Implementering av EU-reguleringer via avtaler ifølge

Et sentralt spørsmål er i hvilken grad staten som arbeidsgiver kan bli bundet av reguleringer eller avtaler som forhandles fram innen rammen av Den sosiale protokollen. Kan staten som arbeidsgiver bli bundet av avtaler som den selv ikke har vært med på å forhandle - fram og som den selv ikke er part i?

Selv om EFTA-landene har erklært at de vil behandle EU-regu­

leringer vedtatt i henhold til Den sosiale protokollen på lik linje med vedtak etter Romatraktaten og Enhetsakten, er det viktig å under­

streke at Den sosiale protokollen ikke er en del av EØS-avtalen. Den sosiale protokollen er en del av Maastricht-avtalen og omfattes av de pågående medlemskapsforhandlingene med EU.

For EFTA-landene vil det derfor være en reell forskjell mellom EØS-avtalen og EU-medlemskap når det gjelder hjemmelsgrunn­

laget for arbeidslivspolitikken. EØS-avtalen bygger på hjemmels­

grunnlaget til Fellesskapet slik det forelå ved sluttforhandlingene av EØS-avtalen, det vil si Romatraktaten og Enhetsakten. I Den europeiske union er det Romatraktaten, Enhetsakten og

Maastricht-avtalen med protokoller som utgjør hjemmelsgrunnlaget. Siden Maastrihct-avtalen med protokoller utvider og presiser Unionens kompetanse innen arbeidsrettens område,22 kan det tenkes at fram­

tidige vedtak truffet innen Unionen vil ligge utenfor kompetanse­

området til EØS-avtalen.

For de EFfA-Iandene som i dag omfattes av EØS-avtalen, og som eventuelt ikke blir medlemmer av EU, vil det sannsynligvis bli Øns­

kelig å komme fram til en ordning hvor man kan finne praktiske løsninger, enten ved at man bygger inn de nye kompetanseområdene i EØS-avtalen, eller ved at man løser det fra sak til sak.

Når det gjelder implementering av avtaler, er det derfor viktig å skille mellom type avtale og rettsgrunnlaget (EØS-avtale, EU-med­

lemskap) (se figur 6.1).

Figur 6. 1 Avtaler inngått innen rammen av Den sosiale protokollen

EØS-avtalen EU-medlemskap

Avtaler om implementering

1 2

av direktiv Of artikkel 2 pkt 4)

Avtaler forhandlet fram innen

Den sosiale protokollens 3 4

forhandlingsopsjon Of artikkel 4 pkt 2)

22 Den sosiale protokollen utvider eller presiserer Unionens kompetanse. Nye, el­

ler mer presise, kompetanseområder er arbeidsvilkår; infonnasjon og konsulta­

sjon, integrasjon av utstøtte personer fra arbeidsmarkedet, beskyttelse av arbeids­

takere når deres ansettelseskontrakt utløper; ansettelsesvilkår for tredjelands bor­

gere som oppholder seg i EF på lovlig vis, og økonomiske bidrag til sysselsettings­

tiltak.

I tillegg foretas det en positiv avgrensning i Den sosiale protokollen ved at den fastslår at Unionen ikke skal gripe inn når det gjelder lønnsforhold, organisasjons­

rett, streikerett eller rett til lockout (kollektiv arbeidsrett).

6.6.1 Implementering av direktiv ved bruk av avtaler

I Den sosiale protokollen gis arbeidsmarkedets parter mulighet til å inngå kollektive nasjonale avtaler om hvordan EUs direktiv skal implementeres (artikkel 2 pkt 4). Forutsetningen er at arbeidslivets parter ønsker en slik løsning.

Så lenge Norge ikke omfattes av Maastricht-avtalen, men av EØS-avtalen i sin nåværende form (boks l ), vil Den sosiale proto­

kollens artikkel 2 pkt 4 formelt ikke kunne anvendes. Det er imid­

lertid lite trolig at denne regelen vil bli praktisert annerledes innen EØS enn den vil innen EU. Formelt kan man løse problemet i EØS­

komiteen når EUs direktiv vedtas ved å føye til, der det allerede ikke er uttrykkelig slått fast, at direktivet kan implementeres via kollek­

tive avtaler i nasjonalstaten.

Det vil i første instans være opp til de nasjonale myndigheter som må beslutte om man skal implementere direktivet lovveien eller, etter anmodning fra partene, avtaleveien. Dersom de nasjonale myn­

digheter åpner for at forhandlingsveien kan benyttes, vil det avhenge av de nasjonale partenes villighet til å forhandle. Det vil også være opp til de nasjonale aktører å avgjøre hvor mange avtaler som skal inngås. Jens Pors, formannen i dansk HKJIndustri, har tatt til orde for at i Danmark bør hovedorganisasjonene stå for implementerin­

gen av EU-direktiv - og at dette nedfelles i en ny hovedavtale. Pors viser til at det vil være for ressurskrevende dersom hvert enkelt forbund skal gjennomføre sin egen implementering av direktivet og etterfølgende sin egen administrasjon av overholdelsen av EU­

reglene (Europa-Brevet nr. 40/1994).

I Norge har man hittil ikke vært i den situasjon at man var nødt til å ta stilling til denne problemstillingen. Dersom statlig sektor omfattes av direktivet, vil det imidlertid være naturlig at staten som arbeidsgiver er en av forhandlingspartene dersom direktivet kan implementeres via avtaleveien.

6.6.2 Forhandlingsopsjonen

Den sosiale protokollens artikkel 4 pkt 2 trekker opp to alternative prosedyrer for implementering av avtaler inngått innen rammen av forhandlingsposisjonen:

1 Enten kan partene henstille til sine medlemmer å implemen­

tere avtalen nasjonalt ifølge den praksis og de prosedyrer som gjelder i de respektive medlemsstatene (den «fn villige» veien), eller

2 partene kan oversende avtalen til Kommisjonen med en opp­

fordring om at Kommisjonen videresender avtalen til Rådet for en beslutning. Dersom Rådet vedtar en rådsbeslutning, vil av­

talen bli juridisk bindende for dem rådsbeslutningen er adres­

sert til.

De førstnevnte avtalene kan ikke binde staten uten statens med­

virkning nasjonalt. Dette gjelder uavhengig av norsk tilknytning til EU.

Når det gjelder alternativ 2 vil norsk tilknytning til EU få betyd­

ning. Ved et eventuelt EU-medlemskap (boks 4) kan man teoretisk tenke seg at staten som arbeidsgiver vil bli bundet av en avtale som den selv ikke har vært med å forhandle fram eller er part i. Dette kan skje ved at en rådsbeslutningen adresseres til medlemsstaten eller adresseres til staten som arbeidsgiver. Ved et eventuelt EU­

medlemskap vil Norge imidlertid ha anledning til å påvirke beslut­

ningen i Ministerrådet. Dersom beslutningen treffes med kvalifisert flertall, kan medlemsstatene risikere at avtalen vil gjøres gjeldende i medlemsstaten, selv om de har stemt imot. Et slikt scenario vir­

ker imidlertid lite sannsynlig.

Dersom Norge ikke er med i EU, men omfattes av EØS-avtalen i sin nåværende form (boks 3), vil heller ikke artikke1 4 pkt 2 i Den sosiale protokollen kunne anvendes. Imidlertid vil det trolig være politisk ønskelig at man finner praktiske løsninger på dette proble­

met. I dag må rådsbeslutninger hjemlet i Romatraktaten vedtas i EØS-komiteen før de kan gjøres gjeldende overfor norske parter eller den norske stat. Her har Norge formelt mulighet til å benytte seg av sin vetorett, dersom det skulle være ønskelig.