5 Offentlig administrasjon og den sosiale dialogen
6.7 Farvel til den nordiske forhandlings- og avtale modellen?
og avtalemodellen?
I internasjonal sammenheng omtales ofte de ulike nordiske forhand
lings- og avtalesystemene under fellesbetegnelsen Den nordiske forhandlings- og avtalemodellen. Som mange forfattere allerede har
pekt på, er det riktignok en rekke trekk som er felles, men det ek
sisterer også innbyrdes forskjeller (Dølvik 1 993b, Strøby Jensen m.fl. 1 993). I dette kapitlet har vi nettopp sett på hvordan man har søkt å løse et, i utgangspunktet felles, problem på ulike måter. De ulike løsningene må forstås i lys av ulike strategiske hensyn og vurderinger av styrkeforhold som er foretatt i de ulike landene, samt at avtale- og lovveien har ulik tyngde i de ulike landene. I Norge har man allerede gått lovveien i langt større grad enn i Danmark og Sverige. Til tross for valg av ulike løsninger, påpeker Hagen (1991) og Dølvik (1993b) at begrepet den nordiske modellen er blitt vik
tigere som et normativt referansepunkt - som respons til økende internasjonalisering. Dette er et godt utgangspunkt, men gjennom
slag på europeisk nivå fordrer at de nordiske arbeidsmarkedsparter også samordner sin aktivitet overfor de ulike europeiske aktørene.
To forhold vil være av avgjørende betydning for om de nordiske land kan beholde sine respektive forhandlings- og avtalesystemer:
- Fellesskapets rammer. Hvilke implementeringsredskap vil Fellesskapet tillate? Lov.: eller avtaleveien, eller en kombina
sjon?
- De nasjonale aktørenes handlinger. Hvordan vil de nasjonale myndigheter, folkevalgte og arbeidsmarkedets parter forholde seg til valgmulighetene?
6.7.1 Fellesskapets rammer
EU er fortsatt på leting etter gode løsninger når det gjelder iverk
setting av bestemmelser i nasjonalstaten. Manglende implemente
ring og håndhevelse av EUs bestemmelser i medlemsstatene er ikke et nytt fenomen, men er blitt ytterligere aktualisert ved realiserin
gen av det indre markedet. Ifølge Ehlermann ( 1 988) vil ikke det indre markedet kunne fungere dersom regelverket ikke iverksettes og håndheves på en effektiv måte i alle tolv medlemsland. Dette synet deles i Sutherland-rapporten (High Level Group on the Ope
ration of Internat Market 1992), hvor hovedpoenget er at det indre markedet bare kan fungere hvis den felles lovgivningen blir forstått og iverksatt på samme måte i hele fellesskapet, og at lovgivningen implementeres slik at den får samme effekt i alle medlemslandene.
Når det gjelder arbeidsrettens område er det et politisk ønske å overlate større ansvar til arbeidslivets parter. Kommisjonen har i så henseende vært interessert i å innhente informasjon om ulike for
handlings- og avtaletradisjoner, også fra EFfA-Iandene - jf Kom
misjonens grønnbok-initiativ.23 Reguleringspolitikken innen ar
beidsrettens område i EU kan således sies å være i støpeskjeen.
Ifølge Strøby Jensen m.fl. (1993) vil de nærmeste årene også bli avgjørende for hvorvidt et eventuelt europeisk forhandlings- og avtalesystem vil gå i retning av lovgivning, kollektive forhandlin
ger eller en blandingsmodell som regulerings vei. For de nordiske partene blir det viktig at den framtidige europeiske rammen gir rom for de ulike nordiske avtaletradisjonene. Det vil derfor være en fordel at EU-systemet er åpent for mangfoldige løsninger. Skal det presses fram enhetlige løsninger, risikerer de nordiske avtaletradi
sjonene å komme tapende ut.
Gjennom medlemskapet i DEFS søker de store nordiske arbeids
takerorganisasjonene å gjøre den nordiske modellen kjent i Europa.
I tillegg til dette og de nordiske innspillene til Kommisjonens grønn
bok, har arbeidsgiversiden innen kommunal sektor i Finland, Sve
rige, Danmark og Norge gått sammen om å presentere den nordiske kommunale forhandlingsrnodellen i Europa. Hvitboken, som bidragsyterne kaller den, skal oversettes til en rekke EU-språk og distribueres i EUs institusjoner og til sentrale aktører i EU.
Spørsmålet som melder seg er hvor troverdige de nordiske aktø
rene vil være på den europeiske arenaen - siden den nordiske fag
bevegelsen på den ene siden har vært skeptisk til å overlate imple
menteringen og håndhevelsen av avtaler inngått på europeisk nivå til de nasjonale arbeidsmarkedspartene i de øvrige medlemsland, mens den samtidig ønsker at dette bør tillates i de nordiske land.
Det ligger rasjonelle vurderinger bak standpunktet til den nordiske fagbevegelsen. Med dagens maktforhold mellom arbeidsmarkedets parter i en rekke av EUs medlemsstater, er fagbevegelsen i Norden skeptisk til at iverksettingen og håndhevelsen av EUs bestemmel
ser eller europeiske avtaler overlates til de nasjonale aktørene alene.
I de nærmeste årene blir det derfor viktig å skape forståelse på
euro-23 Flere nordiske organisasjoner, både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, svarte på Kommisjonens invitasjon og presentere sine respektive forhandlings- og avtale
system.
peisk nivå for at de nordiske arbeidsmarkeds partene ikke ønsker å tre «den nordiske modellen» ned over Ørene på samtlige, men at man faktisk respekterer andre lands måte å organisere arbeidslivet på og samtidig ønsker muligheten til å beholde de systemene som er eta
blert i Norden. Prisen man imidlertid må betale for et mer fleksi
belt implementeringssystem, er at det vil være mindre oversiktlig å overvåke og håndheve. Dette vil igjen fordre at de nasjonale myn
dighetene og partene i større grad må ta på seg et større ansvar og spille en mer aktiv rolle i overvåkingen og håndhevelsen.
Sverige har tatt opp spørsmålet om den svenske arbeidsmarkeds
rnodellen i medlemskapsforhandlingene med EU. Det er i første rekke svenske arbeidstakerorganisasjoner som har ønsket å få en avklaring om et eventuelt EU-medlemskap vil avgrense den sven
ske avtaletradisjonen. Høsten 1993 henvendte den svenske arbeids
ministeren seg til kommisjonær Flynn med spørsmål om kommisjo
næren kunne redegjøre for Maastricht-avtalens konsekvenser for det svenske forhandlingssystemet.24 I svarbrevet forsikrer Flynn at Maastricht-protokollen (Den sosiale protokollen) ikke på noen måte vil framtvinge endringer i dagens svenske praksis hva gjelder arbeidsmarkedsforhold.25 Flynns brev ble «bekreftet» under for
handlingsmøtet mellom Sverige og EU den 21.12.93 og inngår som en del av forhandlingsresultatet.
6.7.2 De nasjonale aktørenes handlinger
Framtiden til de nordiske forhandlings- og avtalesystemene bestem
mes ikke alene av Fellesskapets framtidige politikk. Som vi nett
opp har sett, er det mye som tyder på at Fellesskapet i større grad
24 Brev av 13.10. 1993.
25 «These points taken together provide you with full assurances that the Maastricht Protocol would in no way require a change of existing Swedish practice in labour market matters.» Punktene Flynn viser til er i korthet: (1) Protokollens artikkel 2 pkt 6 som eksplisitt unntar lønn, organisasjonsretten, streikeretten og retten til å igangsette lock-out fra Fellesskapets kompetanse, (2) Muligheten for at kollektive avtaler kan erstatte felleskapslovgivning, samt subsidiaritetsprinsippet nedfelt i Maastricht-avtalens artikkel 3b som vil være retningsgivende for Kommisjonen, og (3) Protokollens artikkel 2 pkt 4 som åpner for at dersom direktiv blir vedtatt i Fellesskapet, kan man i nasjonalstaten ta i bruk kollektive avtaler for å implemen
tere det.
vil være åpent for ulike implementeringsmetoder, herunder avtale
veien, så lenge intensjonene i bestemmelsene oppfylles og etter
leves. Til tross for dette er Dansk Arbejdsgiverforening bekymret for den danske avtalemodellen. Bekymringen begrunnes i at dansk LO i større grad velger lovveien framfor avtaleveien ved implemen
tering av EU-direktiv. Hvorvidt DA har rett i at det er dansk LO som skal ha hovedansvaret for at lovveien er brukt i Danmark, framfor avtaleveien, tar ikke vi stilling til. Poenget er at dess flere valg
muligheter Fellesskapet gir, dess større mulighet har de nasjonale aktørene til å påvirke i hvilken retning de nasjonale forhandlings
og avtalesystemene skal utvikles.
Avgjørende spørsmål blir om regjeringen og Stortinget vil respek
tere arbeidsmarkedets parters selvstendige rolle og ansvar på ar
beidsmarkedet når det gjelder implementering av EØSÆU-direk
tiv, og om de norske arbeidsmarkedsparter vil være beredt til å vise dette ansvaret. I første instans vil det være regjeringen, med assis
tanse fra departementene og med støtte i Stortinget, som avgjør hvorvidt man skal åpne for implementering via kollektive avtaler dersom direktivet tillater det. Ved norsk tilpasning til EØS-avtalen har de nødvendige endringene innen arbeidsrettens område blitt iverksatt via lovveien, selv for de direktivene hvor det uttrykkelig går fram at man kan implementere direktivet via kollektive avtaler.
Bare i ettertid vil vi kunne ta stilling til om dette var unntaket eller regelen.
I det avsluttende kapitlet skal vi presentere ulike alternativer som er åpne for staten som arbeidsgiver dersom det anses som ønskelig å forholde seg mer aktivt til europeisk nivå, og hvilke konstitusjo
nelle begrensninger som gjør seg gjeldende dersom staten som arbeidsgiver ønsker å slutte seg til en europeisk arbeidsgiver
sammenslutning.