Tolkning og analyse av intervjuutskriftene er begreper som ofte brukes om hverandre i metodelitteratur. Repstad (1987 s. 58) skiller mellom tolkning og analyse. Analyse betrakter han som en strukturering av data slik at de klargjøres for tolkning. Tolkning av data blir da:
«(...) en begrunnet vurdering av data i forhold til de problemstillinger som tas opp i studien, og i forhold til teorier som setter funn fra studien inn i en større sammenheng.» (Repstad 1987 s. 58). Kvale (1997 s. 133) bruker begrepene tolkning og analyse av intervjuet om hverandre, og reserverer tolkningsbegrepet til dypere meningstolkning av intervjuet. Jeg kommer i det følgende heller ikke til å skille klart mellom de to begrepene.
Jeg opplevde tolkningsarbeidet som en integrert del av hele forskningsprosessen. Som Kvale (1997 s. 138) skriver kan man ikke isolere analysestadiet, da det gjennomsyrer hele intervjuundersøkelsen. Møtet med feltet førte for eksempel til at jeg endret forståelsen av fenomenet. Siden min forforståelse var preget av liten kjennskap til Arbeidsmarkedsetatens kontrollbilde, fikk jeg en klarere innsikt i dette gjennom intervjuene med de ansatte. Både min verdimessige og rent faglige forståelse ble derfor utviklet gjennom samtalene med de ansatte. Dette fikk betydning for min forforståelse før intervjuene med dagpengemottakerne.
Et eksempel på hvordan møtet med feltet fikk innvirkning på problemstillingen, var at jeg ikke visste at dagpengemisbruk ble såpass prioritert i Arbeidsmarkedsetaten. Jeg hadde forestillinger om at temaene jeg skulle ta opp ikke var så fokusert på i etaten, og ble veldig overrasket over hvor mye informasjon jeg fikk gjennom samtalene. Det at dagpengemisbruk var et hett tema, gjorde at jeg ble oppmerksom på de politiske aspektene ved dagpengemisbruk. Dette fikk igjen innvirkning på retningen i samtalene med dagpengemottakerne.
21 TOTAL-systemet er betegnelsen på Arbeidsmarkedsetatens samlede edb-system.
Jeg valgte å skrive ut alle intervjuene i sin helhet, foruten det siste intervjuet med en av dagpengemottakerne som jeg i større grad betraktet som en bekreftelse på de tidligere intervjuene. Å skrive ned hele intervjuet fra bånd tok selvfølgelig tid, men jeg vurderte innholdet i intervjuene som så relevant og gyldig at det var vel verdt det. God lydkvalitet på opptakene gjorde at nedskrivingen gikk greit, og det var mange tanker og ideer som dukket opp underveis. Det ligger mye tolkning i overføringen fra tale til tekst. Jeg valgte å utelukke å skrive ned følelsesmessige uttrykk, pauser og så videre, hvis jeg ikke opplevde det som av betydning. Ellers skrev jeg ned intervjuet ordrett og detaljert, uten å redigere og fortette intervjuuttalelsene. I ikke-bearbeidet form utgjorde intervjuutskriftene omkring 250 sider, noe jeg betraktet som et overkommelig materiale.
Etter gjennomlesing av intervjuene, hvor jeg noterte ned stikkord på interessante emner, laget jeg meg tabeller i tekstbehandlingssystemet med temabokser. Temaene baserte jeg på intervjuguiden og nye problemstillinger som dukket opp i samtalene med informantene. Jeg gjennomførte derfor det som Harriet Holter (1996 s. 17) kaller en kategoribasert analyse, det vil si at jeg konstruerte kategorier som jeg ordnet materialet etter. Under andre gjennomlesning klassifiserte jeg utsagnene etter temaboksene, og kopierte dem inn i tabellene. Noen uttalelser passet inn flere steder, og jeg hadde en kolonne hvor jeg noterte ned dette. Jeg ga da også hver enkelt informant et nummer, og i en kolonne skrev jeg inn egne antakelser eller stikkord relatert til utsagnet. Jeg fikk da en god mulighet til å sammenligne intervjuuttalelsene på samme tema. Jeg arbeidet med disposisjonen samtidig som jeg laget temaboksene, og hadde da ganske klart for meg i hvilke kapitler de enkelte tabellene skulle inn. Ettersom jeg skrev meg gjennom avhandlingen, tok jeg fram de enkelte tabellene for en nærmere tolkning av temaene.
Under tolkningen av intervjuet var informasjonens troverdighet et moment som dukket opp.
Jeg har tidligere tatt opp spørsmål omkring min selvpresentasjon og hvordan det påvirket det informantene fortalte. Men det kan også være sider ved samtaleemnet som gjør det nødvendig med et kritisk blikk på informasjonen. For eksempel var intervjuene med dagpengemottakerne retrospektive. Repstad (1987 s. 50) skriver at det er heftet metodiske problemer til retrospektive intervjuer. Når informanten snakker om en hendelse i fortiden, husker de ofte bedre konkrete hendelser enn hva de tenkte og følte. Ofte harmoniserer og
minimaliserer man også belastninger over tid. Siden det varierte hvor lang tid det var gått siden hendelsene oppsto, hadde jeg en mulighet til å tolke opplevelsene i lys av dette. At det i hovedtrekk var likhet i erfaringene, gjør at jeg ikke ser noen grunn til å ikke stole på informantenes erfaringer. Siden intervjuene også var forholdsvis lange, bidro det til at informasjonen ble nyansert og utdypet. Samtalen kom også inn på situasjonen som arbeidsløs.
Jeg har derfor sammenlignet informantenes opplevelser med andre undersøkelser som har fokusert på dette.
I den grad de ansatte under intervjuet henviste til fakta, har jeg etter intervjuet hatt mulighet til å verifisere det som står i for eksempel statistikker og kvalitetshefter. Jeg sammenlignet også ‘ansattintervjuene’, for å se om det dukket opp uoverensstemmelser. Ulike strategiske ytringer, selv om det i mindre grad forekom, betraktet jeg som like interessante, fordi de fortalte noe om hvordan de ville at jeg skulle oppfatte situasjonen. Verifisering av slike utsagn kom fram da jeg sammenlignet intervjuuttalelsene. Siden de ansatte representerte egne arbeidsområder, har jeg under tolkningen skilt mellom førstehånds og annenhånds kjennskap til det informanten fortalte om.
Under meningsanalysen av det strukturerte og klargjorte intervjumaterialet, var jeg opptatt av å beholde intervjupersonenes selvforståelse i fremstillingen. Et sentralt spørsmål i forhold til tolkning av informasjonen, er nettopp hvor dypt man skal tolke uten å gå på tvers av informantenes selvforståelse. Repstad (1987 s. 59) er opptatt av balansegangen mellom ren fortelling (narrativisme) og overfortolkning. Spørsmålet blir da hvor abstrakt man skal teoretisere dataene. Jeg har holdt meg langt unna en type diagnostiserende tolkning, hvor man ikke tar hensyn til aktørenes selvinnsikt. Jeg har stilt spørsmål til uttalelsene som setter dem inn i en samfunnsmessig sammenheng, men har kanskje i større grad gått gjennom den intervjuedes selvforståelse før jeg stiller de spørsmålene. Det er først og fremst sammenhengen jeg har satt informasjonen inn i, som utgjør min fortolkning av intervjuuttalelsene. Sitatene blir da i større grad et hjelpemiddel i framstillingen som illustrerer de ulike spørsmålene jeg stiller til intervjuene som tekst. For eksempel har det ikke vært sentralt for meg å komme fram til etatens selvoppfatning av kontrollen, men å gi en bredere tolkning av automatisert kontroll gjennom etatens beskrivelse og selvoppfatning. Jeg oppfatter det derfor som at jeg har belyst problemstillingen på en åpen, fordomsfri og upartisk måte, uten å være illojal mot de intervjuede. En samfunnsforsker er da heller ikke ute etter å
bedømme og vurdere enkeltpersoner, men er på leting etter større sammenhenger og sosiale prosesser.
En sentral del av forskningsprosessen har vært å være bevisst grensene for hvor langt jeg kan tøye datamaterialet uten å gå på bekostning av forskningskvaliteten. Dagpengemottakernes opplevelser betrakter jeg som at belyser etatens selvbeskrivelse fra en annen vinkel. Disse informantintervjuene vurderer jeg derfor som viktige inntak til å belyse trekk ved kontrollsystemet, som jeg ikke kunne fått kunnskap om ved å bare forholde meg til ansatte i etaten og deres offisielle dokumenter. Men ut fra deres fortellinger kunne jeg ikke beskrive allmenne trekk ved dagpengemottakernes handlinger i forhold til systemet. Jeg valgte å betrakte det de fortalte som enkelthistorier, som til en viss grad pekte ut over seg selv.
Opplevelsene ble derfor mer illustrasjoner på hvordan dagpengemottakerne handler ut fra måten de blir kontrollert på, og hvordan de oppfatter Arbeidsmarkedsetatens kontroll. Jeg har derfor brukt annet materiale som forteller om det å være arbeidsløs og det å gå på trygd, for å kunne si noe mer generelt om dette. Tolkningsspennet opplevde jeg som mindre i forhold til
‘ansatt’ intervjuene, fordi det de fortalte i større grad representerte noe utover dem selv. Jeg la da vekt på å lete etter kontraster mellom beslutningstakernes og praktikernes meningsdannelser, men så også etter sammenfallende mønstre. Gjennomgående var jeg under tolkningen opptatt av å lete etter kontraster, mønstre, tvetydigheter og ambivalenser i materialet.
Jeg har valgt å sette fiktive navn på dagpengemottakerne jeg har intervjuet, for å gjøre det mer leservennlig. Det blir da også til en viss grad enklere å følge fremstillingen. De ansatte i etaten har jeg ikke satt navn på, siden de er valgt ut fra et mye mindre utvalg. Der det er et poeng har jeg angitt arbeidsoppgavene til informanten, ellers har jeg utelatt det. Av hensyn til anonymisering skal det derfor ikke være mulig å følge personen gjennom teksten. Jeg har også omgjort muntlig tale i sitatene til en mer skriftlig form, fordi jeg oppfatter det som mer lojalt overfor informanten enn en ordrett gjengivelse av et muntlig språk.
Jeg opplevde det som at selve skriveprosessen ga meg en utdypende forståelse av problemstillingen. Utskrivingen ble på måte en slags pendling mellom helheten og delene.
Skrivingen ble en balansegang mellom å drukne i detaljer og holde de bærende ideene oppe.
Jeg har derfor skrevet på mye som jeg senere har funnet ut at kom på siden av den endelige
problemstillingen. Men jeg betrakter det som en del av tolkningsprosessen, at det var nødvendig for å forstå hva jeg egentlig skrev om.