• No results found

3 Materiale, metode og måleinstrument

3.4 Avhandlingens måleinstrument: CEFR

3.4.5 Kritikk mot CEFR

CEFR er et viktig verktøy for å kunne realisere Europarådets visjon om et Europa preget av mobilitet og der flerspråklighet anerkjennes som en viktig individuell og kollektiv ressurs. Det politisk forankrete ønsket med CEFR var å prege kursdesign innen fremmed- og andrespråksopplæring slik at innlærerne ervervet de språklige ferdighetene som ikke bare de selv, men også næringslivet hadde behov for. For å oppnå en slik til-pasning var det viktig å få gehør for det Figueras (2012) beskriver som en felles valuta (eng.: a common currency). Rammeverksnivåene A1, A2, B1, B2, C1 og C2 ble raskt en slik felles valuta som fikk

(…) an enormous influence in the drafting of objectives, targets, and outcomes in language learning programmes in different contexts for different uses and purposes. (Figueras, 2012, s. 479)

Et ønske om å komme til en tverrspråklig enighet om hvilke språkferdigheter som er nødvendige for å klare seg i et nytt land, er ikke nødvendigvis et ønske som primært handler om læring og undervisning, men i like stor grad om sertifisering. Figueras (2012) påpeker at selv om betegnelsen på nivåene i CEFR brukes i stort omfang, både på kurs og læreverk, er det få bøker som tar for seg hvordan CEFR kan tas i bruk didaktisk, og det er lite som tyder på at endring er gjennomgripende for hvordan læreverk utformes. Lærebøkene har fått en nivåmerkelapp uten at det egentlig har betydd noe for hvordan lærestoffet presenteres og organiseres (Figueras, 2012, s. 481).

Når det gjelder bruken av nivåene og nivåbeskrivelsene som sertifiseringsgrunnlag, har CEFR også møtt noe kritikk. Blant annet har

Fulcher (2004) stilt seg kritisk til metodikken som har blitt brukt for å validere skalaenes deskriptorer: Valideringen har bestått (og består fortsatt) i at en (stor) gruppe lærere med erfaring fra arbeid med andre-språksundervisning (og/eller testing) plasserer skalaene på det de mener er et passende nivå. Det var altså ikke selve målgruppens og dens utvikling av språkferdigheter som ble vurdert og validert. Fulcher setter spørsmålstegn ved om deskriptorer som er utviklet på denne måten, er gode nok til å tjene som standarder for testing av språkkompetanse. Han hevder at skalaen A1-C2, som svært fort har blitt Skalaen (med stor S) for vurdering av språkferdigheter, ikke egentlig illustrerer en utvikling av tilegnelse av språkferdigheter, men kun er en gjengivelse av en rekke læreres oppfatning av språkferdighetsnivåer.

Carlsen og Moe (2019) understreker betydningen av hvordan CEFR, og kanskje særlig nivåene i CEFR, brukes. De påpeker at det at nivåene etter hvert har blitt så godt kjent, kan være både en fordel og en ulempe.

Ulempen er for eksempel at politikere, uten å vite hvilke språkferdigheter nivåene faktisk representerer, bruker navnet på nivåene i en politisk agenda og for eksempel knytter et gitt nivå til statsborgerskap, arbeids-tillatelse eller liknende. Fordelen er likevel at nettopp fordi nivåene er kjent, finnes det et fagmiljø som både kan og må ta til motmæle når CEFRs nivåer misbrukes på denne måten (Carlsen & Moe, 2019, s. 100 og 242).

Både i CEFR og i CV18 understrekes tanken om at ferdighets-beskrivelsene skal være utformet positivt (Council of Europe, 2018, s.

25). I praksis er det imidlertid ikke bare positive ferdighetsbeskrivelser som brukes: Thewissen, som har undersøkt utviklingsmønstre i innlærerspråk fra B2 til C2, påpeker at det for praksisfeltet spiller en rolle både hva språkinnlæreren kan og hva språkinnlæreren ikke kan, og som dermed kommer til syne i hvilke feil han eller hun gjør (Thewissen, 2015, s. 22-23): Også det innlæreren ikke kan, vil være nyttig for videre planlegging og individuell tilrettelegging.

Kritikken mot CEFR og CV18 har, som vi ser, kommet fra mange kanter og artet seg på mange måter. Reflektert kritikk er både viktig og sunt ettersom CEFR (og etter hvert CV18) brukes innenfor en rekke områder, og på en rekke måter, også på måter som forfatterne ikke hadde intendert (Krumm, 2007). Det er likevel grunn til å være oppmerksom på skillet mellom kritikk av innhold og kritikk av bruk:

Om politikerne velger å stille for høye språkkrav eller språkkrav i sammenhenger som er diskriminerende, må man argumentere mot politikken og ikke mot det verktøyet de velger å bruke. (Carlsen & Moe, 2019, s. 100)

I avhandlingen min er CEFR det verktøyet som har blitt brukt for å skille mellom tekstene og plassere dem på de fire rammeverksnivåene A1, A2, B1 og B2. Som vi har sett, representerer nivåene en utvikling både i bredden og i dybden, men verktøyet forutsetter samtidig en holistisk vurdering av hvorvidt tekstenes kommunikative hensikt er ivaretatt.

Utvikling av språklige ferdigheter må dermed vurderes flerdimensjonalt.

Det vil si at skrivehandling så vel som skrivesituasjon må tas i betrakt-ning og ses i forhold til vokabularets relevans, setbetrakt-ningenes nøyaktighet og kompleksitet og oppfyllelsen av tekstens kommunikative formål.

Dette er et sammensatt og utfordrende bilde å skulle vurdere og gi en nivåplassering. Det fører til at selv om CEFR er (og kommer til å være) et sentralt verktøy for vurdering av både fremmedspråks- og andre-språksferdigheter, er det et verktøy som det er viktig å være oppmerksom på hvordan brukes, og som det er viktig å forske på når det gjelder tolkning, validitet, reliabilitet og implementering.

Det siste avsnittet i dette kapittelet vil ta for seg hvordan jeg har designet min undersøkelse slik at den, selv om den ikke har som mål å validere nivåene i CEFR, kan være et bidrag til økt kunnskap om hvordan språkferdighet «ser ut» på de ulike rammeverksnivåene.

3.5 Korpuslingvistisk metodikk: Eksplorativ