Norskrift: tidsskrift for nordisk språk og litteratur, nr 38 - 1983

N O R S K R I F T

Redaksjon:

Bernt Fossestøl, Gudleiv BØ, Asfrid svensen Kjell Ivar Vanneho,

rom C236, Wergelands hus C316,

C318, C230,

Manuskripter kan leveres direkte til disse eller sendes t i l :

NORSKRIFT

Institutt for nordisk språk og litteratur Postboks 1013, Blindern

OSLO 3

Manuskriptene bør være skrevet på maskin i A4-format, med linjeavstand 1~, marg ca. 4 cm. og med reine typer

på et godt fargeband.

NORSKRIFT er et arbeidsskrift og er fØlgelig beregnet på artikler av foreløpig karakter. Ved eventuelle henvis- ninger t i l disse bør det derfor på en eller annen måte markeres at det dreier seg om utkast. Artiklene kan

heller ikke mangfoldiggjøres uten t illatelse fra forfatterne.

Irene Iversen:

KVINNELIGE LITTERATURKRITIKERE OG ETABLERINGEN AV EN KVINNEOFFENTLIGHET I 1880-ARA

Forskningsprosjektet om norsk litteraturkritikks historie 1) .

har nå pågått i nesten to år. Prosjektet består i

hovedsak av to deler. En stor og viktig del er innsamling, registrering og systematisering av en bibliografi over litteraturanmeldelser fra 1830 t i l (omtrent) 1920. Dette arbeidet er basert på elektronisk databehandling.21

Den andre delen består i å beskrive det norsle "anmelder- vesenets" historie så bredt og systematisk som mulig.

Alt ved å samle og systematisere kilder som har vært kjente, har vi fått åpenbart en rekke nye forhold i vår litterære historie. Blant annet har vi fått understøttet mistanker om at det har eksistert en rekke kvinnelige litteratur- kritikere, som har vært lite eller ikke i det hele tatt kjent tidligere. Denne artikkelen er det foreløpige resul- tatet av en tids arbeid med å skaffe oversikt over kvinne- lige kritikere i 1880-åra og gi et bilde av deres plass og betydning i norsk litteraturkritikks historie.

1 . AVGRENSINGER. NOE Q!.l !•IETODER.

A skrive norsk litteraturkritikks historie kunne bestå i å skrive kritikernes historie. Det er mange gode argu- menter for å gjøre nettopp det: Vi vet lite om deres bio- grafi, om deres rolle i den litterære historien. Det er gjort svært lite for å skaffe oversikt over kritikernes betydning for enkelte el ler grupper av forfattere eller over deres innsats i utformingen av estetiske teorier og doktriner. Vi vet ingen ting om deres betydning for lesningens historie. Kritikerne er m.a.o. en underkjent gruppe i norsk litteraturhistorie. Bl.a. derfor må vårt

prosjekt også innbefatte en historie om norske littera-

turkritikere. Hen det verken kan eller bør bli bare det.

Slik prosjektet er planlagt, vil vi komme t i l å opparbeide et meget stort datamateriale over kritikere og anmeldelser.

Vi har nokså raskt måttet erkjenne at det ikke vil være mu- lig å skrive alle de registrerte kritikernes historie eller beskrive alt vi finner av littera"turkritikk. Vi harmåttet ta stilling t i l hvilket utvalg vi ville gjøre. Skulle vi skrive om de "største" (og mest kjente)kritikerne , om de som har skrevet mest eller om de vi tror i kraft av sin kvalitet har betydd mest? Eller skul le vi prøve å skrive om de som vi ph forhånd vet l i te om? Vårt valg har vært å ikke skrive en kritikerhistorie, men en kritikkhistorie, dvs. historien om anmeldervesenet som institusjon og som del av den litterære institusjonen.

Den litterære institusjonen

Litteraturkritikk består i formidling av lesing og

vurdccing av littera·tur t i l "allmennheten" eller bestemte grupper av lesere. Historien om denne formidlingen er en historie om hvordan l itteratur blir brukt og forstått i en sosial sammenheng. Den fører oss inn på problemstillinger som ikke bare er historiske, men også sosiologiske. Ved å sikte oss inn mot begreper som "litterær Jnstit:usjon" og

"anmeldervcsenet som institusjon", har vi tatt hensyn t il dette. Dessuten har vi slik fått et teoretisk apparat som er tilpasset det metodologiske problemet med å beskrive et meget stort materiale.

Analysen av den litterære institusjonen har fått en stadig større plass i litteraturvitenskapen og l i t teraturhistorie- skrivingen i de seinere år. En av grunnene kan være økt bevissthet om medienes rolle i formidling av litterære bud- skap. Den samme bevisstheten har bidradd t i l å Øke

- 3 -

interessen for hvordan litteraturens funksjon endrer seg historisk og hvordan forholdet mellom forfatterne, det litterære verket og dets lesere også endres. Vårt prosjekt blir lagt opp med sikte på å reflektere inn slike for- hold.

Jeg skal i det følgende gi et ganske grovt riss av hvor- dan vi bruker institusjonsbegrepet og dessuten trekke linjer t i l andre teoretiske og metodiske problemstillinger som vi har hatt for prosjektet.

Det er minst to ulike måter å definere "den litterære institusjonen" på, avhengig av bl.a. hvilket historiesyn en har og hvilken historisk periode en arbeider med. Alterna- tiv 1 kan være å si at den består av

"et system av normer og kriterier og av en bestemt fordeling av "roller" i den litte- rære kommunikasjonen i samfunnet" .

En slik definisjon fokuserer på (uformelle)regler for pro- duksjon og vurdering av litteratur i et samfunn eller i en avgrenset sosial sanmenheng (en gruppe eller en klasse) .

En kan innarbeide momenter fra tsjekkisk strukturalisme i denne definisjonen og si at den også handler om hvilke este- tiske normer som gjelder i en periode og

dominans innenfor et system av normer. 31 litteraturhistorikeren Peter Bilrger, som

om hierark:!. og Når den tyske har skrevet flere større studier av kunstinstitusjonens utvikling, definerer den litterære institusjonen som "litteraturens funksjons- måte i en epoke", ser jeg det som en definisjon i tråd med tsjekkernes begrepsbruk. 4l

Alternativ 2 er å legge mer vekt på da matørielle sidene ved den litterære institusjonen. Da brukes institusjon i en betydning som nærmer seg "apparat", med ulike instanser som forlagsvesen, distribusjonskanaler (bokhandlersystem,

massemedier etc.) og litteraturkritikken som en del av distribusjonssystemet. I til legg kommer leserne eller

publikum som en viktig instans. For å forstå dette

"apparatet" (Robert Escarpit kaller det et kommunikasjons- system) ,51 må en også gjøre rede for de reglene og

vurderingsnormene som rår i systemet, kjenne maktforhold og hierarki av normer og kjenne utvelgingsmekanismene og innflytelsesmulighetene i det. Denne definisjonen er videre enn alt. 1.

Innen begge di!lse definisjonsmåtene kan litteraturkritikken oppfattes som en "delinstitusjon". Den har mange av kjenne- tegnene til den litterære institusjonen som helhet, men også særegne trekk og funksjonsmåter, som det e1.· nØdvendig å definere. 61net er. ikke nØdvendigvis noen motsetning mel- lom de i:o definisjonene, men en ekstrem variant av alt. 1, som bare legger vekt på nor.mer og regler, kan være ufor- enlig med den andre.71

Degrepet om den litterære institusjonen gjør det mulig å gripe et problemområde som er særlig aktuelt i en kritikkhistorie: spørsmålet om hvilke mekanismer som er i bildet når bestemte litterære uttrykk blir "skilt ut"

eller "marginalisert" fra det litterære liv. En anmel- derhistorie må nødvendigvis t·eflektere over hvorfor visse typer litteratur ikke blir anmeldt. Det gjelder som kjent særlig litteratur som blir definert som "triviallittera- tur". Siden slutten av forrige århundre kan vi i Norge snakke om en egen triviallitterær institusjon. Vårt teoretiske perspektiv tilsier at de litterære vurderingene som ligger til grunn for etableringen av en slik insti- tusjon, ikke bare kan tas som kvalitetsvurderinger. Vi må se på seleksjonsmekanismene i den litterære institu- sjonen, og se hvordan disse fungerer overfor "ukurant"

litteratur, f.eks. nye eksperimenterende verker, religiøs litteratur og litteratur skrevet av kvinner og med typiske

"kvinnetematikker".

- 5 -

l~d utgangspunkt i analysene t i l teoretikere som

Chr is ta BUrger, Peter BUrger, Robert Escarpit o.a. vil det være aktuelt innenfor hver periode å undersøke hvilke seleksjoner og "utgrensinger" som skjer i den litterære

institusjonen. Vi må se på hvordan det danner seg ulike

"litterære kretslØp", hvordan det danner seg hierarkier av vurderinger og kriterier som bestemmer hva som er "innenfor"

. 8)

og hva som er "utenfor" den etablerte normen.

Måten vi kommer t i l å bruke dette begrepsapparatet på, vil være bestemt av et annet· utgangspunkt som vi har hatt for prosjektet fra et tidlig tidspunkt. Det gjelder te- orien om endringene i den borgerlige offentligheten slik den er utformet av filosofen og sosiologen JUrgen Habermas.91 Litteraturen og den borgerlige offentligheten

Habermas' begt·ep om den borgerlige offentligheten kan sies å ha samme begrepsmessige status som institusjons-

begrepet. Det er utarbeidet gjennom studier av det borgerlige samfunnet, slik det vokste fram i Europa på 1700- og 1800-tallet, innenfor og i opposisjon t i l stats- former med enevelde og aristokratiske privilegier. Begre- pet er altså historisk, men det er også en modell, som abstraherer bort mange kulturelle og historiske s~·egen­

heter og kryssende tendenser. (Det har vært hevdet at modellen ikke passer på et samfunn som det norske, men historikeren Francis Sejersted har anvendt det på en frukt- bar måte i sin studie av 1800-tallets norske borgerskap.) 101 Offentlighetsteorien gir et nytt og fruktbart inntak t i l å forstå anmelderinstitusjonen og litteraturens funksjon i det borgerlige samfunnet. Habermas peker nemlig på at litteraturen får en viktig plass i det han kaller den klassiske borgerlige offentligheten. Borgeren produserer og driver sine forretninger i en privat økonomisk sfære.

I familien lever han sitt intime liv. Når han så skal tre

inn i samhandling med andre borgere, bl.a. for å for- svare sine interesser overfor staten, etableres det en tredje, offentlig sfære. Begrepet betegner både et nett av sosiale institusjoner og en ~· eller tenkemåte, som

~jør det mulig for borgeren å oppfatte seg som et politisk agerende individ. Den offentlige sfæren utgjør en kritisk instans mellom det private og staten. Offentlighetssfæren kan lokaliseres i den forstand at når borgerne møtes i sel- skaper, i kaffehusene og i de l itterære salongene, så er de offentlige borgere og ikke bare private individer. I offentligheten foregår det en menings- og crfaringsut- veksU.ng mellom borgerne. Normen for hva som er god poli- tikk og et bot·gerlig univers utformes der. Det er også her litteratux:en kommer inn.

Litteraturen fikk i det borgerlige samfunneL en sentral funksjon som formidling og som "allmenngjøring"/offent- liggjØring av de el·faringene som borgeren gjorde i sit t private og intime liv og av den selvoppfatningen (subjek- tivitet) som han der dannet seg. Litteraturen fikk sli:• en funksjon i utformingen av en ny borgerlig moral, i opposisjon t i l den gamle føydale moralkodeks.

Et konstituerende trekk ved den borgerl~ge offentligheten er id~en om at alle samfwmsmedlemmer deltar på lik fot.

Den allmenne mening blir dannet gjennom fri og demokratisk meningsbryting. Ingen skal i prinsippet være hindret ad- gang t i l offentligheten. I realiteten avsløres imidler- tid denne "allmenne" meningen som en klassemening så sna1:t nye sosiale grupper og bevegelser vokser fram, som ~t re- sultat av det borgerlige samfunnets egen utvikling. Nye sosiale gruppers tilgang t i l offentligheten, pol i t isk deltaking og myndighet, blir avvist av borgerskapet. Re- sultatet er "sprekkdannelser" i offentligheten; først bøndene og seinere arbeiderklassen etablerer "deloffent- ligheter", med egne institusjoner, egne partier og sin egen kulturelle kommunikasjon. I disse deloffentlighetene danner det seg nye normer, og formuleres andre verdier enn

- 7 -

de borgerlige. Det skjer også med basis i en egen litte- 11 )

ratur og en egen litterær debatt.

Offentlighetsteoriene handler ikke minst om litteraturens funksjon i ulike faser av det borgerlige samfunnets ut- vikling. Det samme utgangspunktet har den tredje teori- dannelsen vi har tatt i bruk: teoriene om litteraturens

"resepsjon" (mottakelse) og virkning.

Mottakelse og virkning

Prosjektet om å beskrive den norske litteraturkritikken er på mange måter i tråd med rådende "trender" i

europeisk li tteraturforskning. Interessen har i lØpet av 70-åra svingt l retning av mottakelsen av l i t teratur, t i l leserens rolle i den litterære historien og t i l systematiske analyser av virkningen, fortolkningen og fortolkningsstridene. Tyskeren Hans Robert Jauss til- skrives noe av æren for denne tendensen. I 1974 pre- senterte han slike problemsti ll inger i form av en "pro- vokasjon" overfor den tradisjonelle l i tteraturhistorien. 12

) Han slo t i l lyd for å betrakte virkningshistorien som mer enn en "komplet tering" eller en mild korrigering av det som tradisjonel t regnes som litteraturhistorie: beskrivel- sen av verkene som gitte objekter og deres (forklarl ige) tilblivelse. Litteraturhistorien er historien om at litterære budskap mottas, leses og fortolkes. ~n bør handle om verkenes virkning og betydning, og må skrives som en "resepsjonshistorie".13)

Uten å følge Jauss i kravet om å la resepsjonshistorien erstatte tilbl ivelses- og verkhistorien, kan vi samstemme i hans kritikk mot en ensidig historieskriving. Jauss står i en hermeneutisk tradisjon, som går ut fra at lesing av et litterært verk a!!tic utgjør en fortolkning

(R.Escarpit snakker om "skapende forræderi"). 14) For en anmelderhistoriker må dette poenget være opplagt. Det viktigste er kanskje at Jauss med sin provokasjon har bi-

dratt til å grw1nlcgge en vitenskap om hvordan litterære verker blir mottatt, fortolket og overlevert historisk.

Litterære normer

Jauss er bl.a. ute etter å definere den litterære erfaringa- prosessens karakter: hva skjer idet et verk når leseren?

Hvordan overleveres det gjennom historien? Hans til- nærmingsmåte har også aktualisert eldre teoridannelser som har det samme perspektivet, men som gir større rom for å forstå den litterære erfaringen historisk og sosi- alt. Vårt prosjekt trekker særlig på bidragene ti l de tsjekkiske strukluralistene, som representerer en sær··

preget og betydelig grein av den øst-europeiske forma- listiske skolen fra mellomkrigstida.

De sentrale navnene hel: er Jan z.luka'i:ovsky og Felix

Vodicka. ¹⁵¹ De har utarbeidet en omfattende teori om den estetiske funksjon i litteraturen, sett i forhold til ulike

lese- og fortolkningsmåter. For dem skjer lesing og for- tol!<ning av litteratur alltid via en "ramme" eller et litterært system som er formet av en hierarkisk ordnet .hel..l:at av verker og av estetiske og utenomestetiske normer.

De går ut fra at leseren <1lltid har en litterær "er- faring" som bestemmer forstÅelsen og fortolkningen av litterære ve~:ker. Ut fra denne erfaringen skapes en forventningshorisont. Den er litterært, historisk og sosialt bestemt. Litteraturforskningens oppgave blir bl.a. A rekonstruere de ulike lesemAtene i forhold til for- ventningshorisonten og i forhold til verkenes norm.

Strukturalistene sikter også mot å beskrive ulike epokers litterære "system" eller paradigme, dvs. hva som i en bestemt periode defineres eller oppfattes som litterært og estetisk verdifullt. Litteraturhistorien er for dem en utvikling gjennom "systemskifter" eller normbrudd. Bruddene søker de f.o.f. i det litterære verket, det viktigste kre-

- 9 -

ative, nyskapende elementet i denne historien. De resep- sjonsteoretiske synspunktene kommer gjennom dette til å utdype de mer sosiologiske perspektivene om institusjon og offentlighet. De bidrar med redskaper til å undersøke hvordan litteraturen konkret inngår i et samfunns organi- sering av sine erfaringer.

Epokenorm, gruppenorm eller klassenorm?

I denne grove. skissen av noen teoretiske utgangspunkt er det mange forenkli~ger. Presentasjonen er derfor lite egnet som grunnlag for en problematisering. Et proble- matisk punkt kan likevel trekkes fram, og det gjelder alle de teorlbygningene som er nevnt: Det er en hovedtendens at de søker å definere litteraturens funksjonsmåte og norm for en hel periode eller "epoke". Habermas snakker om ulike faser l den borgerlige offentligheten, men det teoretiske "grepet" om samfunnsformasjonen er svært om- fattende. Analysen av motstridende tendenser og av oppsplitting i deloffentligheter kan først og fremst til- skrives seinere anvendelser av hans teorier ~ ulike his- toriske analyser. 161 Også Peter BUrger tenker "epokalt"

og globalt når han definerer kunstens funksjonsmåte i det borgerlige samfunnet. "Konkurrerende" litterære insti- tusjoner blir l alle fall definert i forhold til en rådende litterær institusjon eller funksjonsmåte. 171

Når de tsjekkiske st·rukturalistene legger vekt på at det l en bestemt periode danner seg et hierarki av normer, inne- bærer det den samme tendensen. Det er "epokenormen" som setter premissene. Nye litterære uttrykk vil bli vurdert i forhold til denne og da enten slik at den faller inn i godkjente .~ammer, at den bryter normen, men skaper en ny norm gjennom sin kvalitet, eller slik at den "marginali- seres" eller defineres ut av det rådende hierarkiet av verdier.

Hos Vodicka finner v' vi imidlertid analyser av litterære

"konkretisasjoner" eller lesemåter som kan tilskrives

et "leserkollektiv" i form av en gruppe eller et sosialt miljø. Hierarkiet av normer kan være "gruppespesifikt".

Vodicka sier det slik:

"Bevisstheten om at det eksisterer en lokal, generasjonsbestemt og vertikal inndeling av det litterære publikum, krever en· undersøkelse av de gjensidige relasjoner mellom den litt- rære .smak i forskjellige sosiale lesersjikt."

"En av litteraturhistoriens oppgaver er å gi

en fullstendig boskr.ivelse av de relasjoner som sp1:inger ut av polariteten mellom verk og virkelighet. !·!en O<JSå den dynamikken som bestemmes av polariteten mellom verk og lese- publikum må beskrives historisk. Først da får vi et: riktig bilde av det egentlige litte··

rære liv, der verkene blir gjenstand for este- tisk persepsjon og der de får verdi, en verdi som ofte kan ha stor betydning ikke bare på det estetiske område, men for hele samfunns-

livet til et bestemt leserkollektiv." (min uth.) 18)

Bevisstheten om at det eksisterer en deling av det litterære publikum og at dette er sosialt og historisk bestemt, er et grunnleggende premiss i vår undersøkelse.

Hen undersøkelsen av litteraturkritikkens historie må likevel også arbeide på det "epokale" plan, ut fra en for- ståelse av srunfunnsformasjoner og dominerende litterære institusjoner. De "lokale" og kanskje opposisjonelle litterære og sosiale miljøene kan ikke undersøkes isolert. Det som nå skal sies om en kvinnelig litteraturkritikk og etableringen av en kvinneoffentlighet i 1880-åra kan gi en illustrasjon av hvor komplekst forholdet ser ut i praksis.

2. HVORFOR KVINNELIGE KRITIKERE?

I det lille litterære miljøet som fantes i Norge i 1880-åra, utgjør de kvinnelige kritikerne et overraskende stort inn-

- 11 -

slag. De finnes i de liberale og radikale miljøene, som skribenter i dagspresse og tidsskrifter og i funksjoner som medarbeidere og redaksjonssekretærer i tidsskrift og bokserier. Det dreier seg om minst fem betydelige an- meldere og skribenter bare i hovedstadssammenheng. Sammen med disse finner vi omtrent like mange med en mer sporadisk anmeldervirksomhet, mest i kvinnetidsskrift. I denne artikkelen skal jeg ta for meg Camilla Collett, Mathilde Schjøtt, ~largrete ~~ Amalie ~og Gina Krog, samt Ragna Nielsen og Vilhelmine Ullmann og noen få andre som har skrevet enkelte kritikker og litterære artikler.

Dette utvalget av kvinnelige kritikere er ikke· uttømmende.

Vi har ennå ikl<e full oversikt over de kvinnelige kri- tikerne som faktisk var virksomme i perioden.

Noen vil legge merke til at Aasta Hansteen f.eks. ikke er nevnt.¹9~orklaringen er dels at det har vært vanskelig å samle stoff av henne, dels en mistanke om at det vil reise nye og kompliserende problemstillinger å ta henne med. 20) Det har også vært med i vurderingen at det for tida på- går et forskningsprosjekt om hennes skribent- og forfatter- virksomhet, og at det kan være greitt å ha kjennskap til dette før en begynner å ta opp samme emne. 21 l En annen betydelig skikkelse som vi foreløpig ikke har materiale om, er Karen Sundt, journalist og redaktør i Telemarks- avisen Varden, redaksjonssekretær i·Østlandsposten i 1880- åra og i 1890 utgiver av et skrift om Kvinden i det poli- tiske og offentlige liv Det •1i l være helt nØdvendig å komme tilbake til henne.22l

Beslutningen om å gjØre kvinnelige kritikere i ett tiår til gjenstand for en samlet undersøkelse, krever en begrunnelse. Det har ligget mer enn tilfeldigheter bak ønsket om å

jobbe spesielt med en slik avgrensing av stoffet. Bl.a. ligger det en interesse, i hermeneutisk forstand, bak det, som det kan være nyttig å gjøre rede for.

Arkeologer før oss

l4ye av vår oppmerksomhet og kunnskap om kvinnelige kriti- kere skyldes andres forskning og "graving". Ikke minst ligger fortjenesten hos Ase Hiorth Lervik. Hun har ut- gitt to antologier med anmeldelser skrevet av kvinnelige kritikere. Videre har hun skrevet et større arbeid om Mathilde Schjøtt og arbeider for øyeblikket med et forsk- ningsprosjekt om forholdet mellom kvinnebevegelse. og kvinnelitteratur i Norge fra omkring 1880 t i l 1920.231

Ase Hiorth tervik og andre kvinnelitteraturforskere har gjort det "relevant" i det hele å se på kvinnelige for-·

fntter.e eller kri tikere som fors~1ingsobjekt. De har også bidratt t i l at vi i dag faktisk kan registrere kvinners bidrag ti l litter:atw:historien. I kritikksammenheng har vi rikt ignok en god kilde i Halvorsens Forfat terlexikon,241 der det er gjort et stort arbeid med å skaffe opplysninger om anonymt skrevne anmeldelser . 1•\en Halvorsen har f.eks. ikke registrert Gina Kr.ogs over ett hundre l i t terære artikler.

Om en går t i l vanlige li t teratw:historier, vil en ~1apt

i ^{o 25)} å .

finne noen omtale av kv nnelige krit1kere. G r en d1rekte til (eldre) tidsskrifter og aviser , vil en ofte ikke være i stand t i l å finne kvinnct·s bidrag fordi de skrev anonymt eller under pseudonym.261r noen tilfeller har denne anony- miteten ført t i l at deres artikler er blitt t i l lagt mer

11 . d l • 27)

e er m1n re KJente menn.

Vanskene med rett og slett A få Ø~'e på kvinner i historien er åpenbare. Dette har ført t il at synliggjøringsarbeidet måtte få en sentral plass i kvinnelitteraturforskningen.

Oppgaven bØr ikke bagatel liseres, og den er heller ikke foreldet. I løpet av 1981 kom det to større verk om norsk historie og norsk litteraturhistorie med 1880-åra som emne. De framhever begge den litteraturen som handler om

- 13 -

kvinner og kvinners frigjØringsbestrebelser, men har ingen plass verken for kvinnebevegelsen eller for sentrale kvinne- lige kritikere (som også var lederskikkelser) i sine fram- stillinger, 281

Kvinnepolitisk og erkjennelsesmessig interesse

Interessen bak synliggjØringsarbeidet er åpenbar: Når også moderne forskning utelater kvinner og kvinners kulturelle og politiske historie, fungerer den kvinneundertrykkende.

Den fører videre en strukturell tendens i vår historie til enten å overse kvinner eller gjøre dem til objekter. Syn-

liggjøringsarbeidet går dels på å påvise at kvinner faktisk har vært historiske subjekter og altså kan være det. Dels må det handle om å vise og forklare kvinners objektstatus i ulike sammenhenger, for å kunne overvinne den og gi rom for emansipasjon. Å anlegge et slikt perspektiv på his- torisk forskning anser jeg for å være i tråd med allment aksepterte verdier i vår vitenskapstradisjon.

Synliggjøringsarbeidet har ikke bare kvinnepolitisk inte- resse. Det har også en opplagt "videre" erkjennelses- interesse. Kjenner vi ikke kvinners historie, kjenner vi heller ikke samfunnets historie fullt ut. I vårt tilfelle er det åpenbart at vi får vite mer og nytt om den litte- rære institusjonen i 1880-åra når vi trekker inn de kvinne- lige kritikernes bidrag i sammenhengen. Det nye stoffet som her hentes fram, gir ny informasjon om litteraturens funksjonsmåte i en bestemt fase, og den bidrar til et mer nyansert bilde av det norske moderne gjennombruddet. gn interesse bak mitt arbeid er å nå en kombinasjon av sosialpsykologisk og vitenskapsteoretisk oppklaring: Ved å studere kvinners plass i en bestemt periodes litterære liv og så konfrontere den med seinere overleveringer i form av litteraturhistoriske beskrivelser, får jeg vite mer om hvilke mekanismer som er virksomme i normeringen av

litteratur og i ovPrlcveringen av disse normene. Vi kan anta at "utstØtingen" av bestemte normer og "forventnings- horisontcr" ikke bare skjer på estetisk eller klassemessig grunnlag. Den er også bestemt av mannsdominans. Mannlig dominans må være en av forklaringene på at betydelige kvinnelige kritikere er glemt i vår litteraturhistorie.

Dette innebærer en fordreining og en fortrengning i selve

den vitenskapelige overleveringen.

Bestrebelsene på å synliggjøre bør imidlertid ikke føre til at en tillegger kvinner særlige kvaliteter eller at en dekker over kvinne1·s "svakheter". Sympati og aktiv

interesse er helt sikkert en vesentlig drivkraft i alt forskningsarbeid og bØr være det. Det som alt er sagt om fortrengning og fordreining av kvinne1.·s innsats ⁱ histoL'icn, tilsier også at kvinners innsats ikke bare må lØftes fram, men oppvurderes. Det bør imidlertid ikke bety at en under- slår at kvinners innsats f.eks. kan være dilettantisk,

•uprofesjonell" eller forholdsvis uviktig, sett i forhold til f.eks. sa.mtidas li tterære debatt. ,\ etablere en hypotese om at kvinnelige kritikeres holdning til littera- tur allment skulle være mer "seriøs" enn den som preger mannlige kritikere, anser jeg som en lite fruktbar forsk- ningsstrategi. 29) At kvinne!: muligens har hatt en

~

holdning til litteratur og dermed en annen vurderingsnOJ:m enn sine mannlige kolleger, anser jeg del· imot som en helt begrunnet utgangshypotese.

1880-åra - en periode?

:-lye av denne artikkelen skal handle orn det "moderne gjen- nombrudd" i Norge. ¹/anligvis avgrenser en gjerne dette til en periode på ·rundt tjue år, fra 1870 til 1890. Ar-

beidet med kvinnelige kritikere i 1880-åra har ført meg dithen at jeg er blitt mer skeptisk til om dette er en fruktbar periodisering for det norske gjennombruddet, i alle fall om en skal gjøre rede for en bestemt litterær

- 15 -

norm knyttet t il det. Jeg anser det også som uavklart om det er meningsfylt å prøve å si noe om all eller deler av norsk litteraturkritikk i et tiår under ett. Allment er vel tiårs-bolker konvensjonelle, kunstige og lite frukt- bare inndelinger.

Når jeg nå likevel har satt "1880-åra" i tittelen på dette manuskriptet , er det ikke bare for lettvinthets skyld. Jeg har festet meg ved at det skjer nye og nær- mest omvel tende ting i norsk litteratur i de siste 1870- åra, men at inn~atsen t i l de kvinnelige kritikerne først begynner å bli markert fra omkring 1879 - og framover i 80-åra.

1890 framtrer så igjen som et skille i kvinnesammenheng. 90-åra er på en helt annen måte enn 80-åra preget av kvinnelige forfattere. Det skapte bl.a. en ny situasjon for kvinnekritikken. Men jeg har også merket meg at vi omkring t iårsskiftet 1880-90 støter på flere uttalelser som signaliserer at den l i tterære institusjonen holder på å forandre seg. Vi kan observere at kvinnelige kritikere opplever at det skjer et skifte i det litterære miljøet, et normskifte, som de selv har problemer med å fØlge med på. Det litterære normskiftet ved utgangen av.1880-åra innebærer at det moderne gjennombrudds periode definitivt går ut, og dette får, som vi skal se, konsekvenser for kvinnene i det litterære miljøet. JOl

Jeg har altså noen gode grunner t i l å holde meg t i l en tiårsperiode som fØlger desenniet. Jeg vil likevel be- merke at jeg, etter som jeg har arbeidet mer med perioden, har oppdaget flere gode grunner t i l å sette en annen tids- inndeling. Det vil framgå av denne artikkelen at jeg ser 1887 som et viktig og skillende år. Ti år tidligere, i l877, innledet BjØrnst~erne Bjørnson med sin tale om "A være i sannhet" det vi kan kalle det norske moderne gjen- nombruddet. Kanskje varer det norske moderne gjennom-

bruddet bare i t i år, fra 1877 t i l 1887? Og kanskje har

. 31)

den mye med Bjørnson og mindre med Georg Drandes å gJØre?

Kvinnelige kritikere - en gruppe?

At det er mulig å trekke fram en rekke kvinnelige kritikere og begrwme hvorfor det er interessant å studere dem, rett- ferdiggjØr ikke at de kan behandles under ett på en menings- fylt måte. Hen de kvinnelige kri.tikerne viser seg å ha mange felles trekk ut over det å være kvinner. Etter min første gjennomarbeiding av et antall anmeldelser og ar- tikler av kvinnelige kritikere i 1880-åra og ~ed

det litterære og sosiale miljøet de hadde tilknytning t i l, kunne jeg oppsununerc disse felles trekkene:

1) Mange av anmeldelsene skrevet av kvinnelige kritikere er preget av et uttalt eller mer uuttalt engasjement for kvinnesaken.

2) ~~nge av anmeldelsene forteller om sterk interesse for litteratur som skildrer kvinner og som stil ler seg positivt t i l kvinnesaken.

3) De forfatterne som anmeldes mest av de kvinnelige kri- tikerne i 80-åra er det moderne gjcnnombrudds mannlige for- fattere, dvs. Ibsen, Lie, Kielland og BjØrnson. BjØrnson er den de anmelder mest og mest positivt.

4) Fra omtrent midt i 80-åra blir kjønnsmoralen et domi- nerende debattemne, som også får stor plass i litteratur- kritikken. De fleste kvinnene engasjerer seg i denne de- batten for den såkalte "hanskemoralen", dvs. for et kysk- hetskrav t i l mennene før ekteskapet.

3) ~lot midten av 80-åra uttrykker de fleste kvinnelige kritikerne stadig tydeligere en negativ holdning t i l natu- ::alismen og til boh~mene, som de identifiserer med natura- lismen. DP.tte gjelder ikke Arna!ie Skram.

6) De fleste skrev på ett eller annet tids9unkt i kvinne- sakstidsskriftet ~ylænde, som begynte å komme ut i 1887.

Ce som ikke gjorde det, er i andre sammenhenger tydelig

- 17- engasjert i kvinnesaken.

7) I svært mange av anmeldelsene finner vi en tendens til eksplisitt eller implisitt å forutsette kvinnelige lesere.

Det gjelder ikke bare anmeldelsene i Nylænde.

Det siste punktet innebærer en mistanke om at kvinnelige kritikere særlig identifiserte seg med og forholdt seg til et kvinnelig publikum. Nå er det ikke uvanlig å anse kvinnene i borgerskapet og det bedrestilte småborgerskapet (og deres tjenestepiker) som en av de viktigste lesergruppene i peri-

oden. 32) . Hen det kan sjelden etterspores i de mannlige

kritikernes anmeldelser. Det er derfor rimelig å våge hypotesen om at vi her har å gjøre med litterære vurderinger som uttrykker en kvinnelig erfaring og en kvinnelig for- ventningshorisont i 1880-åra.

Et problem må nevnes til slutt: Amalie Skram er den mest betydelige kvinnelige forfatteren i 1880-åra. Hennes debut- roman, Constance Ring, har kvinnelig hovedperson og er, i alle fall sett med dagens Øyne, skrevet ut fra et kvinnesaks- synspunkt. Det er påfallende at Amalie Skram aldri ble anmeldt eller fyldig omtalt i Nylænde, til tross for at redaksjonen hadde et program om å støtte og oppmuntre kvin- nelige forfattere. Dette er et problem som det har vært viktig å prøve å finne en forklaring på.

3. KVINNENE UT I OFFENTLIGHETEN

~ utgangspunktet var det altså mange grunner til å kople litteraturkritikk skrevet av kvinner til kvinnesak og kvinnebevegelse. Men hva innebærer så det litteratur- og kritikkhistorisk?

I det teoretiske perspektivet jeg nettopp har skiesert, var det ikke langt til en hypotese om at kvinnebevegelsen i

1880-åra utgjorde en egen offentlighet eller en deloffent- lighet. I løpet av 1870-1880-åra fikk vi i det norske sam-

funnet en lang rekke politiske nydanninger. Partivesenet ble befestet og organisasjonene fikk en ny og betydnings- full plass i det sosiale og politiske liv. 33T Kvinnebe- vegelsen var en av mange sosiale bevegelser som sti lte krav om å "komme med" i det politiske liv. BØndene hadde alt lenge vært på den politiske arenaen med t i lsvarende krav. I 1880-åra utgjorde de alt mer enn en politisk be- vegelse, og fikk bl.a. i målrørsla sine egne institusjo.ner og sin egen offentlighet. Arbeiderbevegelsen gjorde seg gjeldende med de samme tendensene. I løpet av to tiår ble også den en "stat i staten", en motoffentlighet i det bor- gerlige samfunnet. 34) Skjedde det samme med kvinnebevegelsen?

NA har det vært vanlig å· snakke om "offentlighet" i kvinne- sammenheng i 1880-åra, men da på en l i t t annen måte. Dette er tiåret da "kvinnene trådte ut i offentligheten", pleier en gje~:ne å sL Det skulle innebære at de fikk plass og ble integrert i den borgerlige offentligheten. Det var da bgså deres målsetting, og det er dekkende for mye av det som skjedde, i en viss periode.

De voldsomme politiske og sosiale bevegelsene like før og i begynnelsen av tiåret skapte muligheter for at kvinnene kunne delta i det politiske liv og tre fram offentlig. Nå skjedde det for fØrste gang i norsk historie at (to) kvinner deltok i et offentlig ordskifte. Talerstolen sto i Studentersamfwldet, der en over tre kvelder diskuterte kvinnesak. 35l

En av de modige kvinnene var Gina

Krog .

³⁶

~un

hadde deltatt i kvinnesaksa~:beid og vært politisk engasjert siden midt i 70-åra. ~len barrierene mot offentlig deltnkelse var mange. Hun ble imidlertid en av de fØrste kjente kvinnesakskvinnene i Norge og fikk også en posisjon innenfo!:' de kult'.!rradikale miljøene. Alt i 1880 hadde hun begynt å skrive i ~obl~t

og Dagbladet, først under pseudonym, seinere under fullt navn. 371 Fra 1884 begynte hun å skrive om kvinnebevegelsen

- 19 -

i Nyt Tidsskrift. To år seinere ble hun redaktør av kvinnesakstidsskriftet Nylænde, og der skrev hun et stort antall anmeldelser av bØker og teaterstykker. j8)

Gjennombruddet for kvinnesaken kom ved inngangen til 80- åra. Det som skjedde må ha blitt opplevd som en bevisst- hetsmessig revolusjon. l-len kvinnenes stilling var slik at de fleste fortsatte å holde seg anonyme også etter at kvinnesaken for lengst var kommet inn i den offentlige de- batten. l~en flere begynte i skrive.

Foregangskvinnen hadde vært Camilla Collett. I kraft av sin stand og posisjon kunne hun etter utgivelsen av Amtmandens dØtre tre fran1 offentlig. Hen hun sto lenge alene om å reise spørsmålet om kvinnens plass i littera- turen. 39)

Anonymt, og slik at det gikk lang tid før noen oppdaget at hun var kvinne, begynte Amalie ~lUller i 1877 å skrive an- meldelser av nyere litteratur i Bergens Tidende og seinere i Smaalenenes Amtstidende. Fra 1880 skrev hun anmeldelser for Dagbladet, hovedstadens radikale avis, og fortsatte med dette i åra framover, alltid under signaturen " ie".

Fem år seinere trådte hun fram i full offentlighet som forfatter av Constance Ring, og ble møtt av en sjokkert og stort sett negativ kritikk. 40l

I 1879 sto det en stor og meget grundig artikkel om Bjørnstjerne BjØrnson i Nordisk Tidsskrift. 41l Det var antakelig få som gjettet at artikkelforfatteren var en kvinne. Bak initialene "D.d." skjulte Mathilde Schjøtt seg~²)Hun hadde alt i 1871 utgitt en bok anonymt i

København. Den var inspirert av lesningen av John Stuart l·lill og het Venindernes samtale om Kvindens Underkuelse.

Utover i 70-åra skrev hun noen litterære artikler og noen skjØnnlitterære forsøk, men oppgavene som mor og profes- sorkone gjorde det vanskelig både å få skrevet og å gå

ut

offentlig~

³¹

Fra

omkring 1882 er det imidlertid mange som vet at signaturen "M.S." i Nyt Tidsskrift skjuler en

kvinne, og hw1 får etter hvert status som hovedanmelder i tidsskriftet. 44) Fra 1886 skrev også hun under fullt navn.

Det skjedde m.a.o. et gjennombrudd i løpet av få år. Hen skandalepreget rundt kvinner som opptrådte offentlig, for- svant ikke så fort. I 1886 gikk danskfØdte ~~rgrethe

Vullum ut og forsvarte Christian Krohgs Albertine under full t navn. Selv de nærmeste vennek.retsene var rystet, dels over offentligheten, dels over at hlm som kvinne forsva.rte en så våget bok. ~1en hennes initiativ gjorde flere kvinner modige.

noen usignerte innlegg ut. gi ve l se og innholdet

Avisene brakte flere signerte og som al le forsvarte både retten t i l i romanen.

Hargrethe Vulllun var kolM1et t i l Norge i 18 7 9. Hun skrev l i t teratur- og kunstanmeldelser i Dagbladet og seinere i Verdens Gang og anmeldte også l>Øker i Nyt Tidsskrift, da under fullt navn. '15l

Et godt uttrykk for hvilke endringer som skjedde i kvinnenes mulighet for å opptre offentlig, finner vi i beretningen orn Den norske kvinnebevegelsens historie av Anna Caspari Agerholt . 461 Hun forteller om stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening i 1884:

"Våren 1884 oppfordret "Flere Kvinder" i "Dagbladet"

(nr. 82) II.E. Berner til å danne en forening t i l fremme av kvinnesaken. Det falt dem neppe inn at de selv kw1ne tre i spissen for et slikt fore- tagende."471

Hen det gikk kort tid før de, som hun skriver, begynte "å ta saken i egne hender". 481 _! 1885 tok de ledelsen i Norsk Kvinnesaksforening og sto nå mer og mer selvstendig fram i den politiske debatten. I 1887 startet de s i t t eget tidsskrift Nylænde, og der skrev de fleste under fullt navn.

- 21 -

"A

ta saken i egne hender" var selvsagt et mål for en

bevegelse som siktet mot å myndiggjøre sine medlemmer og delta på lik linje i det offentlige liv. Paradoksalt nok ser det imidlertid. ut t i l at da kvinnene overtok Kvinne- saksforeningen, ble det ikke et ledd i _en inntreden i offentligheten, men et ledd i en tilbaketrekking. Kvinnene gikk ut av den "allmenne" offentligheten og inn i en egen kvinneoffentlighet. Dette er en hypotese, som jeg mener blir underbygget av den utviklingen som de kvinnelige litteraturkritikerne gjennomgikk i løpet av tiåret og av den generelle tendensen i den borgerlige kvinnebevegelsen, bl.a. med svekket politisk gjennomslagskraft i begynnelsen av 90-åra. Hen det som skjedde, er også nøye knyttet t i l utviklingen i den litterære institusjonen i tiåret.

4. KVINNEOPPRØRET - EN DEL AV DET f.IODERNE GJENNOMBRUDD Kvinnebevegelsen var en venstrebevegelse. De kvinnelige kritikerne og de kvinnepolitiske lederne var alle enten aktive venstrekvinner eller nært knyttet t i l venstremil-

jøer med personlige og sosiale bånd. 491

I samtida var det vanlig å snakke om de nye forfatterne og miljøet omkring dem som "det litterære venstre". Tilknytningen t i l par-

tiet Venstre var utvetydig helt fram t i l 1884.

De kvinnelige kritikerne skrev fØrst og fremst i venstre- aviser, som Dagbladet, Verdens Gang og Bergens Tidende, og

i Nyt Tidsskrift, som var det ideologiske hovedorganet for det kulturradikale hovedstadsvenstre, med Bjørnson og J.E. Sars i

spissen~

⁰

~einere

i 1880-åra skrev de fleste av dem i Nylænde, som var like klart identifisert som et venstreorgan, men der kvinneresponsen nok rakk videre.

Det politiske kvinneopprøret var nært knyttet til det l itterære. KvinnesaksmiljØene sprang fram av lese-

sirkler i

1870-å ra~

¹

~e

nye, realistiske forfatterne innen-

for det "moderne gjennombrudd" ble hilst med glede og entusiasme av kvinnesakskvinnene. Hvor nær forbindelsen mellom kvinnesak og litteratur var, illustreres av Anna Caspari Agerholt som i innledningskapitlet om "For- beredelsen" t i l kvinnebevegelsen, også har tatt med et stort avsnitt om "de store dikterne" .⁵²¹ For kvinnesakens pionerer var den nye litteraturen både en forutsetning og en viktig alliert.

Det moderne gjennombruddet var et nordisk fenomen. Noen av de sterkeste ideologiske impulsene korn fra Danmark, med Georg Brandes.?3l l·!en i Norge ble noen av de ~iktigste

verken~ skapt av forfattere som BjØrnson. Lie, Ibsen og Kielland. Forutsetningen for at de lt1ange ulike forfatterne og miljøene kunne bli identifiserte som en "bevegelse", lå ikke minst i sammenvevingen av det l i tterære og det

politiske. Det litterære opprøret vendte seg mot autori- tetene og konvensjonene i det gamle samfunnet. Den nye litteraturens tema var lØgnen, vanetenkingen og hykleriet i de samfunnsmessige institusjonene: i ekteskapet, kirken og det politiske liv. Ned s i t t foredrag om "A. være i Sannhet" i 1877 forklarte Bjørnson det norske folk dette og sluttet seg dermed også t i l opprøret.54l

Den nye litteraturen bar fram et nytt menneskebilde. Det hadde si t t grunnlag i en ny naturvitenskapelig og bio- logisk forståelse, som igjen fikk konsekvens for samfunns- synet. ~lennesket ble sett som en de l av en lovmessig ut- vikling. I troen på lovmessighet lå det en sterkt deter- ministisk tendens,men i .den· tidl ige fasen var den kombinert med en grunnleggende tro på framskrittet. Koplet t i l strø:nrnen av nye impulser fra Europa, som innebar en full- stendig nyorientering i naturvitenskap og samfunnsvitenskap,

fi~k litteraturen et voldsomt gjennomslag, særl ig i de voksenåe borgerlige miljØene. Litteraturen korn til å fun- gere som en del av den allmenne politiske debatten som førte fram t i l oppløsningen av embetsmannsstaten og etab-

- 23 -

leringen av et borgerlig, liberalt regime. I og omkring litteraturen foregikk det en intens meningsutveksling om moralspørsmål, verdier og samfunnsoppfatninger. Fra om- kring midt på sytti-tallet til noe etter 1884 hadde litte- raturen i Norge en plass som i sjelden grad er lik den som JUrgen Habermas definerte for den klassiske bor~lige

offentligheten. 55 )

Dette innebærer ikke at den nye litteraturen var en etablert litteratur. Ved inngangen til 80-åra var den en opposisjons- og kamplitteratur. Det kan vi ikke minst se av det de kvinnelige kritikerne skriver.

~!athilde SchjØtt, Amalie Skram, ~largrethe Vullum og Gina Krog var alle entusiastiske forsvarere av den nye og uro- vekkende litteraturen. De var blant de norske kritikerne som først og klarest formulerer dens bud--

skap og litterære norm. Entusiasmen og lojaliteten ble bevart også etter at nye litterære normer hadde begynt å overta. Da kvinnebevegelsen fikk sitt eget tidsskrift, gikk noen av dem inn der som kritikere og forsatte å skrive om gjennornbruddsforfatterne som "sine" forfattere. Nylænde startet med et åpningsdikt av Jonas Lie og fortsatte med en tett rekke av artikler om den realistiske litteraturen og dens forfattere. Selv i artikler om helt andre emner, var litteraturen en sentral referanse.56l

Da Nylænde startet i 1887, kunne de kvinnelige skribentene se tilbake på en ofte dramatisk endring i samfunnets hold- ninger. Også i forhold til litteraturen opplevde de at det hadde skjedd noe som liknet en revolusjon. Ragna Nielsen slår dette fast i bladets første store anmeldelse:

"Før i tiden, for omtrent en menneskealder siden, syntes vi, at en roman eller et andet digterværk, der var skrevet i en bestemt hensigt, for at be- handle et eller andet spørgsmaal, kjæmpe for en sandhed, det duede ikke; ( .... ) Den gang kunde nu foragten for tendensdigtning ogsaa være berettiget". (., ... ) "heller ikke var der den bevægelse og gjæring i tiden; der var ikke store nye sandheder,

som holdt paa at bryde sig vei og be~~~ede alle sind saaledes, som tilfeldet er nu."

Fr.a midt i åttiåra hadde seiren for det politiske venstre bidratt t i l også å gi det litterære venstre legitimitet.

Den realistiske normen slo gjennom som den dominerende normen. Tendenslitterat:uren ble akseptert. Hen dette varte egentlig ganske kort. Kort etter etableringen av Sverdrup-regimet i 1884, gikk det politiske og litterære venstre i opplØsning. I litteraturen ble seksualdebatten den sprengende saken. Hen striden handlet også om litte- ratursyn og skrivemåter.

Indre stridigheter og dramatiske brudd mel lom gamle alli- erte preger perioden fra 188~ t i l 1887. Utgangen ble at den realisti ske normen mistet sin dominerende posisjon. I 1887 var situasjonen alt den at kravet t i l realisme og samfunnspolitisk tendens ble forlatt i de litterære mil- jøene. Både gjennombruddsforfatterne og den yngre gene- rasjon var begynt å orientere seg mot nye normer, enten mer markert naturalistisk, med impresjonistiske stil-

trekk, eller mot en mer "innadvendt" og t i l dels symbo- listisk l i t teratur, med vekt på psykologisk skildring. Den politiske tendensen vek for en mer pessimistisk holdning og avvisning av samfunnspoli tisk engasjement. 'l'endensene i litteraturen ble fulgt opp av vurdet·ingene i litteratur- kritikken.

Ragna Nielsens trygge tro på tendensl it'::eraturen var fak- tisk alt på vei ti l å bli "gammeldags". l-len i kvinne- miljøene bevarte en ennå en tid troen på gjennombrudds-

litteraturen og den grunnleggende norm. Det skjedde bl.a. fordi kvinnebevegelsen og kvinnemiljøene på slutten av 80-åra ble spaltet ut av den borgerlige offentligheten.

Den borgerlige kvinnebevegelsen dannet grunnlaget for en egen kvinneoffentlighet. Den hadde eksistert som en ~­

~ i kvinnesaksmiljøene fra tidlig i 80-åra. Fra om- kring 1887 ble den befestet som en egen offentlighets-

- 25 -

sfære, med egne politiske organer, egne publikasjoner. Vi fikk .en kvinnelig "kommunikasjonssfære", der kvinner de- batterte og utvekslet erfaringer, og der det dannet seg bestemte kvinnepolitiske holdninger og normer.

I denne kvinneoffentligheten fikk litteraturen en viktig plass, og synet på litteraturens funksjon og betydning var her grunnleggende i tråd med det moderne gjennombrudds litterære norm. Vi kan si at kvinneoffentligheten førte videre det moderne gjennombruddets litteraturoppfatning.

Det fikk konsekvenser også for litteraturkritikken. I og med at kvinneoffentligheten ble spaltet· ut av den borger-

lige offentligheten, skjedde det imidlertid også en viss forandring i de litterære vektleggingene. Visse aspekter ved litteraturen ble betont sterkere. Det gjelder fØrst og fremst betydningen av et kvinneperspektiv og tilknyt- ningen mellom forfatteren, kritikeren og det kvinnelige pu!Jlikum. Hen det gjelder også avgrensningen i forhold til andre litterære normer, fØrst og fremst naturalismen. Dette er vurderinger som vel å merke finnes også i en tidligere periode. Alt tidlig i 80-åra kan vi se visse

s~egne trekk ved de litterære vurderingene til de kvinne- lige kritikerne, f.eks. vekten som legges på kvinneskild- ring. Men etter hvert som kvinneoffentligheten etablerer seg som en egen kommunikasjonssfære, blir disse tendensene mer markert innad, og skiller seg dessuten mer ut i for- hold til tendensene i den dominerende litterære institu- sjonen. Slik blir litteraturkritikken i Nylænde etter hvert "gammeldags" fordi den f.eks. fortsetter å være en meningskritikk. Lojaliteten til gjennombruddsforfatterne kommer også noen ganger til å få nesten paradoksale uttrykk, fordi den blir opprettholdt. på tross av den utviklingen som skjer i forfatt~rskapene.5⁸l

I det følgende skal vi se nærmere på de litterære vurde- ringene til de kvinnelige kritikerne i 1880-åra. Fram-

stillingen kommer ikke t i l å gi plass t i l analyser av individuelle særtrekk, og noen vil kanskje finne modellen noe grovt tilhogd. Siktemålet er å vise hovedtendensene i de kvinnelige kritikernes vurderinger av litteratur gjennom hele tiåret. Vi skal se at det finnes noen domi- nerende tendenser i deres litterære kritikk, og at disse etter hvert· utvikler seg t il å bl i en l i t terær norm som er særegen for kvinneoffent l igheten i 1880-åra.

5. "LI'r'l'ERATURENS VÆKKENDE OG REISENDE 1·1l\KT"

Det moderne gjennombruddet besto ikke minst i et brudd med den poetiske realismen og kravet om at littera- tw:·en skul le ha idealet og den "rette" moral som sitt mål og perspektiv. I Norge ble striden om estetiske og moralske normer for litteraturen ikke minst en strid med estetikk-professoren M.J. Monrad som autoritet og norm- setter. I 1880-åra bekjempet han med al l sin politiske og estetiske ·autoritet gjennombrudds- litteraturen.

Camil la Collett

En annen representant for den poetiske 1:ealismen inntok ikke den sanune, fiendtlige holdningen t i l det nye. Camilla Colletts innsats som forfatter og l i t teraturkri- tiker hadde gjort henne t i l et forbilde for. kvinnebcvegel~

sen. I det store essayet om Kvinden i Literaturen fra 1877~⁹~inner vi synspunkter som seinere også skulle prege vurderingene t i l både Hathilde Schjøtt, Gina Krog og Amalie Skram. Hennes lesemåte er "indignert" og poli- tisk, og hw1 ble også uten tivl en viktig inspirator bak

?arolene om tendenslitteratur og kvi~neperspektiv. ! 1880-åra fortsatte hun som essayist og anmelder, bl.a.

i Nyt Tidsskrift. 60l

- 27 -

Men det er ingen tvil om at Camilla Collett som kritiker og forfatter må plasseres som tilhenger av den poetiske realismen. Et kjernepunkt:! hennes litterære vurdering er kravet om "sedelig Grundanskuelse". •oen må; sier hun,

"være den literære og moralske "Maalestok". Hun snakker

om "Lutring" gjennom kunsten og om at denne lutring skal føre til "Indlemmelse i den store Verdensbevidsthed". ⁶¹¹

Hen dette er for Camilla Collett også et grunnlag for å kreve "standpunkt" fra litteraturen, og å hevde at kri- tikerens oppgave er å bibringe leseren det litterære verkets lære. Når hW\ kunne "henge med" så godt i den litterære debatten i 1880-åra, henger det sammen med at hun har en kritisk og kvinnepolitisk fortolkning av den poetiske realismen. Hun vurderte litteratur først og fremst ut fra om den skildret kvinnenes liv på en realis- tisk måte, om den formidlet kvinners erfaringer og om den i sin tendens talte kvinnenes sak. Hun oppfordret sine medsøstre til å se nøyere på "vore fædrelandske Digtninger og Romaner" og undersøke deres "Opfatning av Kvinden og den Stilling hw1 bør indtage i Samfundet". 62)

Vi skal se at de fulgte oppfordringen. Og kvinnebeve- gelsen bevarte sin lojalitet til Camilla Collett. I Nylænde-sammenheng ble hun nærmest en symbolsk figur. I bladets første nummer fantes det blant andre klart pro- græmatiske· artikler også en skarp polemikk mot Henrik Jæger for tendensiøs og uvennlig omtale av Camilla Collett ved flere anledninger. 63l

Ny litterær norm

Den poetiske realismen var uten tvil ennå den dominerende litterære normen da lolathilde S<.:hjøtt i io79 skrev ar- tikkelen om Bjørnstjerne BjØrnson i Nordisk Tidsskrift.⁶⁴¹ Artikkelen er en bredt anlagt presentasjon av Bjørnsons

forfatterskap og en hyllest til ham som den store sann-

hetssøkeren. "Nye livskilder" og "en ny og farlig sand- hed" er Mathilde Schjøtts stikkord. Bjørnsons diktning representerer noe nytt i diktningen og det må få konse- kvenser også for estetikken, hevder hun. Hen samtidig argumenterer hun for at Bjørnson er forsonlig. Som

~ kan han aksepteres av alle:

"Bjørnson har vist sig som den store digter derved at selve hans tendents er ophøiet over tendentsen og rækker den gamle esthetik en beroligende og

forsonende haand."65)

Det samme forsøket på så å si å overtale opinionen t i l å akseptere Bjørnson finner vi også hos Amalie Skram alt i 1877. I sin anmeldelse av Kongen forsikrer hun om at BjØrnson i dette stykket skaper et "Billede på den dybe, rene, kvindelige Sædelighed".66l Likedan argumenterer l·fargrethe Vullum i 1880:

"Kjærnen i hans Væsen er den store Samfølelse, han har med alt omkring sig. Og den bliver aldrig radikal. " 67 )

Det er et metodisk problem som vi gang på gang støter på, at kritikere argumenterer "taktisk". Anmelderen eller debattanten antar retorisk eller foreløpig sin (antatte) motstanders litterære eller moralske norm, for desto bedre å kunne argumentere mot den og for sin egen. Denne typen argumentasjon gjø1:· det lett å feiltolke en kx-.i.tiker som mer moderat eller mer radikal enn hun er. Det kan også gjøre det vanskeligere å se hva som er reelle glidninger

i anmelderens egne synspunkter over tid. Når det gjelder de kvinnelige kritikernes argureentasjonsmåte i slutten av 1870- og begynnelsen av 1880-åra, kan vi konstatere at de dels er svært taktiske og forsiktige,dels også vur- derer og analyserer litteratur ut fra en tilvendt tenke- måte. Den tilvendte, dominerende estetiske normen i hele det litterære miljøet i Skandinavia var ennå den poetiske realismen og dens sterkt normerende litteraturforståelse.

- 29 -

Likevel er det ikke tvil om at de kvinnelige kritikerne helt fra begynnelsen av påtar seg et aktivt forsvar for den nye, realistiske litteraturen. I den sammenhengen fram- hever de også at den innebærer et ~ med den gamle litteraturen og med de gamle estetiske normene. Mathilde SchjØtt ;skriver f.eks. i BjØrnson-artikkelen:

"Det er en esthetisk trossætning, at et værk, hvori der er tendents, ikke er naget digterværk.

Hen det høre til det besværlige ved de store digtere, at de nØde esthetikerne til at skrive sin esthetik om igjen.•68)

Hun insisterer på at Bjørnson stiller sannhetskravet foran kravet til skjønnhet. Skuespillet En Fallitt er det første "skridt paa denne bane•; 691 vi har

med~

litterær epoke å gjøre.

Tidsåndens krav

Et av de hyppigste argumentene for den nye litteraturen, er den hegeliansk pregete id~en om å fØlge "Tidsaanden" og de krav den setter. Amalie Skram er en av de som betoner kravet til modernitet og tidsmessighet sterkest: Dikterne må gripe "sin Tids ideer"; J.P. Jacobsen viser med

Fru Harie Grubbe mot en "ny Literaturperiode". Dikteren må finne "Tidens eget Hjerte" og kjenne det som "gjærer i Tiden", osv.701

Mathilde Schjøtt argumenterer på samme måte for Bjørnsons Magnhild. Forfatteren har her "be- handlet egteskabet i tidsaandens lys, fra tidsaandens standpunkt". 711

Kravet til tidsmessighet kan bli normativt. Det ser vi hos l·largrethe Vullum i en anmeldelse av Kiellands

For Scenen. Hun innleder med å spørre om hva man "fordrer av Poesi i vor Tid" (min uth.l. Hos Kielland finnes hun en splittet livsopplevelse, som hun ikke 9odtar. Det er en livsholdning som tilhører en forgangen tid:

"Da var man ·"zerissen". I vor Tid er man det ikke. I vor Tid er man i den store Kamp enten bleven ligegyldig, el ler man er bleven i den gamle Tro, eller man har vundet Haab i en ny Tro."72)

Dikteren kan altså måles med "tidens" krav og tidens er- faringer. For Gina Krog er Ibsen den store dikteren. Det er han fordi han skildrer kvinner, og fordi han formidler

"den -nye tids drama". 73)

I en antaeldelse av John Paulsens roman Fatnilion Pohrsen framhever Amalie Skram at forfatteren viser en "sikker forstaaelse af, hvad der bevæger tiden". Dette er en posi- t iv vurdering. Den understrekes ytter l igere når romanen sies å skildre forhold som er "psykologisk paalidelige"

og roses for "det standpunkt den tar". 74

>

Tendens og reformvil je

Den nye litteraturen inngår i en sammenheng. Den har funksjon i en bevegelse og i et engasjement som sikter mot sosiale forandringer. Det har skapt kravet om at dikt- ningen må ha tendens. Tendens-kravet er et av gjennom- bruddslitteraturens viktigste l i t terære pt·ogrammer, og kvinnene støtter dette fullt ut. Det er et allment krav, som ikke sier noe om hvilken tendens, hvilket tema, hvil- ket samfunnsspørsmål som settes under debatt. Slik god- tas det også i utgangspunktet. av de kv inne lige kr i tikerne.

NØye knyttet t i l tendens-kravet er også kravet om at dikteren skal være reformator. Når en forfatter ikke lar seg plassere i denne båsen, er i alle fall skepsis uunn- gåelig. Gina Krog er like avvisende som H. Vullum over- for Kielland, fordi han ikke stiller seg "blandt re- formatorene". ?S) l·!athilde Schjøtt legger nettopp vekt på at Bjørnson og Ibsen står "i en stilling, der ligesaa

- 31 -

meget er reformatorens som digterens". 76) Også Ibsen oppfattes altså som en reformator, selv om det er helt klart at han ikke kommer opp mot Bjørnsons "kraftige optimisme" og kamp for "moralens renhed". 77l

Sannhet og realisme

I den nye litteraturen er kravet til sannhet stil t foran kravet til skjØnnhet. IfØlge Hathilde Schjøtt fører sannhetskravet også i sin konsekvens til realisme- kravet. 78l Den nye diktningen realiserer det kravet som Camilla Collett satte til realisme: at den skulle skildre kvinnens virkelighet. Realisme og gjenkjennelse er kri- teriene når "en Kvinde" skriver om Arne Garborgs Hjaa ho

~ (på grunnlag av den danske utgaven) :

"Denne Bog er skrevet om og for Kvinder, og den maa kunne læses af alle. Den gir en meget sand og fin Psykologi af en ung arbejdende Kvinde, •...

Hun faar vor l·ledfølelse, for vi kjender alle dine Kampe mer eller mindre klart."79)

Hen perspektivet er likevel videre: Viktige kriterier er ... . . ,

samfunnsskildring og gråderi" av levendegjøring. Slik roser Nargrethe Vullum Garborgs noveller i Forteljingar og Sogur, og særlig "Stordaad". Den "rummer inden den knappe form et helt samfundsbillede, der er lige saa rørende, som det er enkelt", sier hun. 801 Amalie Skram kaller i tråd med dette Bjørnsons Det ny system "et borgerligt-socialt Folke- maleri". "Bjørnson har med Hesterens Genialitet grebet og

d k ¹¹ 81)

og levendegjort sin egen Ti s ~tennes er .

Amalie Skram er også den kritikeren som legger sterkest vekt på verkenes virkelighetsskildring, og ser levende- gjØring og psykologisk sannferdighet i persontegningen 50^~ avgjørende kri~erier. I forbindelse med personnkildri~­

gene bruker hun ofte uttrykket "i kjØtt og blod".

"Aldrig har et dramatisk Aibejde vrimlet af Hennesker, der i højere Grad er KjØd og Blod.end disse .... ".82

)

Hun bruker også det typiske og det naturnØdvendige . som litterære begreper, og legger fra et tid- lig tidspunkt vekt på trekk ved den l itterære skildringen som peker vel så mye mot en naturalistisk som en realistisk tendens. Her er "Tidens Typer samlet" og "tegnet i

ædruelig Sandfærdighed", skriver hun om Det ny System.83l

"Hver eneste Skikkelse er en ægte Type, oprunden i Slægten, udsprungen af Tiden og falden som en Frugt af sin egen naturalistiske og psykologiske NØdvendighed." "Sarnfundet og Slægtsforhold sætter ~~ke paa Individerne og bestæmmer deres Vej og Haal" 1 sier hun om Et Dukkehjem. 84) Hun er også den som er mest orientert mot stilistiske og for- melle elementer ved de litterære verkene. Hun gjør ofte oppmerksom på hva som er forfatterens perspektiv, og skiller i sin analyse mellom fortelleren og det fortalte.

De andre kritikerne er langt mer opptatt av verkenes tematikk og av de fiktive personenes handlinger, psykologi og moral.

Vi finner i det hele sjelden en klar bevissthet om for- tellerperspektiv og "fiksjon" hos de kvinnelige kritikerne. l·len dette er et trekk som er typisk for den samtiuige norske kritikken. Kritikerne beveger seg på verkets manifeste plan. Karakteristisk i så måte er Margrethe Vullums refleksjon over Nora-skikkelsen i Et Dukkehjem:

"Fru Juell (skuespillerinnen) viser hvilket Emne t i l en Helt, der ligger i Nora, hwl viser hvor- ledes den hjerteskjærende Uret, hun og mange med hende lider, bringer Kvindens Kjærlighed t i l at skrumpe sammen, t i l at smyge og bøje sig om dette ene selvgode Væsen, og hvorledes alt dette Heltemod ikke har andet at gjøre, end bag Handens Ryg at danne sig en hemmelig Verden af Anstrængelse, af Angst og Eventyr."85)

Det kan se ut som om det er en sanunenheng mellom den sterke betoningen av det litterære \'er:<ets tendens

- 33 -

og bidrag t i l en moraldebatt, og en vurderings- måte som går· ut på å diskutere og vurdere fiktive personer som om de skulle være levende. Kritikerne tar ikke med i betraktning at forfatteren kan forholde seg ironisk eller distansert til sine oppdiktete figurer. Det er ikke for- fatterens, men de fiktive personenes etiske valg og handle- måter som står t i l debatt.

l·lot slutten av 80-åra ser vi imidlertid oftere en tendens t i l å lese verkene mot forfatterens (antatte) intensjon.

Gina Krog leser f.eks. fram en ikke-intendert mening i Kiellands Tre Par:

"Det ser ut som om alle de betydelige forfattere i vort land enten gjennem spØg eller alvor, gjennem objektivt holdt virkelighedsskildring eller gjennem direkte forkyndelse - frivillig el ler ufrivillig, maa vidne for (kvindesagen) .•. "86)

Denne lesemåten blir mer vanlig etter som l itteraturen også utvikler seg bort fra tendensdiktningen og det politiske engasjementet, mot en mer tvetydig holdning t i l det borger- lige samfunnet.

"At udtale oplyste Folks Mening"

Skrivemåten i _en anmeldelse kan si oss noe om anmelderens forhold t i l leseren. Hos de kvinnelige kritikerne finner vi stilistiske og innholdsmessige trekk som understreker det nære forholdet t i l leserne - den nye litteraturens publikum.

Slike trekk er f.eks. henspilling på debatter "som føres", på "det man sier" og "hvad der tales om" i forbindelse med et bestemt verk. Gina Krog innleder f.eks. sin anmeldelse av Rosmersholm med å vise t i l samtaler om stykket:

"Det har vært talt meget om uvirkelighed i anledning af "Rosmersholm". Han burde ikke bruge det udtryk."8 7l Denne nærheten mellom kritikeren og leseren henger nøye

sammen med det litteratursynet som preger kvinneoffentlig- heten, og som legger vekt på litteraturens betydning i en poll tisk og bevissthetsmessig· utviklingspl·osess. Li ttera- turen er en del av en offentlighetssammenheng. Det dannete

leserpublikurn forholder seg aktivt til den og lar den inngå

i en politisk og sosial meningsutveksling.

Derfor er det også viktig at kritikeren er på høyde med sitt publikum. Det har han tidligere ikke vært, hevder Mathilde SchjØtt i et innlegg i Dagbladet om "Vor literære Kritik":

"Hed Undtagelse af et Par fine Penne, der i Botten-Hansens Nyhedsblad og Folkebladet øvede sig op til en større Arena, stod den literære Kritik ikke højt her i Landet for en del Aar til- hage. At kritisere var at rive ned."

"Så kom en Tid, da 1\vis-Kritiken ogsaa hos os hævdede sig, da man fik opfyldt de Forvent- ninger, der med rette stilles til en oplyst Kritik, den at udtale oplyste Folks l·lening og gjøre det bedre, løfte Synspunktet højere, paa et bredere Grundlag, end den daglige Tale er istand til. "88)

Den s~nme forståelsen av kritikkens rolle finner vi igjen i Nylænde. Der hevder f.eks. Vilhelmine Ullmann ("H.D.") at kvinnesaksbevegelsen må ha et forhold til litteratur, fordi den er en "almenmenneskelig bevegelse". Kvinnesak har liksom litteratur å gjøre med den "almindelige mening":

"Det er sagt om Kvindesagsforeningens tidsskrift, det er for literært. Neningen er, det gir sig for meget af med literære emner.

Denne indvending grunder sig paa den betragtning, at kvindesagen er noget i og for sig begrænset, sorn ikke har noget. med literaturen å gjøre. lo!an glemmer, at den saakaldte kvindesag er en almen- menneskelig bevægelse, som fØlger med i alle kul- turstrømninger, at det første og svær·este arbeide i denne so~ i enhver sag af den natur er &t virke paa tenkemaaden, paa den almindelige mening. Her har vor literatur gaaet forud for kvinderne selv.

Der er desværre ikke ret megen aandelig op- rigtighed i verden. !lavde vi mere ,af den, vilde