Tiltak som iverksettes for å redusere barnefattigdom må rette seg mot årsakene til fattigdommen. Innledningsvis redegjorde vi for ulike typer lokalbaserte tiltak. Når lokale tiltak skal utformes, må det gjøres med utgangspunkt i kjennetegn ved den gruppen som har behov for hjelp. For å få nærmere kunnskap om hvem gruppen er skal vi se på hvordan sammensetningen av lavinntektsgruppen varierer mellom bydelene.
Tabell 36 viser at det er store variasjoner i sammensetning av barn i fattige hus-hold for de ulike bydelene. Andelen av barn i lavinntektshushus-hold som bor med enslige forsørgere, er lavere i Oslo enn i landet for øvrig, men i noen bydeler er andelen svært høy. Dette gjelder særlig Grefsen-Kjelsås, Nordstrand, Ullern og Uranienborg-Majorstuen. Dette betyr for eksempel at 58 prosent av alle barn i lavinntektsfamilier i Grefsen-Kjelsås bor med en eneforsørger.
I andre bydeler ser lavt utdanningsnivå ut til å være en viktig forklaring på høy fattigdomsandel. Dette gjelder særlig bydelene Grünerløkka-Sofienberg, Gamle Oslo, Lambertseter, Grorud og Bjerke. Her bor om lag 60 prosent av alle barn i lavinntektshushold sammen med en hovedforsørger med lav utdanning.
Vi har flere ganger påpekt at det å tilhøre en innvandrerfamilie med ikke-vest-lig bakgrunn, gir en betydeikke-vest-lig fattigdomsrisiko. Oslo er den kommunen i landet som har flest familier med ikke-vestlig bakgrunn og det er store bydelsvariasjoner i bosettingen. Ikke uventet finner vi derfor også store bydelsforskjeller når det gjelder andel barn i lavinntektsfamilier med ulik etnisk bakgrunn. I bydelene Sogn, Bjerke, Manglerud og Sagene-Torshov utgjør barn i hushold med hovedforsørger
med etnisk minoritetsbakgrunn opp mot 30 prosent eller over av den totale grup-pen av barn i lavinntektsgrupgrup-pen i bydelen. På landsbasis var dette tallet 20 pro-sent. Bydelene med de laveste andelene er Vinderen, Grefsen-Kjelsås og Ullern.
Tabell 36: Prosentandel av barn i lavinntektshushold med enslig forsørger, hovedforsørger med lav utdanning, ung hovedforsørger, i hushold med mange barn og med hovedforsørger med etnisk minoritetsbakgrunn. Lavinntektsgrensen definert som 50 prosent av medianinntekten for befolkningen. Modifisert OECD-skala. 2001.
:
* Dvs hovedforsørger med statsborgerskap fra ikke-vestlige land.
Vinderen skiller seg i særlig grad ut her, med bare 3,4 prosent av barn i lavinn-tektshushold som bor med en hovedforsørger med etnisk minoritetsbakgrunn.
De samme bydelene som har få fattige barn i hushold med hovedforsørger med etnisk minoritetsbakgrunn, har også lav andel barn i fattige hushold med mange barn. Stovner, Manglerud, Furuset og Grorud har høyest andel barn i lavinntekts-hushold som bor i lavinntekts-hushold med mange barn. Kanskje er årsaken til dette at det er størst mulighet til å finne rimelige leiligheter som er i en akseptabel størrelse for familier med mange barn i disse bydelene.
Selv om to bydeler har omtrent samme andel inntektsfattige barn, kan utfor-dringene med å avhjelpe inntektsfattigdommen være svært forskjellige. Fattigdoms-gruppen er ulik i de forskjellige bydelene. Det betyr at utfordringene for å møte fattigdommen kan være forskjellige i bydelene. Gamle Oslo, Grünerløkka-Sofien-berg og Sagene-Torshov har alle fattigdomsandeler på over ti prosent. En stor andel av barna i lavinntektshushold i Gamle Oslo og Grünerløkka-Sofienberg har hovedforsørger med lav utdanning. Sagene-Torshov skiller seg ut med høyest andel av barn i inntektsfattige hushold som bor med en hovedforsørger med etnisk minoritetsbakgrunn.
Stovner, Romsås, Bjerke, Uranienborg-Majorstuen, Helsfyr-Sinsen og Søndre Nordstrand har fattigdomsandeler på mellom seks og åtte prosent. Stover har høy andel fattige barn som bor i hushold med mange barn. Bjerke og Helsfyr-Sinsen har høyest andeler med etnisk minoritetsbakgrunn. Med unntak av Uranienborg-Majorstuen har disse bydelene også relativt mange barn i lavinntektshushold med lav utdanning. I bydelen Uranienborg-Majorstuen bor nesten halvparten av barn i fattige hushold med en enslig forsørger. Likedan er det høy andel med enslig forsørger i Helsfyr-Sinsen.
St. Hanshaugen, Lambertseter, Grorud, Hellerud, Bygdøy-Frogner og Furuset har fattigdomsandeler på mellom fire og seks prosent. Grorud, Lambertseter og Furuset har høye andeler med hovedforsørger med lav utdanning. Furuset og Lambertseter har andeler på rundt 30 prosent med mange barn. St. Hanshaugen og Bygdøy-Frogner har høye andeler som bor med enslig forsørger.
Bøler, Ekeberg-Bekkelaget og Østensjø har fattigdomsandeler på mellom tre og fire prosent.
Bydelen Ekeberg-Bekkelaget har relativt høye andeler med enslige forsørgere.
Østensjø har høy andel med ung hovedforsørger.
Sogn, Manglerud, Ullern, Røa, Grefsen-Kjelsås, Vinderen og Nordstrand er bydelene med de laveste andelene (fra 2,5 på Manglerud og Sogn og til 1,8 på Nordstrand). Alle disse bydelene har andeler som er lavere enn andelen på lands-basis. Nordstrand er den bydelen i Oslo som har lavest andel inntektsfattige barn (1,8 prosent). Både Ullern, Nordstrand og Grefsen-Kjelsås har svært høye
ande-ler barn i lavinntektshushold med enslig forsørger. I Grefsen-Kjelsås er andelen oppunder 60 prosent. Det betyr at tre av fem barn i lavinntektshushold bor med en enslig forsørger. For flere av disse bydelene er andelen med lav utdanning blant lavinntektsgruppen betydelig lavere enn for andre bydeler. Sogn og Manglerud har relativt høye andeler med etnisk minoritetsbakgrunn. Andelen med etnisk mino-ritetsbakgrunn er svært lav på Vinderen og Grefsen-Kjelsås.
En viktig påpeking er imidlertid at også hushold med andre kjennetegn vil være representert blant lavinntektsgruppen i bydelene enn de vi her har påpekt.
Selv om de er færre i antall, må også hensynet til deres situasjon og behov ivare-tas. Enda en viktig påpeking er at denne inndelingen gjøres på basis av mer ytre kjennetegn ved husholdene til barn i lavinntektsgruppene. Kanskje vil det være andre kjennetegn enn de vi har opplysninger om, som er mer vesentlig å ta ut-gangspunkt i for å nå lavinntektsgruppene. Tross felles kjennetegn som enslig for-sørger, forsørger med lav utdanning, etnisk minoritetsbakgrunn også videre, kan variasjonene innad i disse gruppene hva gjelder behov og situasjon være store.
12.5 Oppsummering
Vi har i rapporten viet Oslo spesiell oppmerksomhet både fordi Oslo er en storby, høy skår på barnefattigdom her får dermed konsekvenser for mange, og at det er store bydelsforskjeller. 19 prosent av barn i inntektsfattige hushold i Norge bor i Oslo. 5,6 prosent av alle barn i Oslo bor i et hushold med inntekt under fattig-domsgrensen. 13 prosent av alle barn som bor i hushold som mottar sosialhjelp, bor i Oslo. 9,2 prosent av alle barn i Oslo bor i et hushold som mottar sosial-hjelp.
Fattigdomsgruppen er ulik i de forskjellige bydelene. Det betyr at utfordrin-gen for å avhjelpe fattigdomsproblemene kan være ulike.
13 Avslutning
Mange barn og mange flere enn de som bor i lavinntektshushold, bor i hushold som har mottatt sosialhjelp en eller flere ganger i 2001. Det å måtte oppsøke sosialkontoret for å etterspørre økonomisk sosialhjelp må vi regne med er uttrykk for en svært vanskelig økonomisk situasjon. Det er rimelig å anta at også korte perioder med inntektsbortfall i en familie kan være svært uheldig for barn. Selv om, som vi har sett, langt fra alle som har sosialhjelp er inntektsfattige, er antallet barn som bor i hushold med sosialhjelp allikevel en viktig tilleggsopplysning om den økonomiske situasjonen for barn i Norge.
En tredel av barn i inntektsfattige hushold bor med en enslig forsørger. For å løse fattigdomsproblemet blant barn er tiltak rettet mot enslige forsørgere svært viktig.
Både tiltak som gjør det mulig å kombinere yrkesaktivitet med barneomsorg og økonomiske støtteordninger rettet mot aleneforsørgere, er derfor viktige tiltak for å redusere barnefattigdommen.
Det at svært mange av barnas hovedforsørgere har utdanning bare på ung-domsskolenivå, er også verdt å merke seg. Dette er tilfelle for over en tredel av fattig-domsgruppen. Utdanning som setter den enkelte i stand til yrkesaktivitet og for-sørging, er vel kjent som primærforebyggende tiltak mot fattigdom. Det å legge til rette for utdanning og skolering av forsørgere som allerede har havnet i fattig-domsgruppen, er et sekundærforebyggende tiltak som kan avhjelpe situasjonen for denne gruppen.
Det å bo i hushold med mange barn er ensbetydende med økt risiko for fattigdom. Dersom barn i hushold med mange barn ble løftet ut av fattigdom, ville fattigdomsgruppen bli redusert med 20 prosent eller omtrent 5000 barn. Dette er en gruppe som kanskje vil ha store utfordringer med å skulle kombinere barne-omsorg med yrkesaktivitet. Derfor kan det være viktig å se nærmere på de øko-nomiske støtteordninger og hvordan de kan utformes slik at de i tilstrekkelig grad kan ta hensyn til at det er mange barn i husholdet.
De fleste barna i fattigdomsgruppen i Norge har norsk hovedforsørger, samti-dig er barn med hovedforsørger med ikke-vestlig statsborgerskap betydelig over-representert. Vel 5000 av alle de inntektsfattige barna har hovedforsørger med ikke-vestlig statsborgerskap, og vel 1000 av disse bor i Oslo. Oppmerksomhet på denne gruppen er derfor fortsatt viktig.
Det at det er viktig å være ekstra oppmerksom på hushold med mange barn og barn med hovedforsørger med etnisk minoritetsbakgrunn, viser også vår analyse av sammenhengen mellom grupper med sosialhjelp og inntektsfattigdom. Etnis-ke minoriteter og barn i hushold med mange barn er overrepresentert i gruppen som både har sosialhjelp og tilhører lavinntektsgruppen. Denne gruppen har sosial-hjelpen som en betydelig del av den totale inntekten. Det å ha oppmerksomhet på hvordan støtteordninger kan utformes for i tilstrekkelig grad å hjelpe barn som bor i hushold med mange barn, vil kunne gjøre denne gruppen mindre avhengig av sosialhjelp.
Vi har vist at det er lokale variasjoner i sammensetningen av gruppen som er barnefattig. Det at det er såpass store variasjoner i lavinntektsgruppen, kan bety at man står overfor ulike utfordringer med å møte fattigdomsproblemet i kommu-nene. Barn i hushold med mange barn er særlig utsatt i de største kommunene, mens barn som bor med en forsørger med etnisk minoritetsbakgrunn, er mest utsatt i de minste kommunene. Barn i hushold med enslige forsørgere i lavinntektsgrup-pen er overrepresentert både i de minste og i de største kommunene. Ved lav ut-danning er det størst utfordringer å sikre tilfredsstillende inntekt i de store kom-munene. Det kan være flere årsaker til dette, som for eksempel situasjonen på arbeidsmarkedet i de små kommunene og større utfordringer med å kombinere arbeid og barneomsorg i store kommuner. Situasjonen på arbeidsmarkedet i stør-re kommuner, med høy etterspørsel etter høyutdannet arbeidskraft, kan væstør-re en viktig forklaring på dette.
For Oslos del er det store forskjeller bydelene imellom i sammensetningen av fattigdomsgruppen.
Trygdeytelser skal være erstatning for yrkesinntekt og forsørging. Mange vil være avhengig av disse ytelsene over lang tid eller på permanent basis. Det må være et mål at denne type ytelser er på et nivå som hindrer inntektsfattigdom. Mange barn havner under fattigdomsgrensen selv om husholdet mottar ulike trygder. Tolv prosent av barn i hushold med inntekt under fattigdomsgrensen bor med en eller flere voksne som mottar arbeidsledighetstrygd, sju prosent bor i hushold med uføretrygd og fem prosent i hushold med overgangsstønad. For disse barna er ikke trygdeytelsen tilstrekkelig til å løfte dem over fattigdomsgrensen.
Det at det finnes grupper som mottar trygdeytelser uten at disse hjelper grup-pen ut av lavinntekt, viser at det er nødvendig å se hvordan disse ordningene kan utformes slik at mottakerne ikke vil komme til å tilhøre fattigdomsgruppen.
Yrkesinntekten står for en mye mindre del av samlet inntekt for barn i lavinn-tektshushold sammenliknet med inntekt til hushold med barn som ikke tilhører lavinntektsgruppen. For alle barn i hushold med inntekt over fattigdomsgrensen utgjør yrkesinntekt i husholdet 79 prosent av samlet inntekt. Overføringer
(sosial-hjelp, trygder og liknende) utgjør 18 prosent og kapitalinntekt tre prosent. For barn i hushold med inntekt under fattigdomsgrensen representerer yrkesinntek-ten 36 prosent, og overføringer 61 prosent. Sosialhjelpen står for én prosent av samlet inntekt i husholdet for alle barn, mens den for barn i inntektsfattige hus-hold står for ti prosent av samlet inntekt.
Samtidig finner vi at en relativt stor andel av barn i hushold under fattigdoms-grensen bor sammen med voksne som har mottatt yrkesinntekt i løpet av 2001.
Nesten tre av fire barn i inntektsfattige hushold bor med en eller flere voksne med yrkesinntekt. Det tilsvarende tallet for alle barn er 97 prosent. Det viser at mange i lavinntektshushold har en eller annen form for tilknytning til yrkeslivet. Derfor kan heller ikke fattigdomsgruppen ses på som en gruppe som står helt utenfor arbeidsmarkedet. Det vil også være rimelig å oppfatte dette som en indikasjon på at det er mulig ytterligere å legge til rette for økt yrkesaktivitet for deler av de voksne i hushold med barn under fattigdomsgrensen.
Innledningsvis redegjorde vi for ulike typer både nasjonale og lokalbaserte til-tak for å redusere fattigdom. Når det gjelder å møte fattigdom blant barn, må hensynet til barneomsorgen hele tiden være en integrert del av strategier for å sikre inntekten. Likeledes vil det å ha gode kommunale tjenester som sikrer barnas situasjon uavhengig av foreldrenes inntekt, være et primærforebyggende tiltak rettet mot barna.
Selv om det er høye andeler fattige barn i ulike områder og bydeler, vil det være en felles utfordring for kommunene å nå fram med ulike tilbud og tjenester til barna i inntektsfattige hushold. Det å formidle god informasjon om ulike økonomiske støtteordninger vil også være en lokal oppgave. En tredel av dem som bor i inn-tektsfattige hushold, mottar sosialhjelp. Det betyr at de har kontakt med det offentlige hjelpeapparatet. Det gir også mulighet til å tilby andre tiltak og tjenes-ter til denne gruppen som kan bidra til å bedre deres økonomiske situasjon. Vi må regne med at dette er forhold som de som formidler sosialhjelpen, er oppmerk-som på.
To tredeler av lavinntektsgruppen mottar ikke sosialhjelp. I hvilken grad dis-se har etterspurt sosialhjelp uten å få tildelt dette, sier ikke vår analydis-se noe om.
Men uansett er det rimelig å regne med at færre av disse har kontakt med hjelpe-apparatet. Informasjon om tjenestetilbud og økonomiske støtteordninger må derfor gå bredere ut enn til den gruppen som har kontakt med hjelpeapparatet.
Det å se samlet på ulike økonomiske støtteordninger kan også være et tiltak som gir bedre oversikt over husholdets økonomiske situasjon og dermed bedre mulighet til å få oversikt over behovet for hjelp. Et tiltak kan derfor være å utrede nærmere mulige samordningsmuligheter av ulike økonomiske støtteordninger rettet mot barnefamilier.
Barns velferd er ikke bare avhengig av familievelferd. Mange andre arenaer pro-duserer velferd for barn. Som nevnt er et viktig forebyggende tiltak rettet mot barn å sikre tilgang også for barn fra inntektsfattige hushold til ulike offentlige tjenes-tettilbud. De områdene i landet som har høyere andeler med barn i inntektsfatti-ge hushold, er det rimelig å forvente at kan tilby omfattende offentliinntektsfatti-ge tiltak ret-tet mot barna. Vår analyse av ulike velferdstjenester viste ingen tendens til økt offentlig innsats for å kompensere for barnefattigdom.
Litteratur
Andersen, Arne S., Birkeland, Eva, Epland, Jon og Kirkeberg, Mads Ivar (2002):
Økonomi og levekår for ulike grupper trygdemottakere, 2001. SSB-rapport 2002/20.
Atkinson Tony, Bea Cantillon, Eric Marlier og Brian Nolan (2002): Social indi-cators: the EU and social inclusion. Oxford : Oxford University Press.
Borgegård, Lars- Erik (1995) The Swedish integration model under pressure – policy and practic.
Bradshaw, Jonathan (2003): Children and Social Security. Volum Eight. Internati-onal Studies on Social Security. Hampshire:Ashgate. |
Bradshaw, J. , Nolan, B og Maitre, B.(2000): Minimum income standards as poverty thresholds. I The measurment of Absolute Poverty. (E2/Sep./14/2000) Final report for Eurostat. University of York, Social Policy Research Unit.
Bardshaw, J. (1972): The concept of social needs. New Society 830 March.
Bradshaw, J og N. Finch (2000): Using household expenditure to establish pover-ty thresholds. The measurement of Absolute poverpover-ty (E2/SEP/14/2000). Final report for Eurostate. Section 3. Social Policy Research Unit: University of York,
Bradbury, B., S. P. Jenkins, og J. Micklewright. 2001. The Dynamics of Child Poverty in Industrialised Countries. Cambridge: Cambridge University Press Bratberg, Espen og Tjøtta, Sigve (1999): Levekår i barnefamilier etter skilsmisse,
Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforsking, Rapport 1-99.
Copp, David (1998): Equality, Justice and the Basic Needs in red. Brock, Gillian, Necessary Goods. Our responsibility to Meet Others’ Needs. Rowman & Little-field Publishers, INC. Lanham, Boulder, New York, Oxford.
Djuve, A.B og K. Hagen (1995): Skaff meg en jobb. Levekår blant flyktninger i Oslo.
Fafo rapport 184. Oslo: Fafo.
Doyal, Len & Gough, Ian (1992): A Theory of Human Need. The Guilford Press.
New York
Duncan, G og Brooks-Gunn, J (1997): Consequences of Growing up Poor. New York: Russell Sage.
Epland, Jon (2001) Barn i husholdninger med lav inntekt: Omfang, utvikling, årsaker.
Rapport 2000/19, Oslo: SSB
Esping-Andersen, Gosta (2001): Housholds, families and Children. Paper prepa-red for the RC19 Meeting, September 2001, Orviedo.
Fløtten, Tone (1999) Fattigdom i Norge – problem eller bagatell?, Fafo-rapport 303, Oslo: Fafo.
Fløtten, Tone, Arne Grønningsæter og Espen Dahl (2001), Den norske fattigdom-men – hvordan arter den seg, hvem rammes og hva kan vi gjøre med det? Fafo Working Paper no 2001/16
Foster, P. (1983): Acess to Welfare. Macmillian
Frankfurt, Harry C. (1998): Necessity and Desire. In ed. Brock, Gillian, Necessary Goods. Our responsibility to Meet Others’ Needs. Rowman & Littlefield Publishers, INC. Lanham, Boulder, New York, Oxford
Havik, Toril og Backe-Hansen, Elisabeth (1993): Kunnskapsstatus for fosterhjems-arbeidet. Rapportserie / Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet. Nr 3 Oslo: NOVA.
Hills, John (1999): Beveridge and New Labor: poverty then and now. I (red.) Walker, Robert: Ending child poverty. Popular welfare for the 21st century?
Bristol: The Poolicy Press.
Hussain, Mohammad Azhar (2002): Børnefattigdom i danske kommuner 1984-2001.
Socialforskningsinstituttet.
Kirkeberg, Mads Ivar, Jon Epland, Nina Hagesæther og Alice Steinkellner (2003):
Barnefamiliers inntektsutvikling 1990-2000. Oslo: SSB.
Komiteen for barns rettigheter. Juni 2002. barne- og familiedepartementet.
Langørgen, A., M. Mogstad og R. Aaberg (2003): Et regionalt perspektiv på fattigdom. Økonomiske analyser 4/2003.
Lyngstad, Jan og Epland, Jon (2003): Barn av enslige forsørgere i lavinntektshus-holdninger. Oslo: Statistikk sentralbyrå.
Middleton, Sue og Adelman, Laura (2003): The poverty and social exclusion sur-vey of Britain: implications for the assessment of social security provision for children in Europe. I (red.) Bradshaw, Jonathan. Children and Social Security. International Studies on Social Security. Volum Eighet.
Musterd, Sako and Ostendorf, Win (1998) Urban Segregation and the Welfare State.
Ruutledge. London and New York.
NBO Nordiska Kooperativa och Allmãnnyttiga Bostadsfõretags Organisation. Rom for alle. En rapprot om segregasjon og boligsosiale tiltak i de nordiske land.
Nolan, B, Whelan, C T. og Williams, J (1998): Where Are Poor Households? The Spatial Distribution of Poverty and Deprivation in Ireland, Dublin: Oak Tree Press in association with Combat Poverty Agency
Nordisk ministerråd(1997) Boligpolitikk mot segregasjon. TemaNord 1997:544.
Nordseth, Carina og Sandnes, Toril (2003): FD-Trygd Dokumentasjonsrapport.
Inntekt og formue, 1999-2000, side 7.
Nussbaum, Martha (1998): Aristotelian Social Democracy. I red. Brock, Gillian, Necessary Goods. Our responsibility to Meet Others’ Needs. Rowman & Little-field Publishers, INC. Lanham, Boulder, New York, Oxford
OECD 2000 Literacy in the Information Age. Paris:OECD.
O’Neill, Onora (1998): Rights, Obligations, and Needs. I red. Brock, Gillian, Necessary Goods. Our responsibility to Meet Others’ Needs. Rowman & Little-field Publishers, INC. Lanham, Boulder, New York, Oxford
Penz, Peter G. (1986): Consumer sovereignty and human interests. Cambridge University Press
Ringen, Stein (1988): Direct and Indirect Measures of Poverty, Journal of Social Policy, 17:351-365.
Røde Kors/Econ (2001) Sosial puls 2001. Brister i velferdssamfunnet.
Salonen, Taipo (2002), Barns ekonomiska utsatthet – 2000. Rädda Barnen Sen, Amartya (1984): Resources, Values and Development. Oxford, Blackwell Solheim, Liv Johanne (1995): Sosialhjelp og sjølvrespekt, ØF-rapport nr. 20,
Østlandsforskning, Lillehammer
Stephens, Robert (2003): Re-orienting support for children in New Zealand. I (red.) Bradshaw, Jonathan, Children and Social Security. England: Ashgate.
St.meld. nr 6 (2002-2003), Tiltaksplab mot fattigdom. Det kongelige sosialdepar-tementet
St.meld. nr. 30 (2002-2005) Langtidsprogrammet 2002-2005. Oslo: Statens tryk-ning
St.meld. nr. 39 (2001-2002). Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge.
Townsend, Peter (1979a): The meaning of Poverty in the Unitetd Kingdom: A Survey of Household resources and Standards of Living. Berkeley: University of Cali-fornia Press
Townsend, Peter (1979b): The Development of Research on Poverty, i Social Security Research: The definition and Measurement of Poverty. London.
Townsend, Peter (1979b): The Development of Research on Poverty, i Social Security Research: The definition and Measurement of Poverty. London.