4 Substantivfrasen som konstruksjon:
4.4 Substantivfrasen som konstruksjon
Som jeg drøftet i avsnittet om konstruksjonsgrammatikk i kapittel 2.5, kan en konstruksjon være en lyd, en stavelse eller et enkeltord som ikke kan brytes opp i mindre deler, eller en konstruksjon kan være en sammenstilling av flere lyder, stavelser eller ord (Goldberg, 2013;
Hoffmann, 2013, s. 307-308). Sammenstillingene av ord til konstruk-sjoner kan være mer eller mindre faste, eller mer eller mindre idiomatiske. Her er det nærliggende å ta i bruk Saussures begrepspar syntagmatisk og paradigmatisk:
Et viktig skille mellom syntagme og paradigme (og det er Saussure selv som peker på det) er at syntagmet er «in praesentia», dvs. eksisterer som reelt fenomen i det øyeblikk språksystemet brukes, i motsetning til paradigmet som er «in absentia», dvs. består virtuelt, som mulighet.
(Gullichsen, 1990, s. 49)
Noen konstruksjoner vil, i lys av dette begrepsparet, kunne anses å være svært syntagmatiske (med liten mulighet for utskiftning av ord), mens andre vil være paradigmatiske (med høy mulighet for utskiftning av ord).
Denne todimensjonaliteten kan dermed settes opp som to kryssende akser når vi skal karakterisere konstruksjoner, nemlig: ett kontinuum som handler om skjematikk (utskiftbarhet) og ett kontinuum som handler om kompleksitet (sammensetningsmulighet). Kontinuumet for skjematikk vil dermed vise muligheten for variasjon i en konstruksjon, og kontinuumet for kompleksitet vil vise muligheten for utfylling i en konstruksjon. Kontinuumene kan framstilles slik (de foreslåtte konstruksjonene vil kommenteres videre i avsnittet):
Figur 4.2: Konstruksjonsgrammatiske akser
Til grunn for kompleksitetsaksen (Y-aksen) ligger ideen om at en konstruksjon kan bestå av ett eller flere ord, eller inneholde én eller flere konstruksjoner. Det er med utgangspunkt i denne oppstillingen jeg mener det er hensiktsmessig og mulig å anse substantivfrasen som en konstruksjon, en substantivfrasekonstruksjon: SF-konstruksjon.
SF-konstruksjonens oppbygning slik den ble modellert i figur 4.1, gir en visuell oversikt over konstruksjonens syntaks. Dette er én måte å
fremstille den abstrakte eller skjematiske konstruksjonen
«substantivfrase» på, og den viser hvordan konstruksjonen er bygd opp rundt kjernen som kan ha foranstilte og/eller etterstilte tillegg. Dermed viser figuren konstruksjonens kompleksitetspotensiale, som også kommer til syne langs kompleksitetsaksen i figur 4.2: En SF-konstruksjon kan bestå av substantivet alene, som enkeltstående ord, eller den kan bestå av ett eller flere tillegg til substantivet. Slik har SF-konstruksjonen et kompleksitetspotensiale, men som gjennomgangen i de videre avsnittene i dette kapittelet vil vise, er det etablerte begrensninger i norsk for hvordan kompleksiteten kan realiseres.
Den idiomatiske aksen viser et sentralt organiserings- og analyseprinsipp i en konstruksjonsgrammatisk tilnærming, og det som indikeres langs denne aksen er, som nevnt, konstruksjonens mulighet for mer eller mindre utskifting av (deler av) konstruksjonen. Graden av regelmessig mulighet i konstruksjoner er samtidig et viktig poeng ved konstruksjoner som ikke er enkeltstående ord. Slik muligheter representeres ved plasser (eng.: slots) som er mer eller mindre åpne: (_). I det følgende vil jeg kalle en slik parentes en slot-parentes, og jeg vil bruke den for å signalisere at en plass i konstruksjonen kan tas i bruk, men ikke er obligatorisk.
I figur 4.2 er de åpne, skjematiske konstruksjonene som har stor variasjonsmulighet når det gjelder utskiftning (skjematikk), merket i grått, og de er plassert til venstre for Y-aksen. De mer idiomatiske konstruksjonene er plassert til høyre for Y-aksen, og de er videre merket med samme farge som den atomiske konstruksjonen de bygger på:
konstruksjoner knyttet til dag er grønne, og konstruksjoner knyttet til klasse er blå.
En av konstruksjonene i grått kommer jeg til å se nærmere på i avhandlingens kapittel 8, og jeg har kalt den dobbelt bestemthets-konstruksjon: [den X-ete Y-en]. I denne konstruksjonen tilsvarer Y alltid et substantiv, og siden dette substantivet alltid må stå i bestemt form, kan det være hensiktsmessig å tydeliggjøre konstruksjonens morfo-syntaktiske karakter slik: [den/det/de + adjektiv + S, bestemt form].
Dette er den minst komplekse utgaven av konstruksjonen, og den viser hva som minst må være oppfylt for at konstruksjonen skal kunne klassifiseres som en dobbelt bestemthetskonstruksjon. Konstruksjonens potensiale for økt kompleksitet kan signaliseres ved å sette inn en slot-parentes: [den X-ete Y-en + (_)], og hvis en ønsker å definere eller gjøre plassen obligatorisk, kan en gjøre tilføyinger, slik som [den X-ete Y-en som (gjør) Z] eller [den X-ete Y-en + possisiv + som (gjør) Z].
Den konstruksjonsgrammatiske tilnærmingen med å se alt språklig innhold som konstruksjoner kan anvendes på flere nivåer av språket i bruk: Vi kan snakke om konstruksjoner på grammatisk nivå, semantisk nivå og pragmatisk nivå (eller være opptatt av flere nivåer samtidig)25, i tillegg til at konstruksjonens abstraksjonsnivå også vil måtte tas i betraktning. En konstruksjon kan dermed navngis på ulike måter, og spørsmålet om konstruksjonens navn eller omtale vil være avhengig av hva en ønsker å poengtere ved konstruksjonen.
Når det gjelder SF-konstruksjonen, åpner en konstruksjonsgrammatisk tilnærming for en bred og omfattende studie av kompleksitetsutvikling i innlærerspråk. Gjennom en slik tilnærming kan en kvantitativ under-søkelse av frasens utvikling gjøres eksplorativ og abduktiv uten å miste retning og stringens. Studier av innlærerspråk i lys av konstruksjons-grammatikk vil med andre ord kunne tilby en økt forståelse av hvordan kompleksitet og skjematikk utvikles side om side:
(...) constructionist approaches can describe and model the most abstract and schematic of syntactic structures, [and] such analyses also further our understanding of the phenomena in question.” (Hoffmann, 2013, s. 308)
25 For så vidt gjelder disse refleksjonene også det vi kunne kalle konstruksjoner på tekst- og diskursnivå, altså at vi bruker språket på ulike måter avhengig av hvilken tekst vi produserer (Bakhtin, 1986/2006). Å se språket i bruk i sammenheng med tekstens kommunikative hensikt, er nærliggende den konstruktivistiske tilnærmingen til grammatikk som fletter sammen (og opphever) det tradisjonelle skillet mellom vokabular og grammatikk.
I avhandlingens innledning stilte jeg SF-konstruksjonen opp slik:
[(bestemmer) + (beskriver) + S + (bestemmer) + (beskriver)]. Slot-parentesene angir at de to foranstilte tilleggene og de to etterstilte tilleggene kan opptre, men at de ikke er obligatoriske. Det er dermed tale om (minst) tre nivåer av konstruksjoner:
• Nivå 3 – abstraheringsnivået: [(_) + X kjerne + (_)]
• Nivå 2 – systematiseringsnivået med en abstrahert, men likevel identifisert og analysert konstruksjon, for eksempel SF-konstruksjonen: [(bestemmer) + (beskriver) + S + (bestemmer) + (beskriver)]
• Nivå 1 – erfaringsnivået med ulike spesifiseringsgrader av konstruksjoner, for eksempel grunntallkonstruksjon [grunntall + X-er] eller [grunntall + substantiv, ubestemt form flertall]
I oppstillingene av SF-konstruksjonene på de tre nivåene, vil X alltid være et substantiv ettersom konstruksjonene er SF-konstruksjoner. Alle fraser vil kunne anses som konstruksjoner og stilles opp på samme måte ved tre nivåer: preposisjonsfrasekonstruksjoner, adjektivfrase-konstruksjoner, adverbfrasekonstruksjoner osv. I det videre vil jeg likevel kun omtale substantivfrasekonstruksjonen som konstruksjon fordi det er denne konstruksjonen jeg undersøker.
Forholdet mellom de tre nivåene som handler om språklig erfaring, systematisering og abstrahering kan illustreres i det jeg har valgt å kalle en konstruksjonsgrammatisk læringspyramide:
Figur 4.3: Den konstruksjonsgrammatiske læringspyramiden
Jeg vil se nærmere på hvordan denne læringspyramiden kan illustrere språklæringsprosessen i oppsummeringen av kapittel 8. I det følgende vil jeg beskrive og drøfte hvordan de ulike tilleggene i SF-konstruksjonen kan bli konstituert. Da forholder jeg meg til hvordan konstruksjonen kan analyseres på abstraheringsnivået og systematiseringsnivået.