Nasjonale motsetninger

Med tanke på det store svenskeinnslaget blant stenhoggerbefolkningen, er det nærliggende å undersøke om det var nasjonale motsetninger mellom de lokale innbyggerne og den tilflyttede stenhoggerbefolkningen. I 1910 var 40 % av befolkningen på Spjærøy av svensk avstamning.

95 % av svenskene var tilknyttet stenindustrien (se vedlegg 11). Kvinner fra Hvaler som giftet seg med svenske stenhoggere står oppført som svensk statsborger i folketellingene, det

samme gjør barna deres.⁴⁰ I beregningen av andel svensker på Spjærøy har jeg regnet norskfødte kvinner som nordmenn, selv om de er gift med en svensk mann, og derfor har svensk statsborgerskap. Deres felles barn har jeg talt med i den svenske kategorien.

Betegnelser som ”Lille Sverige”, ”Snusbyen” og ”Busserullbyen”, slik det ble beskrevet i

40 Ifølge Knut Kjeldstadli fulgte en kvinne mannens statsborgerskap frem til 1924 (2003: 435). Kari Melby derimot hevder at kvinnene fulgte mannens statsborgerskap helt til 1950-tallet (2006: 302f). Det innebærer at norske kvinner gift med svenske menn ble svenske statsborgere, selv om de var bosatt i Norge.

88

forrige kapittel, viser til en nasjonal stigmatisering.⁴¹ Oppstod det et motsetningsforhold mellom de lokale og innflytterne på bakgrunn av nasjonalitet?

I henhold til nasjonal kollektiv mentalitet rundt forrige århundreskifte ble innvandring oppfattet som en trussel for det nasjonale fellesskapet. Det innebærer at alle som ikke var norske falt utenfor det nasjonale fellesskapet, og dermed var man en fremmed. Et stadig sterkere krav om nasjonal innordning vokste frem, og nasjonalitet ble et signal for sosial stigmatisering (Kjeldstadli 2003a: 334ff). Svenskene skiller seg ut i forhold til andre innvandrere, blant annet på grunn av geografisk og kulturell nærhet (Myhre 2003: 261).

Kjeldstadli beskriver hvordan markering av svensk etnisitet var situasjonsbetinget. Den var fraværende i enkelte sammenhenger, for så å bli løftet fram og aktivert i andre sammenhenger (2003a: 338).

I følge historikeren Jan Eivind Myhre kunne nordmenn og svensker komme i konflikt med hverandre nettopp fordi de var så like. Han hevder at i konfliktsituasjoner grunnet

konkurranse om de samme jobbene, kunne svenskheten bli det utslagsgivende (2003: 259).

Inga forteller hvordan mannen hennes måtte reise land og strand rundt for å få noe å gjøre i krisetiden under første verdenskrig. ”Og så var han svensk da”, forteller hun, ”og det var lissom et aber det og, i den dårlige tida”. Det norsk-svenske spenningsforholdet har også variert i de ulike distriktene. I Kristiania kunne svensker angripes fordi de var svensker (Ibid:

334). I følge Brudevold var det større motsetninger mellom nordmenn og svensker i Idd enn på Hvaler (2002: 101).

Litteraturen presenterer et noe sprikende bilde av forholdet mellom nordmenn og svensker i Østfold. Flere forteller at det var en sterk motvilje mot svensker, og at de hadde en lav status (Halvorsen 1982: 44, Holm 1975: 79, Kjeldstadli 2003a: 337f, Myhre 2003: 269).

Historikeren Sven G. Eliassen og kulturhistorikeren Arne Bugge Amundsen, begge fra

Østfold, beskriver en annen situasjon. De har undersøkt svenskeinnvandringen til henholdsvis Rolvsøy, og Borge og Torsnes (tidligere selvstendige kommuner, nå en del av storkommunen Fredrikstad). Begge nedtoner de nasjonale motsetningene (Amundsen 1995, Eliassen 1984:

45ff). Brudevold fremhever at svenskene ble oppfattet svært ulikt, men at det i deler av fylket kan se ut til at de tidvis hadde lav prestisje (2002: 96). Den svenske etnologen Anders

Gustavsson hevder at det i grensefylkene Østfold og Bohuslän forekommer en regional

41 Både snus og busseruller ble forbundet med noe typisk svensk. ”Snusbyen” og ”Busserullbyen” må derfor forstås som en nasjonal stigmatisering.

89

identitet, noe som innebærer en relasjon basert på fellesskap og felles referanser fremfor konflikt (1999). Brudevold refererer følgende utsagn fra en svenske som kom til Fredrikshald i 1900: ”Det føltes ikke som utland. Vi var som ett folk ved grensen” (2002: 95f).

På Hvaler er det flere viktige forhold som taler for at det ikke eksisterte et nasjonalt motsetningsforhold mellom lokalbefolkningen på Spjærøy og den nyetablerte

stenhoggerbefolkningen. For det første var ikke svensk innvandring et ukjent fenomen.

Gjennom hele 1800-tallet kom en rekke unge kvinner og menn til Hvaler fra Sverige for å finne seg arbeid.⁴² De fleste av disse ble værende, og mange ble inngiftet. Det var derfor ikke uvanlig med svensk blod i årene på Hvaler på den tiden stenhoggerne kom (Brudevold 2002, Jensen 1993: 25f). For det andre var det, som belyst tidligere, vanlig med innleid svenskehjelp på gårdene rundt forrige århundreskifte. ”Hver vår stimet en svensk gårdsgutt opp

havegangen og bød seg til tjeneste. Han kom når de første seilskutene dro sørover, og strøk sin kos før vinteren satte inn. Det var svenske gårdsgutter på nesten alle hvalergårdene i de dager” (Ditlev-Simonsen 1945: 7). For det tredje er Hvaler et kystsamfunn i sørøstre del av Norge på grensa mot Bohuslän, og det har på mange måter en sterkere kulturell tilknyt ning til den svenske vestkysten enn til Kyst- Norge for øvrig (Brudevold 2002: 53f, 97f, Jensen 1986:

79). Norsk- svensk samhandling var utbredt og hadde lange tradisjoner på Hvaler, noe som taler mot et nasjonalt motsetningsforhold. Heller ikke Brudevold har i sine undersøkelser funnet noe konfliktmateriale i forbindelse med hvordan svenskene ble oppfattet på Hvaler.

Ifølge ham ble ikke de svenske innflytterne oppfattet som fremmede utlendinger, eller sett ned på (2002: 98, 111).

Det kan være nyttig å se på ekteskapsmønsteret. Frekvensen av blandingsekteskap kan si noe om kontakten mellom de lokale og tilflytterne. Giftermål anses ofte å være en indikasjon på integrasjon (Amundsen 1995: 175, Myhre 2003: 265).

42 Svenskeinnvandringen til Hvaler deles gjerne inn i to faser, og den er først og fremst motivert ut i fra muligheten til å ta seg arbeid. En fase fra 1840-1870 knyttet til de tradisjonelle næringene, og en fase fra 1880-tallet knyttet til stenindustrien (Jensen 1993: 25f).

90

Figur 4.1: Ekteskapsmønster på Spjærøy 1910 (se vedlegg 12)

Det er lite trolig at så mange lokale kvinner og menn ville ha giftet seg med en svensk person om vedkommende hadde hatt lav prestisje. Særlig med tanke på den homogene sosiale strukturen som fantes på Spjærøy er dette lite sannsynlig. Det fantes ikke noe filleproletariat eller andre lavere sosiale sjikt hvor et slikt antatt lavstatusekteskap eventuelt ville blitt akseptert. Hyppigheten av blandingsekteskap tyder heller på at nasjonale motsetninger var fraværende.⁴³

De svenske innflytterne på sin side markerte ikke sin nasjonalitet, slik det ofte er vanlig i andre sammenhenger. I hovedstaden var det i perioden 1900-1940 ca. 20 ulike svenske foreninger (Kjeldstadli 2003a: 394). Lukkarinen Kvist ser på finlandssvensker i Sverige, og peker på at felles etnisk tilhørighet og morsmål ofte fører folk sammen. Hun peker på hvordan innvandrere ofte strever etter å opprettholde sin etniske identitet i sitt nye miljø (2006: 104).

Det ser ikke ut til at svenskheten har hatt noen betydning i forhold til følelsen av fellesskap eller tilhørighet på Spjærøy, eller at man har søkt sammen på bakgrunn av nasjonalitet. Trolig har den geografiske nærheten til hjemlandet og den regionale identiteten ikke skapt et slikt behov blant stenhoggerbefolkningen på Spjærøy.

Det store antallet er selvfølgelig en faktor som er relevant i denne sammenhengen, noe Myhre også trekker frem som betydningsfullt (2003: 269). Men antallet til tross, så var ikke dette direkte opphav til motsetninger. De lokale og regionale undersøkelsene peker på hvordan svenskheten var med på å markere dem som en gruppe i samfunnet, og skille dem fra øvrig

43 Bård Brudevold har kommet frem til samme konklusjon i sin oppgave om innvandring til Hvaler på 1800-tallet (2002: 104).

0 10 20 30 40 50 60

Norske ekteskap

Svenske ekteskap

Norske kvinner gift med svenske

menn

Norske menn gift med svenske kvinner

Lokalbefolkning i stenindustrien Stenindustrien

Tradisjonelle næringer

91

befolkning, men de viser ikke til trakassering eller nedvurdering (Amundsen 1995: 175, Brudevold 2002: 130, 134, Jensen 1993: 386f). Jeg vil derfor konkludere med at det store svenskeinnslaget gjorde dem høyst synlige i lokalmiljøet, men det var ingen nasjonale motsetninger mellom stenhoggerbefolkningen og den lokale kystbefolkningen.