Etablering

Situasjoner for aktiviteter må etableres før aktivitetene kan påbegynnes. Først annonseres påbegynnelsen, den foreslås. Så vil oppfordringene eventuelt bli fulgt, for responsen vil enten bekrefte eller avkrefte forslaget om å begynne. Noe må av og til ordnes før aktiviteter kan påbegynnes, og når det kommer i orden etableres situasjonen for aktivitetenes påbegynnelse.

8.2.1 Annonsering av påbegynnelser

Annonseringer orienterer nærværende tilhørere om påbegynnelser. Jeg skal se på to former for annonsering. Den første varsler påbegynnelsen, den andre foreslår påbegynnelsen.

8.2.1.1 Varsler om påbegynnelse

Når turledere går noen meter bort til oppmøteplassens høyeste punkt, eller når arrangører av sammenkomster på senteret går bort til mikrofonstativet, som er satt fram for anledningen, og de stiller seg der og ser utover forsamlingen, varsler deres bevegelser at de straks vil ta ordet, for å orientere om dagens tur. Varsler er observerbare forberedelser til en nært forestående aktivitet. De orienterer om påbegynnelser, noe som fører til at andre også begynner med det.

Taleres og turlederes forberedelser på henholdsvis senteret og oppmøtestedet, gjøre at enkelte nærværende avslutter sine samtaler og andre involveringer, kanskje påpeker hva som skal skje overfor hverandre og så retter sin oppmerksomhet mot den forestående talen. Varsler og reaksjoner på dem er ofte enveiskommunikasjon mellom fra annonsør til tilhører, men kan også være enveiskommunikasjon fra en tilhører til en annen. En person kan avslutte sin involvering i noe og vende seg mot det som skal skje og der det skal skje, mens en annen kan se det og derfor selv se etter om begynner å skje noe for så å avslutte sin involvering i noe.

Annonsører kan også varsle tilhørere i en toveiskommunikasjon. Personen som påmelder spillere til en bestemt bocciabane er også banens skriver, som det heter, og når skriveren er ferdig med påmeldingen kan spillet settes i gang. Men først må skriveren pakke sammen skriveriene sine etter siste påmelding, gå til sin bane, legge fra seg eventuelle

medbrakte saker der, hente fram påmeldingsskjemaet, som også brukes for å notere poengene etter hver omgang, for så å være klar til å notere poengene. Skriverens klargjøring blir

observert av andre spillere. De spør gjerne om skriveren er klar og om de skal sette i gang.

Tilhørere kan også varsle hverandre i en toveiskommunikasjon, der den ene ser den andre endre fokus for så å spørre vedkommende om vi skal begynne. I forkant av møtene i samtalegrupper, og til en viss grad i forkant av selskapsarrangement, har samarbeidet en egen

form. Når deltakerne ankommer hilser de på hverandre og innleder samtaler om hvordan det går og takk for sist. Noen setter sammen enkeltbord til langbord, andre går på toalettet, før alle etter hvert setter seg rundt langbordet, leter fram papirer, bøker, skrivesaker,

skriveblokker og andre saker de vil ha bruk for, og legger disse på bordet framfor seg. Og i løpet av denne klargjøringen avrunder de sine samtaler. Hver og en forbereder seg på møtet og viser hverandre det, noe som virker som gjensidige varslinger av at de begynner å bli klare.

Likevel begynner møtet først etter at lederne tar ordet og anmoder om at de får sette i gang. For selv om alle deltakere er kjent med hva som skal skje og forbereder seg til det på samme måte vil forberedelser bare varsle at påbegynnelser er nært forestående og ikke etablere situasjonen for påbegynnelsen.

8.2.1.2 Forslag om påbegynnelse

På senteret var det en mann som skulle ønske velkommen, og han ”går opp til mikrofonen, og begynner å snakke. Det er mye prat og summing i lokalet og han sier ”Hallo”. Noen hysjer.

Så får han snakke” (Feltrapport 20.02.03). Mannens bevegelser varslet igangsettingen, men da han begynte å tale hadde han ikke sagt fra om det og ikke mange hørte ham. Først etter at han hevet stemmen med et hallo, fikk han tilhøreroppmerksomhet. Eksempelet illustrer nødvendigheten av å annonsere påbegynnelsen høyt og tydelig for å samle alles

oppmerksomhet om fokuset på den. Varsler gjør ikke det. Alle sånne høylydte annonseringer fører likevel ikke til igangsetting. De er heller forslag om å begynne.

Forslag orienterer om at aktiviteter skal påbegynnes her og nå, men de fremmes ikke for å kunne begynne samtidig. De fremmes for å nå samtidige oppmerksomhetsfokus om en og samme sak. Det går an å si at de aktiviserer den sosiale begivenhets ”official focus of attention” (Goffman 1974:346).

For at forslaget skal nå fram må det som regel fremmes med et lydvolum som overgår forsamlingens summing av stemmer. Mange hever stemmen et godt hakk over, og i tilfeller av mye støy ropes forslaget ut. På bocciabanene gjøres det. På senteret og andre steder med høyttaleranlegg, snakkes det inn i en mikrofon. Å klinke bestikk i vinglass gjøres i selskap, og det poengterer at forhøyingen av lydvolum må gjøres i kombinasjon med en måte å ytre seg på som symboliserer forslag om å begynne. For andre nærværende kan også heve

stemmevolumet i forkant av påbegynnelser, og det er en grunn til at ikke disse tas for annonsering. En av turlederne brukte en fløyte og enkelte klappet i hendene mens de

kremtende rensket stemmen, det vanlige er bare å si ”Hallo”. Det er et ord som appellerer til respons i ulike situasjoner, som for eksempel ved hilsing på andre og svaring i telefonen.

På bocciabanene er det ingen som sier hallo. Påbegynnelsen av spillet innebærer ingen annonseres ved innledningen av den enes tale framfor andre. Der blir påbegynnelsen

formulert i utrop som ”Nå begynner vi”, ”Da setter vi i gang”, eller lignende. Derfor hender det også at andre spillerne annonserer at spillet skal begynne.

Samarbeidet om å gjøre seg klar i samtalegruppene førte til at summingen av stemmer sank. I stillheten som nærmet seg var det ikke behov for å rope ut forslaget om å begynne.

Påbegynnelsen måtte likevel foreslås, men ytringene kan også betraktes som en respons det felles oppmerksomhetsfokus deltakerne allerede hadde samarbeidet seg fram til.⁴³

8.2.2 Respons

Skal forslaget om å begynne ha noen effekt må det nå fram til tilhørerne, men aktivitetene påbegynnes ikke selv om det når fram. Forslagene fører ikke til påbegynnelser, men de fører som regel til en reaksjon blant tilhørerne. De avstedkommer en respons fra samlingen av nærværende, og det er valøren i denne responsen, om den er positiv og bekreftende eller negativ og avkreftende, som besvarer spørsmålet om aktiviteter kan påbegynnes eller ei.

Forslag besvares ikke av et høytrungende ja fra tilhørerne. Tilhørerne svarer ved å gjøre seg klare til å begynne. Noen ganger er det nok å slutte å prate: ”[En dame] går opp til mikrofonen (…) og sier ”Ja vel”, og så venter hun litt før hun fortsetter” (Feltrapport

15.02.03). Tilhørerne avsluttet sine samtaler, de som sto satte seg på sine plasser og alle snudde blikkene sine i hennes retning eller viste med en oppretting av rygg og nakke at de. Og det er sånn tilhørerne besvarer arrangører og vertskap for fester og sammenkomster som kremtende sier ”Hallo” eller noe annet for å be om ordet når de skal ønske velkommen. Den samme responsen får lederne for samtalegruppene og fjellturene som appellerer om

tilhøreroppmerksomhet for å informere om forestående møte eller tur.

Bekreftende respons utføres ved at tilhørerne legger vekk det de holdt på med og fokuserer inn mot den forestående aktiviteten, og den fungerer når de samler sine

oppmerksomhetsfokus om den forestående aktiviteten. Sånn er det også på bocciabanen: ”En dame som skal til å prøvekaste (…) får ikke gjort det, fordi han som er skriver roper ut at vi begynner nå. Folk stimler ut og henter kulene sine, mens hun som hadde stilt seg opp på steinhellene for å kaste snur om (…) og går tilbake til der hun sto” (Feltrapport 03.04.03).

Det er typisk for bekreftende respons at den ikke utføres av alle nærværende, siden det gjerne er noen som ikke har fått med seg annonseringen av en aktivitets påbegynnelse. Noen

43 Her og andre steder i dette og neste kapittel bruker jeg av og til ordet deltaker om aktivitetens påmeldte. Ellers skal deltakere forstås som personer i en situasjon.

hører dårlig, andre hører ikke i summingen av prat, og andre akkurat og fikk det ikke med seg av den grunn. Men det gjør som regel ingenting, for de leser lett av andres orienteringer hva som er i ferd med å skje. Enkelte kan bli tilsnakket og hysjet ned etter at en har bedt om ordet, men dette er en form for avklaring av hva som skal skje og ikke sanksjonering av andre.

8.2.2.1 Avklaringer

Når responsen ikke er samstemt kan situasjonen for påbegynnelse av aktiviteten bli avkreftet.

Det dukker gjerne opp et eller annet praktisk spørsmål som må avklares før situasjonen kan bekreftes. Jeg skal gi tre eksempler.

Under oppmøtet før en fjelltur går turlederen ”til det høyeste punktet på plassen og snur seg mot samlingen av folk. Han plystrer i en fløyte og alle snur seg mot ham. (…) Mannen spør om de kan høre ham ”der bake”. Jeg hører ingen si noen ting, men han [gjør]

tydeligvis det og sier at det er bra” (Feltrapport 03.03.03).

Før et bocciaspill ropte måleren ””Nå begynner vi.” En mann spør høyt om hvem som skal være skriveren. En dame sier navnet på den som skal være skriveren. Damen som er skriver trer fram og sier at hun skal være skriver. Hun sier at det er første gang så hun ber oss ha tålmodighet med henne. Spiller nummer 1 begynner” (Feltrapport 10.04.03).

Og hvis gruppelederen drøyde med å åpne møtet kunne en av deltakerne spørre om vi ikke skulle begynne, og da svarte lederen at de kunne vente litt siden det var en eller flere som var forsinket. Eller så var det også det gruppelederen ble spurt om.