Troen på kontrollens disiplinerende effekt

Jeg har nå plassert etatens tolkning av kontrollens allmennpreventive virkning i forhold til ulike allmennprevensjonsteorier. Hvis det nå er slik som jeg tolker informantene, at man har nedtonet straffens betydning og at straffetrusselen er i fokus, håndheves kanskje straffen bare for å opprettholde straffetrusselen. Men kan da også formålet med kontrollen være å unngå det strafferettslige? Kan troen på kontrollens virkninger ha skapt en forestilling om at man på sikt kun vil ha lovlydige dagpengemottakere? Jeg har vist at det viktigste formålet med kontrollen er å redusere antall feilutbetalinger. Hvis kontrollen hadde fungert etter formålet, hadde Arbeidsmarkedsetaten unngått hele problemet med feilutbetalinger. Horwitz (1990 s.

219) hevder at det mest effektive kontrollsystemet vil være et som forhindrer at avvik oppstår.

Av den grunn vil jeg utforske om også atferdskontroll kan betraktes som et formål med kontrollen.

Som jeg har vist er formålet med kontrollen begrunnet ut fra et økonomisk perspektiv, og det å frembringe effektive og rasjonelle kontrolltiltak kan da bli et mål i seg selv. Etatens formål med kontrollen blir av den grunn knyttet til en teknisk-administrativ og formålsrasjonell³⁴ tankegang. Det at systemet fungerer effektivt anses som et viktig kriterium for måloppnåelse.

Siden det er knyttet administrativt etterarbeid til en avslørt feilutbetalingssak, er det først når kontrollen virker forebyggende at etaten får full økonomisk uttelling på kontrollen³⁵. I dette kostnytteperspektivet blir straffen et nødvendig onde, som må være der så lenge atferden ikke endrer seg som et resultat av kontrollen. Man trenger ikke straffe når man ved hjelp av effektiv kontroll kan styre atferden dit man ønsker.

Målet med kontrollen kan derfor være å forebygge dagpengemisbruk ved å atferdskontrollere dagpengemottakere i en slik grad at problemet ikke oppstår. Siden etaten antar at kontrollen har en avskrekkende effekt, vil det være kontrollen som bidrar til lovlydighet. Det kontrolleres for å øke oppdagelsesrisikoen, og siden det da blir risikofylt å utføre handlingen skal kontrollen disiplinere dagpengemottakere. Et sitat fra en ansatt i Dagpengekontrollen kan illustrere det:

34 Begrepet ‘formålsrasjonalitet’ kan tilbakeføres til Webers analyse av kapitalismen som samfunnsform. Weber (1995) hevder i boken «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd» at kapitalismen kjennetegnes av en samfunnsmessig rasjonalisering. Både tenkning og handling får i økende grad et formålsrasjonelt og kalkulerende preg. En formålsrasjonell handling vurderer midler og konsekvenser i forhold til målet, og effektivitetshensyn er kriteriet for måloppnåelse.

«Og tross alt, det preventive er det viktigste vi gjør. Det er rett og slett at vi sier i fra at vi finnes, slik at de som ligger i faresonen for å falle for fristelsen ikke begår lovbruddet.»

Dagpengekontrollens disiplineringseffekt kan dermed knyttes til selve kontrollordningen. Det er mye som tyder på at det eksisterer en tro på at bruk av teknologiske overvåkingssystemer skal forhindre lovbruddet i seg selv, slik at sanksjoner blir unødvendige som skremsel. De blir unødvendige i den forstand at de i enda større grad blir et halvglemt ris bak speilet. Heidi Mork Andersen (1993) har diskutert dette i sin analyse av innføring av automatisk trafikkontroll. Hun hevder at det i trafikketaten har skjedd en endring fra bruk av straff til det å innføre teknologisk administrative systemer som skal forhindre lovbrudd før de oppstår.

Denne endringen kommer spesielt til uttrykk i den private sektors kontrollinnretninger.

Shearing og Stenning (1985) har utforsket trekkene til samtidens disiplineringsteknikker, og hevder at de best kan forstås i den privatiserte kontrollen. For å forstå Arbeidsmarkedsetatens disiplineringsteknikk, vil jeg nyttiggjøre meg av deres refleksjoner omkring disiplinbegrepet.

Først begrunner Shearing og Stenning (1985 s. 337) hvorfor de kan bruke Foucaults disiplinbegrep³⁶. Spørsmålet er om måten disiplinen utøves på kan variere i forhold til konteksten, eller om Foucaults disiplinbegrep er knyttet til de bestemte disiplineringsteknikkene han analyserte i fengslet. Shearing og Stenning konkluderer med at Foucaults disiplinbegrep ikke er knyttet til hans historiske utforsking av begrepet, fordi Foucault selv beskriver disiplin som en type herredømme. De underbygger dette ved å henvise til følgende Foucault-sitat (1977 s. 215):

«‘Discipline’ may be identified neither with an institution nor with an apparatus; it is a type of power, a modality for its exercise, comprising a whole set of instruments, techniques, procedures, levels of application, targets; it is a ‘physics’ or an ‘anatomy’ of power, a technology.»

Det at Foucault beskriver disiplineringsteknikken som individualisert og basert på en mekanisk trening av sjelen, er derfor spesifikt for det området Foucault utforsker disiplinen i.

Shearing og Stenning hevder derfor at selve treningens natur kan variere etter konteksten, men at det i like stor grad er en disiplineringsteknikk.

35 Jeg vil i kapittel 6.2.4 og 6.2.5 beskrive ressursene som settes inn på det manuelle etterarbeidet.

36 Shearing og Stennings diskusjon av disiplinbegrepet tar utgangspunkt i Foucaults (1977) bok «Discipline and punish». Den norske utgaven fra 1994 har tittelen «Overvåkning og straff : det moderne fengselssystemets fremvekst».

En sentral forskjell mellom disiplin i fengslet og i den private sektor hevder Shearing og Stenning (1985 s. 339) at er: «(...) the challenge it offers to the moral foundation of the order-maintenance-process.» Shearing og Stenning (1985 s. 339) skriver at innenfor den privatiserte kontrollen har kontroll som et moralsk fenomen blitt erstattet av en instrumentell disiplin.

Foucault beskriver disiplin som en teknikk som skal forbedre individet. Siden disiplinen i fengslet er basert på et moralsk grunnlag, fokuserer den på om handlingene er riktige eller gale og om menneskene er gode eller dårlige. I kontrast til dette forkaster privatisert kontroll de moralske begrepene som begrunnelse for orden og kontrolltiltak. Privat sikkerhetstjeneste forkaster ikke bare muligheten for, men også selve ideen om at moralsk forbedring er basis for kontrollen. Shearing og Stenning (1985 s. 340) skriver at siden privatisert kontroll bruker et instrumentelt språk knyttet til profitt og tap, erstatter kostnyttetankegangen det moralske språket innenfor strafferetten. I et firma betyr det profittmaksimering. Av den grunn er ikke den private kontrollen opptatt av at tyveri er noe det skal reageres på ut fra moralske kategorier. En privatisert kontroll velger kun å ta i bruk disiplineringsteknikker hvis kontrollen lønner seg. I den grad moralsk retorikk brukes, er det som en type kontrollstrategi.

Det vil si at moralprekenen brukes som et middel til å oppnå holdninger som er positive for profitten. Innenfor den privatiserte kontrollen har derfor orden blitt et spørsmål om kontroll som på en best mulig måte oppnår virksomhetens mål. Den viktigste forskjellen mellom en instrumentell og moralsk kontroll, har derfor vært å gå vekk fra de individuelle forbedringsteknikkene. Målet er å kontrollere på en måte som forhindrer at det oppstår brudd på orden, og selve hensikten med kontrollen endres.

Når Shearing og Stenning (1985) skriver om denne endringen i kontrollens moralske grunnlag, forstår jeg det som at de mener at det å legitimere kontrollen ut fra moralske kategorier blir uinteressant i en privatisert kontroll. I et videre perspektiv kan all type disiplinering betraktes som instrumentell³⁷, det vil si at man vil oppnå noe med kontrollen.

Jeg tror at forskjellen mellom en moralsk og instrumentell disiplineringsteknikk kan tilbakeføres til hvordan man forstår handlingene og hvilke tiltak man betrakter som

37 Et marxistisk perspektiv på strafferetten, representert ved Rusche og Kirchheimer (1968), tar nettopp utgangspunkt i at strafferettssystemet er instrumentelt. Spørsmålet er hvorfor visse straffemetoder brukes og forkastes i en gitt sosial situasjon. Etter en historisk gjennomgang av forholdet mellom straff og sosial struktur, er konklusjonen deres at de anvendte straffemetodene i stor grad er determinert av produksjonskreftene.

Fengselsstraffen speiler derfor bare samfunnsstrukturen.

hensiktsmessige for å oppnå orden. Betraktes handlingene som umoralske, vil en disiplineringsteknikk som fokuserer på å forbedre individets moralske atferd oppfattes hensiktsmessig. Forstår man handlingene som en trussel mot virksomhetens profil, disiplinerer man for å oppnå målsetningen med virksomheten.

I den grad Arbeidsmarkedsetatens kontroll kan forstås innenfor en formålsrasjonell tankegang, kan disiplineringsteknikken beskrives som instrumentell. Formålet med kontrollen av dagpengemottakere kan i større grad være å redusere kostnader knyttet til dagpengemisbruk, enn å avdekke dagpengemisbrukere. Dette bekreftes av en uttalelse fra arbeidsdirektør Ted Hanisch i en pressemelding fra Arbeidsdirektoratet (24/97), hvor han hevder at: «(...) vi er ikke først og fremst opptatt av å avsløre misbrukere, men å få misbruket ned.»

Av den grunn er kanskje ikke formålet med kontrollen først og fremst å avdekke dagpengemisbruket fordi det har sin opprinnelse i en moralsk klandreverdig handling. På den andre siden er kontrollen basert på et moralsk grunnlag, fordi det er knyttet straff og moralske kategorier til handlingen dagpengemisbruk. Det som Shearing og Stenning (1985 s. 344) fremhever som den privatiserte kontrollens særpreg, er at den endrer disiplinens makt ved å styrke både fysiske og sosiale strukturer som ligger rundt dem som skal disiplineres.

Dagpengekontrollen kan nettopp forstås som en kontroll som skal forsterke strukturene rundt dagpengemottakerne. Men som jeg kommer til å vise i kapittel 6.2 er ikke dagpengemottakernes handlinger gjennomkontrollert. Dette betyr at kontrollens hensikt fremdeles vil være knyttet til det å forbedre dagpengemottakernes moralske handlinger ved bruk av straffetrusselen. På denne måten ivaretas en type mekanisk trening av individet.

Siden automatisert kontroll muliggjør en mer direkte styring av dagpengemottakernes atferd enn tidligere, kan den på en effektiv måte kontrollere dagpengemottakere i et mye større omfang. Mathiesen (1994 s. 16) hevder at det å ta i bruk teknologi til kontrollformål, gjør det mulig å overvåke hele kategorier av mennesker. Samkjøringen av registrene blir i dette perspektivet en type overvåking som skal disiplinere gruppen dagpengemottakere. Det å disiplinere gjennom overvåking kaller Foucault (1994 s. 179-187) for nyttiggjøring av det panoptiske prinsipp. Panoptisismens hovedvirkning er at:

«(...) den innsatte stadig skal være og vite seg synbar, for dermed fungerer makten automatisk.

Bevoktningens virkninger er permanente, selv om den som handling betraktet ikke pågår uavbrutt.» (Foucault 1994 s. 180)

Hovedsaken er at de kontrollerte har kunnskap om at de kontinuerlig kan være under oppsikt.

Ved hjelp av normaliserende virkemidler skal disiplineringen gjøre individene lovlydige og dominert av vaner og regler. Forskjellen mellom disiplineringsteknikkene i fengslet og det å bruke teknologi til å overvåke, er at forbedringsteknikken ikke nødvendigvis er knyttet til en individualpreventiv funksjon³⁸. Hensikten er i større grad å forhindre lovbrudd ved å korrigere i retning av normalitet.

På bakgrunn av dette vil jeg beskrive disiplineringsteknikken i Arbeidsmarkedsetaten som basert på både moralske og instrumentelle kategorier. Hovedhensikten er kanskje å forbedre dagpengemottakernes moralske handlinger, for å redusere kostnader knyttet til dagpengebudsjettet. Hvis kontrollen bidrar til å korrigere dagpengemottakeres handlinger, blir kontrollinnretningen formålsrasjonell. I dette perspektivet blir ikke det å forbedre dagpengemottakernes moral et mål i seg selv, men et middel til å oppnå Arbeidsmarkedsetatens mål om kostnadsreduksjon. Et spørsmål jeg vil forfølge i senere kapitler er om intensivert kontroll kan virke forebyggende på den type handlinger Arbeidsmarkedsetaten kontrollerer. Hovedproblemet er kanskje at den mekaniske treningen ikke fungerer, fordi dagpengemisbruk i mindre grad er et moralsk problem. Hvilke konsekvenser forestillingene om handlingene har for dagpengemottakeren, vil jeg ta opp i kapittel 7.3. I neste kapittel skal jeg se nærmere på forutsetningene for å opprette Dagpengekontrollen.

38 Forbedringsteknikkene Foucault (1994) beskriver i fengslet, er først og fremst knyttet til fengslets individualpreventive funksjon.