Stenhoggerne kommer

Stenindustrien hadde som ny virksomhet ingen fagtradisjon, og arbeiderne som ble rekruttert til yrket kan deles i tre kategorier. En del begynte i faget uten bakgrunn eller erfaring, en del var rallare med bakgrunn i blant annet Smaalensbanen som stod ferdig i 1879 og sist, men ikke minst kom det en rekke arbeidere fra Sverige. I Sverige hadde man som nevnt drevet med stenindustri siden 1842, og her fantes dermed arbeidere med fagkunnskap (Norheim 1979a: 4f). De fleste stenhoggerne som kom til Hvaler tilhørte den siste kategorien. Mange av dem hadde arbeidet i stenbrudda i Bohuslän, ved Iddefjorden og i Fredrikstaddistriktet før de kom til Hvaler (Jensen 1980: 14).

Stenindustrien var en industri preget av høy mobilitet. Det var ikke uvanlig at arbeidsfolk flyttet, men stenhoggerne skilte seg ut ved at de flyttet hyppigere og at de i større grad enn andre arbeidergrupper flyttet over landegrensene. Industriens lokalisering i grensetraktene

6 Det er ikke usannsynlig at tallet har vært enda høyere. Dette var firmaer av varierende størrelse og levetid.

Noen av dem ble drevet av stenhoggerne selv som kooperativer. Flere firmaer ble kjøpt opp av større bolag, da gjerne etter en konkurs, og andre la ned og gjenoppsto i nytt navn (Hjardar 2005: 20-23).

31

gjorde en slik flytting naturlig. Ingen annen norsk industri hadde et så sterkt innslag av svensker som stenindustrien (Amundsen 1995: 159-162, Brudevold 2002: 72, Halvorsen 1982: 4f). Mange hadde en omfattende reiserute bak seg før de slo seg til på Hvaler. Anders Dahlgren, stenhoggerformann for N. S. Beer på Sand, var en av dem. I forbindelse med sin søknad om norsk statsborgerskap i 1906, gjorde han i et brev til lensmannen rede for hvor han hadde oppholdt seg før han kom flyttende til Hvaler. Med seg på reiseruten hadde han sin svenske kone, og deres barn. En slik reiserute som Dahlgren viser til, var ikke uvanlig for en stenhoggerfamilie:

Jag Anders Andersen Dahlgren er föd i Dalskog Församling Elfsborgs Län Sverige den 22/10 1861 og Reist hit til Norge om vaaren 1882 den förste tid opholt jag mig i Idefjorden i ca 2 Aar siden Reiste jag derfra til Urdal Hvaler hvor jag var 1 Aar derfra Reiste jag til Wiker i onsen hvor jag var 11/2 Aar.

derfra til Liholt hvor jag var i 2 Aar. Derfra til Fredrikstad hvor jag var i 2 Maander derfra Reiste jag til Valle i Tune hvor jag var i 10 Maander. derfra flytede jag til Glemminge förste Dage i juni 1889.

hvor jag bodde til November 1891 Derfra Reiste jag til Danmark og var der i 1 aar siden reiste jag til Greaaker og var der til vaaren 1893 derfra flyttede jag til Fredrikstad og bodde der til i September 1896 da jag flyttede til Sand Spjæröen hvor jag nu bor (Hvaler kommune arkiv).

Folketellingene viser hvordan barna i en stenhoggerfamilie ofte er født på hvert sitt sted.

Tabellen nedenfor viser noen eksempler, samtidig vitner det om kvinnenes delaktighet i arbeidsvandringen.

Tabell 2.1: Svenske stenhoggerfamilier bosatt på Spjærøy; barnas fødested

Fødested barn 1

Fødested barn 2

Fødested barn 3

Fødested barn 4

Fødested barn 5

Familie 1 Sverige Glemmen Glemmen Sverige

Familie 2 Kråkerøy Gøteborg Hvaler Hvaler

Familie 3 Sverige Glemmen Glemmen Gøteborg Gøteborg

Familie 4 Drøbak Drøbak Spydeberg Hvaler Hvaler

Familie 5 Kjøkøy Tune Hvaler

Kilde: Folketellingen 1910

Hovedtyngden av de svenske arbeidsinnvandrerne til Hvaler kom fra Bohuslän, men flere kom også fra Dalsland. Dette var områder som i sin nasjonale sammenheng ble regnet for å være utkantstrøk (Brudevold 2002: 66ff). Bohuslän var et av de fattigste lenene i Sverige gjennom hele 1800-tallet, og særlig i 1890-årene var det dårlig stelt (Ibid: 72). Den svenske arbeidsinnvandringen til Hvaler var ikke et isolert fenomen, men må ses i sammenheng med industrialiseringen av Østfold. I 1860 ble dampsagene satt i drift i Østfold, som de første i

32

Norge. Dette dannet opptakten til en omfattende industrialiseringsprosess i fylket, med det resultat at Østfold i perioden 1860-1920 kom til å endre karakter fullstendig (Amundsen 1995: 150, Moen 2004: 9). Den økende befolkningsveksten på den svenske landsbygda

resulterte i en tilsvarende arbeidsledighet. Dette, kombinert med bedre lønninger i Norge enn i de svenske grensebygdene (Jensen 1993: 372), førte til at et økende antall svensker fant veien til Østfold, og Hvaler for å søke seg arbeid. Både sagbruks-, teglverks- og fabrikkindustri var i tillegg til stenindustrien attraktive arbeidsplasser for arbeidssøkende utenfra (Amundsen 1995: 151f).

Tabell 2.2: Befolkning og stenhoggere på Hvaler

År Befolkning Sysselsatte i steninudstrien

Hvaler Spjærøy Hvaler Spjærøy

1900 4017¹ 551 311² 106

1910 4279 715 308³ 129

1920 3857 622 98 46

(Kilde: NOS, Folketellingene 1900, 1910, 1920)

¹Papirutgaven av Folketellingen 1900 og Digitalarkivet viser til 4.017 innbyggere på Hvaler i 1900. I følge NOS Nr. 52 var innbyggertallet på Hvaler 3.927 personer. Inger Jensen viser til 3.927 personer i Havet var leveveien. Hvaler bygdebok 1800-1940 (1993: 22). Det samme gjør A. Nilsen og O. K.

Hansen i Hvaler Herred 1814-1914 (1914: 7).

²Ifølge NOS Nr. 111 er det i 1900 ingen personer oppført under kategorien ”Bærgverks- og fabrikkdrift, stenbrudd m.m.”. Inger Jensen har i Havet var leveveien. Hvaler bygdebok 1800-1940 oppført 352 personer som sysselsatt i stenindustrien i 1900. Hun har benyttet seg av NOS som kilde (Jensen 1993:

366). Tallene hun oppfører for 1910 og 1920 stemmer imidlertid overens med de tallene jeg har funnet i NOS V 211 og NOS V 131. Bård Brudevold har i sin avhandling om innvandring til Hvaler på 1800-tallet oppført 312 stenhoggere i 1900 (Brudevold 2002: 118). Ifølge Digitalarkivet var det 311 personer sysselsatt i stenindustrien på Hvaler i 1900.

³De gode konjunkturene frem mot krigsutbruddet i 1914, førte til en jevn vekst i stenindustrien fra 1900 til 1910. Antall personer sysselsatt i stenindustrien har derfor med all sannsynlighet vært høyere i 1910 enn i 1900, noe vi ser for Spjærøy. Tallet for 1910 er trolig høyere enn det statistikken i NOS V 211 viser til. NOS benytter seg dessuten av yrkeskategorier som ikke umiddelbart samsvarer med yrkesstrukturen på Hvaler. Det er dermed en usikkerhet knyttet til beregningen av antall personer i stenindustrien. Antallet for 1910 er hentet i kategorien ”Smaaindustri. Anlæg og vedlikehold av kommunikationer”. De mest korrekte tallene vil en få ved å summere opp fra folketellingene for hele Hvaler, på lik linje med det jeg har gjort for Spjærøy, men et slikt arbeid vil være alt for tidkrevende i denne sammenhengen. Spesielt for Folketellingen 1920 vil dette være utfordrende, da proviniensen for denne registreringa er brutt.

Sysselsatte i stenindustrien innebærer foruten stenhoggere, også kategorier som smed, stenkjører, formann, dagarbeider og kiler. Det er viktig å understreke at det ikke utelukkende var svenske innvandrere som utgjorde arbeidsstyrken i stenindustrien på Hvaler. Også en rekke nordmenn fant veien til yrket, både tilflyttede og lokale personer. Krigsutbruddet i 1914

33

førte den eksportbaserte stenindustrien inn i en krise, og antallet stenhoggere gikk kraftig tilbake. Industrien tok seg noe opp igjen fra 1920, men den skulle aldri oppleve de samme høyder som i årene frem mot verdenskrigen.