Forbud

Grensene varierer for hva som oppfattes som for brysomt eller plagsomt å bli spurt om.

Nordmenn spør helst på generelle måter. De går rundt grøten, og nærmer de seg noe som andre kan ha en uvilje mot å innlede samtaler om, så fører de samtaler videre og forbi det aktuelle punktet. Ingen spør mer enn hva andre er villige til å fortelle, ingen utfordrer andres reservasjon. Forlengelsen av det å ikke bry seg, handler om å ikke være pågående, om å lese hverandres grenser å stoppe ved dem, og ikke spørre mer.³³

32 Goffman (1963a) betegner åpne og lukkete samvær som henholdsvis accessible og closed. Jeg syns

betegnelsen tilgjengelig er misvisende, fordi skillet mellom de to rammene ikke angår spørsmålet om hvorvidt samværets deltakere er klare for at også andre kan bli deltakere i deres samkvem. Skillet angår tilskueres tilgang til det som skjer i et samvær.

Åpne og lukkete samvær er ikke henholdsvis frontstage og backstage interaction (Goffman 1959). Den sosiale virkeligheten i hverdagslivet kan teatraliseres ved å trekke inn elementer fra teaterets forestillingsverden, men den er ikke iscenesatt. Hverdagslivets ansikt-til-ansikt-situasjoner er offstage (Goffman 1974).

33 I min iver etter å forstå, få svar på hvorfor, kom jeg av og til i skade for å spørre om for mye. En dame svarte med å gå sin vei, en annen med å foreslå at visse ting spør man ikke om.

Kjennskapen nordmenn mangler om hverandre gjør det viktig å passe på hva som blir sagt. Samtidig er det greit å ha noe å forholde seg til, for å unngå å si noe dumt eller sårende.

Mange forteller hverandre om sine sosiale bakgrunner, hvor de kommer fra, hva de har arbeidet med, familie og slekt. Det er fint sted å starte samtaler ved, for det gjør nordmennene litt bedre kjent med hverandre, og gir samtidig utvekslingen en retning framover i tid. Men det er skjær i sjøen, for prat om barn og barnebarn kan representere både gode og vonde savn.

Det er viktig å ikke bli overivrig i denne praten, men å vedholde finfølelsen overfor andres ordknapphet. Det er bedre å bli invitert inn i denne praten enn å invitere seg inn i den. De kan være lurt å stille generelle spørsmål og å la det bli opp til andre å fortelle.

Bocciaspillere kan for eksempel gjøre det, når de har sluppet kula, og den henger igjen i krokete giktfingre. Da peker på de giktfingrene og kommenterer dem framfor sidepersonene.

Andre gjør også det om andre, og det er verdt å merke seg at de norske miljøene hovedsaklig består av pensjonister, som mange har plager som følger med alderen, blant annet gikt, tung pust, dårlig hørsel, dårlig hjerte, kroppslig slitasje av en eller annet slag, sykdom, operasjoner eller noe annet. Noen revmatiske og kroppslige plager, sykdommer og uførheter som er lett synlige, og deres synlighet forsterkes av aktiviteter som blir problematiske å uføre. Skjelving i hender gjør det vanskelig å bære asjetten med grøt fra disken til bordet og føre skjeen med grøt fra asjetten til munnen. Gikt i armer og hender gjør det vanskelig å kaste bocciakuler som andre. Vonde knær og hofter gjør det vanskelig å gå så langt under fjellturene som andre. Men ingen kommenterer disse plagene, uførhetene og begrensningene, ingen andre enn dem som har dem. Og når de gjør det er det viktig å ikke overse eller overhøre fokuset andre har rettet mot seg. Det må svares et ”Ja”, ”Ja vel” eller noe annet kort som viser at de har registrert hva som ble sagt, men som ikke legger opp til noen forfølgelse av emnet. Eventuelle bemerkninger må handle om hva andre klarer å utføre, ikke hva de ikke klarer. Fokuset må vendes bort fra begrensninger til muligheter, men det gjelder å ikke overdrive. En insitering på muligheter som faktisk ikke er der blir for brysomt igjen.

Det går an å være påtrengende i fokuseringen på andre, men det går også an å være påtrengende på andre i fokuseringen på seg selv. Varsomheten overfor andre samvirker med sparsommelighet om seg selv. Det innebærer at nordmenn ikke byr mer på seg selv enn samtalepersoner vil dele med dem. Det er viktig å holde seg til hverdagsprat om seg selv på, hva som har skjedd den siste tiden og hva som skal skje, og å unngå personlige betroelser. Det siste kan fort bli oppfattet som for alvorlig eller for intimt.

Både intimitet og alvor unngås. Klemmer kan utveksles som hilsning, men hender som holder hverandre slipper når de kommer til arenaene. En dame fortalte meg at hun var vant til

å ta på folk hun snakket med, men at hun ikke kunne gjøre det i Alegría. Andre ble urolige og mislikte det hele, mente hun, og hun følte at hun måtte påpeke overfor dem at det ikke var noen baktanker med det. Betroelser blir også for intime. De er anstrengende å forholde seg til, spesielt når den som betror seg ikke er en nær kjenning. De virker påtvingende på den som blir betrodd noe, og det er vanskelig å komme seg ut av situasjonen uten å virke respektløs.

Det blir til at betroelsene må høres ut. Jeg opplevde at tilløp til betroelser av den ene, ble snakket vekk av den andre. Spørsmål ble stilt den som hadde sagt noe avslørende og intimt, sånn at vedkommende måtte svare på det i stedet for å fortsette med å betro seg. Det samme med alvor, som ikke bare ble snakket bort men også avdramatisert og spøkt bort om mulig.

Men bortsnakking må også avpasses situasjonene. Å bli bortsnakket kan bli mislikt av andre, og det kan komme reaksjoner. Det forekommer også tilløp til åpen uenighet på

arenaene i Alegría, men det blir som regel med tilløpene. Det er to grunner til det. Nordmenn presenterer sjelden noe provoserende, og de protesterer ikke mot det andre presenterer. Det hendte enkelte presenterte noe omstridt og kontroversielt. Det var saker som skiller mer enn de samler og de var som regel politiske stridsspørsmål. De fleste lanserte stort sett lite kontroversielle prateemner, og de pratet lite politikk, og de unngikk å presentere omstridte emner på en kontroversiell måte. De posisjonerte seg ikke, men la for eksempel fram politiske nyhetssaker med spørsmålet om andre hadde fått de med seg. De unngikk å presentere noe på en slik måte at det kunne tenkes å bli motsagt. Samtidig var tilhørerne nøye med å ikke svare dem som sa noe kontroversielt. Jeg opplevde ikke at noen heller tok til motmæle når andre presenterte noe på en kontroversiell måte. Ingen fulgte opp kontroverser som ble lansert, men nikket og svarte ”Ja”. Enkelte svarte med å le og riste på hodet, andre betonte en annen og mindre stridbar side av saken, men de gikk ikke til angrep på hva andre sa eller måten det ble sagt på.

Det hender også at nordmenn samtykker stilltiende, når alternativet er konflikt. I en bordsamling sammen på fem, seks personer var det en mann førte ordet nesten hele tiden.

Mannen la ut om hva han mente var de siste årenes politiske feilgrep i Norge. Generelle påstander om samfunnsforhold og politiske løsninger fulgte hverandre i en lengre

redegjørelse for hvor ille det norske samfunnet var blitt. Påstandene var urimelige, de ble lagt fram uten annen begrunnelse enn at han syntes de var riktige. De var også kontroversielle, de berørte politiske og sosiale forhold følsomme for inndeling av meningsytringer i kategoriene for eller imot. Ingen sa noe mens han pratet, og ingen sa noe etterpå.