Foreningsmessige endringer

Et resultat av de nye arbeidsbevegelsene var at aktiviteten i de mannsdominerte foreningene gikk ned, mens kvinnene fortsatt hadde et høyt aktivitetsnivå. Referatet fra arbeiderpartiets protokoll fra 1917 forteller at de ikke kan ”avholde 1. mai fest fordi det er så lite folk på plassen”. Hjardar skriver at det trolig ikke ble noe 1. mai tog på noen av øyene mellom 1917 og 1920 (2005: 187). Selv om det ikke ble noe offentlig arrangement, gjennomførte kvinnene sin egen lille markering. Kvinneforeningen samlet til møte 1. mai 1917, hvor de bestemte seg for ”å feire dagen med sang og lesning”. I følge kvinnenes protokoll kom de ordinære 1. mai tilstelningene i gang igjen fra 1920. Fra 1917 til 1920 gjennomførte kvinnene både

påskefester, julefester, St. Hansfester, dansefester, basarer og familieutflukter, så de virket på ingen måte hemmet av den nye situasjonen på stedet.

1914 var et tematisk omdreiningspunkt for kvinnene, ved at de i større grad orienterte seg mot lokale problemstillinger. Der de tidligere hadde fokus rettet mot tilsvarende foreninger og arbeidermiljøer andre steder, var blikket nå mer rettet innad mot eget lokalmiljø.

Kvinneforeningens referater viser ikke til fellesmøter med andre foreninger andre steder etter 1915. Foreningen hadde riktignok hele tiden vært preget av et lokalt fokus, men det

utadrettede blikket var blitt påtagelig mindre, og fokuset på lokale forhold var blitt større. Av temaer som ble diskutert etter 1914 var forandring og forbedring av skolen, melprisen, melkenøden, dyrtiden samt provianteringsraadet, som alle var problemstillinger de hadde til felles med den lokale befolkningen. Den kanskje viktigste konsekvensen av ”det lokale blikket” var at kvinneforeningen jobbet for å skaffe en sykepleier til de vestre øyene, et arbeid som ledet til opprettelsen av Spjærøy Sykepleierforening i 1914.

Det foregikk også endringer i det lokale foreningslivet, som ikke først og fremst skyldtes krigsutbruddet. I mars 1914 gikk Norges Ungsocialistiske Forbund helt i oppløsning som landsomfattende organisasjon. Sentralstyret hadde sluttet å virke, og organisasjonene hadde ikke lenger noen avis (Holm 1975: 69f). På Spjærøy holdt man stand ennå en stund til. I november var det imidlertid slutt, og siste møte i Spjærøy ungsocialistiske forening ble holdt 14. november 1914.

76

Oppløsningen hadde sitt utgangspunkt i fremveksten av Den norske fagopposisjonen.

Fagopposisjonen var, som tidligere nevnt, en landsomfattende organisasjon som baserte seg på Trondhjemsresolusjonen fra 1911 (Bjørnson 1990: 408). Det var en resolusjon om hele arbeiderbevegelsens karakter (Holm 1975: 39), og som krevde at fagorganisasjonen måtte kjøres over i et mer revolusjonært spor. Den faglige kampen ble satt i sentrum, og den talte for at fagorganisasjonens målsetting, kampmidler og organisasjonsform måtte endres

(Bjørnson: ibid). Dette appellerte til ungsosialistene, og de vurderte Trondhjemsresolusjonen meget høyt. Medlemmene av fagopposisjonen ble ansett som allierte i ungsosialistene sin kamp mot sosialdemokratiet. Fagopposisjonen var basert på en halv-syndikalistisk ideologi, og Holm peker på at det ikke virket som ”ungsosialistene på dette tidspunkt var klar over at opposisjonen i Trondhjem stod for en annen syndikalisme enn dem selv” (1975: 29, 89).

Ungsosialistene på Spjærøy diskuterte Trondhjemsresolusjonen livlig gjentatte ganger i løpet av 1913, og de var tydelig splittet i synet på denne saken. Et møtereferat fra mars forteller at

”meningene var så delte så en ikke kunne oppnå enighet”. Spørsmålet ble derfor henlagt til neste møte gang på gang. I 1913 hadde fagopposisjonen fått fotfeste (Bjørnson 1990), og da Kristianialaget i Norges Ungsocialistiske Forbund i 1914 gikk inn i fagopposisjonen, var landsorganisasjonen blitt så svekket at den falt helt sammen. Holm skriver at ”det må ha blitt stadig klarere for dem at den rene syndikalismen som de forfektet, sto klart i motsetning til fagopposisjonens ideologi på vesentlige pkt, og at de ikke hadde noen muligheter til å drive sitt syn gjennom” (1975: 72).

Etter oppløsningen av den ungsosialistiske foreningen på Spjærøy gikk en av de

ungsosialistiske kvinnelige medlemmene tilbake til kvinneforeningen. Hvorvidt de mannlige ungsosialistene engasjerte seg i Arbeiderpartiet lar seg ikke finne ut av de kildene jeg har, da medlemsopplysninger som nevnt tidligere, kun kan leses ut av medlemslistene til partiets tilsuttede foreninger, med mindre man ble valgt inn i styret. Dette var tilfellet med Johan Eriksen, tidligere formann i det ungsosialistiske laget. I 1915 ble han valgt som visesekretær i arbeiderpartiet og i 1917 ble han valgt til formann. I 1919 ble en av de tidligere

ungsosialistiske kvinnene valgt inn i styret til arbeiderpartiet.

Det kan virke uforståelig at syndikalismen forsvant helt med oppløsningen av det

ungsosialistiske laget. Norges ungsosialistiske forbund ble nystiftet i jula 1915, men da som en langt mindre slagkraftig organisasjon enn den opprinnelige (Holm 1975: 72). I tillegg ble Norsk Syndikalistisk Federation opprettet i 1916 som et mottrekk mot fagopposisjonen.

77

Hvorfor ble ikke den syndikalistiske tradisjonen videreført på Spjærøy? Arbeidsløsheten knyttet til krigen er blitt benyttet som forklaringsmodell på at ungsosialismen gikk i

oppløsning (Hjardar 2005, Holm 1975: 77). Jeg finner ikke dette som en plausibel forklaring, da folketellingene viser at mange av de sentrale ungsosialistene faktisk ble værende på Spjærøy. Når de så ble værende burde man anta at de ideologiske overbevisningene også ble værende. Men dette var ikke tilfellet. Istedenfor å slutte seg til det nystiftede ungsosialistiske forbundet, eller å gå inn i Norsk Syndikalistisk Federation går flere av medlemmene over til sosialdemokratene, paradoksalt nok, med tanke på hvordan de brukte mye energi på å opponere mot disse. En konsekvens av dette er at arbeiderbevegelsen på Spjærøy og Hvaler beveget seg fra en splittet og sammensatt gruppe til et mer enhetlig miljø.

Etter utbruddet av første verdenskrig førte dyrtiden og innflytelsen fra den russiske revolusjon til splittelse i den norske arbeiderbevegelsen. Den parlamentariske og reformatoriske retning ble forlatt til fordel for en mer revolusjonær klassekamp, med Martin Tranmæl og Kyrre Grepp i spissen (Bjørnson 1990: 471, 499, Terje Halvorsen 2003: 8, Olstad 2009: 230).

Radikaliseringa av arbeiderbevegelsen førte til at det norske Arbeiderpartiet i 1919 meldte seg ut av Den andre internasjonale og inn i Komintern. I 1921 kom det til stridigheter om

Moskvatesene, noe som førte til at reformistene brøt med partiet og etablerte Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (Halvorsen 2003: 8).³²

I begynnelsen av 1921 mottok kvinneforeningen på Spjærøy et brev fra Kvinneforbundet, der de ble bedt om å drøfte det viktige spørsmål angående situasjonen med det nye

sosialdemokratiske arbeiderparti. Kvinnene innkalte til ekstramøte, hvor de også inviterte arbeiderpartiets medlemmer. På møtet forlangte møtelederen orden, noe som aldri tidligere hadde vært nødvendig. Det kan derfor se ut til at det ble diskutert heftig omkring dette temaet.

Moskvatesene ble lest opp, det samme ble landsstyrets flertallsinnstilling og

mindretallsinnstilling.³³ Etter en lengre debatt ble det foreslått at foreningen skulle sende en henstilling til Kvinneforbundet om ikke å stå tilsluttet flertallsinnstillingen, noe som ble enstemmig vedtatt. Henstillingen ble ikke tatt hensyn til, og derfor besluttet

32 I 1923 kom det til nok et brudd, da et knapt flertall i Arbeiderpartiet nektet å innordne seg Komintern. Denne gang var det venstrefløyen som brøt ut, og dannet Norges Kommunistiske Parti (Halvorsen 2003: 8).

Arbeiderpartiet gikk etter hvert bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen.

33 Mindretallsinnstillingen representerte den fløyen som brøt med Arbeiderpartiet og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti.

78

stenhoggerkvinnene på Spjærøy seg for å melde foreningen ut av Kvinneforbundet fra 1.

april. Samtidig ble det bestemt å si opp bladet Kvinden.³⁴

3.9 Samhold og motsetning blant stenhoggerkvinner – avsluttende konklusjoner