Politiske motsetninger

På spørsmål om motsetningsforholdet mellom lokalebefolkningen og stenhoggerbefolkningen var av politisk karakter, ser både primærkilder og sekundærlitteratur ut til å bekrefte dette.

Stenhoggerne representerte en sosialistisk politikk, der noen var mer radikale⁴⁴ enn andre.

Bull forklarer arbeiderbevegelsens radikale karakter med at de som reiste ut og rev seg løs fra

”den konservative folkeskikk” kanskje lettere ble ”mottakelige for nye idèer” (1985: 132).

Han knytter således en radikal vilje til vandrende arbeidsfolk (1947: 105). Bugge Amundsen forklarer det med at oppbruddet fra det kjente og nære førte til en livsform som ganske

”sikkert formet mentalitet og verdier, både sosialt, kulturelt og politisk” (1995: 187).

På Hvaler var man preget av den såkalte ”konservative folkeskikk”. Stenhoggernes radikale virksomhet stod i sterk kontrast til det politiske livet på Hvaler, som blant annet av sogneprest Welle⁴⁵ ble beskrevet som ”overveiende konservativ” (Sandberg 1917: 25). Flere samtidige beskrivelser danner i likhet med sogneprest Welle, bildet av et konservativt samfunn. Biskop og kirkehistoriker Anton Christian Bang holdt visitas i Hvaler hovedkirke 13.august 1905 og beskriver en ytterst konservativ forsamling:

Hvaler havde tidligere været den mest udprægede Høirekommune i Kristiania; den var saa at sige kemisk ren for alt, hva der kunde regnes til Venstre; den var Høires faste uindtagelige Borg i Smaalenenes Amt. Det blev fortalt, at der for nogle Aar siden var kommet en Venstremand, som havde bosat sig paa en af Øerne; men han holdt ikke ud blant den i saa udpræget Grad høiresindede Befolkning, han maatte reise sin Vei (1909: 441f).

Skipsreder Olaf Ditlev-Simonsen beskriver i sin erindringsbok, Hvaler som et meget konservativt samfunn:

Hvalerfolket var i 70- og 80-årene meget konsvervative, men et par eksemplarer av venstreavisene dukket efterhånden opp. I 1881-82 var det bare én venstremann på Hvaler. Presten og lærerne var konservative, og folket fulgte dem. [..] Det ligger særlig til sjøfolkene å tenke konservativt (1945: 196, 198).

Stenhoggerne selv beskrev i et avisinnlegg i 1908 Hvaler som ”Norges mest konservative prestegjeld” (Hjardar 1979: 4). Denne konservatismen ga seg blant annet utslag i at det på begynnelsen av 1890-tallet ble etablert tre konservative foreninger for å demme opp for de radikale strømningene som stenhoggerne representerte (Hjardar 1979: 3f). I et innlegg i Fredrikstad Blad i 1893 begrunnes dette med at de ikke ønsket å se seg ”overrumplet af en eller anden radikal agitator” (FB 23.2.1893, Hjardar 1979: 4, Jensen 1993: 387). Året etter at

44 ”Radikal” kommer fra det latinske ”radex” som betyr ”rot”. En som er radikal vil forandre samfunnsforholdene fra rota (Bull 1947: 220).

45 Ivar Welle var sogneprest på Hvaler fra 1914-1919 (Jensen 1993: 422).

95

stenhoggerne bygde Folkets Hus, fikk Vestre Hvaler Sømandsforening opprettet et

forsamlingslokale på Dypedal (Jensen 1993: 297). Om det var i tidens ånd eller et mottrekk til stenhoggerbefolkningen er vanskelig å si.

Det konservative kystsamfunnet i møte med den radikale stenhoggerbefolkningen førte til en polarisering mellom disse gruppene. Brudevold hevder tilsvarende at det var ”sosialismen, ikke svenskheten eller selve steinhoggeryrket, som virket mest skremmende på Hvalerfolket”

(2002: 130). Kjeldstadli peker på hvordan det utenfor arbeiderbevegelsen eksisterte en forestilling om den samfunnsmessig og politisk farlige fremmede. Klassekamp var noe nytt og fremmed i Norge og ble ansett som et angrep på nasjonale verdier. Sosialismen var en politisk trussel og ble koblet sammen med forestillingen om den farlige fremmede (2003a:

335).

For kvinnene sin del kom de politiske motsetningene til syne gjennom en polemikk som foregikk i avisene sensommeren og høsten 1909 mellom arbeiderpartiets kvinneforening og kvinnene i den lokale misjonsforeningen. Kvinneforeningen hadde sine innlegg i

Smaalenenes Socialdemokrat, mens de lokale misjonskvinnene presenterte sine syn i Fredrikstad Blad. Stenhoggerkvinnene kommenterte selv denne forskjellen. ”At I benytter

”Fr.stad Blad” som talerør, maa vi vel forstaa som, at det er den politiske retning I hylder, og da har vi ihvertfald litet haab om at vi skal komme overens i politiske spørsmaal” (SSD 21.9.1909).

Misjonskvinnene på Spjærøy kritiserer i sine avisinnlegg arbeiderkvinnene på to punkter. De kritiserer dem for i det hele tatt å beskjeftige seg med politikk, og de kritiserer dem for politikken de agiterte for. De lokale misjonskvinnene mente at stenhoggerkvinnene ikke hadde forutsetninger for å drive med politikk:

At de stemmeberettigede Kvinder, der nu i Aar for første Gang skal deltage i Stortingsvalget, føler Trang til at sætte sig ind i de forskjellige Partiers Programmer, er en Selvfølge, og vi mener, det er riktig; men det sker nu ikke paa den Maaden, at Kvinder holder 14daglige Møder og snakker i Øst og Vest. Arbeiderkvinder har ikke Betingelse for at kunne udrede for hverandre de Sager, som er oppe i Tiden; nu det faar Mændene udrede for os (FB 31.8.1909).

Arbeiderkvinnene setter seg i mot et slikt kvinnesyn, og svarer samtidig på kritikken med at det er de borgerliges politikk som bevisst har holdt kvinner utenfor politikken, og som dermed har skyld i kvinners forhold til politikk:

96

I skriver, at arbeiderkvinderne savner betingelser for at utrede for hverandre de spørsmaal som er oppe i tiden nu, men det faar vore mænd gjøre for os. Denne underkjendelse av vort eget kjøn protesterer vi imot. Vi har den samme skoleutdannelse som vore mænd. Hvad skal vore mænd ha forud for os i politiken, hvis vi som mændene følger med i tidens spørsmaal; men det er det vi desværre ikke har gjort. At politik skal være noget saa rent ufattelig for os kvinder, viser berettigelsen av hva Torgeir Braa sagde i sit foredrag her ute forleden, at borgerpartiene alltid søkte at føre politiken oppe i luften over vore hoder, saa det brede lag av folket ikke skulde forstaa den. Eders indlæg viser, at dette desværre hittil har lykkes borgerpartiene alt for vel. Men Braa lovte ogsaa, at arbeiderpartiets represæntanter skulde sørge for, at de kom tilbake ned paa jorden med sin politikk, og da kanske vi kvinder ogsaa kan komme til at forstaa den (SSD 21.9.1909).

I tillegg til at kvinner ikke har forutsetninger for å drive politikk, mener misjonskvinnene at det er bortkastet for stenhoggerkvinnene å engasjere seg i politikk, for det vil uansett ikke utgjøre den store forskjellen:

At denne lille Forening, der er udelukket fra Valgurnen, fremdeles knytter Haanden i Lommen for at fægte for den gode Sag og mener at kunne udrette store Ting kan sees af Bestyrelsens Skrivelse, der lyder saa: ”Vi Kvinder, som ser og føler denne Uretfærdighed (nemlig at Udlændinger, som har været her i Landet i 20 a 30 Aar og betalt Skatter ikke er Stemmeberettigede), vil i Fællesskab gjennem vor Forening søge at faa rettet paa dette Forhold, og det gjør vi ved at agitere for at faa valgt en av Arbeiderpartiets Mænd ind paa Stortinget for Ide og Markers Valgkreds”. Nei tænk det! Det er sandelig ikke daarligt! ”Se hvor meget Støv jeg gjør”, sagde Fluen, som sad bag paa Vognen, der rullede henad Landeveien (FB 5.10.1909).

Misjonskvinnene beskriver videre ”hvor meningsløst det er for en Haandfuld Kvinder, der til og med mangler Stemmeret, at mene at kunne reformere vort Land” (FB 5.10.1909).

Arbeiderkvinnene søker å nå fram til misjonskvinnene ved å vise til tollpolitikken, som sørger for dyre importvarer, deriblant kaffe. Ifølge arbeiderkvinnene er dette et politisk spørsmål som spesielt kvinnene er berørt av, og som derfor alle kvinner kan relatere seg til og samle seg om: ”En ting i dagens politikk tror vi dog, I er enige i, at vi kvinder nu snart har lært os at forstaa og det er den velsignede toldpolitiken. Den har da ihvertfald arbeiderkvinderne betingelse for at utrede for husmors plikt at reise en alvorlig kamp mot dette

utnyttelsessystem” (SSD 21.9.1909).Men misjonskvinnene opplever dette på langt nær som en felles problemstilling:

naar Bestyrelsen for en Kvindeforening, der mener sig i stand til at kunne balancere Statsbudgettet uden Toldpaalæg paa Kaffe, Sukker og formentlig andre Artikler – hvad selve Gunnar Knudsen ikke kan greie – har fundet ud, at vi har regnet 100 pct. Feil, da vidner det iethvertfald om, at Kvindeforeningen med samt den Bestyrelse er mindre dygtig i Procentregning end i at skaffe os billig Kaffe og Sukker. Vi mener at den ærede Bestyrelse faar staa af 50 pct., og saa kan vi likvidere (FB 5.10.1909).⁴⁶

Arbeiderkvinnene utviser en større forsonende innstilling enn det misjonskvinnene gjør, og avslutter sin diskusjon med å erkjenne at man står langt fra hverandre. ”Forresten bør vi vel

46 Gunnar Knudsen som representerte Venstre, var Norges statsminister fra 1908-1910 og 1913-1920.

97

kunne ha forskjellige meninger om en ting, uten at vi behøver betragte hverandre som uvenner” (SSD 21.9.1909). Misjonskvinnene imøtekommer ikke denne håndsrekning, men fortsetter i sitt avsluttende svarinnlegg i Fredrikstad Blad 5. oktober 1909 ufortrødent sin kritikk av stenhoggerkvinnenes politiske engasjement.

Utover dette var feiringa av 1. mai en arena der de politiske motsetningene ga seg uttrykk.

Maidagen var en festdag for stenhoggerbefolkningen. ”1. mai var som 17.mai for oss”, forteller Gerd. Hun forteller videre at ”de lokale småbrukerne demonstrerte 1. mai ved å sette ut poteter”. Ulf Hjardar viser til lignende protester i sin bok om stenindustrien på Hvaler. En kaptein bosatt på Sand, beordret en av sine gårdsansatte til å tømme utedoen idet førstemai toget var ved å passere. Ifølge Hjardar stoppet toget opp og sang Internasjonalen for full hals, før de marsjerte videre (2005: 58f). Det kan nevnes at det var kona til den samme kapteinen som for en kort periode i 1914 stod som medlem i Arbeiderpartiets kvinneforening, men det blir kun spekulasjoner å skulle trekke noen konklusjon ut av dette.