Svarene vi finner i Irak-prosjektet, likner et top-down-perspektiv. Ut ifra dette perspektivet forventet vi at norske myndigheter først og fremst oppfatter NFF som et instrument og fotball som et virkemiddel til å fremme den politikken som norske myndigheter ønsker å gjennomføre. NFF ble oppfattet som en aktør som skulle materialisere de politiske ideene SFF hadde om å bruke fotball som et virkemiddel. Seksjonen så seg ikke avhengig av NFF for å definere norsk fotball-, freds- og forsoningspolitikk overfor Irak.
Top-down-tilnærmingen innebærer at NGOer som gjør seg avhengige av tilskudd fra staten til å drive freds- og utviklingsarbeid, kan betegnes som passive aktører da staten er i en overlegen posisjon. Dette gir NGOene lite spillerom. Det er i Norge et bredt spekter av organisasjoner som driver aktivt freds- og utviklingsarbeid og som forholder seg til staten.
NFF driver et freds- og utviklingsarbeid som er tilnærmet fullfinansiert av norske myndigheter. Vi har sett at NFF likevel ikke kan forstås som en passiv aktør. Vi kan begrunne NFFs relativt store spillerom vis-à-vis staten i forbundets organisatoriske styrke. NFF er en del av en betydelig internasjonal organisatorisk sammenheng. NFF har et mandat som springer ut av 1839 medlemsklubber og er ikke avhengig av statlige tilskudd for å overleve som organisasjon. Disse aspektene har hatt spesielt stor betydning for NFFs spillerom vis-à-vis SFF i Irak-prosjektets første fase. NFF kan av den grunn tillate seg å være klart og tydelig i sin vektlegging av idrettens egenverdi som det primære utgangspunkt for freds- og utviklingsarbeid i tråd med sin egen policy.
Et interessant poeng er at det fra UDs side ble uttrykt en viss missnøye med Fotballforbundet og dets forståelse av saken, og at det etter hvert heller ble vurdert å bruke en annen aktør som var mer ”politisk” anlagt. I et top-down-perspektiv er det forståelig at man lettere kan
forholde seg til en frivillig organisasjon som ikke er bundet av idrettens politikk eller har et nasjonalt eller internasjonalt ansvar for utviklingen av idretten. Organisasjonen ”Right to Play” ble sett på som et alternativ til NFF i Irak-prosjektet. Hadde UD avsluttet samarbeidet med NFF og valgt en annen aktør som man fant mer medgjørlig, hadde norske myndigheter satt en annen agenda for hvordan idrettsbistanden ville utvikle seg i fremtiden og kanskje med større vekt på eliteidrett som virkemiddel i freds- og forsoningsarbeid.
Noen av svarene vi finner, likner på et bottom-up-perspektiv. Ut ifra dette perspektivet forventet vi at NFF ville fremstå som en autonom aktør som oppfatter staten som et middel til å fremme forbundets mål og interesserer og at det er mulig fordi staten er helt avhengig av NGOene for å kunne definere sin idrettspolitikk. UD var avhengig av idrettsorganisasjonene NIF og NFF for å definere departementets egen idrettstrategi i freds- og utviklingsarbeid i land i sør. Også VBS’ avhengighet av NFFs faglige råd for å definere Norges idrettspolitikk overfor Balkan kan ses i et bottom-up-perspektiv. NFFs ønske om å påvirke fremtidig fotballbistand kan også forstås i et sånt perspektiv. Vi kan imidlertid ikke hevde at NFF står i et motsetningsforhold til statlige myndigheter, der man ønsker å endre myndighetenes
politiske kurs. NFF tar gjennom sitt engasjement sikte på å oppnå større tillit til den rollen det spiller i det norske storsamfunnet ved å få større anerkjennelse hos norske myndigheter. Et siktemål er å høste anerkjennelse for at fotball spiller en samfunnsrolle i alle deler av verden. I intervjuet sier generalsekretær Espelund:
”Vi spiller vår rolle, og det er en del av en samfunnsrolle, om vi snakker om Irak eller Norge. Dette går jo på vår argumentasjon overfor hjemlig regjering til å anerkjenne fotballens faktiske rolle i lokalsamfunnene, som et lim i lokalsamfunnene.”
(Espelund, intervju, 2008
NFF vil skape tillit hos norske myndigheter til sin rolle som en aktør i samfunnet, både i Norge og i verden for øvrig.
Svarene vi finner i Balkan-prosjektet, likner et gjensidig samhandlingsperspektiv. Ut ifra dette perspektivet forventet vi at både staten og NFF samhandler fordi de er gjensidig avhengig av hverandre, har felles interesser og mål som overlapper og der både staten og NGOen er
”possible loci” (mulige arenaer) for politikk. Forholdet mellom VBS og NFF er det som best kan forstås i et gjensidig samhandlingsperspektiv, der aktørene deler interesser og veivalg.
VBS har vært avhengig av NFFs faglige råd for å definere Norges idrettspolitikk overfor Balkan. Sletbak (2008) sier for eksempel følgende:
”fordi prosjektet ble utvidet til Kaukasus, snakket vi om å bidra, men en fotballbinge i forbindelse med en landskamp. Da sa NFF klart nei, de ville ikke; det kunne bli mistolket som at vi her kjøper oss goodwill i forkant av en kamp, og det kunne i fotballsammenheng oppfattes som korrupsjon. Det respekterte selvfølgelig vi uten å mukke” (Sletbak, intervju, 2008).
NFF, som på sin side ønsker å drive et aktivt freds- og utviklingsarbeid, er helt avhengig av den finansielle støtten og VBS’ landkunnskap. Samhandlingen mellom VBS og NFF kan ses i lys av den norske modellen.
Det er vanskelig å definere forholdet mellom Norad og NFF ut ifra de tre perspektivene.
Norad oppfatter NFF verken som politisk instrument, samarbeidspartner eller faglig rådgiver i Norads politikk på fotball som virkemiddel i det sivile samfunn. Samhandlingen skjer indirekte gjennom NIF og rapporteringsrutiner. Dette må også forstås som en form for samhandling, men i større grad desentralisert og mindre politisk viktig. Forholdet kan best beskrives som en samhandling uten samarbeid fordi det ikke er direkte kontakt mellom aktørene.
Forholdet mellom Norad og NFF kan heller belyse et annet perspektiv som kan hevdes å være viktig i studiet av forholdet mellom stater og NGOer. Perspektivene vi har sett på i denne oppgaven, har alle hatt et aktørfokus (bortsett fra Neumann og Sending 2006). Et slikt fokus legger i liten grad vekt på strukturelle forhold av betydning for forholdet mellom NFF og norske myndigheter. Man kan hevde at det ikke bare er aktørenes oppfatninger som forklarer variasjoner i forholdet mellom staten og NFF. I forholdet til UD har NFF hatt en mer direkte samhandling som kan karakteriseres som et samarbeid. For eksempel har NFFs leder for Balkan-prosjektet jevnlig, i perioder ukentlig, kontakt med VBS. Vietnam-prosjektet viser at selv om Norad og NFF deler den samme tilnærningen til fotball og utvikling, har de en annen samhandlingsform, som påvirker oppfatningen av NFF og fotball som virkemiddel. Det kan skape andre konflikter enn i forholdet mellom NFF og UD. Risse (2002) hevder at strukturelle forhold er undervurdert og altfor lite utviklet i studier av politisk påvirkning i forholdet mellom stater og transnasjonale aktører: ”Domestic structures mediate, filter, and refract the efforts by transnational actors and alliances to influence policies in the various issue-areas”
(Risse ibid:266). Vi kan derfor hevde at også strukturelle forhold bør studeres når forholdet mellom norske myndigheter og idrettsorganisasjoner skal studeres.
Ut i fra diskusjonen over kan det hevdes at forholdet mellom NFF og staten ikke kan forstås ut i fra et perspektiv. Vi kan derfor ikke forstå forholdet mellom NFF og statlige myndigheter like kategorisk som Terje Tvedt (2003) når han beskriver norske NGOer i bistandsbransjen som normativt, virksomhetsmessig og politisk styrt av staten. Man skal være forsiktig med å generalisere på grunnlag av en casestudie. Men jeg vil allikevel hevde at siden organisasjonene som jobber for fred og utvikling er forskjellige, er det i analyser av forholdet mellom stat og NGO viktig å se etter mer komplekse sammenhenger og dermed gå lenger enn til å studere organisasjonenes finansielle avhengighet av staten. I denne oppgaven har vi studert NFF i tre konkrete sammenhenger der organisasjonens verdimessige forankring og organisatoriske virksomhet er blitt lagt til grunn og sett at samhandlingen varierer fra prosjekt til prosjekt.
Ut i fra diskusjonen kan vi konkludere med at NFF ikke forholder seg til en stat med en enhetlig ”source of intention”, med kapasitet til å utforme en samstemt politikk i tråd med forbundets prinsipper for feltet idrett, fred og utvikling. Det kan derfor være på sin plass med en oppdeling, å se på statlige organer når en skal studere også andre statsstøttede idrettsorganisasjoners relasjon til norske myndigheter i freds- og utviklingsarbeid. I NFFs forhold til UD og Norad virker det som om det ikke er staten som er det avgjørende, men hvilke seksjoner i UD eller avdelinger Norad de forholder seg til og hvilken etablert praksis de har. Det kan derfor hevdes at studier av forholdet stat–NGO må fokusere mer på handling og legge vekt på å studere prosesser og praksis med et fokus på hvordan NGOen og myndigheter samhandler i spesifikke tilfeller på et mikronivå (jf. Neumann og Sending 2006).