Kulturperspektivet

Migrasjonsperspektivet framstiller en dualitet mellom en ferie- og nytelsesdimensjon som forbindes med Spania og en hverdags- og arbeidsdimensjon som forbindes med Norge.

Dualiteten er også sentral i kulturperspektivet.

I Otium cum dignitate ser Kristin Fragell (1995a) pensjonisttilværelsen som et otium, en hvile etter arbeidslivet, og der tilværelsen i Spania framstår som selve symbolet på det å nyte sitt otium. I krysningen mellom Norge og Spania danner Spaniapensjonistene en særegen kultur, hvor nytelsesnormen om evig ungdommelighet står mot verdighetsnormen om å gjøre

10 Helset, Lauvli & Sandlie (2004:128) anslår at det bor opptil 10-15 000 nordmenn i Spania.

11”Norwegian holiday travels to Spain started in the 1950s with Mallorca as the first popular destination. As late as 1961, no more than 18,600 Norwegians visited Spain. The number tripled during the next 6 years” (Myklebost 1989:207). I ferieundersøkelsen for 2005 registrerte Statistisk Sentralbyrå 572,000 norske feriereiser til Spania.

Det gjør Spania til det mest besøkte ferielandet for nordmenn (www.ssb.no, 26.06.06).

opp for seg. I spenningen mellom disse normene oppstår et hierarki av verdier med ulik status, der ærbarhet måles mot livsførsel.

Med noen studier fører dualiteten til en stereotypisering av nordmenn som lite ærbare.

I Syden – sted, moral og nytelse (1997) hevder Runar Døving at Syden konstitueres av ritualer eller sosiale praksiser turistene utfører under ferieturene. Ferienormen formaliseres i sosiale praksiser: ”Man vandrer hit og dit uten særlig mål, man skal ha det hyggelig hele tiden, man skal drikke og spise godt og man skal nyte” (:6). Praksisene utvikles på turistenes egne premisser og dreier seg om det å være folkelig, inkluderende og å ikke skape forskjeller.

Praksisene er en inversjon av dem som konstituerer hverdagen i Norge og fører til en oppløsning av hverdagslivets sosiale praksiser og moral. Men det stopper ikke der:

”Det er særlig de som overvintrer, pensjonistene og andre kort tids emigranter som kjøper leiligheter og blir der over vinteren som ønsker rettigheter i forhold til sine omgivelser, som av praktiske grunner organiserer seg og dermed gjør ”samfunn” ut av feriemålet. Dette samfunnets form er imidlertid bygget på den aktiviteten som er beskrevet overfor, slik at det danner rituelle mønster som danner grunnlaget for det nye samfunnet som vokser fram.” (:11).

I studien Den lange ferieturen hevder det samme Strøm (1998). Ferietilværelsen beskrives blant annet som fred og ro, mye fritid og frihet fra sosial kontroll. Ferietilværelsen hører til den ekspressive, personlige, drømmeaktige og fantasifulle konstitueringen av antistruktur, som står mot den institusjonaliserte, praktiske, fornuftige og instrumentelle strukturen i hverdagslivet. Strøm spør:

”Gir følelsen av mindre kontroll for stor frihet? At normer og regler for adferd som eksisterer i Norge erstattes med langt friere regler for samhandling, kan være et eksempel på det. Anti-strukturen gjør at nordmennene lever mer i nuet, noe som kan slå både positivt og negativt ut.

Mange viser mindre ansvar i forhold til eget levesett og handlinger. Å lage store konflikter av små problemer er eksempler på dette, spesielt når konfliktene gjør at godt etablerte miljøer brytes opp (:99).

Både Døving og Strøm overfører beskrivelser av antistruktur blant turister til

henholdsvis kort tids emigranter og langtidsturister Det er en sammenblanding av turister og migranter, men de er ikke av samme slag. Turister er borte fra sine hjem. De er på ferie og tar i bruk sosiale praksiser som formaliserer ferienormen, som Døving påpeker. De nyter og forbruker på en måte som de ikke gjør hjemme, der arbeidsnormen er formalisert i de sosiale

praksisene. Men sesongmigranter orienterer seg mot bosteder i Spania som sine hjem (O’Reilly 2000). De oppgir kanskje arbeidsnormen, men ikke nødvendigvis hverdagslivet.

Av sammenblandingen kan det følge problematiske påstander om alkoholisme:

Et annet anti-strukturelt aspekt blant den norske befolkningen på Costa Blanca, er deres forhold til alkohol. (…) Gjennom å ta seg en øl eller et glass vin når de selv måtte ønske det, har de revet seg løs fra noen av normene som styrte i den norske hverdagskonteksten. Friheten til å nyte livet i form av alkohol når man selv vil, settes i sterk kontrast til den norske hverdagens sosiale kontroll. For noen har altså muligheten til å leve ”det gode liv” tatt overhånd. Resultatet blant mange av nordmennene på Costa Blanca blir et høyt alkoholforbruk og alkoholisme” (Strøm:99).

Det er uproblematisk å hevde at enkelte drikker mye alkohol, men det er litt mer problematisk å slutte fra høyt alkoholforbruk til alkoholisme. Hvorfor skulle nordmenn bli alkoholiserte ved en endring til et drikkemønster spanjoler følger, om spanjoler ikke blir alkoholiserte av det?

Anne Helset (2001) sammenblander ikke turister og sesongmigranter, men gjør langt på vei den samme feilslutning mellom alkoholtilgjengelighet og alkoholproblemer,

forundersøkelsen Spania – for helsens skyld:

”Muligheten for billig alkohol og fravær av sosial kontroll i et land der alkohol inngår i en annen kulturell sammenheng enn i Norge, betyr livsstilsgoder som kan innebære en risiko både helsemessig og sosialt. Hvor stort alkoholproblemet er eller oppleves blant norske pensjonister i Spania, gir undersøkelsen ikke noe grunnlag for å si noe om” (:94).

Til sammenligning behandler Fragell (1995a) og Kristensen (2005) temaet høyt alkoholforbruk, uten å påstå at alkoholisme og alkoholproblemer karakteriseres samfunnet blant norske pensjonister i Spania. De viser hvordan drikkevaner og ytringer om drikkevaner er et karakteriserende trekk ved de norske miljøene i form av symbolske handlinger på

foretrukket oppførsel. Dermed unngår de å overføre et sosialt problem til forskningsfeltet, når det kanskje heller er slik at ”personer som har alkoholproblemer i Spania hadde tatt

problemet med fra Norge” (Helset, Lauvlie & Sandlie 2004:72).¹²

12 Jeg kan også nevne en annen problematisk slutning: ”Manglende spanskkunnskaper viser holdningen til det spanske (…) De fleste norske sier at de egentlig ønsker å lære seg spansk, likevel gjør de det ikke. Avstanden mellom ord og handling er derfor stor. At de tyr til tolkehjelp i stedet for å lære seg språket, viser at interessen for å lære seg spansk knapt eksisterer blant de norske, samtidig som det avspeiler deres holdning til det spanske” (1998:48). Å slutte fra enkeltes språkproblemer til en tilstand av manges manglende interesse for spansk, er mildt sagt en overdrivelse. Jeg leser at alle 18 intervjupersonene til Helset (2000) ”har gjort flere og