Fattigdom fastsatt på basis av egenvurdering
Fattigdom kan defineres og studeres ved bruk av ulike metoder. En mulighet er å ta utgangspunkt i subjektive tilnærminger, der individene selv rapporterer om fattigdom. Metodisk sett vil det bety å studere individers preferanser og deres opplevelser av fattigdom og hva de mener er nødvendige goder for å unngå fattig-dom. Ved bruk av en ren subjektiv tilnærming vil vi ikke ha en på forhånd fast-satt grense for fattigdom. Hva som er nødvendig for å unngå fattigdom, vil bli definert av den enkelte. Det å få fram den enkeltes oppfatning og vurdering av egen situasjon er svært viktig og verdifullt når vi skal forstå hva fattigdom betyr, og når vi skal studere konsekvenser av fattigdom.
Det er allikevel flere innvendinger som reises mot å ta utgangspunkt i den enkel-tes vurderinger når vi skal fastsette hva som er nødvendig velferd. Særlig vil disse innvendingene være relevante dersom den subjektive metoden er den eneste me-toden som anvendes. Først og fremst blir den imøtegått ved at det er begrensnin-ger knyttet til individenes kunnskap og rasjonalitet. En annen innvending er at den enkeltes preferanser vil reflektere de institusjonene som har formet disse. For-ming av ønsker og preferanser skjer hele livet gjennom sosialisering. Ønsker på-virkes derfor av den sosiale posisjon hver enkelt har i samfunnet og det er ikke uproblematisk å bruke ønsker hos ulike personer som utgangspunkt når vi skal bestemme hva som er nødvendig. Enda en innvending mot bare å ta utgangs-punkt i subjektive oppfatninger er at ønsker reflekterer mye som ikke kan settes i relasjon til fattigdom og velferd (Sen 1984:13). Ønsker og preferanser kan være knyttet til andre idealer vi vil virkeliggjøre, og kan derfor si lite om hva som er nødvendig velferd for den enkelte.
Det er også reist innvendinger med et psykologisk utgangspunkt. Psykologis-ke mekanismer gjør at vi endrer ønsPsykologis-ker i tråd med mulighetene. Det er vansPsykologis-kelig å opprettholde ønsker som det ikke er mulig å realisere. Den kjente engelske fattigdomsforskeren og velferdsteoretikeren Peter Townsend har et mye referert eksempel fra England som illustrerer dette poenget. Han fant at i underkant av halvparten i en gruppe som «objektivt» sett ble vurdert til å være depriverte eller fattige, selv ikke opplevde at dette var tilfelle (1979:423). At mennesker kan ønske seg ting som er skadelige for dem, blir også brukt som eksempel på at subjektive synspunkter ikke er tilfredsstillende når vi skal studere velferd og fattigdom.
Mange vil derfor si at denne subjektive eller markedsorienterte tradisjonen har vist seg å representere et for smalt og begrenset teoretisk rammeverk når vi skal finne fram til hva som er en nødvendig velferd for å unngå fattigdom.
Fattigdom fastsatt på basis av byråkratiske standarder
En ikke uvanlig framgangsmåte for å fastsette omfanget av fattigdom er å ta ut-gangspunkt i offisielle eller byråkratisk fastsatte standarder. Sosialhjelpssatser – hva som av det offentlig til enhver tid defineres å være nødvendig for livsopphold – er eksempel på byråkratisk fastsatte fattigdomsstandarder. Hushold som mottar sosial-hjelp, er de som oppfattes av samfunnet å ha behov for økonomisk støtte, og er derfor fattige. Et annet eksempel på byråkratisk fastsatte standarder er offisielle forbruksstandarder. Den svenske barnefattigdomsundersøkelsen, finansiert av Redd Barnas søsterorganisasjon i Sverige, har for eksempel basert seg på en indeks som inkluderer både inntekter og utgifter. Utgiftene her er satt etter offisielle byråkra-tiske forbruksstandarder. Undersøkelsen definerer en inntektsstandard som
fram-kommer ved å dividere inntekter på den fastsatte normen for utgifter. Hushold som får en inntektsstand under 1, defineres til å være inntektsfattig.
I denne rapporten vil vi, i tillegg til at vi rapporterer andelen under en lavinn-tektsgrense, også rapportere andel barn i hushold med sosialhjelp. Det er imidler-tid viktig å være oppmerksom på begrensninger ved dette målet brukt som mål på fattigdom. En begrensning ved å ta utgangspunkt i byråkratiske standarder for å fastslå omfang av fattigdom, er at de i stor grad speiler politikere og byråkraters, gjerne skiftende, oppfatninger av samfunnets ansvar for fattige. Teoretisk er det mulig å tenke at andelen fattige målt som andel på sosialhjelp, vil gå ned i perio-der med dårlig kommuneøkonomi fordi mange blir avvist.
I velferdsteorier er det dessuten en generell oppfatning at det å fastsette krite-rier for hva som er nødvendig velferd på grunnlag av eksperters, profesjonelles el-ler byråkraters standarder, er lite troverdig (Bradshaw 1972). Behov definert av profesjonelle og byråkrater reflekterer like gjerne deres idealer om hva som er nød-vendig eller deres oppfatninger av hva som er den rette vitenskapelige metode for å komme fram til hva som er nødvendig (Foster 1983:33). Disse metodene kan være preget av skiftende faglige idealer og moteretninger. Kanskje vil også de stan-dardene som eksperter utvikler, ha alt for moralistiske elementer i seg og dermed alt for negative holdninger til det menneskene ønsker seg; ekspertene vet best hva som er bra for menneskene.
Fattigdom fastsatt på basis av en relativ definisjon av fattigdom I tillegg til at vi vil rapportere og studere den gruppen barn som bor i hushushold som mottar sosialhjelp, vil vi i denne rapporten først og fremst legge et relativt fattigdomsmål til grunn for analysene. Et slikt fattigdomsmål tar utgangspunkt i situasjonen for hele befolkningen. Fattigdom defineres i relasjon til levestandard i befolkningen. Et relativt fattigdomsmål har som prinsipielt utgangspunkt at det den enkelte har behov for, avhenger av livsstil og levemåter i samfunnet for øvrig.
Hvis velferdsbehov blir studert i en sosial, historisk og kulturell sammenheng, vil en fort se at det som anses å være et behov, kan endres relativt sett i forhold til tid, sted, klimatiske forhold, de sosiale omgivelsene og den sosiale kontekst. Der-for sier vi at hva vi trenger Der-for å unngå fattigdom, er relativt i Der-forhold til felles kulturelle standarder i et samfunn – ikke bare relativt i forhold til enkeltindivid-enes ønsker og preferanser, slik som tilfellet er for den markedsorienterte tradisjo-nen. Hva som er nødvendig, vil variere med levestandarden i samfunnet. Det som en familie i dag trenger av inntekt for å skape gode livsvilkår for barn, påvirkes av samfunnet de er en del av.
Grunntanken bak bruken av et relativt mål for fattigdom, er at det vi trenger for å være likeverdige samfunnsmedlemmer, som å få like muligheter til
tilfreds-stillelse av behov, til utvikling og mulighet til deltakelse i samfunnet, er mer enn bare de ressursene som skal til for å tilfredsstille våre helt grunnleggende behov.
Det du selv trenger, vil påvirkes av hva andre har av ressurser. Samfunnsutviklin-gen vil stadig stille individene overfor nye muligheter og krav.
Innenfor velferdsforskningen er den relative posisjonen en vel utviklet og mye brukt teoritradisjon. Selv om det er reist innvendinger, som vi skal kommentere nedenfor, har det vært stor enighet om at hva som er nødvendig velferd, må defi-neres relativt. Særlig tydelig ser vi dette i diskusjoner om hva det vil si å være fat-tig og hva som trengs i et samfunn for å unngå fatfat-tigdom. Det som blir forstått som fattigdom, endres i forhold til tid og sted, avhengig av mange ulike faktorer.
Vi vet at når levestandard i et samfunn økes, endres også oppfatningene om hvem som skal defineres som fattige. Peter Townsend (1979) regnes som opphavsman-nen til den tradisjoopphavsman-nen som vektlegger det relative aspektet i fattigdoms- og velferdsteori. Mangelsituasjoner oppstår dersom mennesker savner ernæring, klær, hus, miljø, arbeid, sosiale aktiviteter og ting som er vanlige (eller utbredte), og som dermed hindrer muligheten for samfunnsdeltakelse (Townsend 1979:413). De som faller utenfor, blir ekskludert fra deltakelse i en eller flere relevante aspekter av den vanlige levemåten. Townsend mener at vår behovstilfredsstillelse alltid vil være avhengig av andres behovstilfredsstillelse. Det vil si at andres levemåter og leve-standarden i et samfunn alltid vil påvirke hva du selv har behov for. Townsend bruker fjernsyn som eksempel på relativ fattigdom: At du trenger tilgang til fjern-syn for å delta i samfunnsdebatten, avhenger av hvor stor andel av befolkningen som har tilgang til fjernsyn og av hvor tungt premissene for samfunnsdebatten settes gjennom fjernsynsprogrammene.
Selv om en relativ forståelse av fattigdom er utbredt, er det er reist flere inn-vendinger mot denne formen for relativ velferdsoppfatning. Townsend argumen-terer for den relative tilnærmingen fordi målet for velferden ikke bare er å tilfreds-stille våre fysiske behov, men at velferd også skal bidra til sosial deltakelse og være på et slikt nivå at vi unngår sosial stempling. En innvending er at målene om å oppnå sosial deltakelse og unngå stempling blir for vage.
En annen innvending er at fattigdom innenfor dette perspektivet umulig kan avskaffes. Det vil alltid være noen som ikke får sitt behov tilfredsstilt, relativt sett.
Relativt sett vil det alltid være noen som har mindre enn andre.
En tredje innvending er at når dette målet brukes alene, kan det komme til å si mest om inntektsfordelingen i et land, og ikke om fattigdom. Det er mulig å ha en politikk for å bedre sitasjonen til barn i fattige hushold, uten at denne politikken resulterer i endringer i andelen barn som tilhører fattige hushold. I en periode med økt økonomisk vekst kan andelen som defineres som fattige ved bruken av et relativt fattigdomsmål, like gjerne øke som reduseres. Likedan kan andelen fattige reduseres når økonomien blir dårligere. En Unicef-rapport fra 2000
har et eksempel som illustrerer dette: Flere østeuropeiske land hadde et fall i inn-tektsutviklingen i første halvdel av 1990-årene på 15 til 20 prosent. Dette var tilfellet for Tsjekkia, Ungarn og Polen (Unicef 2000). Epland (2000) refererer inntekts-utviklingen i Irland som et annet eksempel på denne situasjonen.
Gjennomsnittsinntekten i Irland økte på 1990-tallet, forårsaket av økonomisk vekst. I samme periode økte også inntektsnivået for fattige hushold, men mindre enn den gjennomsnittlige inntektsutviklingen. Allikevel økte altså andelen fatti-ge i denne perioden når et relativt fattigdomsmål ble lagt til grunn.
Enda en innvendig er at det legges for stor vekt på å redusere den relative de-privasjonen for å oppnå likhet. Samfunnsutviklingen har flere mål enn å skape likhet. Dersom målet bare var å oppnå likhet, kan man angripe velstanden til dem som har mest (Sen 1984:330, Goodin 1990:15–20). For eksempel kan dette skje gjennom å redusere inntekten til de som har mest eller å hindre at noen får store flotte hus, for på den måten å redusere den relative deprivasjonen. Dette vil brin-ge gruppene nærmere hverandre relativt sett, men ikke bedre situasjonen blant dem som har minst.
Den relative posisjonen er også kritisert for at det ikke settes noen nedre grense for behovstilfredsstillelse. Dette er en sentral innvending. Innenfor denne tradi-sjonen vil man si at fordi behovene er relative og avhengig av hva andre har, vil det ikke være aktuelt å fastsette en nedre standard for hva som er tilstrekkelig til alle tider. Flere argumenterer derfor for å ta i bruk et absolutt mål innenfor fattig-domsforskningen eller å supplere den relative fattigdomsgrensen med et absolutt fattigdomsmål. Mer prinsipielt vil man argumentere for å kombinere et relativt mål med en absolutt fattigdomsgrense, fordi det finnes felles objektive og univer-selle behov som individene må få tilfredsstilt hvis de skal få like livsmuligheter. I motsetning til den relative posisjonen som er beskrevet ovenfor, vil en derfor si at det finnes en nedre grense for hva som er nødvendig behovstilfredsstillelse og der-med nødvendig velferd, og at en relativ tilnærming derfor må suppleres der-med en absolutt fattigdomsgrense (Sen 1984:328, Penz 1986:165, Bradshaw 1972:186, Frankfurt 1998:20, O’Neill 1998, Copp 1998, Nussbaum 1998, Doyal & Gough 1992).