Teoretiske perspektiver

Spørsmål som stilles i en undersøkelse forholder seg til feltet som undersøkes. Her skal jeg vise hvordan valget av felt forholdt seg til teoretiske perspektiver jeg entret feltarbeidet med.

Forholdet berører en diskusjon i samfunnsforskning om graden av forutbestemmelse av hva som foregår blant de som skal utforskes. Fra diskusjonens ene ytterpunkt foreslås det at begreper om et felt vil vokse fram om menneskene i dem studeres i sine naturlige

omgivelser, (se bl.a. Glaser & Strauss 1967, Denzin 1971 og Schatzman & Strauss 1973). Fra det andre ytterpunktet foreslås det at hypoteser om menneskene i et felt skal formuleres i forkant av studeringen av dem og så og si testes ut under feltarbeidet, (se bl.a. Sacks 1992 og Silverman 2000). Jeg var delt i synet på tilnærmingsmåte, og jeg så et dilemma: ”Early operational definitions offers precision at the cost of deflecting attention away from the social processes through which the participants themselves assemble stable features of their social world” (Silverman 2001:60). På den ene siden var jeg redd mangelen på hypoteser kunne føre undersøkelsen ingensteds, og jeg så de retningsgivende fordelene ved et hypotesedrevet feltarbeid. På den andre siden var jeg redd et prematurt fokus kunne føre undersøkelsen galt avsted, og jeg så også fordelene ved et hypotesegenererende feltarbeid.

Forskningsfeltet var omsluttet av en forestilling om liminalitet, men jeg hadde ikke klart for meg innholdet i forestillingen og var ikke klar over hvordan jeg var påvirket av den.

Men jeg var påvirket. Jeg var på et vis innstilt mot tilfeller av noe spenningsfullt eller

konfliktfullt, selv om jeg ante at de savnet relevans i forskningsfeltet. Jeg tok meg stadig i å se etter sånne tilfeller. Jeg snudde meg i retning av stemmer som hørtes provoserende, ergerlige, sinte eller oppgitte ut, vurderte om utsagn var mishagsytringer og overhørte samtaler for mulige gnisninger.

Forhåndsantagelser er uunngåelige. De hører til menneskets eksistens og de er en forutsetning for å kunne begripe (Schutz 1964). Men jeg mener jeg klarte å håndtere tilfellene av noe spenningsfylt og konfliktfylt med forsiktighet, selv om jeg ikke helt klarte å styre oppmerksomheten unna dem.

Andre dagen i Alegría kom jeg over en gruppe nordmenn jeg straks ble nysgjerrig på.

De omtalte seg selv, hverandre, miljøet de var en del av, andre miljøer de ikke var en del av, egen familie og venner på tidvis nedsettende måter. Det var en del krutt i uttalelsene deres og tanken på å konstruere feltet rundt dem og kafeen de vanket på, var besnærende. Men en undersøkelse av deres pratemåter ville ikke komme utenom kafeen som en arena for konsumering av alkohol, for deres pratemåter kunne settes i sammenheng med et høyt alkoholforbruk. Undersøkelsen ville dermed omhandle noe som ikke var karakteristisk for norske miljøer i Spania. For jeg måtte jo ikke reise til et serveringssted i Spania for å finne en forbindelse mellom høyt alkoholforbruk og et spent forhold til for eksempel barnebarn, familie, venner, bekjente, jobb og hjemsted, når jeg like gjerne kunne finne sånne spenninger

på serveringssteder i Norge. Og det at nordmenn pratet på sånne måter her, betydde ikke at de og andre nordmenn pratet sånn andre steder i Alegría. I den grad kontroverser og

rivaliseringer var tilknyttet bestemte aktiviteter bestemte jeg meg for rett og slett å holde meg unna arenaer for disse aktivitetene.

Andre teoretiske perspektiver hadde jeg et mer bevisst forhold til. To av dem brakte meg på hver sin måte til klubben og senteret. Enkelte studier antyder at migranttilværelsen i Spania kan ses på som en brytning mellom tiltrekninger mot Norge og Spania (Fragell 1995).

Det kommer blant annet til uttrykk ved intervjupersoners multiple identifiseringer (Foss 2002). Og jeg tenkte at brytninger i migrantenes tilværelse kunne beskrives med hva Goffman (1959, 1961) betegner som presentasjoner av selvet i hverdagslivets rolleutøvelser og

rolledistanser.

Deltakelser på klubbens og senterets aktiviteter var forbundet med bestemte

involveringsmåter, og jeg så for meg at de lot seg betegne med rollebegreper. Men visittene på klubben og senteret viste at rolleutøvelsene der var vage og lite definerte, og jeg begynte å tvile på at perspektivet om spenninger i migranttilværelsen lot seg studere ved observasjon av at disse utøvelsene.

Et annet perspektiv var antagelsen om norsk hverdagslighet i Spania. Perspektivet var en mer bevisst reaksjon på forestillingen om liminalitet, som ved sin omslutning av

forskningsfeltet karakteriserte nordmenn på ekstraordinære måter. Jeg antok at nordmenn levde ordinært i Spania, at hverdagen innhentet dem, som Strøm (1998) påpeker. Men perspektivet var også en reaksjon på kulturmøtet mellom nordmenn og spanjoler, som ifølge Strøm skulle synliggjøre den norske etnisiteten til forskjell fra den spanske. Jeg tenkte at kulturmøtet synliggjør nordmenns oppførsel overfor spanjoler og ikke deres oppførsel overfor hverandre, og jeg vurderte at en undersøkelse av norsk hverdagslighet burde ta utgangspunkt i det siste, fordi de ikke var direkte påvirket av spanjolers nærvær. Jeg tenkte kulturmøtet endrer nordmenns oppførsel og ikke framhever den.

Med dette perspektivet fant jeg det vanskelig å gjøre observasjoner på offentlige arenaer der nordmenn også forholdt seg til spanjoler, om enn bare på en passiv måte. Samtidig så jeg at nordmenn bare forholdt seg til nordmenn på arenaer tilknyttet klubben og senteret.

3.3.3 Innpass

Jeg regnet med det ville være problemisk å komme til på flere av arenaene jeg hadde vurdert å gjøre observasjoner på, mens jeg trodde det ville være uproblematisk å få innpass på klubben

og senteret. Flere av arenaene var offentlige og jeg kunne ha gjort observasjoner her om jeg ikke hadde fått innpass på enkeltaktiviteter. Alle blir eksponert og anonymisert for hverandre på offentlige arenaer, og det er bare i spesielle tilfeller, som jeg ikke trenger å nevne her, at observasjon krever informert samtykke (Repstad 2007). Men det ville ha vært ubehagelig å bevege seg rundt og prøve å få kontakt med folk om jeg følte min tilstedeværelse var uønsket.

Etter at jeg hadde kontaktet de øverst ansvarlige i klubben og senteret var jeg ikke lenger trygg på om jeg ville få innpass. Med det samme sa klubblederen at jeg måtte tegne medlemskap i klubben for å få delta på de ulike aktivitetene, og jeg ble bedt om å skaffe tillatelser fra både ledere og deltakere i alle aktivitetene hvor jeg skulle observere. Noen arenaer var halvoffentlige og aktiviteter foregikk dels bak lukkete dører, krevde påmelding eller eventuelt medlemskap i klubben, og jeg var spent på om jeg ville slippe til her. Heldigvis ombestemte klubblederen seg noen dager senere, og ingen motsatte seg da jeg tok ordet under mine første deltakelser og presenterte meg. Jeg ble tvert imot ønsket velkommen og tipset om andre aktivitetsgrupper jeg kunne stille opp på. Noen spurte riktignok litt nærmere hva jeg ønsket å finne ut eller hva metoden gikk ut på, men ingen motsatte seg min tilstedeværelse og deltakelse. Enkelte ville forsikre seg om at jeg ikke var journalist. De var opptatt av hvor viktig det var at jeg skulle dokumentere det som foregikk blant nordmennene her, fordi de mente det hadde stått så mye feilaktig på trykk i norske aviser om nordmenn i Spania.