Lukkete samvær

I åpne samvær har deltakere ansvar for at samværet skal passe inn blant nærværende andre, og balansere det mot ansvaret de har for hverandre. De må ikke vekke oppsikt slik at forholdet til tilskuerne blir usikkert og anstrengt, og skjer det må forholdet gjenopprettes av hensyn til samværets deltakere. Det blir viktig med diskresjon og klar distanse til det private, og det gjøres ved opprettholdelsen av hverdagsprat, positivitet, trivialitet, skjemt og ablegøyer. Men samværene har en begrensning der hverdagspraten ikke forbigås og utvikles til noe mer, og der tilnærming til et nærere bekjentskap blir vanskelig. Akkurat det ga enkelte nordmenn uttrykk for overfor meg, når vi befant oss for oss selv bortenfor samlingen av andre. Enkelte syntes det var uspennende å snakke med andre som ikke bød noe på seg selv, enkelt andre syntes det var vanskelig å snakke med andre uten å kunne by noe på seg selv.

40 Det går an å si at spillrammen teatraliserer rammen for hverdagslig samvær uten at samværet av den grunn blir et skuespill. Teatraliseringen av samværsrammen gjør verken tilskuere til publikum, deltakere til skuespillere, samtalene til framføringen av et manus, samhandlingen regissert eller arenaen for et samvær til en scene. Se Goffman (1974:124-155) for skillet mellom teatrale rammer og rammer for hverdagslig samhandling.

Men deltakere har mulighet til å begrense andres tilgang til deres sammenværen, blant annet ved å gå bort fra samlingen av andre. Mulighetene for det varierer blant annet med arenaer og aktiviteter, men det går an å begrense tilgangen i høy grad og over en lengre tid, slik at andres tilgang til samværet avtar inntil deltakerne nesten ikke forholder seg til dem lenger. Da får samkvemmet helt andre vilkår. Det kom klart til uttrykk en formiddag på klubben, da jeg møtte en leder som skulle presentere klubben og dens aktiviteter for meg. Vi satt alene inne på biblioteket, og befant oss følgelig utenfor påsynet av andre tilstedeværende inne i hovedlokalet, men gjennom døråpningen ut dit kunne vi høre stemmelyder der innefra.

Vi var opptatt i samtalen da vi hørte en mann fra døråpningen:

””Nå skal jeg bli spanjol igjen”, utbryter fyren og smiler. [Mannen jeg sitter sammen med hilser tilbake, og blir sittende.] Fyren forteller at han kom for litt siden og skal være her så og så lenge. De har tydeligvis ikke sett hverandre på en stund og [mannen jeg sitter sammen med] spør hvordan det står til. Fyren forteller at hans (…) venninne døde i høst og at han har vært i (…) for å ordne opp i en del praktiske ting. [Mannen jeg sitter sammen med] forteller at han ikke visste at hun var død, og at det var trist å høre. Fyren forteller at det har vært tungt, at det fortsatt er det, at han ikke er kommet over dødsfallet. Han bøyer hodet ned mot gulvet når han forteller dette. Det gikk fort det tok bare tjue minutter så døde hun. (…) Men nå er han altså flyttet til Spania, og skal bo her. Han smiler igjen. De sier ha det bra til hverandre, og fyren går.” (Feltrapport 17.02.03)

Da mannen hilste sto han i døråpningen og nærmest ropte ut sin glade hilsen, noe jeg er ganske sikker på var hørbart for store deler av nærværende inne i hovedlokalet. Da han etterpå begynte å snakke om sin avdøde kjæreste, kom han helt bort til oss og snakket med så lav stemme at kun vi hørte det han sa, men smilet og kraftstemmen var der igjen, da han sto i døråpningen for å dra av gårde.

Lukkete samvær finner typisk sted på senteret og klubben når antallet andre tilstedeværende er så lavt at det går an å sitte ganske uforstyrret sammen rundt et bord og snakke om hvordan det egentlig står til. Samtalen er noe annet enn hverdagsprat, og beveger seg inn på deltakernes mer private områder uten tanke på at det ikke skal passe inn blant nærværende andre. Det kan være meningsutveksling om samfunn, politikk, religion, kunst og spansk samfunnskultur spesielt, det kan være redegjørelser fra spesielle interessefelt, og det kan ikke minst være fortellinger fra eget liv og egen tilværelse i Spania. I lukkete samvær forteller nordmenn hverandre om nær familie og sivilstand, og de utveksler erfaringer fra livene sine i Alegría, både om det de synes er

bra og det de ikke synes er så bra. Og så er de ikke alltid helt enige om hva som er bra og ikke, men uten at det har noe å si, og de snakker ikke bare om det de har felles, men også om det de har hver for seg.

I lukkete samvær blir deltakerne personlige, de forteller om seg selv, og de tillater seg å være uenige og individuelle. De oppgir sine preferanser og interesser, og er i det hele tatt mer private enn i åpne samvær. Men de blir sjelden fortrolige og betror seg ikke til hverandre. Dette gjelder både bekjente og ukjente, selv om bekjente er dristigere i sine spørsmål og skjemt..

7.2.1 Skjulte samvær

Innimellom ble jeg betrodd både det ene og det andre, uten at jeg helt klarte å plassere disse meningsytringene i sammenheng med hverdagspraten den personlige praten. Dette var innrømmelser av et helt annet slag enn det jeg observerte i miljøene, og jeg antok lenge at meningsytringene var tiltenkt meg spesielt, siden jeg var forsker og siden jeg sto utenfor miljøet. Men med intervjuene mistet jeg troen på det. Jeg så en sammenheng mellom de sosiale omstendighetene for et intervju og de sosiale omstendighetene for disse betroelsene.

De fant sted i utkanten av eller i grenseland av de norske miljøene, slik at det som ble sagt ikke kom andre for øre, selv om de foregikk i påsyn av andre. Og før jeg gir en nærmere beskrivelse av innholdet i disse betroelsene vil jeg gi min forståelse av den aktuelle sosiale relasjonen.

Simmel (1950) hevder all menneskelig interaksjon preges av hemmeligholdelse, ikke i moralsk forstand der vi holder tilbake informasjon vi burde fortalt, men i sosial forstand av å avsløre noe til noen men ikke til andre. Avsløringen er eksklusivt inkluderende når den skjules for andre og skaper en tillitsfull forbindelse om å beskytte den avslørte informasjonen overfor ekskluderte andre. Den beste beskyttelsen er å usynliggjøre forbindelsen. Der Simmel ser at hemmeligholdelsen fører til dannelsen av skjulte institusjoner i samfunnet, ser Michel Maffesolis (1996) skjulte samfunn som de mangfoldige relasjonsformer som grupperer våre daglige involveringer.

Jeg følger Maffesoli et stykke på vei, og betrakter hemmeligholdelse på et situasjonelt nivå. Betroelser fungerer eksklusivt inkluderende ved å skape en fortrolig forbindelse mellom deltakerne i et samvær. Betroelser omfattes av et tillitsforhold, og jeg forstår at deltakerne i samvær etablerer en usagt enighet om at betroelsen ikke skal formidles videre. Det lar seg

forstå av de sosiale omstendighetene for betroelsen, måten betroelsen utføres på og sist men ikke minst av betroelsens private karakter.

I skjulte samvær forteller nordmenn hverandre om noe privat. De forteller hva de

”egentlig” mener og hvordan de ”egentlig” har det.

En mann fortalte om hvordan han opplevde de norske miljøene som ”flate”, at han ikke hadde noe i dem å gjøre, og at han hadde bestemt seg for å flytte hjem til sønnen og sønnesønnen. Barnebarnet hadde vekket noe i ham, fortalte han, og han betydde alt for ham nå. Dessuten skrantet forholdet til sønnen og han ønsket å rette på det. En dame hadde også bestemt seg for å flytte hjem. Hun kom ikke til å overvintre her neste år. Hun syntes ikke hun fikk noen nære venner her, og det var hovedgrunnen til at hun hadde bestemt seg for å flytte. I Alegría fikk hun bare masse bekjente, men knapt nok venner. Hun hadde også en familie å ta seg av i hjemlandet. En mann fortalte om en uoverensstemmelse med en annen og om hvor ubehagelig det var siden de frekventerte samme arenaer og samme bekjentskapskrets. En dame fortalte at hun ikke hadde noen interesse av å være på klubben og senteret og drikke kaffe, spise vafler og prate om en masse dill dall. En annen dame var ensom. Hun hadde mistet mannen sin og flyttet til Spania, men hun var usikker på framtiden. En mann fortalte om den dødelige sykdommen til kona, en dame fortalte om hvor skadet og plaget hun var etter mange operasjoner i barndommen. En annen dame igjen begynte å gråte når hun snakket om barn og barnebarn.

Disse betroelsene innebærer ikke at lukkete samvær alltid fører til slik

kommunikasjon, og i mange lukkete samvær kommuniserer deltakere slik som de gjør i åpne samvær. Men i åpne samvær forekom det ikke slik kommunikasjon. Det fant i hvert fall ikke sted i de åpne samværene jeg var i, og i hvert fall ikke i samme grad.