Vil det europeiske nivået få økt betydning for arbeidsmarkedets

nasjonalt?

I Staten som arbeidsgiver (Olsen 1992) pekte FAFO på at det alle­

rede i dag er en rekke berøringspunkter mellom EFs bestemmelser og det norske lov- og avtaleverket som omfatter statlig sektor. Til tross for disse berøringspunktene er det imidlertid riktig å oppsum­

mere med at EFs bestemmelser, slik de foreligger nå, vil få margi­

nale konsekvenser for arbeidsvilkårene innen statlig sektor i Norge.

Dette skyldes først og fremst at EFs bestemmelser er minimums­

bestemmelser, det vil si at statlig sektor i Norge kan holde høyere standarder enn dem som er definert i EØS-avtalen.

Det er imidlertid umulig å gi et entydig svar på om beslutninger truffet på europeisk nivå vil få større betydning for arbeidsmarke­

dets parter de neste 10-20 årene. Som vi nettopp har sett er man på fellesskapsnivå i ferd med å trekke opp de sosiale og arbeidsmes­

sige utfordringene fram mot år 2000 og innlede en debatt som kan få betydning for den framtidige organisering av arbeidsmarkedet og lønnspolitikken (jf Hvitboka om konkurranseevne, vekst og syssel­

setting). I lys av at Hvitboka tok til orde for økt fleksibilitet på ar­

beidsmarkedet, er det grunn til å spørre om vi kan forvente oss en omreguleringspolitikk som i større grad vil åpne for alternative måter å organisere arbeidslivet på. Andre igjen (VaubeI 1993) pe­

ker på at man kan forvente flere reguleringer med den hensikt å utligne arbeidskraftkostnadene oppover i Europa. Argumentasjonen bygger på at arbeidsgiverinteressene i «høykostlandene» er bedre organiserte og har tettere kontaktflater til EUs institusjoner, enn arbeidsgiverinteressene i «lavkostlandene», og at førstnevnte vil ha en klar interesse i å øke kostnadene til konkurrentene ved å påtvinge dem de samme reguleringene.

I tillegg til ovennevnte, kan to ytterligere forhold gjøre seg gjel­

dende i spørsmålet om man kan forvente flere reguleringer på det arbeidsrettslige området. For det første er det enkelte som hevder at man vil få en viss spillover-effekt fra andre politikkområder. I løpet av de siste 35 årene har stadig flere saksområder blitt gjen­

stand for regulering på europeisk nivå. Langs en rekke saksområ­

der er Brussel blitt den viktige forhandlings- og fordelingsarenaen.

Ulike struktur-, regional- og sosialfond ble viktige økonomiske kilder - når det ble mindre å forhandle om nasjonalt. For mange ble derfor Brussel stedet hvor man kunne vinne og tape mye, og mange interessegrupper tilrettela sin politikk deretter (Hancher m.fl. 1993).

Ser vi tilbake har det imidlertid vært svært liten spillover fra andre politikkområder til arbeidslivsspørsmål. Dette kan komme til å end­

re seg med etableringen av det indre markedet. Med økende inte­

grasjon som følge av det indre markedet, kan det tenkes at nye krav vil stilles til spillereglene i arbeidsmarkedet. Det at sosial dumping igjen står på den europeiske dagsordenen, illustrerer dette -jf direk­

tivforslaget om utstasjonering av arbeidskraft. Man er imidlertid ikke enige om hvordan det skal gjøres, hvor omfattende regulerin­

gen skal være og på hvilket nivå man skal regulere (se kapittel 6).

I tillegg til behov som presses fram via markedet, kan det også tenkes at flere arbeidslivs spørsmål vil bli regulert på europeisk nivå, fordi man har åpnet for det via institusjonelle reformer. Med traktat­

revisjonen som kulminerte i toppmøtet i Maastricht 199 1 , har Mi­

nisterrådet nå adgang til å treffe flertallsavgjørelser på flere saks­

områder enn tidligere (jf Den sosiale protokollen - se kapittel 3). I tillegg har de sosiale partene på europeisk nivå fått økte mulighe­

ter til å forhandle fram avtaler på europeisk nivå innen rammen av forhandlingsopsjonen i Den sosiale dialogen. Begge disse forhol­

dene kan føre til at flere bestemmelser eller avtaler får en europeisk opprinnelse.

Det kan også tenkes at subsidiaritetsprinsippet som fikk ny giv som følge av Maastricht-avtalen, vil føre til at omfanget av spørs­

mål som kommer opp på europeisk nivå innen arbeidsrettens om­

råde blir marginalt. Ytterligere kan det tenkes at den sosiale dialo­

gen på europeisk nivå først og fremst utvikles på sektorlbransjenivå og rettes mot spesifikke målgrupper og problemstillinger, noe som vil føre til færre reguleringer som treffer bredt.

Fra det ovennevnte er det derfor umulig å trekke entydige kon­

klusjoner. Det må også understrekes at selv om en rekke faktorer formelt sett tilrettelegger for at flere beslutninger som berører ar­

beidslivet kan treffes på europeisk nivå, knytter det seg stor usik­

kerhet til ^om partene (inklusive EUs institusjoner) vil ta i bruk de nye virkemidlene de har fått. Den politiske definisjonskampen om det er behov for å regulere arbeidsmarkedet fra europeisk nivå, er en kamp som ikke bare står mellom medlemsstatenes regjeringer, men også mellom arbeidsmarkedets parter i de ulike medlemslan­

dene. Klare interessemotsetninger gjør seg gjeldende - ut fra øko­

nomiske, politiske og ideologiske ståsted.

I neste kapittel tar vi et tilbakeblikk for å skape en bredere for­

ståelse for diskusjonene som pågår i interesseorganisasjonene både på nasjonalt og europeisk plan, samt i EUs institusjoner og i med­

lemsstatene, om videreutviklingen av den sosiale dialogen. Ønsker om at partene skulle spille en mer aktiv rolle i utformingen av Fel­

lesskapets arbeidslivspolitikk er ikke nytt, og posisjonene til par­

tene i dag er farget av tidligere erfaringer.

2 Den sosiale dialogen i EF

-

et tilbakebl ikk

Begrepet den sosiale dialogen omfatter både dialogen, eller sam­

arbeidet, mellom Kommisjonen og arbeidsmarkedets parter, samt det innbyrdes samarbeidet mellom arbeidsmarkedets parter på eu­

ropeisk nivå. Begrepet den sosiale dii!;logen dekker i dag et mang­

fold av samarbeids- og konsultasjonsordninger, som eksisterer side om side. Begrepet brukes om konsultasjonene som foregår i de partssammensatte komiteene og utvalgene i regi av Kommisjonen og Ministerrådet, Val Duchesse-samtalene, samt de nye konsul­

tasjons- og forhandlingsprosedyrene som Den sosiale protokollen i Maastricht-avtalen åpner for.

De sosiale partene er arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjo­

nene på europeisk nivå som representerer arbeidsmarkedets parter i de respektive land, og som er anerkjent av EFs institusjoner som de legitime representanter for de nasjonale medlemmene. UNICE, CEEP og DEFS er sosiale parter i Val Duchesse-samarbeidet og i Komiteen for Den sosiale dialogen. Utviklingen går imidlertid i retning av sektorielle, eller bransjevise, sosiale dialoger. I sistnevnte vil DEFS være representert av den relevante bransjekomiteen (lndu­

stry Committee).

I dette kapitlet skal vi se tilbake - for så å se framover i de etter­

følgende kapitlene. Vi skal ta dette tilbakeblikket for å få en bre­

dere forståelse av hva den sosiale dialogen er. Som vi vil se er spørs­

målet om forhandlinger på europeisk nivå ikke nytt - og aktørenes tidligere erfaringer vil være med på å farge deres syn på hva den sosiale dialogen kan utvikles til å bli i morgen.

I 2. 1 er Teauge ( 1 989) og Venturini ( 1 989) hovedkildene, mens i 2.2 er Teague hovedkilden fram til 2.2.3.