lys av Kierkegaards Om Begrebet Ironi, 2. delt

FRODE HELLAND

Frode Helland er forskningsstipendiat (FR) ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap Universitet i Oslo

I det følgende skal jeg gi en analyse av J.P. Jacobsens roman Niels Lyhne. Analysen av teksten Niels Lyhne vil være det primære. Men oppgaven angir samtidig en retning for analysen: den skal skje i lys av annen del av Kierkegaards magisteravhandling fra 1841: Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Sokrates.

I forskningen omkring J.P. Jacobsen er det relativt vanlig å peke på spor fra Kierkegaard i Niels Lyhne. Brita Tigerschiold hevder f.eks. i sin bok fra 1945, J.P. Jacobsen och hans roman Niels Lyhne, at Jacobsen "u tan tvi vel tagit mycket star ka intryck av Kierkegaard". Av Kierkegaards verker trekker hun særlig fram Enten-Eller. Jørn Vosmar legger, i sin doktoravhandling fra 1984, vekten på Begrebet Angest og Sygdommen til Døden. Henvisninger til Om Begrebet Ironi har jeg imidlertid bare funnet ett eksempel på i sekundærlitteraturen. Vosmar nevner en parallell mellom de to verkene som drøftes i en fotnote. Man må derfor kunne si at det i oppgaven ligger en original retning for analysen av Jacobsens tekst. At jeg også har funnet den fruktbar håper jeg å kunne vise i det følgende.

At jeg har funnet det lyset som oppgaven angir for analysen fruktbart, betyr imidlertid ikke at jeg mener å kunne anvende Kierkegaards tekst som nøkkel til Niels Lyhne. Jeg skal ikke forsøke å investere ironiavhandlingen i Jacobsens roman, da et slikt foretak bare ville

l Første gang holdt som prøveforelesning, Nordisk hovedfag den 25/5 1992.

70 Frode Helland

innebære å redusere fiksjonsteksten til å være en illustrasjon av teoretiske utsagn hentet fra Om Begrebet Ironi. Dermed ville heller ikke annet ha blitt vist enn nettopp dette: at det lot seg gjøre å tilpasse romanen til avhandlingen. I vårt konkrete tilfelle ville man dessuten møte problemet som ligger i at den teksten som er angitt som lyskilde for analysen, langt fra er noen entydig eller enkel tekst. Kierkegaards avhandling om ironien har da også i løpet av de siste årene vært gjenstand for høyst divergerende fortolkninger både i Danmark, Norge og internasjonalt. Den teksten som skal kaste lys over Jacobsens kompliserte roman, er selv en dunkel tekst. På tross av, eller kanskje nettopp på grunn av dette vil jeg mene at den er vel egnet til å belyse det man kan kalle romanens grunnanliggende eller idemessige sentrum.

Samtidig har Kierkegaard-tekstens dunkle lys den fordel at det tvinger fram en nærmere refleksjon over romanens framstilling eller retorikk.

Ironiavhandlingen kan dermed også kaste lys over noe av det som i dag må kunne sies å utgjøre romanen Niels Lyhnes aktualitet.

Jeg skal nå først gå nærmere inn på den historiske konteksten for Niels Lyhne og resepsjonen av verket. En første gjennomgang av handlingen i boka vil også være hensiktsmessig her. Dernest vil jeg gå inn på Om Begrebet Ironi. Jeg vil da søke å gi en kortfattet framstilling av avhandlingens hovedanliggende. Jeg vil deretter trekke fram noen hovedpoenger fra annen del av ironiskriftet som er av særlig interesse for analysen av Niels Lyhne. Framstillinga av Om Begrebet Ironi vil altså være gjennomgående knyttet til Jacobsens roman. Til slutt vil jeg vende tilbake til Niels Lyhne og søke å gå nærmere inn på den problematikken som forhåpentlig viser seg i lyset fra Kierkegaards avhandling.

J.P. Jacobsen tilhørte som kjent kretsen rundt brødrene Brandes, og han var en av Det Moderne Gjennombrudds mest iherdige og trofaste tilliengere. Han ønsket også at Niels Lyhne skulle virke til fremme av gjennombruddets ideer.

En analyse av J.P. Jacobsens roman Niels Lyhne ... ₇₁

Allerede fem år før utgivelsen av boka, som kom i 1880, fortalte han Georg Brandes at romanen skulle handle om "dårlige Fritenkere" i generasjonen før deres egen. I et brev til Brandes fra 1878 forklarer han nærmere hva det er som gjør disse forgjengerne innenfor fritenkeriet så

"dårlige" at han vil gjøre dem til gjenstand for et litterært verk: "Deres Fritænkning var lidt uklar, vag og sommetider romantisk forvrøvlet.

De fandt det vanskeligt at være Fritænker, med Traditionernes og Barndomserindringernes Sirenerøster paa den ene Side og Samfundets Fordømmelsestorden paa den anden". I og med kritikken av den foregående generasjonens romantisk pregede, svake og vaklevorne ateisme, ønsker altså Jacobsen gjennom Niels Lyhne å reklamere for sin egen generasjons mer solide og framtidsrettede innstilling og filosofi.

Hvorvidt dette er vellykket er en annen sak. Før jeg kan gå nærmere inn på dette problemet vil det imidlertid være hensiktsmessig å forsøke å skape et første overblikk over handlingen i romanen.

Første kapittel skildrer foreldrene. Begge to framstilles som forfallsstadier innenfor deres slekts historie. Mora, Bartholine, kommer fra en praktisk og jordnær slekt av storbønder. Selv er hun imidlertid alt annet enn jordnær: "Hun elskede Vers. I Vers levede hun, i dem drømte hun og paa dem troede hun som paa næsten Alting andet". Og, siden ingen i omgivelsene har lignende interesser, forakter hun de andres lavere natur og ser på seg selv som noe merkelig og enestående. Hun føler seg undertrykt av sine prosaiske omgivelser og fortæres av lengsel etter sitt sanne jeg.

Faren, den rmge Lyhne til Lønborggaard, kommer fra en framstående slekt som "i hele tre Generationer havde hørt til Provindsens intelligenteste". Den unge Lyhne mangler de gode slektsegenskapene i en slik grad at "ogsaa Intelligensen var som bleven træt i ham". Han underkaster seg studier og studiereiser uten annen glede enn den som ligger i det å få noe unnagjort.

72 Frode Helland

Men Bartholine forelsker seg selvsagt i ham fordi han har lest poesi og besøkt mange av de stedene hun selv har drømt om. Etter ca. ett års ekteskap må hun imidlertid innse at Lyhne ikke er den poetiske natur hun først hadde trodd. Hun forstår da at Lyhne egentlig er en "lavere natur" og trekker seg tilbake fra ham for å dvele ved sin skuffelse og ensomhet.

Niels blir dermed i oppveksten dratt mellom en ytterst svermerisk og romantisk forvrøvlet mor og en svak, men jordnær far. Moren trekker ham inn i sitt romantiske fantasteri ved å spille på fantasien og fortelle alskens eventyr og historier. Fortellingene har alle en bestemt moral som Niels får med seg: "han indsaa fuldkomment, at det var foragteligt, at blive saadan som Menneskene var i Ahnindelighed, var ogsaa beredt til at give sig den haarde Skæbne, der var Heroenes". Men han gleder seg samtidig over at dette er lenge til, og nyter fortellingene i trygg forvissning om at de ikke er virkelige. Moren ser på dette som en slags desertering.

I de første barneårene har Niels en venn, prestesønnen Frithiof.

Sammen hengir de to seg til fantasiens allmakt ved at deres kjæreste syssel er å sitte inne og dikte på en evigvarende historie om helter og store bragder. I 12-årsalderen kommer det to nye mennesker inn i livet til Niels. Den ene er huslæreren Bigum. Han er en mislykket teologisk kandidat. Først og fremst ser han imidlertid på seg selv som stor filosof.

Men at han er en stor tenker er det bare Bigum selv som er klar over.

Den andre er farens kusine Edele fra København som Niels forelsker seg i. Det gjør også Bigum, og Niels blir et skjult vitne til at Edele ubarmhjertig avviser filosofens umulige kjærlighet under henvisning til at livet ikke regner med drømmer. Niels får da en skremmende erfaring av at "naar Livet havde dømt En til at lide, saa var denne Dom hverken digtet eller truet, og der kom i sidste Øjeblik ingen æventyrlig Befrielse".

En analyse av f.P. Jacobsens roman Niels Lyhne ... 73

Viktigst er imidlertid Edele-skikkelsen ved at hun gjennom sin død framprovoserer Nielses ateisme. Før hun dør ber Niels til Gud om at han må spare henne, og da han ikke blir bønnhørt, vender han seg bort fra Gud i trass. Religionslæreren Bigum er selvsagt ikke i stand til å gjenopprette gudstroen, og Niels tar parti mot Gud i alle saker.

Et halvt år senere flytter Nielses to år eldre tremenning, Erik Refstrup, inn på Lønborggaard. Han er en sunn og frisk gutt, fri for det drømmeriet som har preget Niels og Fri~ofs leker. Under hans innflytelse blir den evigvarende fortellingen forkastet i stillhet. Etter halvannet år blir det imidlertid slutt på Eriks innvirkning, da han drar til København for å bli billedhugger. Etterhvert faller de to gjenværende tilbake i det gamle fantasteriet og "Drømmeluften lagde sig atter over Sindet".

Som student i København kommer Niels, gjennom Erik, i kontakt med fru Boye. Hun er en enke med et litt ubestemt skandalepreg over seg, som holder salong for en slags bohemkrets. Denne kretsen var,

"opfyldte af det, der den Gang var det Nye, drukne af det Nyes Kraft og blændede af dets Morgenklarhed og Niels var en Mand i flo:kken, Soldat i Ideens, i det Nyes sold. Der var sværd i hans Haand, og en Fane var der for ham." Ni.els forelsker seg ganske snart i fru Boye.

Forholdet til henne er imidlertid også temmelig romantisk forvrøvlet, og han kommer ikke stort nærmere en realisering av sin lidenskap, enn til hulkende i elskovssavn å slynge sine armer om et tre og gråte med kinnet mot treets bark

Men 23-åringen ser allikevel ut til å oppdage seg selv gjennom forelskelsen og han begynner å skrive, men forkaster alt underveis. Han er imidlertid i gang og er sikker på at "naar han blev færdig en Gang, saa skulde der blive Musik,- med Basuner ... ".

74 Frode Helland

Etter farens død litt seinere drar Niels hjem og blir boende der i flere måneder. Han knyttes igjen tett til mora. Hun er minst like svermerisk som før og lever i lengslenes vold. Under en samtale anklager hun sønnen fordi han ikke har innfridd hennes forventninger. Niels beroliger henne imidlertid med å si at han "er Digter,- virkelig- hele n:Un Sjæl igjennem. Jeg skal være med til at kæmpe om det Største, og jeg lover dig, at jeg skal aldrig svigte."

En tid etter drar de utenlands for at Bartholine skal få oppleve den skjønnheten hun har drømt om og lenget etter hele livet. Turen blir imidlertid en stor skuffelse for mora fordi det hun opplever aldri svarer til hennes forventninger om en anelsesfull, harmonisk skjønnhet. Hun dør tilslutt "Midt al denne Skjønhed med ubesvarede Skjønhedslængsler i sit Hjærte". Mot slutten går hennes lengsler mot det hinsidige hvor hun tror hun endelig vil få oppleve den virkelige, store Skjønnhet.

Når Niels kommer tilbake til København, får han vite at fru Boye har forlovet seg for å vende tilbake til det borgerskapet hun opprinnelig kom fra. Etter å ha kommet over skuffelsen går Niels i gang med arbeidet.

Det består nå i å samle, lese og studere for å forberede seg til sitt skapende virke.

En tid senere drar Niels på sommerbesøk til onkelen sin. Han har med seg Erik, som har utviklet seg til å bli en romantisk maler, med en viss suksess. Her treffer de Nielses kusine Fennirnore, som begge forelsker seg i. Niels blir imidlertid skuffet nok en gang, da Fennimore velger kammeraten.

Forlovelsen mellom Erik og Fennimore er et hardt slag for Niels. Han fortsetter imidlertid studiene, men de blir mer og mer planløse, og tanken på å gå i gang med diktergjerningen blir ubestemt og fjern. Tre år etter, da Erik og Fennirnore har vært gift i to år, får han et brev fra

En analyse av f.P. Jacobsens roman Niels Lyhne ... 75

Erik der han klager sin nød fordi han ikke klarer å skape noe lenger. Erik savner noen å snakke med og inviterer Niels på besøk. Også ekteskapet har gått over styr, og Erik forfaller i fyll. Niels blir da oppfylt av ønsket om å ofre seg for vennen, "trekker Rosinante ud af den lune Stald" og drar avsted som "Venskabets vandrende Ridder i egen person" som det uttrykkes i teksten. Det han oppnår med sitt opphold er imidlertid ikke å hjelpe Erik, men å bli Fennimores elsker. Niels opplever en slags kjærlighetslykke i dette forholdet. Men etter en stund omkommer Erik under en av sine fylleturer. Fennimore vender da sin anger og dårlige samvittighet om i hat mot Niels, og jager ham vekk.

Etter dette flakker Niels ensom og mistroisk omkring i utlandet i to år, for så å vende tilbake til Lønborggaard i håp om å finne et hjem der.

Dette ser han også ut til å oppnå. Han blir gift med den purunge Gerda og opplever stor lykke med henne og den sønnen de får sammen, inntil hun blir syk og dør etter drøye tre års ekteskap. Det som skuffer Niels mest ved denne døden er merkelig nok at Gerda før hun dør gir opp den ateismen Niels har omvendt henne til. Noen måneder etter dette dør også sønnen, og nå er det Niels selv som ber til Gud. I november dør kongen og krigen nærmer seg. Niels verver seg i hæren og blir skutt gjennom brystet i mars. Etter noen dager på lasarettet dør han.

Ut fra denne gjennomgangen av handlingen i boka kan det kanskje se ut som om den representerer et ganske enkelt verk innenfor det moderne gjennombrudd. Dette er imidlertid langtfra tilfellet: Niels Lyhne er en komplisert og spenningsfylt roman i mer enn en forstand. For det første er den delaktig i et svært vanlig paradoks innenfor romankunsten, nemlig det paradoksale som ligger i at det advares mot fantasi og litteratur i et litterært verk. Dette problemet er velkjent ikke bare fra Schacks Phantasterne, men også fra Dickens, Balzac, Flaubert og -selvsagt - Don Quijote. Jacobsens roman innebærer også mer spesifikke problemer. Helt siden Georg Brandes har det for eksempel hersket stor enighet om at den historiske settingen for romanen er

76 Frode Helland

anakronistisk. Der hvor teksten hevder å omhandle 1850 og 60-åra, er det langt mer naturlig å lese 70- og 80-tall. I samtiden ble den også ofte sett som nåtidsskildring, noe som selvsagt passet Brandes-brødrene dårlig. Lest slik kunne den jo oppfattes som en skildring av hvor vanskelig livet med det moderne gjennombrudds ideer var. Brandes var heller ikke glad for Jacobsens stemningsskapende, impresjonistiske stil, som han oppfattet som maniert.

I forskningslitteraturen omkring Niels Lyhne har man først og fremst vært opptatt av ideologiske og psykologiske sider ved teksten. I nyere tid er det særlig en påstått sado-masochistisk seksualitet som har stått i sentrum for oppmerksomheten. Disse sidene ved romanen vil ikke komme i betraktning når jeg nå går over til Kierkegaards ironiavhandling. Heldigvis, kunne det være fristende å si.

Kierkegaards avhandling heter altså Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates og kom ut i 1841. Den har to deler. Første del heter

"Socrates' standpunkt, opfattet som Ironi", og er avhandlingens klart største. Den andre delen heter ganske enkelt "Om Begrebet Ironi".

Denne delen skiller seg fra den første ved at den er mer teoretisk eller filosofisk, og ved at den er rettet mot den nærmeste fortid, dvs.

romatikken og den romantiske ironi. Etter å ha gjort kort rede for Kierkegaards hovedanliggende i drøftingen av ironi-begrepet, skal jeg i det følgende gå litt nærmere inn på noen hovedpunkter i avhandlingen for å undersøke om det kan gi opplysende perspektiver på Niels Lyhne.

Som kjent er ironi for Kierkegaard, som for romantikerne og Hegel, noe langt mer enn den retoriske figuren som går ut på å si en ting og mene noe annet. Denne retorikkens ironi, ironi som forstillelse, er ikke så interessant for Kierkegaard fordi den alltid innebærer i det minste muligheten av sin egen opphevelse; den kan alltid potensielt oppheves i et annet sant eller tilgrunnliggende utsagn. Videre er denne enlde ironien rettet mot ett konkret anliggende, den er endelig og bestemt. Slik

En analyse av J.P. Jacobsens roman Niels Lyhne ... 77

forholder det seg ikke med den ironien som utgjør Kierkegaards anliggende i avhandlingen. Den representerer nemlig noe kvalitativt forskjellig, da det her er snakk om "den rene ironi, ironi som standpunkt, hvor ironien viser sig i sin usurperede Totalitet".

Begrepet om den totale ironi betegner dermed ikke først og fremst et retorisk eller litterært fenomen: det er en eksistensiell bestemmelse, eller som Kierkegaard uttrykker det: Ironien er en subjektivitetens bestemmelse. Kierkegaards ironibegrep går altså på subjektets forhold til dets omverden. Når Kierkegaard slutter seg til Hegels bestemmelse av ironien som "den uendelige absolute Negativitet" så betyr dette "at Ironien nu ikke længer vender sig mod dette eller hiint enkelte Phænomen, mod et enkelt Tilværende, men at hele Tilværelsen er bleven fremmed for det ironiske Subject, og dette igjen fremmed for Tilværelsen, at idet Virkeligheden har tabt sin Gyldighed for det, det selv til en vis Grad er blevet uvirkeligt". Det ironiske subjektet forholder seg altså absolutt negativt og oppløsende overfor hele virkeligheten.

Virkeligheten er dermed helt svevende og uforpliktende for ironikeren, men, som vi så i den nettopp siterte passasjen, så tenderer dermed også det ironiske subjektet selv mot å bli svevende. Virkeligheten kan sies å hevne seg ved at subjektet selv blir uvirkelig.

Hva dette kan innebære mer konkret skal jeg nå gå inn på. Først må det imidlertid presiseres at Kierkegaard, i motsetning til Hegel, ikke ganske enkelt avviser denne totale ironien. For Kierkegaard kan nemlig ironien enten være berettiget eller uberettiget, utifra en hegelsk tanke om at historien dømmer i dette spørsmålet. Sokrates' totale ironi er i følge Kiekegaard berettiget, fordi den frigjør subjektiviteten og åpner for den individuelle frihet som for Kierkegaard er en forutsetning for et personlig liv. Schlegels ironi, derimot, er uberettiget fordi den ikke negerer ett moment av den gitte virkeligheten for å gi plass for et nytt moment, men negerer all virkelighet som sådan. Det er kritikken av denne uberettigete formen for ironi som er Kierkegaards

78 Frode Helland

hovedanliggende i annen del av Om Begrebet Ironi. Den slutter imidlertid med et forsøk på å gi ironien en plass, som behersket moment.

Dette skal kort kommenteres mot slutten av forelesningen.

Hvis vi nå begynner med Kierkegaards almenne bestemmelse av ironikeren som en som står utenfor samfunnets substansielle liv på en slik måte at den bestående virkelighet er uvirkelig for ham, så skulle det være klart at dette passer godt på personen Niels Lyhne. Slik han lever det meste av sitt liv er han uten tilknytning til noe substansielt, samfunnsmessig liv. Han lever barndommen og ungdommen i et drømmelandskap som aldri helt slipper taket, han deltar aldri i noe skolevesen: han veiledes eller villedes først av en innbilt filosof og studerer deretter løst og fast uten retning eller mål, han flakker rundt i utlandet på måfå, han frasier seg samfunnets offisielle religion og så videre.

Som antydet er det avgjørende for Kierkegaards kritikk av den uberettigete ironiker at han bare er nedbrytende: "Det Gamle skal sees i sin hele Ufuldkommenhed. Her møde vi det ironiske Subject. For det ironiske Subject har den givne Virkelighed aldeles tabt sin Gyldighed, den er bleven ham en ufuldkommen Form, som overalt generer. Men paa den anden Side, det Nye eier han ikke". Ironikeren søker alltid å bryte ned det Gamle, men uten å kunne gripe det Nye som eventuelt kunne gitt legitimitet til nedbrytningen. Ut fra handlings-gjennomgangen ovenfor kan det kanskje se ut som om dette aspektet ved ironikeren ikke 'passer på' Niels. For han lar seg jo begeistre av det Nye og ser seg selv som soldat i det nyes tjeneste. En litt grundigere lesning av romanen viser imidlertid at dette nye som Niels ser seg selv som talsmann for bare er helt ubestemt og vagt tilstede i teksten. De

Som antydet er det avgjørende for Kierkegaards kritikk av den uberettigete ironiker at han bare er nedbrytende: "Det Gamle skal sees i sin hele Ufuldkommenhed. Her møde vi det ironiske Subject. For det ironiske Subject har den givne Virkelighed aldeles tabt sin Gyldighed, den er bleven ham en ufuldkommen Form, som overalt generer. Men paa den anden Side, det Nye eier han ikke". Ironikeren søker alltid å bryte ned det Gamle, men uten å kunne gripe det Nye som eventuelt kunne gitt legitimitet til nedbrytningen. Ut fra handlings-gjennomgangen ovenfor kan det kanskje se ut som om dette aspektet ved ironikeren ikke 'passer på' Niels. For han lar seg jo begeistre av det Nye og ser seg selv som soldat i det nyes tjeneste. En litt grundigere lesning av romanen viser imidlertid at dette nye som Niels ser seg selv som talsmann for bare er helt ubestemt og vagt tilstede i teksten. De