Et delt samfunn og det statiske kulturbegrep

105

at det var ”rabalder og slosskamp” når det var fest og dans på Folkets Hus. Bjørg forteller at de ikke fikk lov til å gå på Folkets Hus på grunn av fyll og slagsmål. Hun legger til at det

”ikke nødvendigvis var de som arrangerte som forårsaka bråket. Det var folk utenfra som kom, og drakk utafor”. Det var ikke bare stenhoggerbefolkningen på Folkets Hus som hadde dette problemet. Basarene på Sjømannslokalet var alltid på en lørdag. ”Det kunne komme folk helt fra Vesterøy som drakk og lagde litt bråk”, forteller Bjørg.

På tross av at avholdssaken stod sterkt blant stenhoggerbefolkningen, så var det bildet av den bråkete fyllefanten som ble fremtredende i opplevelsen av dette miljøet. Elias beskriver det som en strukturell regelbundethet i relasjonen etablert-outsider at den etablerte gruppa tilskriver outsiderne som helhet de dårlige egenskapene hos dens verste del, samtidig som de danner et bilde av egen gruppe basert på de mest eksemplariske medlemmene (1999: xxxi).

Fremstillingen av stenhoggerbefolkningen danner en skjev beskrivelse ved at den fremhever marginale trekk ved miljøet og lar dem gjelde for alle, samtidig som den overser de samme trekkene ved lokalbefolkningen, slik at dette ikke utgjør en del av definisjonen av denne gruppa. Forståelsen av stenhoggerbefolkningen er samtidig sammensatt av fragmenter, som ikke stammer fra den samme minoriteten, men som er hentet fra adferd man bifalt minst.

Resultatet blir en stigmatisering av stenhoggerbefolkningen basert på forestillinger som ikke samsvarer med de virkelige forhold.

106

fellesskapet dem i mellom, samtidig som det bidro til å skape et motsetningsforhold til lokalbefolkningen. Arbeiderhistorikeren Harald Berntsen hevder at deres politiske og kulturelle virksomhet virket til å gi deres ”egen forhåndsisolasjon et organisatorisk uttrykk”

(1987: 74).

På Spjærøy resulterte motsetningene i at man fikk et delt samfunn. I Hvaler bygdebok peker Inger Jensen på hvordan sjømannsfamilier, fiskerfamilier og stenhoggerfamilier levde mer eller mindre isolert fra hverandre (1993: 485). Dypedal, Sand og Basto med Folkets Hus var stenhoggerbefolkningens virkefelt. Områdene sør for dette var dominert av de lokale fiskerne, sjøfolka og losene, med base i Sjømannslokalet. Bjørg forteller om motsetninger mellom Sand og Spjær. ”På Sand var det sosialister. På Spjær var det høyrefolk. Spjær og Sand var

motsetninger. Folk på Sand og folk på Spjær omgikk ikke hverandre”. Emil forteller om tilsvarende motsetninger. Han forteller at det var forskjell på ”søndre og nordre del av øya.

Nora på øya var stenhoggerane. Sønnera fiskere eller bønder. Dem møttes gjerne på sjømannslokalet”.

I relasjonen mellom etablerte og nykommere hevder Elias at det oppstår en ujevn maktbalanse basert på ulik organisasjonsgrad. De lokale familiene hadde gjennom sin forankring i miljøet gjennom generasjoner et sterkt fellesskap, mens nykommerne var fremmede både i forhold til de lokale og til hverandre. En slik ulikhet i graden av indre samhold, spiller i følge Elias en avgjørende rolle i forhold til maktrelasjonen mellom to grupper (1999: xxx).

Stenhoggerbefolkningen, og deriblant kvinnene, jobbet imidlertid aktivt for å skape et gruppefellesskap og etablere et indre samhold. Det var nettopp deres organisatoriske uttrykk som ble oppfattet som en trussel for lokalbefolkningen. Ved å se dette gjennom Elias` modell, virket stenhoggerbefolkningens organisering og utvikling av indre samhold til å svekke den skjeve maktbalansen mellom gruppene, og derfor ble de oppfattet som en desto større trussel for den etablerte lokalbefolkningen. Når de etablerte følte sin makt truet, svarte de med å utøve stigmatisering. Ifølge Elias består en slik stigmatisering blant annet i at innbyggerne i området der de ”gamle” familiene bodde, anså seg selv som bedre enn de som bodde i de nyetablerte delene av samfunnet, og at de vegret seg for all sosial kontakt (1999: xxvii).

Denne holdningen reflekteres, som vi har sett, blant annet i synet på dem som bodde i arbeiderbrakkene. Dette bidro til å skape et delt samfunn, og samsvarer med hva vi ser var tilfellet på Spjærøy.

107

Kulturmøtet mellom stenhoggerbefolkningen og lokalbefolkningen kan forstås ut fra det statiske kulturbegrep. Som vist tidligere bygger det statiske kulturbegrep på en sterk

grensetrekking mellom forskjellige grupperinger, hvor de ulike gruppene opplever de andre som markant annerledes (Riis 2006: 12f). Med en slik kulturforståelse til grunn skapes det avstand og polarisering. Man definerer hverandre ut fra forestillinger og sosiale fordommer, som dermed virker til å opprettholde avstanden mellom gruppene. På bakgrunn av dette ser vi at det fungerte en skillelinje, som delte nord fra sør på Spjærøy. Det var en mental og

symbolsk grense, og ikke en grense i fysisk forstand. Elias betegner slike skiller som en følelsesmessig grense (1999: xxxiv-xxxv). Grensa markerte et skille mellom to livsformer, og kan derfor betraktes som et ”kulturelt signalsystem” (Ehn/ Löfgren 2001: 56). I kulturmøtet mellom stenhoggerkvinnene og de lokale kystkvinnene ble ulikhetene satt i fokus, og kan beskrives ved hjelp av Billy Ehn og Orvar Löfgren som en ”kamp om makten över det rätta perspektivet” (Ibid: 160). Resultatet ble en tydelig markering av grensa mellom ”oss” og

”dem” (Ibid). Den kjente kulturhistorikeren Peter Burke peker på hvordan manifesteringen av

”oss” og ”dem” gjør at kulturgrenser kan betraktes som en barriere. Men, sier han,

kulturgrenser kan også fungere som møteplasser eller kontaktsoner (2004: 129). Dette leder over til neste avsnitt.

Figur 4.2: Kart over Spjærøy: et delt samfunn

Bosetningen på Spjærøy med lokal befolkning i de tradisjonelle næringene i sør, og de

nyetablerte stenhoggerne i nord resulterte i et delt samfunn, geografisk, kulturelt og sosialt.

Flere utsagn viser til at lokalbefolkningen advarte sine egne mot å oppsøke Sand og Folkets Hus.

Grafikk: Made Up North © Cecilie TL Andersen

108