hart, seier at "ingen mennesker som tenker stort kan vokse opp på denne øya" (s 71-72).4 Eg tek med eit par andre sitat som viser likskapar mellom Norge og Noreg:

3 For å skilje dei to plana frå kvarandre, kallar eg det det geografiske landet i romanen for Norge, medan eg bruker den nynorske forma om vår røynds Noreg.

4 Det å "tenke stort" er elles eit viktig element i fleire av Kjærstads bøker, men kanskje særleg i Forføreren. Om me ser på dette frå ein metalitterær synsvinkel, kan det sjå ut som om Kjærstad på denne måten prøver å markedsføra seg sjølv som "nasjonaldiktar" på linje med Ibsen og Bart. Og elles i forfattarskapen kan

(30)

34

Og:

Irene Handeland

Vi har en spionskandale hvert 20. år, som vi gjør et så stort nummer av som mulig. Det er drømmen om at vi betyr noe i en verdenssammenheng ... (s 240).

Vi ligger lykkelig uvitende som et foster i livmorens væske. Krig er noe som hender andre steder, det affekterer oss ikke, vi forkler det som noe annet, som nyheter, bilder, underholdning, informasjon - unndratt bevissthets- og erkjennelsesaspekter. Antakelig er det derfor vi i utlandet er kjent for vår enestående giverglede i de store frivillige innsamlingsaksjonene vi kjører med fordummende mediashow i radioen hver vår (s 241).

Dette kan ein samanlikne med spionskandalane kring Galtung Hovig og Treholt, og den store TV-innsamlinga kvar haust.

Ein del andre trekk har DSE-Norge til felles med Afrika. Dette gjeld særleg geografisk plassering og klima. Norge, som resten av Europa, ligg i DSE på den sørlege halvkula og har eit tropisk klima.

Som i mange afrikanske land er dessutan førstespråket engelsk, medan nasjonalspråket, i dette tilfellet norsk, er eit minoritetsspråk. OSE- Norge har klare likskapstrekk med den tropiske øya Mauritius, som Kjærstad elles vitja i 1984 (Kjærstad 1989b, s 199). Mauritius er ei vulkansk øy omgjeven av korallrev, mynteinheita er rupi, og sukker er viktigaste jordbruksprodukt og eksportartikkel. Alt dette kjenner vi att frå DSE-Norge. Andre sams trekk er folkesamansetjinga: indarar, engelskmenn, franskmenn og kinesarar.

Norge har altså henta trekk både frå Noreg og frå Afrika. På same måten har DSE-Afrika trekk både frå Noreg og vårt Afrika. DSE-Afrika har norsk klima og geografisk plassering, men er elles på mange må tar likt det Afrika vi kjenner frå røynda: fattig og undertrykt. Fleire andre mindre element stemmer og overeins med vårt Afrika. Ein "sann" detalj ein sjå at Kjærstad viser til og stiller seg i opposisjon til Ibsen (jf. td laukmotivet i Peer Gynt og i Forføreren).

(31)

er t.d. at det og i vår røynd er fwme restar etter mennesket sine forfedre i Olduvai i Tanzania.

Sona i DSE-Norge kan såleis seiast å tilsvare det McHale kallar

"superimposition". Trekk frå Afrika (geografi og klima) vert klistra oppå Noreg, eller omvendt: Norske geografiske namn og trekk av norsk kultur er blitt klistra på øya Mauritius i Det indiske havet.

DSE SOM FRAMTIDSVISJON. DEN TIDSMESSIGE SONA

Ulike verder står mot kvarandre på to måtar i DSE. Som vist er den eine måten det romlege, geografien. Den andre måten er tida; notid står mot framtid på ein ganske innfløkt måte. På tilsvarande vis som med geografien, har forfattaren henta trekk både frå vår tid og frå ei framtidig epoke i skildringa av fiksjonsverda i DSE. På den måten vert og den tida som fiksjonspersonane lever i ei slags "sone"S. Personane i DSE lever i ei anna verd enn vår i både tid og rom, og det ontologiske forholdet mellom DSE-verda og vår geografi, tilsvarer forholdet mellom OSE-verda og vår tid. Kombinering av ulike tider skjer og i (minst) ei av bøkene McHale nyttar for å vise den romlege sona, nemleg Calvinos Usynlige byer. Calvino har ingen problem med å la Marco Polo fortelja Kublai Kahn om fabrikkar og oljeraffineri.

Sidan DSE kan seiast å vere ein framtidsvisjon, vil eg sjå litt nærare på nokre teoriar om dei sjangrane som ein vanlegvis forbind med framtids-visjonar. Etterpå vil eg gå inn på korleis DSE kan seiast å vere ei tidsmessig sone.

Som nenmd tek postmodernistisk litteratur ofte opp det ontologiske spørsmålet om ei alternativ verd. Science fiction er kanskje den sjangeren som mest tydeleg tek opp og inn i seg alternative verder, og såleis kan McHale seia at science fiction er den ontologiske sjangeren par excellence. Kjærstad er og inne på at science fiction har ein spesiell posisjon for samtidslitteraturen: "På samme måte som detektiv- fortellingen var viktig for modernistene, er science fiction blitt en viktig s Eg bruker altså omgrepet vidare enn det McHale gjer.

(32)

sparring-partner for etterkrigslitteraturen" (1989b, s 157). Science fiction-teoretikaren Darko Suvin er oppteken av det ontologiske i science fiction-sjangeren. Han definerer science fiction som "litterature of cognitive estrangement". Med estrangement meiner han ei spesifikt ontologisk underleggjering eller ostranenie, der vår verd vert konfrontert med ei anna, framand verd (McHale 1987, s 59).

Og innanfor fantastisk litteratur-teori er ein oppteken av forholdet mellom ulike verder. Tzvetan Todorov nærmar seg ein definisjon av det fantastiske på denne måten:

In a world which is in deed our world... there occurs an event which cannot be explained by the laws of this same familiar world.

The person who experiences the event must opt for one or two possible solutions... The fantastic occupies the duration of this uncertainty [ ... ] The possibility of hesitation between the two creates the fantastic effect (her sitert etter Cornwell, 1990, s 12).

To element er absolutt naudsynte for at Todorov vil kalla eit verk

"fantastisk": l) Lesarane må oppfatte den fiksjonelle verda som ei verd av levande personar, og dei må nøle mellom ei naturleg og ei overnaturleg forklaring av denne. 2) Lesarane må innta ei spesiell haldning til denne verda; dei må forkaste allegoriske og "poetiske"

fortolkingar. Såleis har Todorov ein relativt smal definisjon av det fantastiske.

Denne definisjonen er lite eigna i arbeidet med dei mange modernistiske og postmodernistiske verka som bruker denne "doble"

verda Todorov er inne på, men likevel utan at noko eigentleg overnaturleg skjer. Mange meiner at det difor er naudsynt å revurdera under-sjangrane til den "reine" fantastiske litteraturen (Cornwell, 1990, s 14f).

DSE kan kanskje seiast å vere ein slik "urein" fantasy - sjå td på kva Kjærstad seier om slike: "Romanen har aldri tatt skade av sitt bastard-preg, den stadige parringen med "urene raser", med "det lave"

(33)

(1989b, s 157). DSE er ein roman som tek opp i seg ei liknande dobbelheit som den Todorov snakkar om; det er brukt element frå ulike verder (i denne samanhengen er det det same som at det er brukt element frå ulike tider), men utan at det vert spesielt fokusert på overnaturlege hending ar.

Verda i DSE eksisterer etter vår verd, i ein annan "yuga" eller verdsalder, og DSE er såleis ein slags framtidsvisjon. Det er ikkje så tydeleg, men som Anders Larsen har vist i si specialeafhandling (1994, s 27), har forfattaren lagt inn element som speler på våre assossiasjonar til "framtidsromanen": " ... den første maskinen som ble dømt for mord (fordi intet menneske i det byråkratiet som var skyld i drapet, kunne tillegges ansvaret)" (s. 147). Ein annan ting er at Champollions eventyr skildrar bruken og verknadane av atombomba. Dette gir eit hint om at DSE går føre seg i ei "postkatastrofisk" tid, noko som og er eit trekk frå framtidsromanen.

Men sjølv om handlinga i DSE utspinn seg i ei framtidig verd, har forfattaren stort sett brukt element frå vår samtid og historie i skildringa av denne andre verda (liksom han har brukt vår geografi i skildringa av DSEs geografi). Eg vil nemna eit par døme som viser samanhengen mellom vår (nære og fjerne) historie og DSEs samtid.

For det første vil eg nemna det religiøse, som har ein viktig posisjon i DSE-verda. Vi får høyra om hinduar og muslimar, men dei vi høyrer mest om, er dei såkalla atheistane. Atheismen er ein religion på linje med dei andre religionane. Denne religionen har ein del fellestrekk med kristendomen (som fiksjonspersonane ikkje kjenner til). Mellom anna er det snakk om Atheusnatta, då Atheus vart fødd til jorda. På eit tidspunkt er hovudpersonen like søvnlaus som "et barn foran Atheus- natten" (s 68). Atheus er, liksom Kristus i kristendommen, "gud som stiger ned på jorden" (s 222). Hovudsymbolet i denne religionen er labyrinten. Det er vanleg å bera små labyrintteikn som smykke om halsen, og gudshusa er forma som labyrintar - noko som sjølvsagt speler på bruken av korset i kristendommen. Inspirasjonen til dette med labyrinten ser ut til å vere henta frå gresk mytologi, nærare bestemd frå

(34)

historien om Theseus som vann over Minotaurus i labyrinten: "Atheus overvant uhyret i vulkanens [labyrintiske] grotter" (s 222).

Minst tre element frå vår verd er altså lagt oppå kvarandre eller blanda saman til det som vert "atheisme" i DSE-verda: kristendom, gresk mytologi og ateisme.

Eg tek med eit døme til: Hovudpersonen Peter Beauvoir oppsøkjer fem utanlandske kvinner og menn for å få vite meir om fortida til kvinna han elskar. Dei fem er karikaturar av kjente kvinner og menn frå vår tid: Schlomo Salzburg er Sigmund Freud, Ernst Verdun er Ernest "Che"

Guevara, Gerty Bloomsberry er Gertrude Stein, Alvin Cern er Albert Einstein og Philippe Qumran er teologen og paleontologen Teilliard de Chardin6. Desse kvinnene og mennene har på kvar sine område vore viktige for utviklinga i dette hundreåret.

Forteljaren innrømmer ope at han har parodiert desse personane:

... du vil kanskje anklage meg for å ha behandlet Salzburg, Bloomsbury, Qumran, Verdun og Cern med for karikerte streker [ ... ] jeg innrømmer at jeg av og til har strevd (og ikke uten skadefryd) med å framstille disse menneskene som mer komiske enn de faktisk er ... (s 382).

Og dermed vert det faktisk ein dobbel parodi: Forteljaren parodierer dei fem, som frå før er parodierte av forfattaren. Altså er det berre spor av spor att ...

Dei fem ovanfor nemnde personane er alle blitt inspirerte av den mystiske eventyrsamlinga Hazar, som har ein viktig plass i DSE. Dette leier oss inn på det tredje og mest omfattande døme på korleis vår historie har blitt brukt i romanen: Hazar fascinerer ei rekke ulike menneske i DSE, men kanskje særleg forskarane Mike Ventris, Ewa Sapir, Grace Grotefend, Willy Humbolt og Frank Champollion. Dei er

6 Pierre Teilhard de Chardin (1881-1955) var paleontolog og jesuittmunk. Han prøvde å skapa ein syntese av teologi og utviklingslære, noko som førte til at han hadde forbud mot å utgi bøker av ordenen som han høyrde til (Brynildsen 1968).

(35)

alle originale personlegdomar, og dei har sterke meiiUngar om og kjensler for samlinga. Dei er usamde om kven som har skrive/ dikta eventyra, kor gammal samlinga er og kor ho er frå. (Dette er jo og nokre av dei store stridsspørsmåla i folkediktingsforskinga i vår røynd.) På grunnlag av ulike mein:ingar om desse spørsmåla, har dei fem skrive sine eigne versjonar av Enigma, det tapte nøkkeleventyret. Til å hjelpe seg har dei berre hatt sju ord som forskarane har funne av eventyret - kalla dei sju søyleorda.

Men vi får raskt mistanke om at desse eventyra ikkje berre er historier inne i hovuda til forskarane. Alt tidleg i romanen ser vi korleis forfattaren i framstillinga av Hazar speler på historiske fakta frå vår røynd, t.d. Ku Klux Klan: "[Eventyret] hvor han [hovudpersonen Ado]

blir tatt til fange av røverbanden med hvite hetter og brennende kors" (s 150). I alle Enigrnaversjonane er det nytta innslag frå vår historie, men stort sett har kvar av dei fem forskarane berre eitt element herifrå. T.d.

skriv Grotefend at søyleordet "gull" står for ei sandstrand ved ein by sharif Husseins soldatar skal hærta, og dette stemmer med det som skjedde under D-dagsinvasjonen i Normandie. "Gold" var kodeordet for ei strand der store invasjonsstyrkar gjekk i land.

Svært mykje i Hazar gir assossiasjonar til den andre verdskrigen, og ikkje minst dette med Enigma. Eg tek med eit par døme: I tillegg til å tyde "gåte", var Enigma namnet på kodesystemet til tyskarane. At dei allierte klarte å knekkje denne, var med på å gjere D-dagsinvasjonen vellukka. Alle søyleorda (morbær, omaga, hersker, gull, kapa, kobra og urchi) er kodeord som har tilknytting til D-dagen, t.d. var "mulberry" ei slags kunstig brygge, nett som Ventris foreslår i sitt eventyr!

Utover i romanen kjem det og til andre ting som tyder på eit mystisk samband med vår tid. Eg tenkjer då på nokre arkeologiske funn som blir gjort i verdsdelen Afrika. Dette Afrika er som vist ovanfor eit slags underleggjort Europa, fattig og undertrykt. Vi får inntrykk av at det er eit tapt kontinent, utan håp og sjølvtillit. Men det er mykje som skjuler seg i Afrika, "dette veldige/vanvittige kontinentet der selv steinene inneholder hemmeligheter ... " (s. 419, s. 425, s. 445 m.fl.)