Turneringsorden

Bocciaspill og møter i samtalegruppene foregår ved en turnering av deltakernes

aktivitetsbestemte involveringer, men det foregår på litt forskjellige måter. Først ser jeg hvordan det gjøres i bocciaspillet.

Bocciaspillere kaster etter tur. Kastingen er en aktivitetsbestemt handling som er avgrenset av en kasterekkefølge, der for eksempel spiller nummer 5 kaster etter 4 og før 3, og der kasteturen til spiller nummer 5 aktiveres av at spiller nummer 4 kaster og forlater

steinhellen som det kastes fra. Hver spiller må være orientert om sine kasteturer. Det gjøres på flere måter. De kan følge med på spillet og stadig være klar over nummeret på spilleren som kaster, og de kan merke seg når spillerne som kaster før dem selv går for å gjøre det.

Innimellom ropes dessuten nummeret på spilleren med kastetur av skriveren og andre som følger spillets gang.

I de første omgangene holdes turneringsordenen ved like av at de fleste følger med på spillet og passer sine turer, og til en viss grad ved at de passer hverandres turer ved å rope ut spilleren som skal kaste. Men noen omstendigheter kompliserer orienteringen om egen kastetur. Det er vanligvis fra 15 til 20 spillere på hver bane, og det er fort gjort å miste

oversikten over egen tur i en så stor spillersamling. Spillet har så mange omganger som det er spillere, noe som gir flere anledninger for å bli desorientert om egen kastetur enn ved et lavt spillerantall. Det går dessuten fem, seks minutter mellom hver gang en spiller kaster, og i mellomtiden engasjerer spillere seg i underordnete prateinvolveringer med hverandre om noe annet enn bocciaspillet, noe som orienterer dem bort fra fokus på sine kasteturer. Og for hver omgang er det dessuten en tendens til at stadig flere involverer seg i underordnet

prateinvolvering, eller at de involverer seg stadig dypere i den, noe som i begge tilfeller fører til at de følger stadig mindre med på spillet og egne kasteturer. Følgene av disse

omstendighetene er at vedlikeholdet av turneringsordenen i økende grad påses av andre enn spilleren som har kastetur.

Når det nærmer seg halvveis ut i spillet kommer de første tilfellene av gjentatte tilkallinger av en spiller. Spillernummeret ropes en gang, så en gang til, og da kommer som regel spilleren ilende. Enkelte ganger gjør ikke rette vedkommende spiller det, og når de andre spillerne må rope en tredje og fjerde gang endrer ropene karakter. Numre med to stavelser, som for eksempel 15 og 16, ropes ut som lange ”Fem-ten” og ”Seks-ten”, og numre med en stavelse, som for eksempel 1 og 2, tillegges to stavelser og ropes også ut som lange ”E-en” og ”To-o”. Og stemmene går ned to toner fra første til siste stavelse og det

legges trykk på siste stavelse slik at ropene signaliserer noe irettesettende og irritert, og ikke noe lekent og lokkende, som slik toneendring og betoning også kan gjøre.

Spillerne skal også passe på noe mer, for den som kaster først i hver omgang skal også kaste grisen, den lille kula som det er om å gjøre å ligge nærmest etter endt omgang. Og spillet har også en rullering i kasterekkefølgen, der den som kastet først i første omgang kaster sist i neste omgang, og så videre slik at alle kaster først en gang. En gang skjedde dette:

”Ved en anledning er jeg den siste til å ta opp kula mi, og grisen ligger igjen. Jeg tar den opp og (…) spør skriveren hvem sin tur det er. Skriveren roper nummer 16, jeg roper nummer 16, andre roper nummer 16. Inne under treet står [spiller nummer 16], hun roper også på nummer 16. Hun står sammen med [en mann, en annen mann og en annen dame]. De står mot

hverandre de fire, prater, og når denne ene av dem roper så sier en annen til [spiller nummer 16]: Ja, men er ikke det deg. Denne dama ser litt på kula si, og skynder seg fram til

utkastposisjonen, smilende” (Feltrapport 17.02.03).

Det skyndsomme og smilende kan betraktes som unnskyldninger, som sammen med de irettesettende påkallingene tydelig illustrerer forpliktelsen spillere har om å være orientert om sin kastetur. Det er ingen forpliktelse om å følge med på spillet, men om å ikke være så oppslukt i underordnet involvering at det tar oppmerksomheten bort fra engasjementet i den dominerende involveringen og dermed går ut over de andre spillernes involveringer.

Til slutt vil jeg understreke at formaningene ser ut til å skjerpe spilleres orientering om sine kasteturer, slik at turneringsordenen på ingen måte flyter ut og mister sin virkning.

Samordningen av kasteturneringen fungerer. Spillerne holder hverandre orientert om sine turer ved å påkalle andre spillere, men påkallingene når bare av og til en sanksjonerende form.

Det samme kan jeg også si om innlegg i møtene i samtalegruppene, at samordningen av dem fungerer på en slik måte at den dominerende involveringen vedlikeholdes.

Turneringen av taleinvolveringer i diskusjonsgruppenes diskusjoner har også en annen likhet med kastinvolveringer under bocciaspill, der avslutningen av en kasteinvolvering markerer refokuseringen på påbegynnelsen av et nytt kast. Turneringen i diskusjonsgruppene fungerer etter samme prinsipp, for deltakere merker når den talende nærmer seg slutten på sitt innlegg, ettersom de kan finne på å begynne sine egne idet den talende avrunder sitt.

Åpningen av avslutningen på et innlegg eller en taleytring av et eller annet slag er registrerbar når den er del av en konversasjon (Schegloff & Sacks, 1974).

Dette var tydeligst i den ene gruppen der diskusjonen forløp var mer som engasjert samtale rundt et bord, og der turneringen av innlegg ble ordnet av at en annen grep ordet i det

samme eller idet den snakkende gjorde seg ferdig. Turneringen forløp som samtykkende fortsettelser, utviklinger og presiseringer av den førstes innlegg. Det betyr ikke at den neste snakkeren var en annen enn den som gjorde ferdig sitt innlegg, for det var ikke uvanlig at det oppsto et sekunds pause eller to etter et innlegg og da kunne samme deltaker begynne et nytt innlegg. Men som en hovedorden for turneringen av innlegg gjaldt muligheten til å velge seg selv som neste snakker når den snakkende ikke velger neste (Sacks, Schegloff, Jefferson 1974), og samtalen i denne gruppen var i liten grad styrt av direkte henvendelser og spørsmål.

I den andre diskusjonsgruppen ble turneringen av innlegg ordnet av en taleliste, der gruppelederen skrev etter hverandre navnene på dem som signaliserte ham ønske om taletid, og så fungerte lederen som en ordstyrer for diskusjonen. Lederen ga ordet til neste taler på lista og andre kunne ikke ta ordet i pausen som oppsto mellom innlegg. Heller ikke den som hadde snakket.

Turneringsordenen i møtene i diskusjonsgruppene var dermed litt forskjellig fra den i bocciaspillet, for det var ikke om å gjøre å være orientert om hvilken plassering ens egen taletur hadde i en bestemt rekkefølge. I den sistnevnte gruppen holdt ordstyreren orden på det, mens i den førstnevnte ble rekkefølgen bestemt av den som til enhver tid tok ordet når

anledningen bød seg. Turneringen av innlegg var likevel en samordning av den enes snakking i forhold til andres snakking i forkant og etterkant. Det var om å gjøre å være orientert om det å snakke innenfor sin taletur og ikke innenfor andres taletur, og det var en forpliktelse som gjaldt uavhengig av tilblivelsen av rekkefølgen i taleturer.

I den førstnevnte gruppen hendte det at to deltakere begynte på et innlegg samtidig, og så oppsto en situasjon for å avklare hvem av dem som skulle få snakke først. For da ordnet de seg sånn at den som ikke snakket først, var den neste som fikk snakke. Det hendte også at den som begynte på et innlegg, mens snakkeren var i ferd med å avslutte sitt, unnskyldte seg og sluttet å snakke, da det ble klart at den snakkende likevel ikke var ferdig. Da også ordnet de seg slik at unnskylderen fikk neste taletur. Det forekom ingen oversnakking som tok form av uhøflighet ettersom oversnakkere straks slutte med det, og samtidig tok de hensyn til de som ga andre anledning til å tale først og de som unnskyldte sin oversnakking ved å la dem være neste snakkere.

I den andre gruppen var det et sterkere engasjement og diskusjonene ble innimellom svært friske med enkelte tilfeller av oversnakking. Det var en og samme deltaker som av og til tok ordet uten å ha blitt tildelt tur, men både ordstyrer og andre deltakere lot det stort sett passere. De var kjent med at han kunne gjøre det, og det lot til å være en usagt enighet i resten av gruppen om å være overbærende med ham. Men det er et poeng at involveringen til en

deltaker ikke kan sies å være karakteristisk for hele gruppen på femten. Da er deres overbærenhet mer karakteriserende.

Og dermed er det en klar forskjell på turneringsordenene i bocciaspill og møter i diskusjonsgruppene. De aktivitetsbestemte handlingene i boccia er kasting av en bocciakule, mens aktivitetsbestemte handlinger i møtene er samtaler med andre. Samtaleaktiviteten fører nordmenn inn i samvær der de også orienteres mot relasjonen mellom seg. De må vise hensyn og oppføre seg aktsomt. Feil som begås i møtesamtalene forulemper med en direkte rettet oppmerksomhet en bestemt annen deltaker, mens feil som begås av bocciaspillere forulemper ingen bestemt og alle på en indirekte måte. I møtesamtalene kan andre bli fornærmet og såret, mens på bocciaen kan andre bli oppgitt og irritert.